ME

[Gjest HappyGangsta]

Kan du forklare den høye kvinnandelen?

Blant barn og unge er det faktisk jevnt mellom kjønnene, mens det i voksen alder er flest kvinner.

Hvorfor? Har ingen sikker forklaring på det, har ikke akkurat forsket på dette, for å si det sånn.

Hvis jeg skal prøve å gjette på noe, så kan jeg tenke meg at kanskje flere kvinner enn menn er såkalt dobbeltarbeidende, og derfor kanskje har lettere for å pådra seg sykdommer. Hvis man sliter seg ut, synker jo motstandskraften.

Hørte forresten om en mann som hadde fått det, som var idrettsstjerne. Kanskje han trente for hardt?

Det er et såkalt postviralt syndrom, har jeg lest. Det vil si at det gjerne oppstår etter en virusinfeksjon. Kanskje det lettere oppstår hvis man ikke får nok hvile etter den sykdommen, men presser seg for hardt for fort?

[Gjest freuds hysteriske]

Blant barn og unge er det faktisk jevnt mellom kjønnene, mens det i voksen alder er flest kvinner.

Hvorfor? Har ingen sikker forklaring på det, har ikke akkurat forsket på dette, for å si det sånn.

Hvis jeg skal prøve å gjette på noe, så kan jeg tenke meg at kanskje flere kvinner enn menn er såkalt dobbeltarbeidende, og derfor kanskje har lettere for å pådra seg sykdommer. Hvis man sliter seg ut, synker jo motstandskraften.

Hørte forresten om en mann som hadde fått det, som var idrettsstjerne. Kanskje han trente for hardt?

Det er et såkalt postviralt syndrom, har jeg lest. Det vil si at det gjerne oppstår etter en virusinfeksjon. Kanskje det lettere oppstår hvis man ikke får nok hvile etter den sykdommen, men presser seg for hardt for fort?

Nakkeslengskadde i Norge er nesten 95% kvinner, dvs medlemmene i foreningen.

I Sverige er det likt fordelt på kjønn. Hvorfor er det så ulikt?

Hvis du har en dyp depresjon, kan det utarte seg ganske ulikt og med alvorlige konsekvenser. Noen blir invalidisert. er det da ikke fristende å "ta til seg" en sykdom som andre kan akseptere som somatisk og ikke psykisk?

Trenger de en "knagg" å henge problemene sine på? Trenger de "allierte" som kan dekke og forsvare dem? Kanskje en hel forening med hjelpere som kan presse fram en diagnose på en veldig vag sykdom?

Føle tilhørighet, sympati og solidaritet, akkurat som i en menighet?

Jeg bare spør.

[Gjest HappyGangsta]

Nakkeslengskadde i Norge er nesten 95% kvinner, dvs medlemmene i foreningen.

I Sverige er det likt fordelt på kjønn. Hvorfor er det så ulikt?

Hvis du har en dyp depresjon, kan det utarte seg ganske ulikt og med alvorlige konsekvenser. Noen blir invalidisert. er det da ikke fristende å "ta til seg" en sykdom som andre kan akseptere som somatisk og ikke psykisk?

Trenger de en "knagg" å henge problemene sine på? Trenger de "allierte" som kan dekke og forsvare dem? Kanskje en hel forening med hjelpere som kan presse fram en diagnose på en veldig vag sykdom?

Føle tilhørighet, sympati og solidaritet, akkurat som i en menighet?

Jeg bare spør.

Nå synes jeg du høres utrolig mistenkeliggjørende ut. Jeg kjenner faktisk en som har ME, og jeg kan fortelle deg at det ikke er noe morsomt eller hyggelig å bli møtt med slike fordommer.

Ifølge ME-foreningen var det de samme argumentene som ble brukt overfor MS-pasientene, før sykdommen ble ordentlig anerkjent. Du kan jo bare tenke deg hvordan det er å ha en såpass alvorlig sykdom, som ingen tror på.

