Psykiatri i Norge

[l_1986]

Jeg lurer på hvorfor det skal være så utrolig vanskelig å få hjelp til psykiske problemer og lidelser her i Norge. Kan det ha noe med at jeg bor nord i landet hvor man ikke har ressurser til psykiatri? Jeg har søkt om hjelp for psykiske problemer i september i fjor via fastlege til psykiatrisk senter. Problemene har utartet seg til å omfatte hverdagen og til å gjøre meg handlingslammet og deperimert. Fra å være en selvstendig person til å bli helt uselvstendig.... situasjonen er ganske ulevelig.Fikk brev fra psykiatrisk senter om at jeg var nedprioriert fordi jeg ikke var sterkest rammet.... Må man virkelig forsøke å ta selvmord før man kan få den hjelpen man har krav på innen psykiatrien? Har plages med dette siden jeg var 9 år (er nå 20) og har fått hjelp tidligere og blitt bedre, men har nå fått kraftig tilbakeslag. Vet du noe om hva som skal til for å få komme i kontakt med psykolog/ psykiater som jeg føler jeg virkelig har behov for?Setter pris på svar.

[Gjest ikke nick idag]

Hei.

Ja det er tydligvis slik at du må prøve et selvmordsforsøk før du får hjelp dessverre... Jeg fikk depresjoner og angst da jeg gikk gravid. Hele svangerskapet holdt jeg meg hjemme, og banket det på døren, åpnet jeg aldri for jeg var redd det var noen som skulle kjefte på meg eller ta meg på noe ulovlig (som jeg såklart ikke hadde gjort). Jeg hentet posten midt på natten, stod gjerne opp klokken 3 for å gjøre det fordi jeg var livredd naboene... Jeg søkte om psykolog og fikk avslag... det var et skikkelig nederlag for meg.. fikk kome til psykiatrisk sykepleier, men de har HERTFALL ikke peiling! så det hjelp ikke. Jeg brukte nesten 2 år på å bli noenlunde normal. Fortsatt sliter jeg, men barnet tvinger meg med ut på tur en gang om dagen hvertfall, men jeg går bare ut når folk er "på jobb" om dagen, da vet jeg at jeg slipper å treffe noen...

synd at det er slik i norge... at man ikke kan få hjelp og støtte...

[Orio]

Det er en stund siden september, og det kan høres ut som du har fått større problemer siden søknaden ble skrevet. Hvis det stemmer må du ta det opp på fastlegen på nytt, og få han til å sende en ny henvisning. Har du sett hva han skrev i den første henvisingen? Kjenner/kjente du deg igjen i den beskrivelsen han ga av deg og dine problemer? Kanskje du kan legge ved et brev og forklare hvordan du opplever hverdagen din, hva som er vanskelig.

Det finnes også mye bra hjelp i kommunene. Har du kontakt med noen fra psykiatritjenesten i kommunen din? Hvis ikke bør du ta det opp med legen din, og få hjelp til å komme i kontakt med dem. Hva gjør du på dagtid? Har du noe fast å gå til noen ganger i uka?

[Orio]

Hei.

Ja det er tydligvis slik at du må prøve et selvmordsforsøk før du får hjelp dessverre... Jeg fikk depresjoner og angst da jeg gikk gravid. Hele svangerskapet holdt jeg meg hjemme, og banket det på døren, åpnet jeg aldri for jeg var redd det var noen som skulle kjefte på meg eller ta meg på noe ulovlig (som jeg såklart ikke hadde gjort). Jeg hentet posten midt på natten, stod gjerne opp klokken 3 for å gjøre det fordi jeg var livredd naboene... Jeg søkte om psykolog og fikk avslag... det var et skikkelig nederlag for meg.. fikk kome til psykiatrisk sykepleier, men de har HERTFALL ikke peiling! så det hjelp ikke. Jeg brukte nesten 2 år på å bli noenlunde normal. Fortsatt sliter jeg, men barnet tvinger meg med ut på tur en gang om dagen hvertfall, men jeg går bare ut når folk er "på jobb" om dagen, da vet jeg at jeg slipper å treffe noen...

synd at det er slik i norge... at man ikke kan få hjelp og støtte...

Synd du har vært uheldig med den psykiatriske sykepleieren du fikk kontakt med, men jeg synes ikke du skal generalisere på den måten. Mange har faktisk god nytte av samtaler med psykiatrisk sykepleier. Kan jeg spørre hvor lenge du hadde kontakt med han/henne?

Siden du fortsatt sliter bør du ta deg en tur til fastlegen og kanskje gjøre et nytt forsøk på å få behandling hos psykolog.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Søknaden skal vurderes og du skal innkalles til vurdering innen 30 dager. Om en finner at du har "rett til nødvendig helsehjelp", skal det gis en individuell behandlingsfrist. Denne kan ikke overstige 6 mnd.

Om behandlingsfristen brytes, har du rett til behandling andre steder.

[Gjest stå på!]

Ikke gi opp. Har du noen i familien som kan kjempe for deg? Klag, ring og mas. Til slutt har de ikke noe valg. Får du først hjelp så er de som regler både snille og gode de som hjelper.

[l_1986]

Det er en stund siden september, og det kan høres ut som du har fått større problemer siden søknaden ble skrevet. Hvis det stemmer må du ta det opp på fastlegen på nytt, og få han til å sende en ny henvisning. Har du sett hva han skrev i den første henvisingen? Kjenner/kjente du deg igjen i den beskrivelsen han ga av deg og dine problemer? Kanskje du kan legge ved et brev og forklare hvordan du opplever hverdagen din, hva som er vanskelig.

Det finnes også mye bra hjelp i kommunene. Har du kontakt med noen fra psykiatritjenesten i kommunen din? Hvis ikke bør du ta det opp med legen din, og få hjelp til å komme i kontakt med dem. Hva gjør du på dagtid? Har du noe fast å gå til noen ganger i uka?

Jeg fikk ikke se henvisningen legen sendte. Men fikk inntrykk av at hun ikke oppfattet meg seriøst nok.. fordi dette er et problem som er umulig for andre å se. Tror hun oppfattet meg som ganske normal, så jeg ble nødt til å vente på lik linje med andre som søker hjelp. Jeg fikk tilbakemelding fra sykehuset om at jeg var nedprioritert, men at jeg kom til å høre fra dem innen 6 mnd. ang. tilbud om behandling. men for meg har 6 mnd gått utrolig tregt, og jeg har vært veldig hemmet i dagligdagse gjøremål. Har en jobb å gå til basert på kontrakt for en mnd i gangen, og jeg fungerer ganske bra der. har ikke sosial angst, men har angst for det motsatte... nettopp å bli alene.. og det har ødelagt alt for meg. klarer ingenting alene. utrolig frustrerende, særlig siden jeg hater å være avhengig av andre, men er tvunget til det.

lurer på om medisin er eneste utvei, det har jeg ikke testet før.