Personlighet

[SolMor]

Jeg har vært sammen med en i 13 år. Og etter så lang tid så tror men at man kjenner personen, men iløpet av det siste året har det kommet frem sider ved personen jeg aldri trodde han hadde. Går det an???

Kort fortalt: Vi har som sagt vært sammen i 13 år. Han har alltid vært veldig rolig og ikke så veldig sosial. En liten smule datanerd er han også. Jeg er veldig sosial av meg så det at han helst ville være for seg selv var av og til litt problematisk, men det gikk greit. Det ble liksom en livsstil. Han ga alltid uttrykk for at han ikke interesserte seg for drikking/festing, damer, porno ja i det hele tatt det menn generelt interesserer seg for. Men ga alltid uttrykk for at han var tilfreds med livet sitt som besto av å gå på jobb, komme hjem, spise middagen jeg alltid hadde klar, slappe av en time for så å tilbringe resten av kvelden foran pc'n på pc-rommet. Av og til tok han seg en tur på fjellet. Jeg reagerte på at dette var tilfredsstillenede for han og spurte flere ganger om vi skulle finne på noe sammen. Reise bort eller kanskje bare gå ut å spise. Men nei. Det ville han aldri.Jeg tenkte at om han er tilfreds med dette så får jeg være det også.

For snart 9 mnd siden ble jeg gravid selv om jeg gikk på p-pillene. Han tok dette med glede og begynte straks å planlegge fremtiden. Jeg ble utrolig glad da jeg hadde forventet en heller negativ reaksjon. Men så kom bomba!! Etter to uker begynte han å bli helt snål. Trua med at jeg måtte ta abort for hvis ikke kom han til å ta livet sitt. Han var absolutt ikke klar for å bli pappa. Vi hadde vært gjennom en abort tidligere og jeg klarte ikke tanken på det en gang til. Jeg har slitt med dette siden det skjedde.

Og så kom enda en bombe! Han hadde et forhold til en annen og det hadde foregått over nesten ett år (iallefall som jeg vet). Min stille og rolige partner gjennom 13 år hadde et forhold til en annen. Den siste personen på jord jeg kunne forestille meg gjorde noe sånt. Og det værste av alt er at han valgte henne fremfor meg og barnet. Jeg flyttet ut selvsagt og etter dette har han vært veldig opp og ned, og frem og tilbake. Den første tiden behandlet han meg som en fiende (Som om JEG hadde gjort noe galt!!) Han snakket ikke til meg og ville ikke ta ansvar for barnet sitt. Så begynte han å vise anger og sa han hadde gjort feil og jeg måtte gi han tid til å fikse dette. Men det gjorde han jo aldri. Han var fin i trynet mitt, lovte gull og grønne skoger og sa at alt skulle ordne seg. Men han fortsatte som før.

Av og til snakket han til meg og av og til nektet han. Så kom en periode han sa det var slutt mellom han og henne og vi kommuniserte bra. Han interesserte seg litt for barnet og alt så positivt ut. Men så fikk jeg vite at han fortsatt er sammen med henne. Hun begynte å sende meg stygge meldinger og ba meg holde meg unna osv. Etter dette vil han ikke snakke med meg i det hele tatt. Det går nå mot termin. Jeg har 11 dager igjen og det kan jo igrunn skje når som helst. Hadde håpet han ville komme på rett kjøl til da, men det ser dårlig ut. Han sa han ønker å være med på fødselen, men tar ikke lenger tlf når jeg ringer. Han vet jo at om jeg ringer nå så er det kanskje noe på gang. Ganske sannsynlig det igrunn.

Går det an å være så frem og tilbake? Går det an å tenke sånn på seg selv at man ikke bryr seg om avkommet sitt. Har han fortrengt at han skal bli pappa?? Hva skal jeg gjøre? Vil jo at han skal stille opp for barnet sitt. (Jeg er selvsagt ferdig med han!) Hjelp!!!

