For ressurssterk til å få hjelp?

[Gjest Ellipse]

Jeg oppfattes nok av de fleste som en ressurssterk jente. Til tross for alvorlig bulimi klarer jeg å studere, står på eksamener og... ja...kjemper på så godt jeg kan. Jeg er smilende og blid,tilsynelatende problemfri, når jeg er blant andre. Klarer ikke å legge bort "masken", ikke en gang hos psykologen. Men hver dag, når jeg kommer for meg selv, spiser jeg store mengder mat og kaster opp. Igjen og igjen. Til jeg blir så utmattet at jeg ikke orker mer

Jeg har så mye angst og uro i meg, og klarer ikke håndtere disse vanskelige følelsene på andre måter enn med hjelp av maten. Maten er både venn og fiende, og fyller hele min fritid. Jeg har ikke noe liv, rett og slett.

Dette er selvsagt et veldig stort problem for meg, og jeg tenker ofte at eneste utvei er døden. Men jeg vil ikke gå rundt og prate om selvmordsplaner, da jeg ikke vil uroe noen, eller rope "ulv, ulv". Etter all sannsynlighet våger jeg ikke å gå til det skrittet, men skulle jeg gjøre det, kommer jeg til å velge å gå i det stille. Uten forvarsel, og med en sikker metode, for jeg vil ikke risikere å bli "reddet". (Fra hva? Alt er bedre enn dette helvete jeg lever i nå.)

Tror imidlertid ikke behandlingsapparatet skjønner min fortvilelse. Jeg får timer veldig sjelden, og i det hele tatt minimalt med hjelp. Nå liker ikke jeg å mase heller, og føler i bunn og grunn at jeg burde klare å løse problemene mine selv...Det mener visst helsevesenet også, siden de ikke gir meg den håndsrekningen jeg behøver?

Av og til lurer jeg faktisk på om de er "redd" for meg, fordi jeg er såpass smart og oppegående som jeg er.

[sheba]

Om du allerede har kontakt med hjelpeapparat/behandler burde du skrive ut dette inlegget og la vedkommende behandler lese:)

Du snakker og forklarer deg utrolig bra! Vi mennesker med psykiske plager burde faktisk skrive mye mer enn vi gjør, det er en mye bedre måte og få det frem på enn verbalt..

Håper du snart føler deg bedre, har vært i bølgedalene selv og vet godt hva du snakker om:) Klem!

[sjaak]

er det mogleg at 'mangel paa hjelp' har noko med at du eventuelt er for stolt/ikkje vaager vera saarbar nok? og det derfor er vanskeleg aa hjelpe deg?

[eg kjenner det slik sjoelv til tider for eigen del, og rekner meg sjoelv som relativt oppegaaandes.]

[Gjest Ellipse]

Om du allerede har kontakt med hjelpeapparat/behandler burde du skrive ut dette inlegget og la vedkommende behandler lese:)

Du snakker og forklarer deg utrolig bra! Vi mennesker med psykiske plager burde faktisk skrive mye mer enn vi gjør, det er en mye bedre måte og få det frem på enn verbalt..

Håper du snart føler deg bedre, har vært i bølgedalene selv og vet godt hva du snakker om:) Klem!

Tusen takk for varmende ord!

Jeg er nok bedre til å uttrykke meg skriftlig enn muntlig, tror jeg..

Vet ikke om jeg tør å vise dette til psykologen, men skal tenke på det som en mulighet.

Klem tilbake til deg!

[Gjest liten løve]

Kan det være det at du får en slags bekreftelse på at du er bra nok igjennom anerkjennelse for hva du får til?

Og at du er så avhening av denne bekreftelsen på at du ikke klarer å la være å søke denne bekreftelsen?

Og at det dermed er vanskelig å legge bort masken?

Kanskje er det anerkjennelse for den du er som du trenger?

[hidi, the scorpion]

De er ikke redd for deg, men de mangler at du er ærlig!

All behandling handler om ærlighet, og når du tilbakeholder viktige opplysninger, så bærer det feil avsted.

Du lider av bulimi, legen er ikke synsk, og h*n dømmer ikke uansett hva du lider av.

Det er _ikke_ en sykdom, som man bør være flau over. Du stiller på lik linje med andre sykdommer, men bulimi er svært alvorlig.