Men heldigvis finnes det faktisk enkelte leger her i landet som kan noe om det, og de burde ha godt nok utdannelse til å vurdere hva det er de setter seg inn i. Men foreløpig er det nokså få her i landet som har fordypet seg i akkurat denne sykdommen.

Du lurer på hvorfor det er så viktig å få riktig diagnose? Det er jo selvfølgelig for at man ikke skal bli utsatt for feilbehandling. Den personen jeg kjenner ble faktisk sendt på treningsopplegg før de skjønte at det var ME. Og det gjorde henne verre.

Derfor er det faktisk nokså skummelt med feildiagnostisering.

Tro meg - hun har vært til alle tenkelige utredninger - også psykiatriske tester. Og det er ikke depresjon hun lider av.

Som jeg sier høyere opp i tråden her: jeg tror ikke det er allmennleger som deler ut denne diagnosen. Jeg tror faktisk at alle må gjennom lange utredninger før man kan trekke noen konklusjon om denne diagnosen.

[Gemini]

Nå synes jeg du høres utrolig mistenkeliggjørende ut. Jeg kjenner faktisk en som har ME, og jeg kan fortelle deg at det ikke er noe morsomt eller hyggelig å bli møtt med slike fordommer.

Ifølge ME-foreningen var det de samme argumentene som ble brukt overfor MS-pasientene, før sykdommen ble ordentlig anerkjent. Du kan jo bare tenke deg hvordan det er å ha en såpass alvorlig sykdom, som ingen tror på.

Men heldigvis finnes det faktisk enkelte leger her i landet som kan noe om det, og de burde ha godt nok utdannelse til å vurdere hva det er de setter seg inn i. Men foreløpig er det nokså få her i landet som har fordypet seg i akkurat denne sykdommen.

Du lurer på hvorfor det er så viktig å få riktig diagnose? Det er jo selvfølgelig for at man ikke skal bli utsatt for feilbehandling. Den personen jeg kjenner ble faktisk sendt på treningsopplegg før de skjønte at det var ME. Og det gjorde henne verre.

Derfor er det faktisk nokså skummelt med feildiagnostisering.

Tro meg - hun har vært til alle tenkelige utredninger - også psykiatriske tester. Og det er ikke depresjon hun lider av.

Som jeg sier høyere opp i tråden her: jeg tror ikke det er allmennleger som deler ut denne diagnosen. Jeg tror faktisk at alle må gjennom lange utredninger før man kan trekke noen konklusjon om denne diagnosen.

Jeg har ikke lest igjennom andre svar i tråden her, men snublet over ditt via 100 nyeste.

Og jeg må si meg helt enig med deg. Har en venninne som etter mye om og men, og etter flere års sykdom, endelig har fått diagnosen ME. Hun måtte til spesialist for å få det endelig diagnostisert, selv om det var mistenkt lenge.

Hun har sterk psyke, og er ikke deprimert, selv om situasjonen i seg selv på mange måter er deprimerende. Hun har utrolig nok klart å beholde humør og en god psyke midt oppe i det hele. Men er totalt avhengig av å hvile mye, og ta livet ekstremt med ro. Bare en telefonsamtale kan være utmattende, og det å møte venner må avtales i god tid, og planlegges ift. å ha tid for hvile både dagen før og etter, minst.

[Gjest freuds hysteriske]

Nå synes jeg du høres utrolig mistenkeliggjørende ut. Jeg kjenner faktisk en som har ME, og jeg kan fortelle deg at det ikke er noe morsomt eller hyggelig å bli møtt med slike fordommer.

Ifølge ME-foreningen var det de samme argumentene som ble brukt overfor MS-pasientene, før sykdommen ble ordentlig anerkjent. Du kan jo bare tenke deg hvordan det er å ha en såpass alvorlig sykdom, som ingen tror på.

Men heldigvis finnes det faktisk enkelte leger her i landet som kan noe om det, og de burde ha godt nok utdannelse til å vurdere hva det er de setter seg inn i. Men foreløpig er det nokså få her i landet som har fordypet seg i akkurat denne sykdommen.