[sammfunnskritiker]

Jeg tenker at dere i utgangspunktet har helt to ulike ønsker her.

Respekter det. Jeg syns du rett og slett skal skape deg et liv, et liv du kan leve med.

Du kan ta valg for deg selv, så får x`n skape sitt. Hvordan han stiller i forhold til dine valg, er det jo bare fremtiden som kan vise. derfor hadde jeg driti i hva han gjør akkurat nå.

[SolMor]

Jeg tenker at dere i utgangspunktet har helt to ulike ønsker her.

Respekter det. Jeg syns du rett og slett skal skape deg et liv, et liv du kan leve med.

Du kan ta valg for deg selv, så får x`n skape sitt. Hvordan han stiller i forhold til dine valg, er det jo bare fremtiden som kan vise. derfor hadde jeg driti i hva han gjør akkurat nå.

Ja det er greit at vi har forskjellige ønsker, men hva med å bare si det? Men det var vel ikke derfor jeg skrev innlegget heller. Om han ikke ønsker å ta del som far for sitt eget kjøtt og blod så greit for meg. Jeg har god støtte rundt meg og har fra da jeg oppdaget hans bedrag forberedt meg på å gjøre dette alene. Men jeg skrev innlegget fordi jeg er så frustrert over at en person kan være så splittet. Han er så frem og tilbake hele tida. Lyver og sier en ting til meg og andre ting til andre, men kan ikke stå for noe av det han sier å gjør. I begynnelsen trodde jeg det kom av at han var livredd for det som sto forran han (å bli pappa kan nok være svært skremmende). Men han blir bare værre og værre og vikler seg inn i det ene nøstet etter det andre. Hva med å være ærlig og si "hør nå her! Sånn er det og slik blir det!" Men det som er det værste som sagt er at jeg trodde jeg kjente han etter så mange år men nå er han helt motsatt av hva han var før. (Det finnes jo flere ting som ligger bak her og ikke bare hans bedrag og nekting av å stille opp for barnet. Måtte bare ta et av eksemplene for å forklare..)

Hvordan kan en person være glad og fornøyd i det ene øyeblikket og full av hat det neste?? F.eks.En dag kan han si at han er glad i meg og ønsker å gjøre det rette, den neste hater han trynet mitt og er likegyldig til alt. (og det at han er glad i meg eller ikke har ikke betydning her, men nok et eksempel på hans opp- og nedturer.)

Det blir så vanskelig å forklare merker jeg...

[Iliana78]

Ja det er greit at vi har forskjellige ønsker, men hva med å bare si det? Men det var vel ikke derfor jeg skrev innlegget heller. Om han ikke ønsker å ta del som far for sitt eget kjøtt og blod så greit for meg. Jeg har god støtte rundt meg og har fra da jeg oppdaget hans bedrag forberedt meg på å gjøre dette alene. Men jeg skrev innlegget fordi jeg er så frustrert over at en person kan være så splittet. Han er så frem og tilbake hele tida. Lyver og sier en ting til meg og andre ting til andre, men kan ikke stå for noe av det han sier å gjør. I begynnelsen trodde jeg det kom av at han var livredd for det som sto forran han (å bli pappa kan nok være svært skremmende). Men han blir bare værre og værre og vikler seg inn i det ene nøstet etter det andre. Hva med å være ærlig og si "hør nå her! Sånn er det og slik blir det!" Men det som er det værste som sagt er at jeg trodde jeg kjente han etter så mange år men nå er han helt motsatt av hva han var før. (Det finnes jo flere ting som ligger bak her og ikke bare hans bedrag og nekting av å stille opp for barnet. Måtte bare ta et av eksemplene for å forklare..)

Hvordan kan en person være glad og fornøyd i det ene øyeblikket og full av hat det neste?? F.eks.En dag kan han si at han er glad i meg og ønsker å gjøre det rette, den neste hater han trynet mitt og er likegyldig til alt. (og det at han er glad i meg eller ikke har ikke betydning her, men nok et eksempel på hans opp- og nedturer.)

