Sliten og stresset propell

[Goldielocks]

Da det gikk opp for meg at jeg våknet tidlig hver morgen med en slik kribling i kroppen at jeg ikke klarte å stå opp, bestilte jeg time hos legen for å få avkreftet somatisk sykdom. De siste fire årene har jeg har vært igjennom to syke arbeidsmiljø (hvor mange med meg ble syke av utfrysing, mobbing, nedvurdering osv) samt at jeg er midt i et samlivsbrudd. Derfor er jeg ikke i tvil om at mine symptomer er psykisk betingede, men jeg vet jo at hvis man dør av stress, så er det ikke hodet, men kroppen som svikter. Legen min vet at jeg var plaget av angst da jeg var i den siste jobben og at jeg har vært deprimert. Dessuten har han sett at jeg har en uvanlig energi og kreativitet og pågangsmot. Denne gangen kom han derfor frem til at jeg (i tillegg til å teste blodtrykket, som jeg ba om, og som var helt fint) kanskje burde utredes for bipolar lidelse. Var jeg propell med et overaktivt tankekjør da, skal jeg love at det ikke er blitt bedre nå...

Jeg har brennende tunge, blir lett svimmel, er ganske hyper med et vanvittig tempo i perioder, men jeg kjenner ikke meg deprimert så ofte. Det kan være fordi jeg har vært trist og fortvilet så lenge, at jeg legger ikke merke til det som bare er litt ille. Det må nesten være angst for å kvalifisere til dårlig. Så egentlig befinner jeg meg nå i en tilstand av hyper, forkavet og med den brennende tungen som sier at noe er galt. Og hjertebank.

Jeg er nesten alltid glad når jeg er med andre, og nesten alltid enten trist, trøtt eller stresset når jeg er alene. Men jeg er aldri en fare for verken meg eller andre, og er både likt og respektert av de fleste. (Det vet jeg når jeg er rasjonell og hører på hva de sier, men jeg liker ikke meg selv som verken deprimert eller hyper. Derfor har jeg lett for ikke å tro på at jeg er likt.) Jeg tror derfor at hvis det skulle nå vise seg at jeg er bipolar, så ville det gjerne være en lette for meg å vite det, men jeg trenger vel ikke ta medisiner? Jeg tilhører kategorien som heller ville dødd enn legge på meg, jeg vil mye heller være ordentlig deprimert enn å være misfornøyd med utseendet (jeg vet det - har prøvd begge). Jeg trenger å vite at jeg fint kan leve med å være bipolar, uten medisiner, og at legen min har rett i at jeg kun har en psykisk lidelse, ikke en somatisk. Han har aldri tatt noen tester utover blodtrykket jeg ba om nå sist.

Og så er jeg livredd for at en diagnose gir meg skylden for alle påkjenningene jeg har vært gjennom de senere år - at legen ikke tror meg på at jeg har vært utsatt for mobbing ol, men at det er min sykdom sin feil. Jeg er nemlig veldig forsiktig med å klage på noe som helst uten at jeg vet at jeg har belegg for det. Andre må oppleve det samme eller se det selv uten at jeg påvirker dem. Det er akkurat som om diagnosen bekrefter det jeg alltid har vært redd for - nemlig at jeg ikke er verd å bli trodd. Og det er en av de tingene jeg blir deprimert av.

Hvor går en med alle disse tankene? Om jeg har et stemningsleieproblem, blir det ikke bedre av å bli sendt hjem med alle disse tankene. Det er ikke et tema man kan snakke med hvem som helst om, og i alle fall ikke før en vet om det er en riktig diagnose. Høres det ut som jeg er bipolar?

[Gjest milliee]

om du er bipolar eller ikke kan ikke jeg ta stilling til, men vil bare si at det å være bipolar ikke gjør deg mindre troverdig ang. blitt utsatt for mobbing eller andre ting!!

mvh meg