Du trenger absolutt noen å betro deg til, spiller ingen rolle hvem, bare det er noen.

Legen vil ta deg på alvor!

[Gjest Ellipse]

er det mogleg at 'mangel paa hjelp' har noko med at du eventuelt er for stolt/ikkje vaager vera saarbar nok? og det derfor er vanskeleg aa hjelpe deg?

[eg kjenner det slik sjoelv til tider for eigen del, og rekner meg sjoelv som relativt oppegaaandes.]

Du kan nok ha rett i det, ja. At jeg ikke våger å vise sårbarheten min. Kan nok bygge på stolthet, som du sier. Jeg er nesten slik at jeg heller dør enn å gi opp studier for eksempel. Men egentlig fatter jeg ikke hvorfor jeg gidder, for jeg tror likevel ikke at det kommer til å bli noe av meg, om du forstår?

Håper vi begge klarer å legge fra oss stoltheten etter hvert..hvis det er det som må til..

Forsto det slik at du sliter med selvskading? (leste innlegget ditt) Det er jammen vanskelig å komme seg ut av destruktive handlingsmønstre, altså. Selvskading og spiseforstyrrelser er jo to ulike ting, men har likevel en del til felles, føler jeg...

Er det ikke merkelig at noe som er så negativt og destruktivt, likevel blir så umulig å gi slipp på?

Takker for svar og sender deg gode tanker i natten!

[sheba]

Tusen takk for varmende ord!

Jeg er nok bedre til å uttrykke meg skriftlig enn muntlig, tror jeg..

Vet ikke om jeg tør å vise dette til psykologen, men skal tenke på det som en mulighet.

Klem tilbake til deg!

spark stoltheten ut av døra og vis behandleren det du skrev her:)

Vil du ikke hjelpe deg selv? det er ingen skam, men like nødvendig som og gå til legen for en lungebetennelse;)

[Gjest Ellipse]

De er ikke redd for deg, men de mangler at du er ærlig!

All behandling handler om ærlighet, og når du tilbakeholder viktige opplysninger, så bærer det feil avsted.

Du lider av bulimi, legen er ikke synsk, og h*n dømmer ikke uansett hva du lider av.

Det er _ikke_ en sykdom, som man bør være flau over. Du stiller på lik linje med andre sykdommer, men bulimi er svært alvorlig.

Du trenger absolutt noen å betro deg til, spiller ingen rolle hvem, bare det er noen.

Legen vil ta deg på alvor!

Saken er at jeg forteller hvor landet ligger, i det minste til en viss grad. Men jeg smiler og ler av meg selv når jeg forteller, og lirer av meg fraser som "det går greit" etc. (Når det går så langt fra greit som det kan komme)

Jeg er nok så livredd for å bryte sammen og begynne å gråte, det er derfor jeg flirer:-/ (kan ikke la vær) + at jeg skammer meg...jeg vet jo hvor idiotisk det er, det jeg driver med.

har også en veldig frykt for å bli oppfattet som fullstendig crazy om jeg slipper masken. Redd for å bli tvangsinnlagt...

Lege går jeg "aldri" til:) Går til psykolog ca. 1 gang per mnd eller noe sånt. Noe jeg synes er vel sjelden.

Takk for svar!

[sjaak]

Du kan nok ha rett i det, ja. At jeg ikke våger å vise sårbarheten min. Kan nok bygge på stolthet, som du sier. Jeg er nesten slik at jeg heller dør enn å gi opp studier for eksempel. Men egentlig fatter jeg ikke hvorfor jeg gidder, for jeg tror likevel ikke at det kommer til å bli noe av meg, om du forstår?

Håper vi begge klarer å legge fra oss stoltheten etter hvert..hvis det er det som må til..

Forsto det slik at du sliter med selvskading? (leste innlegget ditt) Det er jammen vanskelig å komme seg ut av destruktive handlingsmønstre, altså. Selvskading og spiseforstyrrelser er jo to ulike ting, men har likevel en del til felles, føler jeg...

Er det ikke merkelig at noe som er så negativt og destruktivt, likevel blir så umulig å gi slipp på?

