hjertet og intellektet

[Gjest tidl 25årig jente]

Jeg vet ikke om dette er det rette forumet men jeg legger det inn her for jeg håper dere som leser her har litt erfaring med å jobbe med seg selv. Jeg har et problem, som jeg ikke klarer å komme meg videre fra. Jeg har gått til psykolog for hjelp, men føler at intellektet mitt kræsjer med hjertet mitt. Jeg vet at jeg ikke kan redde noen som ikke ønsker å bli reddet, men det tar på å se min egen far på god vei utenfor stupet.

Samtidig har han gjort meg mye vondt opp gjennom årene, der det toppet seg for meg da han i alkoholrus spurte meg om vi skulle knulle. Den episoden ødela mye for meg og vi pratet ikke sammen på over ett år. Jeg oppsøkte psykolog og fikk god hjelp til å fortsette livet mitt. Jeg var veldig sint på min far, samtidig som jeg var veldig glad i ham, savnet han og ønsket at ting skulle normalisere seg. Jeg bestemte meg for å prøve å opparbeide et nytt forhold til min far, der jeg emosjonelt holdt avstand for ikke å bli såret igjen. Jeg har tildels klart dette, selv om jeg fortsatt kan kjenne et enormt sinne mot ham til tider.

Men, problemet mitt nå er at jeg mistenker ham for å være deprimert, en depresjon som har pågått over flere år, men som nå har begynt å bli veldig alvorlig. Han selvmedisinerer seg med alkohol, og har sluttet å åpne posten. Det var på nippet til han mistet hus og hjem for litt siden, og det ser ut som han pånytt kan miste hjemmet sitt pga dårlig betalingsevne. Dette er for meg grusomt å se på, og jeg vet at gir jeg ham opp, er det ingen der som kan ta for fallet hans. Jeg sliter med konstant dårlig samvittighet og samtidig med intellektet som sier at det er ingenting jeg kan gjøre.

Spørmålet mitt er, hvordan kan jeg få hjertet til å forstå hva intellektet mitt vet? Eller aller helst, hvordan kan jeg hjelpe en person som ikke forstår han trenger hjelp?

[frosken]

Dette er en vond problemstilling, og jeg har ingen enkle råd:-(

Etter å ha lest innlegget ditt, ble jeg sittende å lure på hva din far sier til hele situasjonen? Uttrykker han ønske om hjelp fra deg? Har han overhodet selvinnsikt i sitt alkoholproblem, og er han fortsatt i jobb?

Du trenger ikke svare dersom du ikke ønsker :-)

En helt annen ting er at du kanskje også kunne poste dette innlegget på forum for rusterapi, slik at også folk med tidligere rusproblematikk kanskje kan komme med noen gode innspill.

[Gjest tidl 25årig jente]

Dette er en vond problemstilling, og jeg har ingen enkle råd:-(

Etter å ha lest innlegget ditt, ble jeg sittende å lure på hva din far sier til hele situasjonen? Uttrykker han ønske om hjelp fra deg? Har han overhodet selvinnsikt i sitt alkoholproblem, og er han fortsatt i jobb?

Du trenger ikke svare dersom du ikke ønsker :-)

En helt annen ting er at du kanskje også kunne poste dette innlegget på forum for rusterapi, slik at også folk med tidligere rusproblematikk kanskje kan komme med noen gode innspill.

Takk for svar. Poster dette også til rusterapi.

Nei, han ønsker ikke hjelp, fordi han, i sine øyner, har ingen problemer. Han er forøvrig sykemeldt som da er grunnen til hans problemer, som han mener, og mener da at betaling av regninger må komme i annen rekke. (derfor fare for å miste hus og hjem)

Det er "intellektet" som sier at det er ingenting jeg kan gjøre, for han har ikke ytret noe form for hjelp, ei heller sakt noe om en mulig depresjon. Dette er kun meg som "ser" at livet hans er som en stupende spiral. Dette er vondt å se og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for ham å innse at han trenger hjelp.