Du lurer på hvorfor det er så viktig å få riktig diagnose? Det er jo selvfølgelig for at man ikke skal bli utsatt for feilbehandling. Den personen jeg kjenner ble faktisk sendt på treningsopplegg før de skjønte at det var ME. Og det gjorde henne verre.

Derfor er det faktisk nokså skummelt med feildiagnostisering.

Tro meg - hun har vært til alle tenkelige utredninger - også psykiatriske tester. Og det er ikke depresjon hun lider av.

Som jeg sier høyere opp i tråden her: jeg tror ikke det er allmennleger som deler ut denne diagnosen. Jeg tror faktisk at alle må gjennom lange utredninger før man kan trekke noen konklusjon om denne diagnosen.

Jeg kjenner også en som har ME. Hun har vært psykisk veldig syk hele livet. En tung og helt sikkert ubehagelig prsonlighetsforstyrrelse. Hun stilte selv diagnosen ME, da hun fant ut at beskrivelsen stemte. Og legen ga seg til slutt. Hun virkelig koser seg med denne diagnosen, og forkynner den for alle som vil høre. Og hun har etter min mening vervet mange til den fra miljøene hun vanker i. Symptomer som først var ulike, og senere ble merkelig like.

Leg merke til at jeg ikke påstår at hun ikke er syk, for det er hun.

Broren er eldre og var også syk, det viste seg at han har Bechterevs. Han har levd med smerter i 20 år før det kunne diagnostiseres, og ble mistrodd til det kunne påvises. Faren hadde det på samme måte og ble også mistrodd i 20 år.

Man kan ikke stille diagnoser uten tydelige vitenskapelige funn. Men legen kan si "javel". Og kanskje har det ikke noe å si om de har ME eller ikke. Syke er de i alle fall, og uansett hvilken sykdom det dreier seg om, så kan de ikke gjøre noe uten funn.

[Gjest HappyGangsta]

Jeg kjenner også en som har ME. Hun har vært psykisk veldig syk hele livet. En tung og helt sikkert ubehagelig prsonlighetsforstyrrelse. Hun stilte selv diagnosen ME, da hun fant ut at beskrivelsen stemte. Og legen ga seg til slutt. Hun virkelig koser seg med denne diagnosen, og forkynner den for alle som vil høre. Og hun har etter min mening vervet mange til den fra miljøene hun vanker i. Symptomer som først var ulike, og senere ble merkelig like.

Leg merke til at jeg ikke påstår at hun ikke er syk, for det er hun.

Broren er eldre og var også syk, det viste seg at han har Bechterevs. Han har levd med smerter i 20 år før det kunne diagnostiseres, og ble mistrodd til det kunne påvises. Faren hadde det på samme måte og ble også mistrodd i 20 år.

Man kan ikke stille diagnoser uten tydelige vitenskapelige funn. Men legen kan si "javel". Og kanskje har det ikke noe å si om de har ME eller ikke. Syke er de i alle fall, og uansett hvilken sykdom det dreier seg om, så kan de ikke gjøre noe uten funn.

Ja, det høres jo merkelig ut at legen kan "gi seg" på det, kan ikke skjønne at diagnosen kan ha noen gyldighet da. Så vidt jeg har skjønt, må en nevrolog sette diagnosen, og selv de skal visstnok være veldig avventende før de våger å si det for sikkert.

Trist at hun misbruker en diagnose slik, da. Men kanskje hun kan utnytte at det foreløpig er lite kunnskap om dette blant mange? I hennes tilfelle kan det jo i så fall bli en del av den psykiatriske diagnosen at hun holder på slik. Men det betyr jo ikke at sykdommen ikke finnes. Det er jo viktig å ta på alvor de som er virkelig syke.

A propos psykiske lidelser - igår var det innslag på nyhetene om at hypokondere blir tatt på alvor på en egen klinikk. De lider jo av angst, og kan få kognitiv trening til å takle uvissheten i forhold til om man er syk eller ikke.

