Ekstreme utfordringer

[Melba1365380968]

Hei alle her inne!

I det siste har jeg kommet meg en centimeter opp av PTSD'en min, som jeg har fått etter en langvarig helt ekstrem opplevelse i ekstreme omgivelser. Nå har jeg tydeligvis fått det for meg at jeg må utfordre meg selv på ekstreme måter for å sjekke hvor grensa mi egentlig går!

Dette er utrolig plagsomt, men jeg har vel fått for meg at jeg kan overleve det meste.

Så her sitter jeg, alene i utlandet, på en tre ukers tur for å sjekke grensene mine igjen. Aller helst skulle jeg vært hjemme og fått behandling, men jeg insisterer altså heller på å reise (mot magefølelsen min).

Jeg er så sliten! Hvorfor kan jeg ikke tillate meg selv å bare "go with the flow" littegrann? Bare være hjemme, uten noen store prosjekter eller planer for å teste meg selv!?

Jeg vet virkelig ikke hva det er jeg må bevise for meg selv. Hjelper det å kjenne fysisk og psykisk smerte for å virkelig kjenne at man lever?

Hjelper det å erfare om og om igjen at jeg faktisk kan overleve ekstreme utfordringer? Vil det gjøre minnet fra mitt langvarige traume noe mildere?

Jeg vil hjem... men jeg lar ikke meg selv reise hjem, fordi da har jeg følelsen av å ha tapt noe.

[cathlin]

Får du noe følelse av kontroll når du kan gjøre helt ekstreme ting?

Uansett hvor du er, take care:-)

[Melba1365380968]

Får du noe følelse av kontroll når du kan gjøre helt ekstreme ting?

Uansett hvor du er, take care:-)

Jo, i ettertid får jeg jo følelsen av at "jeg klarte det, igjen". Men da har jeg jo ikke funnet grensen min... Da må jeg presse neste utfordring enda lengre.

Man kan kanskje argumentere for at det var denne tenkemåten som i utgangspunktet gav meg PTSD, men det har jeg nå lært av psykologen min at det ikke er. Det var ikke min skyld at jeg ble invadert på alle måter.

Så dermed blir vel kanskje teorien jeg lever etter at: selv i ekstreme situasjoner kan jeg overleve, så lenge jeg har kontroll over de faktorer som angår meg.

Jeg har jo lært på den harde måten at jeg ikke kan kontrollere at andre er psykopater, og at det var svært uheldig å møte en psykopat i en ekstrem situasjon.

Prøver jeg nå å innbille meg at jeg kan forutsi at noen er psykopater, selv i ekstreme situasjoner? (vet det er vanskelig å svare på dette spørsmålet, men det er en del av tankerekken min...)

Jeg skulle ønske hjernen min kunne jekke seg ned et par-ti-tyve hakk... Jeg er så overaktivert nå at alle musklene har gått i fullstendig krampe.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mange er opptatt av det eksistensielle spørsmål: Meningen med livet.

Jeg tror at for mange er utfordringer selve meningen med livet.

Jeg vet ikke om det skal eller bør behandles.

Er det ikke disse menneskene som fører verden fremover?

Slitsomt er det til tider, men vil ikke det tradisjonelle og trygge være mer slitsomt på sikt?

[Gjest môvenpink]

Jo, i ettertid får jeg jo følelsen av at "jeg klarte det, igjen". Men da har jeg jo ikke funnet grensen min... Da må jeg presse neste utfordring enda lengre.

Man kan kanskje argumentere for at det var denne tenkemåten som i utgangspunktet gav meg PTSD, men det har jeg nå lært av psykologen min at det ikke er. Det var ikke min skyld at jeg ble invadert på alle måter.

Så dermed blir vel kanskje teorien jeg lever etter at: selv i ekstreme situasjoner kan jeg overleve, så lenge jeg har kontroll over de faktorer som angår meg.

Jeg har jo lært på den harde måten at jeg ikke kan kontrollere at andre er psykopater, og at det var svært uheldig å møte en psykopat i en ekstrem situasjon.

Prøver jeg nå å innbille meg at jeg kan forutsi at noen er psykopater, selv i ekstreme situasjoner? (vet det er vanskelig å svare på dette spørsmålet, men det er en del av tankerekken min...)

Jeg skulle ønske hjernen min kunne jekke seg ned et par-ti-tyve hakk... Jeg er så overaktivert nå at alle musklene har gått i fullstendig krampe.

synes du høres reflektert og ressurssterk ut jeg. Du vil ikke la deg knekke og viser en stor vilje til å ikke "gå dukken" av dine tidligere opplevelser (hva de nå har bestått av vet jeg jo ikke, men likevel veldig bra du har en slik vilje!!)