Takker for svar og sender deg gode tanker i natten!

eg synest det er finurleg at bagateller blir 'liv og doed' mht stoltheit/ikkje gje opp studier/pitbull og bite fast til siste stund, medan det som er liv og doed blir bagatellisert..

men.

merkeleg at det er saa vanskeleg og bryte moenster ja. men naa proever i alle fall eg aa overbevise meg sjoelv om at det er under kontroll og ikkje viktig og faktisk kanskje det ogsaa er det.

uansett, tid for aa proeve aa sove,

du faar ha godnatt.

[Gjest Ellipse]

Kan det være det at du får en slags bekreftelse på at du er bra nok igjennom anerkjennelse for hva du får til?

Og at du er så avhening av denne bekreftelsen på at du ikke klarer å la være å søke denne bekreftelsen?

Og at det dermed er vanskelig å legge bort masken?

Kanskje er det anerkjennelse for den du er som du trenger?

Hmmm...ja, det kan være sånn....kanskje

Trenger nok bekreftelse på at jeg ikke er så dum og gal som jeg føler meg...

Men studiene er det eneste jeg får til, omtrent. Det er likevel alt de ser, virker det som. De tenker nok "hun er ikke sykemeldt, hun kommer seg ut av senga,hun dusjer hver dag- ergo er hun sikkert ok".

De ser ikke hvordan jeg synker sammen av håpløshet hver kveld...og ønsker at jeg ikke våkner til en ny dag.

Interessant å høre andres synspunkter. Får meg til å tenke.. Så takk for svaret ditt! (Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få noen svar i det hele tatt:)

[Gjest Ellipse]

eg synest det er finurleg at bagateller blir 'liv og doed' mht stoltheit/ikkje gje opp studier/pitbull og bite fast til siste stund, medan det som er liv og doed blir bagatellisert..

men.

merkeleg at det er saa vanskeleg og bryte moenster ja. men naa proever i alle fall eg aa overbevise meg sjoelv om at det er under kontroll og ikkje viktig og faktisk kanskje det ogsaa er det.

uansett, tid for aa proeve aa sove,

du faar ha godnatt.

Pitbull, hehe, bra metafor;)

God natt på deg! Er for lengst sengetid ja...

[Gjest Ellipse]

Takk dere som svarte meg. Det betyr veldig mye for meg. Sitter her full av angst for hva jeg har spist, og hvor mye jg har lagt på meg. Så det varmer at noen bryr seg! Fint at det finnes medmennesker som dere der ute:) Ønsker dere en riktig god natt og en fin helg(det er den siste i januar, faktisk...)

[Perlemoren]

Hei Ellipse!

Du sover sikkert nå, men jeg sender deg likevel noen tanker i natten. Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver,så håper noen av mine ord kan hjelpe i en eller annen retning. Personlig er det nesten som om det hjelper meg å vite at andre har det som meg og, selv om jeg ikke unner noen det..

Dette med et vellykket ytre og at studiene likevel går fremover gjør kanskje at tanker som at "da kan det ikke være så ille" skygger for virkeligheten. Men ingen kan vite hvordan du virkelig har det om du ikke forteller det. Og først da kan man begynne jobbe med å bli bedre på lang sikt. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men hvis du lar den tanken modne litt så kanskje du etterhvert blir klar til å fortelle mer. Være mer ærlig med behandler og deg selv ikke minst.

Jeg prøver å tenke slik at hvis jeg ikke er ærlig med psykologen min, hvem skal jeg være ærlig mot da? Jeg kommer jo ikke til å ha noe med h*n å gjøre i andre sammenhenger uansett og h*n er der for MEG. En gang i måneden er lite, men det er noe. Og hvis ærlighet klarer å seire over stolthet vil du få mer ut av det tilbudet du nå har. Og kanskje få et bedre tilbud?

Du vet selv hvilke tanker som sliter mest og de er reelle. De blir ikke mindre av at andre deler av livet går tilsynelatende bra. Så lenge DU ikke har det bra,så er tankene/følelsene dine verd både din og behandlers oppmerksomhet.

Jeg håper du klarer å slippe litt tak på det stramme grepet du har på situasjonen. Hmmm..fikk litt å tenke på selv der og gitt!