For det faktisk hypokonderne har rett i, er jo at man ikke er garantert at man er frisk selv om prøveresultatene ikke viser noe. Men det gjelder jo oss alle. Forskjellen er bare at de fleste vil kunne slå seg til ro med at prøveresultatene virker bra.

Men det er kanskje ikke direkte hypokonder hun er, som du kjenner? Det er kanskje snakk om et tyngre tilfelle?

[Gjest HappyGangsta]

Jeg har ikke lest igjennom andre svar i tråden her, men snublet over ditt via 100 nyeste.

Og jeg må si meg helt enig med deg. Har en venninne som etter mye om og men, og etter flere års sykdom, endelig har fått diagnosen ME. Hun måtte til spesialist for å få det endelig diagnostisert, selv om det var mistenkt lenge.

Hun har sterk psyke, og er ikke deprimert, selv om situasjonen i seg selv på mange måter er deprimerende. Hun har utrolig nok klart å beholde humør og en god psyke midt oppe i det hele. Men er totalt avhengig av å hvile mye, og ta livet ekstremt med ro. Bare en telefonsamtale kan være utmattende, og det å møte venner må avtales i god tid, og planlegges ift. å ha tid for hvile både dagen før og etter, minst.

Ja, det er ganske fortvilende for dem, ikke lett å forsone seg med hvor lite de faktisk orker. Men utrolig godt gjort å bevare sitt gode humør oppe i det.

Min venninne sier at hun blir i bedre humør når hun får besøk, sånn sett er det jo solskinnssida jeg får se. Hverdagen kan nok være langt tøffere enn hva jeg er vitne til, tror jeg. For hun kan fortelle at det av og til røyner skikkelig på.

Heldigvis er det jo noen som blir bedre etter lang tids hvile. Vi får bare håpe det beste for venninnene våre.

Eller så kan vi håpe at det forskes nok til å finne behandlingsmetoder som hjelper.

[Gjest freuds hysteriske]

Ja, det høres jo merkelig ut at legen kan "gi seg" på det, kan ikke skjønne at diagnosen kan ha noen gyldighet da. Så vidt jeg har skjønt, må en nevrolog sette diagnosen, og selv de skal visstnok være veldig avventende før de våger å si det for sikkert.

Trist at hun misbruker en diagnose slik, da. Men kanskje hun kan utnytte at det foreløpig er lite kunnskap om dette blant mange? I hennes tilfelle kan det jo i så fall bli en del av den psykiatriske diagnosen at hun holder på slik. Men det betyr jo ikke at sykdommen ikke finnes. Det er jo viktig å ta på alvor de som er virkelig syke.

A propos psykiske lidelser - igår var det innslag på nyhetene om at hypokondere blir tatt på alvor på en egen klinikk. De lider jo av angst, og kan få kognitiv trening til å takle uvissheten i forhold til om man er syk eller ikke.

For det faktisk hypokonderne har rett i, er jo at man ikke er garantert at man er frisk selv om prøveresultatene ikke viser noe. Men det gjelder jo oss alle. Forskjellen er bare at de fleste vil kunne slå seg til ro med at prøveresultatene virker bra.

Men det er kanskje ikke direkte hypokonder hun er, som du kjenner? Det er kanskje snakk om et tyngre tilfelle?

Er nok ikke hypokonder.

Men kanskje det jeg mener er at når det ikke gis noen behandling og ingen medisiner, så spiller det kanskje ingen rolle hva man har. Okei, så har hun ME, men hun ville sittet i rullestol og situasjonen ville vært den samme uansett.

Hvis det finnes en sykdom ME som det påstås, så er det som du sier trist at andre skal misbruke diagnosen, det kan gjøre det vanskelig for de som virkelig har den. Dette gjelder alle sykdommer, de får feilbehandling og opptar plasser og ressurser fra de som er ekte.

ME er bare så forferdelig beleilig passende for psykisk syke å ta til seg. Nakkeslengskade er på langt nær så egnet.

