Psykolog

[Lucretia]

Jeg har skrevet her på DOL om sosial angst i mange år, og nevnt noen ganger at jeg ikke har turt å gå til psykolog. Nå har jeg gjort det. Det var ekkelt. Men sambo var med meg den første gangen. Jeg skal tilbake på mandag. Gruer meg. Folk sa at det første steget er det verste, og etter første gang blir det mye lettere. Føles ikke sånn.

Sambo sa han kunne være med neste gang og, men jeg vil helst gå alene nå. Psykologen virka grei nok. Men jeg var så nervøs.... skalv i stemmen og måtte kjempe for å holde tårene inne noen ganger (jeg klarte å holde de på plass). Føler meg så utrolig dum. Ikke fordi jeg har angst og går til psykolog, jeg har aldri sett på det som en skam eller noe å gå til psykolog. Men fordi jeg alltid føler meg dum, spesielt når jeg snakker mye. Og det gjør man jo hos en psykolog.

Føler ikke noe stolthet over å ha klart å gå en gang. Sambo, familie og venner er stolte over meg, sier de. Mens jeg har liten tro på at det vil hjelpe meg.... Men det er jo gratis (studenthelsetjenesten), så jeg bør vel prøve litt til før jeg gir meg.

Noen som vil si noe om hvordan å gå til psykolog hjelper? For det virker så håpløst... Meningsløst å gå og utlevere meg for en fremmed, og pine meg gjennom noe som ikke vil hjelpe.

Ja, jeg har en negativ holdning til dette. Må jeg ha tro på at det hjelper for at det skal hjelpe? Eller vil troen på at det skal hjelpe komme etterhvert? Blir det bedre!?

[Gjest Lillajagme]

Uff.. Vet hvordan det er. Jeg har slitt med angst en stund nå. Har gått til psykolog fem ganger nå og jeg gruer meg hver gang. MEN: Jeg er mye bedre! Trodde nesten ikke at det var mulig.

Lykke til! Klem

[NeaNoor]

Jeg skjønner deg veldig godt.

For noen år siden gikk jeg selv til psykolog, etter at jeg havnet i en ulykke, der en i nær familie mistet livet. Jeg hadde absolutt ikke lyst og så, som deg, ikke helt vitsen. Hva kunne vel han gjøre? I allefall ikke bringe den døde tilbake eller gjøre ulykken ugjort.

Det tok sin tid, men det hjalp. Og ikke vær redd for å gråte! Det kan kanskje virke flaut, men tenk nå hva de er vitne til nesten daglig? Krampegråt, psykoser osv. For meg ble det mye lettere å snakke åpent etter å ha grått litt. Da slapp jeg å konsentrere meg om å la være å gråte fremfor å snakke. Jeg gråt, snakka, gråt og snakka. Og litt etter litt begynte det å hjelpe. For det første hjelper det å snakke, få tømt seg skikkelig til en nøytral person. For det andre begynte vi etterhvert å se på metoder for at jeg skulle komme meg videre. Jeg var åpen for hans forslag til løsninger, og ikke minst, han var åpen til mine.

Jeg gikk til psyokolog annenhver uke i halvannet år, men fikk beskjed om da jeg sluttet at jeg når som helst kunne komme tilbake om jeg skulle trenge det. Jeg har ikke trengt det til nå, men skulle jeg få lignende problemer igjen, hadde jeg ikke nølt med å ta kontakt. For det hjelper. Jeg vet det virker tungt og litt uten mening akkurat nå. Men prøv. Og vær så åpen som mulig. Ikke skjul noe. Heller ikke gråten.

Masse lykke til! :-)

[Hatsumomo]

Har gått til pyskolog i et år for tvangstanker bl.a.

Syntes det er utrolig godt å få pratet om alt det "sprøe" i hodet mitt og tømt meg på en måte til et annet menneske som ikke er tilknyttet til meg følelsesmessig.

Det hjelper veldig

Har ikke vært til psykolog på 1 år nå, men har planer om å begynne på an igjen så snart som mulig.

[Lyvert]

Jeg synes du er tøff som har kommet deg av gårde til psykolog! Men innstillingen din bekymrer meg litt...

Du er nødt til å gi deg selv en sjanse til å lykkes. Det gjør du best ved å innta en "voksen" holdning, og ta din del av ansvaret for at denne terapien skal bli vellykket. F.eks ved å tenke at dette er en gylden sjanse til å få hjelp med noe som er et problem for deg. Du har en spesialist til rådighet som atpåtil er gratis. Når får du en slik sjanse igjen?!

Benytt denne muligheten og samarbeid så godt du kan. Selv om det føles skummelt.

Det er et ordtak som sier at Ingen kan hjelpe den som ikke kan hjelpe seg selv" og det er jammen sant!

Lykke til!

[Lucretia]

Uff.. Vet hvordan det er. Jeg har slitt med angst en stund nå. Har gått til psykolog fem ganger nå og jeg gruer meg hver gang. MEN: Jeg er mye bedre! Trodde nesten ikke at det var mulig.

Lykke til! Klem

Godt å se at du er blitt bedre etter kun fem ganger. De driver nemlig ikke med langtidsterapi på skolen, og det spørs om jeg orker å begynne fra nytt etterpå. Håper hjelpen fra studenthelsetjenesten holder!

Takk for svar!

[Lucretia]

Jeg skjønner deg veldig godt.

For noen år siden gikk jeg selv til psykolog, etter at jeg havnet i en ulykke, der en i nær familie mistet livet. Jeg hadde absolutt ikke lyst og så, som deg, ikke helt vitsen. Hva kunne vel han gjøre? I allefall ikke bringe den døde tilbake eller gjøre ulykken ugjort.