Jeg tror også det er mye stolthelt fra hans side, som alltid har vært selvhjulpen hele sitt liv, og vært meget suksessfull i sitt yrkesliv.

[Iliana78]

Takk for svar. Poster dette også til rusterapi.

Nei, han ønsker ikke hjelp, fordi han, i sine øyner, har ingen problemer. Han er forøvrig sykemeldt som da er grunnen til hans problemer, som han mener, og mener da at betaling av regninger må komme i annen rekke. (derfor fare for å miste hus og hjem)

Det er "intellektet" som sier at det er ingenting jeg kan gjøre, for han har ikke ytret noe form for hjelp, ei heller sakt noe om en mulig depresjon. Dette er kun meg som "ser" at livet hans er som en stupende spiral. Dette er vondt å se og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for ham å innse at han trenger hjelp.

Jeg tror også det er mye stolthelt fra hans side, som alltid har vært selvhjulpen hele sitt liv, og vært meget suksessfull i sitt yrkesliv.

Han er jo bare en mann selv om han er faren din. Han er ikke en del av deg,og han har faktisk rett til å styre sitt liv som han vil. Når han har bedt sin egen datter om dere skal knulle,tenker jeg at han har nådd en lavmål- og når det ikke er grunnlag for å feks tvangsinnlegge ham,er det ogs åfånyttes å prøve å hjelpe en mann som ikke vil ha hjelp. Det eneste som kan hjelpe i en slik situasjon,mener jeg er den "harde kjærligheten"- å kutte all kontakt,og håpe på at han vekkes av dette. Det hjelper IKKE at du prøver å "hjelpe" han videre slik du tenker nå,det bare gir han et påskudd til å fortsette den veien han går nå.

[frosken]

Takk for svar. Poster dette også til rusterapi.

Nei, han ønsker ikke hjelp, fordi han, i sine øyner, har ingen problemer. Han er forøvrig sykemeldt som da er grunnen til hans problemer, som han mener, og mener da at betaling av regninger må komme i annen rekke. (derfor fare for å miste hus og hjem)

Det er "intellektet" som sier at det er ingenting jeg kan gjøre, for han har ikke ytret noe form for hjelp, ei heller sakt noe om en mulig depresjon. Dette er kun meg som "ser" at livet hans er som en stupende spiral. Dette er vondt å se og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for ham å innse at han trenger hjelp.

Jeg tror også det er mye stolthelt fra hans side, som alltid har vært selvhjulpen hele sitt liv, og vært meget suksessfull i sitt yrkesliv.

Å se på andres lidelse kan være en stor belastning, selv om de selv forårsaker sine problemer. Synes du formulerer dilemmaet svært godt, selv om du intellektuelt mener det ikke er noe du kan gjøre så er det vondt å være passiv i en slik situasjon.

Kanskje du må bestemme deg for hva du vil bistå din far med, men forøvrig forsøke å ta vare på ditt eget liv til tross for hans selvdestruksjon. Jeg lurer på om det kunne vært ok for deg å skrive et brev til din far hvor du sier hvordan dette oppleves for deg, og også oppfordre ham til å søke hjelp hos sin lege for en evt. depresjon, samtidig som du klargjør at du ikke kommer til å foreta deg noe mer i forhold til hans situasjon.

Uansett, så håper jeg at du klarer å fokusere på ditt eget liv og at du etterhvert kan forsone deg med at han dessverre velger selvdestruksjon.

[Gjest tidl 25årig jente]

Å se på andres lidelse kan være en stor belastning, selv om de selv forårsaker sine problemer. Synes du formulerer dilemmaet svært godt, selv om du intellektuelt mener det ikke er noe du kan gjøre så er det vondt å være passiv i en slik situasjon.