Selv om du ikke har konkrete planer om å forlate denne verden, så kan det nok være viktig for behandler å vite om at det er en kjent tanke hos deg. Det forteller mye om den håpløsheten du føler. Jeg gruet meg lenge før jeg luftet det temaet, men når jeg først sa noe så tok h*n det overraskende fint. Ingen hysteriske reaksjoner, men h*n prøvde å holde meg litt i den følelsen og finne ut hva som gjør at den er der.

Ja nå ble det mye om meg, beklager. Håper det likevel var noe du kan identifisere deg med og ta videre. Ønsker deg alt godt!

Klem

[Gjest Ellipse]

Hei Ellipse!

Du sover sikkert nå, men jeg sender deg likevel noen tanker i natten. Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver,så håper noen av mine ord kan hjelpe i en eller annen retning. Personlig er det nesten som om det hjelper meg å vite at andre har det som meg og, selv om jeg ikke unner noen det..

Dette med et vellykket ytre og at studiene likevel går fremover gjør kanskje at tanker som at "da kan det ikke være så ille" skygger for virkeligheten. Men ingen kan vite hvordan du virkelig har det om du ikke forteller det. Og først da kan man begynne jobbe med å bli bedre på lang sikt. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men hvis du lar den tanken modne litt så kanskje du etterhvert blir klar til å fortelle mer. Være mer ærlig med behandler og deg selv ikke minst.

Jeg prøver å tenke slik at hvis jeg ikke er ærlig med psykologen min, hvem skal jeg være ærlig mot da? Jeg kommer jo ikke til å ha noe med h*n å gjøre i andre sammenhenger uansett og h*n er der for MEG. En gang i måneden er lite, men det er noe. Og hvis ærlighet klarer å seire over stolthet vil du få mer ut av det tilbudet du nå har. Og kanskje få et bedre tilbud?

Du vet selv hvilke tanker som sliter mest og de er reelle. De blir ikke mindre av at andre deler av livet går tilsynelatende bra. Så lenge DU ikke har det bra,så er tankene/følelsene dine verd både din og behandlers oppmerksomhet.

Jeg håper du klarer å slippe litt tak på det stramme grepet du har på situasjonen. Hmmm..fikk litt å tenke på selv der og gitt!

Selv om du ikke har konkrete planer om å forlate denne verden, så kan det nok være viktig for behandler å vite om at det er en kjent tanke hos deg. Det forteller mye om den håpløsheten du føler. Jeg gruet meg lenge før jeg luftet det temaet, men når jeg først sa noe så tok h*n det overraskende fint. Ingen hysteriske reaksjoner, men h*n prøvde å holde meg litt i den følelsen og finne ut hva som gjør at den er der.

Ja nå ble det mye om meg, beklager. Håper det likevel var noe du kan identifisere deg med og ta videre. Ønsker deg alt godt!

Klem

Tusen takk for mange kloke og gode ord, Perlemoren! Som du skriver, er det på en måte godt å vite at andre går gjennom/har gått gjennom det samme som en selv sliter med. Kjenne at noen virkelig forstår en! Og det føler jeg du gjør. Så takk igjen, for at du tok deg bryet med å dele. Hvordan er det med deg om dagene da?

Nyttig å høre om andres erfaringer, så du skal absolutt ikke beklage!!!

Jeg må forsøke å åpne meg mer...må nok det,ja. Men forstår ikke hvordan jeg skal klare det. Det med "selvmordstankene" har jeg på en måte tatt opp allerede, men jeg avdramatiserte det veldig, kan du si, lo t.o.m da jeg sa det, heh;) (Jeg er håpløs, ser det selv)

Du har rett, hvem kan en være ærlig overfor, om ikke psykologen...

Forresten, kan jeg spørre om en ting? Jobber du og psykologen din målrettet mot forandring(av dine tanker og handlingsmønstre), dvs. at du får oppgaver å jobbe med fra gang til gang og sånn? Det er nemlig noe jeg savner med min terapeut. Hun er veldig snill og forståelsesfull, men sier bare vage saker som: "du må senke kravene til deg selv" og "du må prøve å finne litt håp". Men HVORDAN gjør en det da? Hun gir ingen konkrete tips på hvor en kan finne håp når alt føles håpløst, og veien ut er blokkert.

Jaja. En vakker dag...

Stor klem tilbake til deg!

