For et liv

[Gjest Destiny]

Føler at alt er delt opp i biter. Meg og mitt. Savner sånn noen som det går an å fortelle alt til. Men samtidig så er jeg livredd for nærhet. Prøvde å møte en hånd på halvveien. Det gjorde vondt hele veien... Har gått rundt og tenkt og tenkt og tenkt. Og hatt vondt.

Og nå ble jeg sannelig avvist også. Igjen... Alltid det samme. Tror ingen liker meg når de begynner å se hvem som gjemmer seg under masken. Jeg er ikke som de andre i det hele tatt

[Gjest Destiny]

Hvis ikke selvmord er løsningen så må det nærmeste være å begynne helt på nytt. Brenne alle broer, kutte alle bånd, flytte til et annet land langt borte og aldri se seg tilbake.

Det frister. Og jeg lurer på om det kan være det eneste som kan få meg unna alle disse tankene og minnene.

Mye som kverner rundt nå...

Må bare lufte tankene litt.

Innspill..? Ja takk. Alltid.

[Orio]

Hvis ikke selvmord er løsningen så må det nærmeste være å begynne helt på nytt. Brenne alle broer, kutte alle bånd, flytte til et annet land langt borte og aldri se seg tilbake.

Det frister. Og jeg lurer på om det kan være det eneste som kan få meg unna alle disse tankene og minnene.

Mye som kverner rundt nå...

Må bare lufte tankene litt.

Innspill..? Ja takk. Alltid.

Tanker og minner har det med å følge med deg overalt du går. Har du noen mulighet til å påvirke hva du tenker? Eller noe som kan gjøre minnene mindre vanskelige?

Jeg skjønner godt at du har det vanskelig, men jeg vet veldig lite om din situasjon, derfor blir det jeg sier her veldig generelt.

Går du til noen form for behandling? Får du noen form for hjelp til å sortere tankene? Jeg tror det ofte er første skritt når en er helt overveldet av en uendelighet av svirrende tanker.

Hva med minnene? Har du noen mulighet for å legge dem bort av og til? Konsentrere deg om noe helt annet en stund?

Kanskje kan det hjelpe deg å skrive ned både tanker og minner. Da får du litt mer oversikt over hva som skjer oppe i hodet ditt, og klarer kanskje å legge noe av det til side.

[Melba1365380968]

Hvis ikke selvmord er løsningen så må det nærmeste være å begynne helt på nytt. Brenne alle broer, kutte alle bånd, flytte til et annet land langt borte og aldri se seg tilbake.

Det frister. Og jeg lurer på om det kan være det eneste som kan få meg unna alle disse tankene og minnene.

Mye som kverner rundt nå...

Må bare lufte tankene litt.

Innspill..? Ja takk. Alltid.

Heia,

jeg skjønner godt hva du tenker på. Dessverre har jeg opplevd om og om igjen at man kan reise fra det meste, unntatt seg selv...

[Gjest Destiny]

Tanker og minner har det med å følge med deg overalt du går. Har du noen mulighet til å påvirke hva du tenker? Eller noe som kan gjøre minnene mindre vanskelige?

Jeg skjønner godt at du har det vanskelig, men jeg vet veldig lite om din situasjon, derfor blir det jeg sier her veldig generelt.

Går du til noen form for behandling? Får du noen form for hjelp til å sortere tankene? Jeg tror det ofte er første skritt når en er helt overveldet av en uendelighet av svirrende tanker.

Hva med minnene? Har du noen mulighet for å legge dem bort av og til? Konsentrere deg om noe helt annet en stund?

Kanskje kan det hjelpe deg å skrive ned både tanker og minner. Da får du litt mer oversikt over hva som skjer oppe i hodet ditt, og klarer kanskje å legge noe av det til side.

Takk for svar.

Tar pause noen ganger, gjør ting... Jobber, er med venner, ser en film eller roer ned med musikk. Av og til virker det. Andre ganger går jeg meg vill i hodet mitt og blokkerer ut alt det andre. Ikke med vilje, det bare skjer. Og det eneste som er igjen er alt det mørke. Kunne jeg brukt alle disse idéene til noe konstruktivt..

Jeg har prøvd veldig hardt å gå videre men jeg sliter. Vet jo at det er mange som har hatt det verre... Ble utsatt for en psykopat da jeg var liten. Min stefar. Han brøt ned alt jeg var... Til det ikke var noe igjen. Jeg har minner fra den tiden før, alt var så annerledes.

Men 15-16 år som deprimert nå. Mistet interesse for alt. Ble mobbet på skolen. Gikk flere år uten en eneste venn. Fikk ikke ha kontakt med resten av familien. Alkoholisme, narkoman pappa, drapstrusler. Idioten meg. Problembarnet. Hele tiden var det min feil. Jeg var jo ungen. Fortjente å bli behandlet som dritt.

Han sier unnskyld igjen og igjen. Og jeg vil at det skal bli annerledes for kanskje jeg kan legge det bak meg da. Vet ikke. :S Det er alltid så mye tull i familien. Ble mobbet av mamma og.