Hypokondere som har "sett lyset" forteller at de har lurt helsevesenet i årtier og brukt enorme ressurser. Mange er blitt operert og fått lange sykehusopphold uten å være somatisk syke. Leger kan være ganske naive, og de vil gjerne ha ryggen fri.

Mange mener det ikke skal være lovlig å mistro syke, de oppfatter det som en slags intoleranse.

[Gemini]

Ja, det er ganske fortvilende for dem, ikke lett å forsone seg med hvor lite de faktisk orker. Men utrolig godt gjort å bevare sitt gode humør oppe i det.

Min venninne sier at hun blir i bedre humør når hun får besøk, sånn sett er det jo solskinnssida jeg får se. Hverdagen kan nok være langt tøffere enn hva jeg er vitne til, tror jeg. For hun kan fortelle at det av og til røyner skikkelig på.

Heldigvis er det jo noen som blir bedre etter lang tids hvile. Vi får bare håpe det beste for venninnene våre.

Eller så kan vi håpe at det forskes nok til å finne behandlingsmetoder som hjelper.

Venninnen min har fått selskap i en hund, som gir litt aktivisering og glede, samtidig som den ikke er av de mest krevende. Dessuten er hun og mannen sammen om å ta seg av hunden, slik at ikke alt faller på henne.

Men ja, jeg håper at det skal komme en form for behandling/medisin etc. som virkelig kan hjelpe. Nå har dette vart i så mange år at jeg ikke tror at hvile er tilstrekkelig annet enn for å forhindre forverring av tilstanden...

[Gjest mtopmoddle]

Er nok ikke hypokonder.

Men kanskje det jeg mener er at når det ikke gis noen behandling og ingen medisiner, så spiller det kanskje ingen rolle hva man har. Okei, så har hun ME, men hun ville sittet i rullestol og situasjonen ville vært den samme uansett.

Hvis det finnes en sykdom ME som det påstås, så er det som du sier trist at andre skal misbruke diagnosen, det kan gjøre det vanskelig for de som virkelig har den. Dette gjelder alle sykdommer, de får feilbehandling og opptar plasser og ressurser fra de som er ekte.

ME er bare så forferdelig beleilig passende for psykisk syke å ta til seg. Nakkeslengskade er på langt nær så egnet.

Hypokondere som har "sett lyset" forteller at de har lurt helsevesenet i årtier og brukt enorme ressurser. Mange er blitt operert og fått lange sykehusopphold uten å være somatisk syke. Leger kan være ganske naive, og de vil gjerne ha ryggen fri.

Mange mener det ikke skal være lovlig å mistro syke, de oppfatter det som en slags intoleranse.

"Mange er blitt operert og fått lange sykehusopphold uten å være somatisk syke."

Blitt operert? Forveksler du ikke hypokondri/sykdomsangst med Munchausen syndrom nå?

Det finnes personer med personlighetsforstyrrelser som "elsker" å være syke, oppmerksomheten og omsorgen det gir, greier de ikke få på normalt vis. De lyver om diagnoser og mye mer

Tror ikke det er noe særlig vanlig å forveksle depresjon med ME! Ved depresjon har en jo en intens smertefull følelse inni seg, selvmordstanker,gråtetokter, mye mer

Tror ikke en med dyp depresjon ville holdt ut en ME-diagnose, en er desperat etter å få det bedre, om det er selvmord eller tabletter som letter depresjonen. Altså i lengden. Selv om en er trøtt og ikke orker noe.

Kjenner en som har ME, han sier forskjellen på en med ME og depresjon, er at en med ME vil gjerne ut å gjøre noe, men klarer ikke, en med depresjon vil ikke, har mistet interessen, ingenting har betydning uansett

Ved de alvorlige formene for depresjon f.eks bipolar lidelse er det likt fordelt mellom kjønnene, så det ville ikke forklart en stor overhyppighet av kvinner med ME

[Gjest mtopmoddle]

"Mange er blitt operert og fått lange sykehusopphold uten å være somatisk syke."