[Gjest fibrodama]

Jeg slet med det der i årevis! De så ikke sykdommen min, bare at jeg var pen og velstelt, veltalende og påfallende flink til å uttrykke meg skriftlig.

KAN ikke pene og veltalende folk bli syke de kanskje? Utrolig hvor korttenkte folk i hjelpeapparatet faktisk ER!

Jeg løste det ved å nedtone mine 'flinke' sider når jeg var i kontakt med dem som skulle hjelpe meg. Jeg sminket meg ikke, farget ikke håret rett før et møte, og tok på meg klær som ikke satt pent og som var i farger jeg ikke kledde.

Det gjorde susen det! Jeg fikk sympati og hjelp. Når jeg kledde meg slik FØLTE jeg meg jo faktisk syk også.hehe...

Men det ER jo patetisk at en må gå til slike skritt!

Lykke til, får håpe du får hjelp etterhvert også.

[Perlemoren]

Tusen takk for mange kloke og gode ord, Perlemoren! Som du skriver, er det på en måte godt å vite at andre går gjennom/har gått gjennom det samme som en selv sliter med. Kjenne at noen virkelig forstår en! Og det føler jeg du gjør. Så takk igjen, for at du tok deg bryet med å dele. Hvordan er det med deg om dagene da?

Nyttig å høre om andres erfaringer, så du skal absolutt ikke beklage!!!

Jeg må forsøke å åpne meg mer...må nok det,ja. Men forstår ikke hvordan jeg skal klare det. Det med "selvmordstankene" har jeg på en måte tatt opp allerede, men jeg avdramatiserte det veldig, kan du si, lo t.o.m da jeg sa det, heh;) (Jeg er håpløs, ser det selv)

Du har rett, hvem kan en være ærlig overfor, om ikke psykologen...

Forresten, kan jeg spørre om en ting? Jobber du og psykologen din målrettet mot forandring(av dine tanker og handlingsmønstre), dvs. at du får oppgaver å jobbe med fra gang til gang og sånn? Det er nemlig noe jeg savner med min terapeut. Hun er veldig snill og forståelsesfull, men sier bare vage saker som: "du må senke kravene til deg selv" og "du må prøve å finne litt håp". Men HVORDAN gjør en det da? Hun gir ingen konkrete tips på hvor en kan finne håp når alt føles håpløst, og veien ut er blokkert.

Jaja. En vakker dag...

Stor klem tilbake til deg!

Skal vi se. Om jeg får konkrete oppgaver i noe slag?Nei. Fokus i min terapi er for tiden på å være åpen og akseptere de behovene som dukker opp underveis. Har en aldri så liten stolthet/strenghet som hindrer meg i å "slippe løs". Så mat og slikt er ikke det største fokus nå, men kanskje det kan bli det om jeg/når jeg klarer å senke veggene litt.. Nå er jeg veldig der at en del av meg vil klare seg selv for jeg er jo ikke "så syk". Den jeg er hjemme slipper ikke helt til. Det blir som du sier selv at jeg ler det bort..

Men jeg har en veldig god venninne som har hatt bulimi og som fikk mer konkrete oppgaver. Det gikk f.eks. på å lære seg å finne ut hvilken mat hun likte, prøve å spise ting hun ikke spiste før. Dette var riktignok etter lengre tids behandling på Modum og hun var langt på bedringens vei. Vet ikke hvor bra slike oppgaver er hvis man ikke er klar for å utfordres på det området.

Egentlig så savner jeg mer "oppgaver" fra psykologen min jeg også og har vel prøvd å spørre om det, men virker ikke som om det er noe hun er interessert i å gi meg. Hun spurte meg om hvordan jeg kom til å ta en oppgave, om jeg kom til å prøve gå utover mine grenser for å prestere bra. Altså, jeg tror hun mener at denne "flink pike" siden vil bli for opptatt av å gjøre det bra og at det bare blir ett ekstra press. Tiden hos psykologen skal på en måte ikke være forbundet prestasjoner, men jeg skal kunne klare å være der-med hele meg, uten å strekke meg etter noen standarder eller oppgaver. Skjønner? Tror jeg ser poenget selv, men det er en vanskelig prosess. Men når det er vanskelig så er det kanskje det jeg trenger å bli utfordret på og!