Tror noe må ha gått hakkende galt med personligheten min... Ble iskald... Og nå har alt begynt å komme tilbake. Og jeg angrer sånn på den jeg har vært. Spesielt etter at jeg begynte på antidepressiva. Var ikke menneskelig i det hele tatt

Har ikke gått til behandling siden jeg var 17. Er 22 år nå. Sluttet på antidepressiva når jeg var 18. Har fått meg ny legetime. Måtte på jobbintervju sist gang jeg hadde time, så da var det en ny måned å vente.

Skrive ja. Jeg vet ikke :S På en måte er det fint å sortere. På en annen måte blir det bare enda mer fokus på tingene. Kanskje det går an å sette av litt tid hver dag?

Sliter med sosial angst. Følelsen av at jeg mangler litt social skills. Takler ikke helt nye folk og har problemer med nære forhold. Men jeg savner veldig å ha nære forhold

Depresjon... Og sliter vel også litt med sf. Gjort det i mange år. Tror kanskje jeg har en eller annen form for pf også... Jeg tror iallefall jeg hadde det før.

Har nylig opplevd å miste en av de personene som betydde mest for meg. Var på grensen til suicidal før det også... Men det hjalp ikke akkurat på.

Tror jeg legger for mye i for lite. Følelsene er alle veier der de ikke burde være.

Jeg lurer på... Vil egentlig terapi kunne hjelpe meg? Og bør jeg gå på antidepressiva..? Er redd jeg skal bli helt apatisk og kald, som sist. Men jeg var jo ganske apatisk og kald fra før av da... :S Jeg vil ikke være den jeg er nå... Men jeg vil ikke tilbake til å ikke føle noe.

Jeg vil bare ha et liv jeg kan være noenlunde fornøyd med. Jeg har noen idéer om hva det innebærer, men nå er det så langt unna.

[Gjest Destiny]

Takk for svar.

Tar pause noen ganger, gjør ting... Jobber, er med venner, ser en film eller roer ned med musikk. Av og til virker det. Andre ganger går jeg meg vill i hodet mitt og blokkerer ut alt det andre. Ikke med vilje, det bare skjer. Og det eneste som er igjen er alt det mørke. Kunne jeg brukt alle disse idéene til noe konstruktivt..

Jeg har prøvd veldig hardt å gå videre men jeg sliter. Vet jo at det er mange som har hatt det verre... Ble utsatt for en psykopat da jeg var liten. Min stefar. Han brøt ned alt jeg var... Til det ikke var noe igjen. Jeg har minner fra den tiden før, alt var så annerledes.

Men 15-16 år som deprimert nå. Mistet interesse for alt. Ble mobbet på skolen. Gikk flere år uten en eneste venn. Fikk ikke ha kontakt med resten av familien. Alkoholisme, narkoman pappa, drapstrusler. Idioten meg. Problembarnet. Hele tiden var det min feil. Jeg var jo ungen. Fortjente å bli behandlet som dritt.

Han sier unnskyld igjen og igjen. Og jeg vil at det skal bli annerledes for kanskje jeg kan legge det bak meg da. Vet ikke. :S Det er alltid så mye tull i familien. Ble mobbet av mamma og.

Tror noe må ha gått hakkende galt med personligheten min... Ble iskald... Og nå har alt begynt å komme tilbake. Og jeg angrer sånn på den jeg har vært. Spesielt etter at jeg begynte på antidepressiva. Var ikke menneskelig i det hele tatt

Har ikke gått til behandling siden jeg var 17. Er 22 år nå. Sluttet på antidepressiva når jeg var 18. Har fått meg ny legetime. Måtte på jobbintervju sist gang jeg hadde time, så da var det en ny måned å vente.

Skrive ja. Jeg vet ikke :S På en måte er det fint å sortere. På en annen måte blir det bare enda mer fokus på tingene. Kanskje det går an å sette av litt tid hver dag?

Sliter med sosial angst. Følelsen av at jeg mangler litt social skills. Takler ikke helt nye folk og har problemer med nære forhold. Men jeg savner veldig å ha nære forhold

Depresjon... Og sliter vel også litt med sf. Gjort det i mange år. Tror kanskje jeg har en eller annen form for pf også... Jeg tror iallefall jeg hadde det før.

Har nylig opplevd å miste en av de personene som betydde mest for meg. Var på grensen til suicidal før det også... Men det hjalp ikke akkurat på.

Tror jeg legger for mye i for lite. Følelsene er alle veier der de ikke burde være.

Jeg lurer på... Vil egentlig terapi kunne hjelpe meg? Og bør jeg gå på antidepressiva..? Er redd jeg skal bli helt apatisk og kald, som sist. Men jeg var jo ganske apatisk og kald fra før av da... :S Jeg vil ikke være den jeg er nå... Men jeg vil ikke tilbake til å ikke føle noe.

Jeg vil bare ha et liv jeg kan være noenlunde fornøyd med. Jeg har noen idéer om hva det innebærer, men nå er det så langt unna.

Har det klikket for meg?