Hva kalles foreldre?

[Babette]

Mamman min, skiftet, og sa mor etterhvert til bestemor, og pappa fremdeles til bestefar.

pappa sier mamma og pappa, om farmor og farfar.

Skjønner ikke at andre klarer og irritere seg over det.

*lukter jeg hårsår?*

Jeg irriterer meg ikke over det, jeg bare reagerer på det. Sier voksne folk mummy i USA, tro?

[Babette]

"Jeg synes det er barnslig å si mamma, og føler vel også at etter at jeg ble voksen, kan hun legge vekk mammarollen."

Føler du at det at du endret betegnelse medvirket til at hun la vekk mammarollen? Eller skjedde det uansett fordi dere etter hvert omdefinerte deres roller ift. hverandre som voksne slektninger?

Mer det siste. Det skjedde vel en gradvis løsrivelse rundt den tida jeg flyttet hjemmefra, som gjorde det naturlig å slutte å si mamma. Det samme gjelder for alle mine søsken, så vi er nok påvirket av hverandre også.

[Gemini]

Jeg tror aldri moren min kommer til å legge vekk mamma-rollen uansett hvor gammel jeg blir.

Hun kommer stadig med standard-frasene: "Har du husket strømpebukser?" "Skal du ikke ha på lue?" "Har du spist nok til forkost?" :-)

Min mor kommer ikke med sånne ting lenger (i den grad vi har kontakt), men for noen år siden da jeg skulle fortelle at vi skulle bygge hus, så var kommentaren:

"Har dere tenkt på at det blir dyrt...?" (ingen gratulasjon eller positiv tilbakemelding rundt dette med huset, i motsetning til hva vi fikk fra andre slektninger.)

Da klarte jeg ikke å dy meg, og svarte noe sånt som at "Nei, vi har ikke satt opp budsjett eller regnet på om vi har råd, vi tar bare en sjans...!"

Greit at foreldre alltid er foreldre, men litt bør man vel kunne ha tiltro til at voksne barn klarer å tenke på selv, om ikke før, så når man har nådd 30-års-alderen...

[morsan]

Jeg har alltid sagt mamma og pappa om mine foreldre og moren din eller faren din om andres foreldre. Mammaen din og pappaen din er noe man sier til barn. Jeg liker ikke at andre bruker den barnslige mammaen din og pappaen din til meg, men jeg kommenterer det ikke.

Jeg husker med gru en av min mors venninner som da hun ringte hjem til oss og jeg var sånn ca 14-16 år:

Med sukkersøt stemme sa hun, uten å presentere seg først: "Er mamma hjemmeeeeee?"

*uææææ*

Skulle tro hun trodde jeg var 2 år!

[Sofline]

Nei, jeg bruker navnet hennes eller et tullenavn. I omtale sier jeg alltid moren min, men jeg bruker det ikke i tiltale.

Men det er jo ikke helt normalt da. (Misforstå meg rett; det er ikke vondt ment og jeg mener ikke det er noe galt i det.)

[Sofline]

Min mor kommer ikke med sånne ting lenger (i den grad vi har kontakt), men for noen år siden da jeg skulle fortelle at vi skulle bygge hus, så var kommentaren:

"Har dere tenkt på at det blir dyrt...?" (ingen gratulasjon eller positiv tilbakemelding rundt dette med huset, i motsetning til hva vi fikk fra andre slektninger.)

Da klarte jeg ikke å dy meg, og svarte noe sånt som at "Nei, vi har ikke satt opp budsjett eller regnet på om vi har råd, vi tar bare en sjans...!"

Greit at foreldre alltid er foreldre, men litt bør man vel kunne ha tiltro til at voksne barn klarer å tenke på selv, om ikke før, så når man har nådd 30-års-alderen...

Hehe... God kommentar! :-)

Jeg tror ikke moren min sier sånne ting fordi hun ikke stoler på meg. Det gjør hun så absolutt. Både moren min og bestemoren min (som også har en tendens til å spørre om slike ting-i julen spurte hun til og med kjæresten min "har du nok klær på deg, det er kaldt ute") rådfører seg med meg når det gjelder både det ene og det andre.

Men nå har jeg også fått et godt forhold til moren min etter at jeg ble voksen.

[Gemini]

Hehe... God kommentar! :-)

Jeg tror ikke moren min sier sånne ting fordi hun ikke stoler på meg. Det gjør hun så absolutt. Både moren min og bestemoren min (som også har en tendens til å spørre om slike ting-i julen spurte hun til og med kjæresten min "har du nok klær på deg, det er kaldt ute") rådfører seg med meg når det gjelder både det ene og det andre.

Men nå har jeg også fått et godt forhold til moren min etter at jeg ble voksen.

Vær glad for det. Her blir det bare verre og verre. Men dette går langt utenpå noen vanlig mor-datter-problematikk, det er stort sett min mor mot resten av verden, i alle fall mot storparten av slekta (med unntak av hennes egen mor).

[Sofline]

Vær glad for det. Her blir det bare verre og verre. Men dette går langt utenpå noen vanlig mor-datter-problematikk, det er stort sett min mor mot resten av verden, i alle fall mot storparten av slekta (med unntak av hennes egen mor).

Ja, du har fortalt om forholdet til moren din før, så jeg forstår hva du mener. Jeg priser meg lykkelig.

[Sofline]

Jeg irriterer meg ikke over det, jeg bare reagerer på det. Sier voksne folk mummy i USA, tro?

"Mum" er mest vanlig tror jeg. Det er i hvert fall ikke mange som sier "mother".

[Babette]

Men det er jo ikke helt normalt da. (Misforstå meg rett; det er ikke vondt ment og jeg mener ikke det er noe galt i det.)

Det er ingen i min familie som er helt normale, vi har vår egen omgangstone.

Men når jeg tenker etter, er det ytterst sjelden jeg trenger å tiltale moren min med noe som helst. Ringer jeg, trenger jeg jo ikke å kalle på henne. Og ikke når vi er i samme rom heller. Man ser jo på den man snakker til, og det er liten tvil om hvem man henvender seg til.

[Sofline]

Det er ingen i min familie som er helt normale, vi har vår egen omgangstone.

Men når jeg tenker etter, er det ytterst sjelden jeg trenger å tiltale moren min med noe som helst. Ringer jeg, trenger jeg jo ikke å kalle på henne. Og ikke når vi er i samme rom heller. Man ser jo på den man snakker til, og det er liten tvil om hvem man henvender seg til.

:-)