Det blir så vanskelig å forklare merker jeg...

Ja,det høres vel heller umulig ut å ha to vidt forskjellige sider,jeg vil vel heller tro at det er to sider av samme sak. Jeg vil ikke tro han noen gang egentlig har vært 100% fornøyd med livet sitt,tror du? Hvem finner ekte og dyp tilfredsstillelse av å sitte foran en pc hver kveld i mange år,og å være asosial ellers? Det kan vel heller tenkes at han har fortrengt egne behov og ønsker i lang tid,og når disse endelig kommer til overflaten,så kanskje han ikke helt hvordan han skal takle disse? Høres ihvertfall ut som han ikke har et helt avklart forhold til sine egne følelser.

[SolMor]

Ja,det høres vel heller umulig ut å ha to vidt forskjellige sider,jeg vil vel heller tro at det er to sider av samme sak. Jeg vil ikke tro han noen gang egentlig har vært 100% fornøyd med livet sitt,tror du? Hvem finner ekte og dyp tilfredsstillelse av å sitte foran en pc hver kveld i mange år,og å være asosial ellers? Det kan vel heller tenkes at han har fortrengt egne behov og ønsker i lang tid,og når disse endelig kommer til overflaten,så kanskje han ikke helt hvordan han skal takle disse? Høres ihvertfall ut som han ikke har et helt avklart forhold til sine egne følelser.

Det er akkurat det jeg mener. Jeg forsto jo aldri at det var mulig å være tilfreds med livet slik det var, men så lenge han påstod det kunne ikke jeg gjøre annet enn å akseptere det. Jeg prøvde jo det jeg kunne på å få han med på ting, men når han ikke ønsket dette hva kunne jeg gjøre? Han var aldri flink til å snakke om ting heller så jeg måtte bare godta at slik likte han å ha det. Jeg måtte tolke og tro hele tida og når han aldri ga uttrykk for noe på den ene eller andre måten så tenkte jeg at alt var ok. Han var aldri sint f.eks og sa aldri fra om han ikke likte noe. Han bare godtok det meste. Jeg ønsket meg sterkt en reaksjon til tider, men...

Jeg var bekymret for han flere ganger. Jeg ønsket jo at han skulle ha det godt.

I ettertid har jeg hørt at han har sagt at jeg overkjørte han. Kanskje jeg gjorde det, men ikke med vilje. Men noen av oss måtte ta en avgjørelse på ting. Spurte jeg om hva vi skulle ha til middag sa han alltid "bestem du. Samme for meg". Eller om vi trengte noe til huset sa han bare "fiks det du. Skjønner meg ikke på sånt jeg." Osv osv. Han kunne aldri bestemme noe.

Vi er jo alle forskjellige og det går ikke an å forandre et menneske. Men hvordan kan det ha seg at han var sånn i de 13 årene vi var sammen og plutselig, uten forvarsel vender han seg helt om å blir den personen jeg alltid ønsket at han var. Han "kasta" meg på dør og begynte livet på nytt. Som om han var kommet i en livskrise og hadde sett lyset. Alle kan forandre seg, men ikke over natta. Dette er nok en prosess han har gått gjennom uten meg, men synes jeg fortjener en forklaring hvertfall. Her sitter jeg å venter et barn med han og han driter fullstendig i ungen og er inne i en egotripp det ikke ser ut til at han skal komme utav. Jeg kan ikke tvinge han til å være pappa, men ønsker det inderlig for barnets del. Det må da gå an å kombinere sitt nye jeg med å være far for sitt eget kjøtt og blod??

Tror det er mange misforståelser ute å går mellom oss da. Har prøvd å forklare min side av saken flere ganger, men han vil ikke høre. Han har bestemt seg for en teori som han mener er fakta. Det er igrunn vondt. For ting er ikke i det hele tatt slik han tror.