Ikke vær alt for streng mot deg selv, men å pushe seg selv kan faktisk også hjelpe en å komme langt i livet!

[Gjest môvenpink]

Mange er opptatt av det eksistensielle spørsmål: Meningen med livet.

Jeg tror at for mange er utfordringer selve meningen med livet.

Jeg vet ikke om det skal eller bør behandles.

Er det ikke disse menneskene som fører verden fremover?

Slitsomt er det til tider, men vil ikke det tradisjonelle og trygge være mer slitsomt på sikt?

Det var klokt og vakkert sagt!

Takk for at du delte dette her:)

God helg!

[hidi, the scorpion]

Mange er opptatt av det eksistensielle spørsmål: Meningen med livet.

Jeg tror at for mange er utfordringer selve meningen med livet.

Jeg vet ikke om det skal eller bør behandles.

Er det ikke disse menneskene som fører verden fremover?

Slitsomt er det til tider, men vil ikke det tradisjonelle og trygge være mer slitsomt på sikt?

Fantastiske ord!

[cathlin]

Jo, i ettertid får jeg jo følelsen av at "jeg klarte det, igjen". Men da har jeg jo ikke funnet grensen min... Da må jeg presse neste utfordring enda lengre.

Man kan kanskje argumentere for at det var denne tenkemåten som i utgangspunktet gav meg PTSD, men det har jeg nå lært av psykologen min at det ikke er. Det var ikke min skyld at jeg ble invadert på alle måter.

Så dermed blir vel kanskje teorien jeg lever etter at: selv i ekstreme situasjoner kan jeg overleve, så lenge jeg har kontroll over de faktorer som angår meg.

Jeg har jo lært på den harde måten at jeg ikke kan kontrollere at andre er psykopater, og at det var svært uheldig å møte en psykopat i en ekstrem situasjon.

Prøver jeg nå å innbille meg at jeg kan forutsi at noen er psykopater, selv i ekstreme situasjoner? (vet det er vanskelig å svare på dette spørsmålet, men det er en del av tankerekken min...)

Jeg skulle ønske hjernen min kunne jekke seg ned et par-ti-tyve hakk... Jeg er så overaktivert nå at alle musklene har gått i fullstendig krampe.

Jeg bruker å spørre meg selv når jeg får vondt i muskler og er stressa, om jeg kan kjenne hva jeg består av. Om jeg kan slappe av såpass at "jeg kjenner at jeg er med".

Det er jo bra å kunne stå i vanskelige situasjoner og ta utfordringer, når kroppen er med.

[Melba1365380968]

Mange er opptatt av det eksistensielle spørsmål: Meningen med livet.

Jeg tror at for mange er utfordringer selve meningen med livet.

Jeg vet ikke om det skal eller bør behandles.

Er det ikke disse menneskene som fører verden fremover?

Slitsomt er det til tider, men vil ikke det tradisjonelle og trygge være mer slitsomt på sikt?

Åhh, takk alle sammen for sånne fine tilbakemeldinger. Nå fikk jeg igjen litt mer lyst til å stå på videre.

Av og til er det stor forskjell på hva kroppen og hodet vil, det er kanskje det som sliter mest på meg.

Jeg jobber med min doktorgrad, men har lenge hatt store tvil på om jeg ville klare det fordi hodet og kroppen min til tider har stoppet helt opp pga PTSD.

Jeg vet med meg selv at jeg må ha store utfordringer, hvis ikke ville jeg råtne på rot. Men jeg ønsker å oftere være fornøyd med de helt enkle ting, være seg å ikke ha funnet noe nytt for vitenskapen...

Jeg har flere ganger av andre fått inntrykk av å være for kravstor ovenfor meg selv. Men jeg ser ikke meningen med å leve mitt liv dersom jeg ikke presser på og fortsetter å utfordre meg selv både intellektuelt og fysisk.

Jeg mener at det meste er mulig så lenge man forbereder seg godt nok! (da unntatt å være prisgitt en psykopat for å overleve...)

[Gjest kjenner meg godt igjen]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i dine beskrivelser. Jeg har samme "problem". Jeg ble veldig intressert i det du skriver. Jeg tenker ofte de samme tankene som deg, og så svarer jeg meg selv med noe lignende svar som NHD ga deg:)