Blitt operert? Forveksler du ikke hypokondri/sykdomsangst med Munchausen syndrom nå?

Det finnes personer med personlighetsforstyrrelser som "elsker" å være syke, oppmerksomheten og omsorgen det gir, greier de ikke få på normalt vis. De lyver om diagnoser og mye mer

Tror ikke det er noe særlig vanlig å forveksle depresjon med ME! Ved depresjon har en jo en intens smertefull følelse inni seg, selvmordstanker,gråtetokter, mye mer

Tror ikke en med dyp depresjon ville holdt ut en ME-diagnose, en er desperat etter å få det bedre, om det er selvmord eller tabletter som letter depresjonen. Altså i lengden. Selv om en er trøtt og ikke orker noe.

Kjenner en som har ME, han sier forskjellen på en med ME og depresjon, er at en med ME vil gjerne ut å gjøre noe, men klarer ikke, en med depresjon vil ikke, har mistet interessen, ingenting har betydning uansett

Ved de alvorlige formene for depresjon f.eks bipolar lidelse er det likt fordelt mellom kjønnene, så det ville ikke forklart en stor overhyppighet av kvinner med ME

ubehandlet depresjon har også høy selvmordsrate, har ME pasienter høy selvmordsrate?

nei, jeg tror, en en diagnose i det fleste tilfeller kan være ganske så reell selv om det er overhyppighet av kvinner med diagnosen.

Moren min var lege og fortalte meg om fibromyalgi, at mange leger ikke tok den diagnosen seriøst og ikke trodde det var en sykdom, fordi det ikk vises på prøveresultater/blodprøver og fordi kvinner har den.

Så forskningen kommer mye senere i gang...

Flere år senere ser at det ER en sykdom, og mere forskning viser mer og mer, og det selv om det er mest kvinner som er utsatt.

Ikke alle former for leddgikt vises på blodprøver heller. Venninna mi hadde diagnosen fybromyalgi, måtte operere kneene, der så kirurgen at det var store betennelser og nå har hun både diagnosen leddgikt og fibro...

Ei anna venninne har diagnosen fibro, hun har fortalt at forskning nå viser at personer med fibro kan ha annerledes (var det tykkere?) cellemembran som gjør at de lettere får smerter i musklene.

Bipolare lidelser vises heller ikke på blodprøver men det er en høyt reell alvorlig sykdom.

Men den er jo likt fordelt mellom kjønnene og kan gi så mye styr og dramatiske konsekvenser, en blir ikke bare liggende trøtt som med ME, så da tviler en ikke på det fins.

Når forskning kommer i gang viser en jo mer og mer at ME er en reell sykdom også, og ikke bare en sovepute for late eller psykisk syke mennesker.

[Gjest freuds hysteriske]

"Mange er blitt operert og fått lange sykehusopphold uten å være somatisk syke."

Blitt operert? Forveksler du ikke hypokondri/sykdomsangst med Munchausen syndrom nå?

Det finnes personer med personlighetsforstyrrelser som "elsker" å være syke, oppmerksomheten og omsorgen det gir, greier de ikke få på normalt vis. De lyver om diagnoser og mye mer

Tror ikke det er noe særlig vanlig å forveksle depresjon med ME! Ved depresjon har en jo en intens smertefull følelse inni seg, selvmordstanker,gråtetokter, mye mer

Tror ikke en med dyp depresjon ville holdt ut en ME-diagnose, en er desperat etter å få det bedre, om det er selvmord eller tabletter som letter depresjonen. Altså i lengden. Selv om en er trøtt og ikke orker noe.