[Gjest Magna]

Det er akkurat det jeg mener. Jeg forsto jo aldri at det var mulig å være tilfreds med livet slik det var, men så lenge han påstod det kunne ikke jeg gjøre annet enn å akseptere det. Jeg prøvde jo det jeg kunne på å få han med på ting, men når han ikke ønsket dette hva kunne jeg gjøre? Han var aldri flink til å snakke om ting heller så jeg måtte bare godta at slik likte han å ha det. Jeg måtte tolke og tro hele tida og når han aldri ga uttrykk for noe på den ene eller andre måten så tenkte jeg at alt var ok. Han var aldri sint f.eks og sa aldri fra om han ikke likte noe. Han bare godtok det meste. Jeg ønsket meg sterkt en reaksjon til tider, men...

Jeg var bekymret for han flere ganger. Jeg ønsket jo at han skulle ha det godt.

I ettertid har jeg hørt at han har sagt at jeg overkjørte han. Kanskje jeg gjorde det, men ikke med vilje. Men noen av oss måtte ta en avgjørelse på ting. Spurte jeg om hva vi skulle ha til middag sa han alltid "bestem du. Samme for meg". Eller om vi trengte noe til huset sa han bare "fiks det du. Skjønner meg ikke på sånt jeg." Osv osv. Han kunne aldri bestemme noe.

Vi er jo alle forskjellige og det går ikke an å forandre et menneske. Men hvordan kan det ha seg at han var sånn i de 13 årene vi var sammen og plutselig, uten forvarsel vender han seg helt om å blir den personen jeg alltid ønsket at han var. Han "kasta" meg på dør og begynte livet på nytt. Som om han var kommet i en livskrise og hadde sett lyset. Alle kan forandre seg, men ikke over natta. Dette er nok en prosess han har gått gjennom uten meg, men synes jeg fortjener en forklaring hvertfall. Her sitter jeg å venter et barn med han og han driter fullstendig i ungen og er inne i en egotripp det ikke ser ut til at han skal komme utav. Jeg kan ikke tvinge han til å være pappa, men ønsker det inderlig for barnets del. Det må da gå an å kombinere sitt nye jeg med å være far for sitt eget kjøtt og blod??

Tror det er mange misforståelser ute å går mellom oss da. Har prøvd å forklare min side av saken flere ganger, men han vil ikke høre. Han har bestemt seg for en teori som han mener er fakta. Det er igrunn vondt. For ting er ikke i det hele tatt slik han tror.

Jeg synes svaret til samfunnskritiker er det greieste å gå utifra. Mer komplisert er det ikke.

Stå på med livet til deg selv og barnet ditt, og la denne mannen leve sitt liv. Jeg tror du kan skape deg ett rikere liv alene.

Barnet ditt trenger ikke en slik far.

Ett barn er ingen hindring for å møte en mann som er verdt å satse på!

[Gjest Wita]

Du lurer på hva han vil med livet sitt, men jeg lurer like mye på hva du vil med livet ditt.

Du beskriver en kjedelig og viljeløs mann, uten interesser for noenting.

Det høres ut som dere har hatt et gørr kjedelig samliv og fordi han synes det var greit ha det slik, så synes du også det var greit?

Nå sitter du bare og venter på hva som videre skjer.

På meg så virker det som denne mannen bar lar seg lede med uten mål og menig med livet sitt.

Men fordi om han gjør det, behøver vel ikke du gjøre det samme?

Dere virker like viljeløse begge to.

Hva vil du egentlig med livet ditt?

Skal du bruke livet ditt til å vente på at ting skal skje?

Drit nå i den slabbedasken og start ditt eget liv.

[SolMor]

Du lurer på hva han vil med livet sitt, men jeg lurer like mye på hva du vil med livet ditt.

Du beskriver en kjedelig og viljeløs mann, uten interesser for noenting.

Det høres ut som dere har hatt et gørr kjedelig samliv og fordi han synes det var greit ha det slik, så synes du også det var greit?

Nå sitter du bare og venter på hva som videre skjer.