Bare spør om det er noe mer-jeg skal svare så godt jeg kan:)

Ha en fin søndag du!

Klem

[PieLill]

Begge deler er deg, like mye deg og like ekte.

Når du er et hyggelig menneske å ha med å gjøre, er målbevisst og dyktig, ikke ukritisk lemper dine problemer på andre, ikke vil bli sett på som ynkelig, som mobiliserer når det trengs. Dette er en sann del av deg, ikke bare et skalkeskjul.

Når du mister all kontroll og spiser og spyr og synes alt er et helvete. Også det er deg.

Ofte føler man selv at den svake og syke delen må overta helt for at man skal få hjelp. At det friske står i veien for det syke. Men man er ikke villig til å slippe det friske for å få hjelp med det syke.

Ofte gir behandlingsapparatet de samme signalene. Man kan ikke være både frisk og syk, sterk og svak samtidig.

Men det er akkurat det man trenger. Å få lov å være hele seg og la det sterke man har hjelpe det svake og det svake balansere det sterke.

Tror du du kan formidle hvor store dine problemer er til behandleren uten at du samtidig må abdisere som sterk og fungerende på de områdene du er velfungerende?

Fortsett å studere, fortsett å gjøre det bra. Fortsett å være et hyggelig menneske. Disse tingene er nøkkelen til å komme seg videre, ikke hindringen. Velfungerende normalitet er en god buffer.

mvh

[Gjest Ellipse]

Begge deler er deg, like mye deg og like ekte.

Når du er et hyggelig menneske å ha med å gjøre, er målbevisst og dyktig, ikke ukritisk lemper dine problemer på andre, ikke vil bli sett på som ynkelig, som mobiliserer når det trengs. Dette er en sann del av deg, ikke bare et skalkeskjul.

Når du mister all kontroll og spiser og spyr og synes alt er et helvete. Også det er deg.

Ofte føler man selv at den svake og syke delen må overta helt for at man skal få hjelp. At det friske står i veien for det syke. Men man er ikke villig til å slippe det friske for å få hjelp med det syke.

Ofte gir behandlingsapparatet de samme signalene. Man kan ikke være både frisk og syk, sterk og svak samtidig.

Men det er akkurat det man trenger. Å få lov å være hele seg og la det sterke man har hjelpe det svake og det svake balansere det sterke.

Tror du du kan formidle hvor store dine problemer er til behandleren uten at du samtidig må abdisere som sterk og fungerende på de områdene du er velfungerende?

Fortsett å studere, fortsett å gjøre det bra. Fortsett å være et hyggelig menneske. Disse tingene er nøkkelen til å komme seg videre, ikke hindringen. Velfungerende normalitet er en god buffer.

mvh

Oi. Dette var veldig mange kloke tanker, synes jeg!!

Tusen takk for at du ville dele dem med meg!

Ha en god kveld, PieLill.

[Gjest Ellipse]

Jeg slet med det der i årevis! De så ikke sykdommen min, bare at jeg var pen og velstelt, veltalende og påfallende flink til å uttrykke meg skriftlig.

KAN ikke pene og veltalende folk bli syke de kanskje? Utrolig hvor korttenkte folk i hjelpeapparatet faktisk ER!

Jeg løste det ved å nedtone mine 'flinke' sider når jeg var i kontakt med dem som skulle hjelpe meg. Jeg sminket meg ikke, farget ikke håret rett før et møte, og tok på meg klær som ikke satt pent og som var i farger jeg ikke kledde.

Det gjorde susen det! Jeg fikk sympati og hjelp. Når jeg kledde meg slik FØLTE jeg meg jo faktisk syk også.hehe...

Men det ER jo patetisk at en må gå til slike skritt!

Lykke til, får håpe du får hjelp etterhvert også.

Bra du fikk hjelp til slutt da!

Synd du måtte gå til slike skritt, bare...

For min del føles ikke det som det riktige å gjøre. Jeg vil ikke la meg selv "forfalle" med vilje for å bevise at jeg er syk.

Frykter også det ville få meg til å _bli_ sykere. Er redd for å synke lengre ned om jeg dyrker det syke, hvis du forstår? Synes PieLill skrev veldig bra om det.

Men takker så mye for svar, og ønsker deg alt godt!!