Kanskje du må bestemme deg for hva du vil bistå din far med, men forøvrig forsøke å ta vare på ditt eget liv til tross for hans selvdestruksjon. Jeg lurer på om det kunne vært ok for deg å skrive et brev til din far hvor du sier hvordan dette oppleves for deg, og også oppfordre ham til å søke hjelp hos sin lege for en evt. depresjon, samtidig som du klargjør at du ikke kommer til å foreta deg noe mer i forhold til hans situasjon.

Uansett, så håper jeg at du klarer å fokusere på ditt eget liv og at du etterhvert kan forsone deg med at han dessverre velger selvdestruksjon.

Brev har jeg prøvd å skrive, men til ingen nytte. Psykolog har jeg vært hos, og kommet frem til at jeg ikke kan hjelpe ham, men burde heller fokusere på mitt liv.

Jeg har rett og slett prøvd alt, fra trygle å be ham til å oppsøke hjelp, til true og kutte kontakten. Jeg har appellert til intelligensen hans, og brukt de samme argumentene han brukte mot meg for å få meg til å forstå i ungdomstiden min. Han har tross alt lært meg mye, og alltid appellert til fornuften min, da jeg tok dumme valg i livet mitt.

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å bare leve livet mitt, samtidig å vite at han har det vondt.

[Gjest tidl 25årig jente]

Han er jo bare en mann selv om han er faren din. Han er ikke en del av deg,og han har faktisk rett til å styre sitt liv som han vil. Når han har bedt sin egen datter om dere skal knulle,tenker jeg at han har nådd en lavmål- og når det ikke er grunnlag for å feks tvangsinnlegge ham,er det ogs åfånyttes å prøve å hjelpe en mann som ikke vil ha hjelp. Det eneste som kan hjelpe i en slik situasjon,mener jeg er den "harde kjærligheten"- å kutte all kontakt,og håpe på at han vekkes av dette. Det hjelper IKKE at du prøver å "hjelpe" han videre slik du tenker nå,det bare gir han et påskudd til å fortsette den veien han går nå.

Jeg kuttet kontakten lenge, men tror jeg led mer enn ham, da jeg savnet ham fryktelig. Iallefall tror jeg hans depresjon gjorde til at han ikke klarte da heller å ta tak i sine problemer. Skulle bare ønske det var noe jeg kunne gjøre, eller si til ham for å få ham til å forstå at han trenger hjelp. Men det er ingenting igjen å prøve, og her sitter jeg, helt hjelpesløs å ser på, at han går utenfor stupet.

[frosken]

Brev har jeg prøvd å skrive, men til ingen nytte. Psykolog har jeg vært hos, og kommet frem til at jeg ikke kan hjelpe ham, men burde heller fokusere på mitt liv.

Jeg har rett og slett prøvd alt, fra trygle å be ham til å oppsøke hjelp, til true og kutte kontakten. Jeg har appellert til intelligensen hans, og brukt de samme argumentene han brukte mot meg for å få meg til å forstå i ungdomstiden min. Han har tross alt lært meg mye, og alltid appellert til fornuften min, da jeg tok dumme valg i livet mitt.

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å bare leve livet mitt, samtidig å vite at han har det vondt.

Det virker som om du har gjort det som kan gjøres for å hjelpe din far.

Kanskje det kan hjelpe deg å tenke at du har en far som på sett og vis er alvorlig syk, og at det å se på andres lidelse alltid vil være smertefullt når man er glad i personen.

Siden du er så glad i ham, så tror jeg kanskje du bare må akseptere at dette er vondt. Finn ut hvor mye tid du vil bruke sammen med ham, og forsøk å ta vare på deg selv uten å la hans vansker dominere ditt liv fullstendig.

Dersom det er din far som har lært deg å håndtere en så vanskelig situasjon så "voksent", så har han sannsynligvis vært en god far tidligere så det er lett å forstå at du er glad i ham også.

Håper du klarer å ta vare på deg selv og gradvis akseptere situasjonen.