Til deg som er stemor/stefar

[mariaflyfly]

Enig med deg der. Min far er i slutten av 60-årene og hans nye kjæreste er definitivt ikke min stemor! )

Men hun er ungenes ste-bestemor da.

Haha, det ville vært fullstendig uaktuekt for meg å få en ny stemor nå også!

[morsan]

Men spiller det ikke en rolle hvor gamle barna er når den nye partneren kommer inn i bildet - og hvorvidt barna bor sammen med vedkommende?

La oss si at moren min - som er enke - gifter seg på nytt: Da blir vel ikke hennes nye mann min stefar? Tanken er komisk.

Helt enig, og her snakker jeg også av personlig erfaring.

Min mor fikk kjæreste og senere samboer noen år etter at faren min døde. Jeg var nesten 30 år da de ble sammen. Jeg anser denne mannen som en del av min familie, og jeg er glad i han, og han er ste-bestefar for barna, men det er helt utenkelig å se på han og omtale han som min stefar.

[Babette]

Det hadde vært helt naturlig for meg.

Synes du virkelig det? Jeg mener at bruken av begrepet "stemor/stefar" betinger at man har en aktiv omsorgsrolle overfor barnet.

Ikke bare at man er gift eller samboer eller kjæreste med en forelder.

Når da foreldrene har sluppet taket, dvs. "barnet" er godt voksent, synes jeg det er søkt å kalle en ny partner for stemor/stefar. Kanskje treffes man bare til kaffe en gang i blant.

Man kan ha et nært forhold til foreldrene sine så lenge man lever, men jeg føler det mer som voksne mennesker i familie med hverandre, mor/barn-rollene har vi forlengst lagt vekk.

[Gemini]

Helt enig, og her snakker jeg også av personlig erfaring.

Min mor fikk kjæreste og senere samboer noen år etter at faren min døde. Jeg var nesten 30 år da de ble sammen. Jeg anser denne mannen som en del av min familie, og jeg er glad i han, og han er ste-bestefar for barna, men det er helt utenkelig å se på han og omtale han som min stefar.

Akkurat slik ser jeg det også, bare at i mitt tilfelle er det min fars nye samboer som jeg aldri kunne tenkt på som min stemor. Men ste-bestemor blir hun snart, på samme måte som min far er ste-bestefar for hennes barnebarn.

[Babette]

Helt enig, og her snakker jeg også av personlig erfaring.

Min mor fikk kjæreste og senere samboer noen år etter at faren min døde. Jeg var nesten 30 år da de ble sammen. Jeg anser denne mannen som en del av min familie, og jeg er glad i han, og han er ste-bestefar for barna, men det er helt utenkelig å se på han og omtale han som min stefar.

Da kan vi bruke den definisjonen jeg nevnte nå nettopp om at man må ha en aktiv omsorgsrolle overfor barna for å kalles stemor/stefar.

Og det kan han jo ha overfor barnebarna, som fortsatt er barn. Men jeg vil tro at voksne barnebarn ikke føler det naturlig å få en ny stebestefar.

[morsan]

Da kan vi bruke den definisjonen jeg nevnte nå nettopp om at man må ha en aktiv omsorgsrolle overfor barna for å kalles stemor/stefar.

Og det kan han jo ha overfor barnebarna, som fortsatt er barn. Men jeg vil tro at voksne barnebarn ikke føler det naturlig å få en ny stebestefar.

Ja, enig. Barna (dvs mitt + søskenbarn) har kjent ahn siden de ble født, eller var veldig små, så han har alltid vært en del av deres liv og alltid bodd sammen med bestemoren.

[morsan]

Akkurat slik ser jeg det også, bare at i mitt tilfelle er det min fars nye samboer som jeg aldri kunne tenkt på som min stemor. Men ste-bestemor blir hun snart, på samme måte som min far er ste-bestefar for hennes barnebarn.

:-)

[Lillemus]

Synes du virkelig det? Jeg mener at bruken av begrepet "stemor/stefar" betinger at man har en aktiv omsorgsrolle overfor barnet.

Ikke bare at man er gift eller samboer eller kjæreste med en forelder.

Når da foreldrene har sluppet taket, dvs. "barnet" er godt voksent, synes jeg det er søkt å kalle en ny partner for stemor/stefar. Kanskje treffes man bare til kaffe en gang i blant.

Man kan ha et nært forhold til foreldrene sine så lenge man lever, men jeg føler det mer som voksne mennesker i familie med hverandre, mor/barn-rollene har vi forlengst lagt vekk.

Nå har ikke kjæresten min foreløbig noen stor aktiv rolle som omsorgsperson overfor ungene, men det var Snuppa selv som insisterte på at han er stefaren deres.

Stemora har en stor omsorgsrolle overfor ungene og de forguder hverandre alle tre. ) Jeg har takket henne fordi hun tar så godt vare på ungene mine og hun har takket meg for at jeg har så flotte unger som hun får være glad i! ) *Motbydelig perfekt* ;o)

[MsSophie]

Jøss - mine unger har da en flott stemor de ;D

Det tviler jeg ikke på

[Gjest Pontiac]

Er barnas mor/far død? Siden du regner deg som stemor/stefar? Hvis ikke, så husk at det er ikke det du er. I mors eller fars sted, altså. Da er du rett og slett den nye kjæresten til mamma eller pappa. Og da er rollen en annen.

Barna har sin mor og far, og jeg er en ekstra ressursperson for dem. Om og når de ønsker det. Hvis de ikke har behov for et ekstra menneske i livet sitt, så respekterer jeg det. Forutsatt at det skjer på en skikkelig måte. Det vil si at både kjæresten min og ungene forholder seg til meg på en grei måte, selvom de har behov for å gjøre noe uten meg av og til. Ikke lett for unger å få en ny person inn i tilværelsen sin. De har ikke valgt det selv, og må bare finne seg i.