På meg så virker det som denne mannen bar lar seg lede med uten mål og menig med livet sitt.

Men fordi om han gjør det, behøver vel ikke du gjøre det samme?

Dere virker like viljeløse begge to.

Hva vil du egentlig med livet ditt?

Skal du bruke livet ditt til å vente på at ting skal skje?

Drit nå i den slabbedasken og start ditt eget liv.

Jeg har et ganske innholdrikt liv. Til tross for et 13 år langt forhold med han så har ikke jeg gjort det samme som han hele tida. Jeg har masse venner og er svært sosial av meg. Jeg er ikke en person som kan sitte inne dag ut og dag inn, så jeg finner på ting med mine venner så ofte jeg kan og det gjorde jeg da vi bodde sammen også. Men det var selvsagt frustrerende at ikke han ble med å fant på ting. Jeg var ofte sammen med mine par-venner alene fordi han aldri syntes det var givende å bli med.

Men det som er "problemet" er at han er med på ting nå og er mer sosial nå enn før. Han er på en måte blitt den personen jeg ønsket han var da vi var sammen.

Det er dette jeg ikke helt skjønner. Hvorfor var det så vanskelig å være slik sammen med meg? Og går det virkelig an å forandre personlighet så fort, bare med et knips??

[Gjest Wita]

Jeg har et ganske innholdrikt liv. Til tross for et 13 år langt forhold med han så har ikke jeg gjort det samme som han hele tida. Jeg har masse venner og er svært sosial av meg. Jeg er ikke en person som kan sitte inne dag ut og dag inn, så jeg finner på ting med mine venner så ofte jeg kan og det gjorde jeg da vi bodde sammen også. Men det var selvsagt frustrerende at ikke han ble med å fant på ting. Jeg var ofte sammen med mine par-venner alene fordi han aldri syntes det var givende å bli med.

Men det som er "problemet" er at han er med på ting nå og er mer sosial nå enn før. Han er på en måte blitt den personen jeg ønsket han var da vi var sammen.

Det er dette jeg ikke helt skjønner. Hvorfor var det så vanskelig å være slik sammen med meg? Og går det virkelig an å forandre personlighet så fort, bare med et knips??

Det er rart. Er enig i det.

Men samtidig synes jeg ikke du skal dvele mer ved det. Sikkert lettere sagt enn gjort det, men denne mannen har ikke gitt deg noen særlig glede i forholdet virker det som.

Han har bare vært en del av inventaret slik du beskriver det.

Hvis han ikke er helt ufølsom greier du å få til en samværsavtale med han etter hvert.

Jeg synes du skal få med deg noen andre på fødselen. En god venninne kanskje?

[Gjest Magna]

Jeg har et ganske innholdrikt liv. Til tross for et 13 år langt forhold med han så har ikke jeg gjort det samme som han hele tida. Jeg har masse venner og er svært sosial av meg. Jeg er ikke en person som kan sitte inne dag ut og dag inn, så jeg finner på ting med mine venner så ofte jeg kan og det gjorde jeg da vi bodde sammen også. Men det var selvsagt frustrerende at ikke han ble med å fant på ting. Jeg var ofte sammen med mine par-venner alene fordi han aldri syntes det var givende å bli med.

Men det som er "problemet" er at han er med på ting nå og er mer sosial nå enn før. Han er på en måte blitt den personen jeg ønsket han var da vi var sammen.

Det er dette jeg ikke helt skjønner. Hvorfor var det så vanskelig å være slik sammen med meg? Og går det virkelig an å forandre personlighet så fort, bare med et knips??

Dette har jeg faktisk sett eksempel på med et menneske selv. Jeg kom ganske nært dette menneske fordi hun var giftet inn i familien.

Etter at hun brøyt ut av forholdet og ekteskapet ble hun mer aktiv. Og levende.

Da jeg kjente henne ville hun bare sitte og brodere. Foreslo vi noe så gadd hun ikke. Hun var rett og slett kjedelig.

Samspill mellom par er en studie for seg......