Kjenner en som har ME, han sier forskjellen på en med ME og depresjon, er at en med ME vil gjerne ut å gjøre noe, men klarer ikke, en med depresjon vil ikke, har mistet interessen, ingenting har betydning uansett

Ved de alvorlige formene for depresjon f.eks bipolar lidelse er det likt fordelt mellom kjønnene, så det ville ikke forklart en stor overhyppighet av kvinner med ME

En brite har holdt på i 30 år. Har fått 13 operasjoner og 400 liggedøgn på sykehus. Han sier selv at han ikke feilte noe, bare en mester i å lure leger. Det må jo være et voldsomt Munchausen-tilfelle

[Gjest mtopmoddle]

En brite har holdt på i 30 år. Har fått 13 operasjoner og 400 liggedøgn på sykehus. Han sier selv at han ikke feilte noe, bare en mester i å lure leger. Det må jo være et voldsomt Munchausen-tilfelle

jepp.

lurer på om en del borderline-tilfeller grenser mot Munchausen. Ei som har seg på sykehus konstant. Men hun feiker ikke direkte somatiske symptomer da, bare skaffer dem sjøl ved overdoser og spiseforstyrrelser osv

løyet på seg mentale sykdommer og psykoser.

Helt sprøtt

[Gjest meg444]

Akkurat som å lese om meg selv,samme alder også.

Lykke til videre!

Jeg ønsker også deg all lykke videre, også at helsen din bare blir bedre og bedre for hvert år fremover!!

Jeg har opplevd så mye vondt at det har på en måte slått ut livsgnisten i meg.

Jeg kan være veldig opplagt og føle meg glad, for så å plutselig bli helt vanvittig trøtt og døsig, og da må jeg bare legge meg og sove,det er ikke mulig å holde seg våken når denne lammende trøttheten kommer.

Men er det sånn så er det sånn,jeg kan ikke gjøre noe med det.Og ingen må si at "prøv å kjempe imot trøttheten når den kommer", for det er bare ikke mulig.

[Gjest HappyGangsta]

Er nok ikke hypokonder.

Men kanskje det jeg mener er at når det ikke gis noen behandling og ingen medisiner, så spiller det kanskje ingen rolle hva man har. Okei, så har hun ME, men hun ville sittet i rullestol og situasjonen ville vært den samme uansett.

Hvis det finnes en sykdom ME som det påstås, så er det som du sier trist at andre skal misbruke diagnosen, det kan gjøre det vanskelig for de som virkelig har den. Dette gjelder alle sykdommer, de får feilbehandling og opptar plasser og ressurser fra de som er ekte.

ME er bare så forferdelig beleilig passende for psykisk syke å ta til seg. Nakkeslengskade er på langt nær så egnet.

Hypokondere som har "sett lyset" forteller at de har lurt helsevesenet i årtier og brukt enorme ressurser. Mange er blitt operert og fått lange sykehusopphold uten å være somatisk syke. Leger kan være ganske naive, og de vil gjerne ha ryggen fri.

Mange mener det ikke skal være lovlig å mistro syke, de oppfatter det som en slags intoleranse.

Du skriver at hvis ikke det kan gis noen behandling eller medisiner, så spiller det ingen rolle hvilken sykdom man har.

Det er jo nettopp det det gjør. Som sagt, ble min venninne feilbehandlet med fysisk trening - når det nettopp er ekstremt viktig å avstå fra fysisk trening.

En annen ting er at det er viktig å legge til rette for at pasienten skal få hvile seg, da hvile er det eneste som kan se ut til å hjelpe, ut ifra den kunnskapen man har idag.

For eksempel kan ME-syke ha krav på hjemmesykepleie og kanskje andre typer oppfølging. Spesielt er det viktig å følge med på tilstanden til indre organer, da de kan bli svekket som en følge av sykdommen.

Forresten har jeg også hørt at noen har startet en ME-klinikk oppe ved Lillehammer, som er privat. Noen mener at den vil kunne bli offentlig godkjent etter hvert.

[Gjest freuds hysteriske]

Du skriver at hvis ikke det kan gis noen behandling eller medisiner, så spiller det ingen rolle hvilken sykdom man har.

Det er jo nettopp det det gjør. Som sagt, ble min venninne feilbehandlet med fysisk trening - når det nettopp er ekstremt viktig å avstå fra fysisk trening.