Det tok sin tid, men det hjalp. Og ikke vær redd for å gråte! Det kan kanskje virke flaut, men tenk nå hva de er vitne til nesten daglig? Krampegråt, psykoser osv. For meg ble det mye lettere å snakke åpent etter å ha grått litt. Da slapp jeg å konsentrere meg om å la være å gråte fremfor å snakke. Jeg gråt, snakka, gråt og snakka. Og litt etter litt begynte det å hjelpe. For det første hjelper det å snakke, få tømt seg skikkelig til en nøytral person. For det andre begynte vi etterhvert å se på metoder for at jeg skulle komme meg videre. Jeg var åpen for hans forslag til løsninger, og ikke minst, han var åpen til mine.

Jeg gikk til psyokolog annenhver uke i halvannet år, men fikk beskjed om da jeg sluttet at jeg når som helst kunne komme tilbake om jeg skulle trenge det. Jeg har ikke trengt det til nå, men skulle jeg få lignende problemer igjen, hadde jeg ikke nølt med å ta kontakt. For det hjelper. Jeg vet det virker tungt og litt uten mening akkurat nå. Men prøv. Og vær så åpen som mulig. Ikke skjul noe. Heller ikke gråten.

Masse lykke til! :-)

Tusen takk for svar, og trist å høre om hendelsen for noen år siden.

Grunnen til at jeg ikke vil gråte er fordi da klarer jeg ikke å snakke, og så vet jeg ikke om jeg klarer å slutte å gråte, og så er liksom hele timen bortkastet. Jeg gråter ofte når jeg snakker om angsten med f.eks. mor. Og så begynner gråten å lette litt, så begynner jeg å snakke igjen, og etter to ord er gråten tilbake. Da jeg dumpa en eks for noen år siden, brukte jeg ca en time på å si 5-6 setninger fordi jeg gråt sånn hehe.

Men det er godt å høre at "alle" sier det hjelper.

[Lucretia]

Har gått til pyskolog i et år for tvangstanker bl.a.

Syntes det er utrolig godt å få pratet om alt det "sprøe" i hodet mitt og tømt meg på en måte til et annet menneske som ikke er tilknyttet til meg følelsesmessig.

Det hjelper veldig

Har ikke vært til psykolog på 1 år nå, men har planer om å begynne på an igjen så snart som mulig.

Så hvor mange ganger måtte du gå før du merket at det hjalp? De driver ikke med langtidsterapi på skolen, og jeg vet ikke om jeg orker å begynne på nytt hos en annen psykolog senere.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kan gå hos studenthelsetjenesten...

[Lucretia]

Har gått til pyskolog i et år for tvangstanker bl.a.

Syntes det er utrolig godt å få pratet om alt det "sprøe" i hodet mitt og tømt meg på en måte til et annet menneske som ikke er tilknyttet til meg følelsesmessig.

Det hjelper veldig

Har ikke vært til psykolog på 1 år nå, men har planer om å begynne på an igjen så snart som mulig.

Takk for svar, forresten. Glemte å si

[Lucretia]

Jeg synes du er tøff som har kommet deg av gårde til psykolog! Men innstillingen din bekymrer meg litt...

Du er nødt til å gi deg selv en sjanse til å lykkes. Det gjør du best ved å innta en "voksen" holdning, og ta din del av ansvaret for at denne terapien skal bli vellykket. F.eks ved å tenke at dette er en gylden sjanse til å få hjelp med noe som er et problem for deg. Du har en spesialist til rådighet som atpåtil er gratis. Når får du en slik sjanse igjen?!

Benytt denne muligheten og samarbeid så godt du kan. Selv om det føles skummelt.

Det er et ordtak som sier at Ingen kan hjelpe den som ikke kan hjelpe seg selv" og det er jammen sant!

Lykke til!

jeg hadde samme innstillig før jeg gikk til psykologen. Og den samme etter. Men har jo bare vært der en gang, og det eneste vi gjorde var at jeg snakket... og snakket. og snakket. og han stilte noen spørsmål innimellom. Men sånn må det vel være første gang, så han får en oversikt over hva slags plager jeg har. Kan hende det føles bedre etter neste gang, kanskje neste time går ut på noe annet enn kun å utlevere meg selv. Kanskje prøve å finne årsak til at jeg har blitt sånn og finne metoder som kan hjelpe meg til å bli bedre. Da kanskje jeg vil merke mer at vi kommer noen vei... Det er jo det jeg håper på, selvfølgelig.

Takk for svar

[Hatsumomo]

Så hvor mange ganger måtte du gå før du merket at det hjalp? De driver ikke med langtidsterapi på skolen, og jeg vet ikke om jeg orker å begynne på nytt hos en annen psykolog senere.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kan gå hos studenthelsetjenesten...

"Så hvor mange ganger måtte du gå før du merket at det hjalp? De driver ikke med langtidsterapi på skolen, og jeg vet ikke om jeg orker å begynne på nytt hos en annen psykolog senere."

Jeg brukte også psykolog hos studenttjenesten, og det lengste jeg fikk gå der var 10 timer. Mer fikk ingen lov å gå, fordi de trengte å bruke kapasiteten til andre studenter også.

Ettersom jeg fikk teknikker til å bruke til å jobbe med tvangstankene mine, så merket jeg forskjell etter 2-3 ganger hos han. Det var også utrolig deilig bare å prate med noen om det også, følte meg ikke utilpass i det hele tatt.

Den første timen følte jeg meg litt dum, men han var så rolig og betryggende at jeg følte jeg kunne fortelle alt mulig rart som foregikk i hodet mitt uten at han dømte meg på noe som helst måte.

Jeg håper du får en psykolog du føler deg trygg på