En annen ting er at det er viktig å legge til rette for at pasienten skal få hvile seg, da hvile er det eneste som kan se ut til å hjelpe, ut ifra den kunnskapen man har idag.

For eksempel kan ME-syke ha krav på hjemmesykepleie og kanskje andre typer oppfølging. Spesielt er det viktig å følge med på tilstanden til indre organer, da de kan bli svekket som en følge av sykdommen.

Forresten har jeg også hørt at noen har startet en ME-klinikk oppe ved Lillehammer, som er privat. Noen mener at den vil kunne bli offentlig godkjent etter hvert.

'Som sagt, ble min venninne feilbehandlet med fysisk trening'

Men da fikk hun behandling, riktignok feil, men behandling. Det spiller selvsagt en rolle hvilken behandling de får. Jeg mener når de ikke får noe, f eks bare triller rundt i rullestol.

[Gjest Fysisk syk!]

ME er en uviss greie, og jeg føler det er en litt inn-greie, en bås det er greit å sette "vet ikke folk" i.

All respekt for folk med ekte ME altså, men... det er noe oppskrytt påstår nå jeg da.

Helt enig!All respekt for alvorlig syke mennesker, inklusiv de som virkelig har ME.

Desverre er det noen få som utnytter diagnoser til å skaffe seg trygdeordninger, men det gjelder et fåtall. De ødelegger for de som er hardt rammet av sykdommer.

Grunnen til feildiagnostisering kan være flere.

Det kan være noe annet alvorlig som feiler dem, og de får ikke en tilfredsstillende utredning for andre sykdommer.

Det kan være noe psykisk de ikke vil vedkjenne,eller, det kan rett og slett være misbruk (det gjelder en liten prosentandel av alle trygdede, og er ikke spesielt for denne gruppen).

Jeg vet om et tilfelle der en ung person personen hevder å ha den omtalte ME.

Det som imidlertid skjedde straks h"n hadde uføretrygden i hende er følgende;

H"n spratt opp av stolen og startet på timeslange trimturer i full fart hver dag når trygden var i boks (jada vi er mange som har observert det!). Trena og slanka seg og var sprekere enn friske jevnaldrende.

Jeg vil ikke påstå at pasienten feika syk, men jeg tror h"n har fått gode tips og tør påstå at h"n ikke har ME. Jeg har lest mye om sykdommen i legetidsskrifter og lignende.

Om det er psykiske årsaker til at mennesker ikke kan jobbe, bør de kunne være ærlige å stå for det.

Det blir feil å bare velge seg ut en diagnose, det vil jeg tro går utover mennesker som virkelig lider av de gitte diagnosene.

Jeg er fysisk syk av annet, og vet virkelig hva det vil si å miste helsen. Livet til uføre innebærer ikke flere timers treningsøkter hver dag, da ser jeg bort fra de som er psykisk uføre.

[Gjest HappyGangsta]

'Som sagt, ble min venninne feilbehandlet med fysisk trening'

Men da fikk hun behandling, riktignok feil, men behandling. Det spiller selvsagt en rolle hvilken behandling de får. Jeg mener når de ikke får noe, f eks bare triller rundt i rullestol.

Ja, men hadde de ikke funnet rett diagnose, kunne feilbehandlingen ha fortsatt. Og hadde hun ikke fått diagnosen, ville hun kanskje heller ikke ha fått tildelt hjemmesykepleie.

En annen ting er fordommer hun er blitt møtt med fra omverdenen før hun fikk diagnosen - folk som tror at hun er lat, når det faktisk er kroppen som ikke klarer mer. Det er en kjempebelastning ikke å bli trodd når man er syk. Det kjenner du sikkert til fra de du fortalte om som har Bechterevs.

Derfor er det utrolig viktig for en pasient å få rett diagnose. Det er på ingen måte likegyldig hva slags diagnose man får - den bør faktisk være riktig. Det er dessverre ikke nok å bare si at man er syk.