Nåja, ikke være så bastant i din uttalelse du.

Selvsakt, ville vel jeg heller sakt, så er det naturlig å kalle en partner for stefar/mor. (hvis forholdet de voksne imellom er satt)

Du skal høre ungene her i huset, de sier "du er jo pappan vår du også, for det er jo du som hjelper oss, kjører oss. ol hele tiden"

Og nei, disse barna er ikke små, men ganske så store.

De har også jevnlig kontakt med sin far, alt fungerer greit der.

Man skal helt enkelt ikke undervurdere en innkommen persons rolle i en familie.

Hvis jeg ser på vår for eksempel.

Barna drar til far i helgene og i enkelte ferier, han gidder ikke styre altfor mye med oppdragelse (greit nok, unga her er meget greie de altså) De gjør som regel alrighte ting, firsker, jakter osv. eller så sitter far i soffan sin med kjæresten hele helga (det ble desverre sånn, igjen, med ny dame)

Her hjemme har vi sydkomsperiodene, turene til venner og andre ting, lekser og leksehjelp, triste, glade, sinte, fornøyde barn.

Det daglige er mye mer viktig enn annenhver helg, og sånn sett så vil jeg påstå at min mann har en mye "viktigere" rolle i mine barns liv enn deres far.

Det kan jeg også se på ungene, de drar til far for morro, mens her hjemme så er behovet for prating, kontakt mm. mye mer essensiellt.

Min mann fikk en kniv av ene sønnen min til farsdagen, en flott kniv han hadde laget selv på skolen. Sydd slire, gravert inn navn, Den fikk mannen min, ikke pappan, og det var en stolt pode kan du tro som gav den.

Det er en meget viktig rolle å være stemor og stefar, det skal ikke undervurderes, de fortjener navnene og bør verdsettes høyt når de takler rollen. Og vi som er den andre part bør gi dem tøyler til å ta stor nok plass i barnas liv så lenge de fortjener det.

Så ungene mine har en mor, en far og en stefar. En stefar de selv noen ganger kaller pappa nr. to, en stefar som de er svært glad i og setter stor pris på.

Og han kaller seg selv for stefar ute blandt folk, og det setter jeg stor pris på.

[flisa]

Det tviler jeg ikke på

*s*

[Sofline]

Er barnas mor/far død? Siden du regner deg som stemor/stefar? Hvis ikke, så husk at det er ikke det du er. I mors eller fars sted, altså. Da er du rett og slett den nye kjæresten til mamma eller pappa. Og da er rollen en annen.

Barna har sin mor og far, og jeg er en ekstra ressursperson for dem. Om og når de ønsker det. Hvis de ikke har behov for et ekstra menneske i livet sitt, så respekterer jeg det. Forutsatt at det skjer på en skikkelig måte. Det vil si at både kjæresten min og ungene forholder seg til meg på en grei måte, selvom de har behov for å gjøre noe uten meg av og til. Ikke lett for unger å få en ny person inn i tilværelsen sin. De har ikke valgt det selv, og må bare finne seg i.

Mener du ikke man skal ha samme regler for barn som bor i samme hus?

[Sofline]

Nåja, ikke være så bastant i din uttalelse du.

Selvsakt, ville vel jeg heller sakt, så er det naturlig å kalle en partner for stefar/mor. (hvis forholdet de voksne imellom er satt)

Du skal høre ungene her i huset, de sier "du er jo pappan vår du også, for det er jo du som hjelper oss, kjører oss. ol hele tiden"

Og nei, disse barna er ikke små, men ganske så store.

De har også jevnlig kontakt med sin far, alt fungerer greit der.

Man skal helt enkelt ikke undervurdere en innkommen persons rolle i en familie.

Hvis jeg ser på vår for eksempel.

Barna drar til far i helgene og i enkelte ferier, han gidder ikke styre altfor mye med oppdragelse (greit nok, unga her er meget greie de altså) De gjør som regel alrighte ting, firsker, jakter osv. eller så sitter far i soffan sin med kjæresten hele helga (det ble desverre sånn, igjen, med ny dame)

Her hjemme har vi sydkomsperiodene, turene til venner og andre ting, lekser og leksehjelp, triste, glade, sinte, fornøyde barn.

Det daglige er mye mer viktig enn annenhver helg, og sånn sett så vil jeg påstå at min mann har en mye "viktigere" rolle i mine barns liv enn deres far.

Det kan jeg også se på ungene, de drar til far for morro, mens her hjemme så er behovet for prating, kontakt mm. mye mer essensiellt.

Min mann fikk en kniv av ene sønnen min til farsdagen, en flott kniv han hadde laget selv på skolen. Sydd slire, gravert inn navn, Den fikk mannen min, ikke pappan, og det var en stolt pode kan du tro som gav den.

Det er en meget viktig rolle å være stemor og stefar, det skal ikke undervurderes, de fortjener navnene og bør verdsettes høyt når de takler rollen. Og vi som er den andre part bør gi dem tøyler til å ta stor nok plass i barnas liv så lenge de fortjener det.

Så ungene mine har en mor, en far og en stefar. En stefar de selv noen ganger kaller pappa nr. to, en stefar som de er svært glad i og setter stor pris på.

Og han kaller seg selv for stefar ute blandt folk, og det setter jeg stor pris på.

Enig med deg. Jeg er selv vokst opp med en annen mann i huset enn min far.

[flisa]

Er barnas mor/far død? Siden du regner deg som stemor/stefar? Hvis ikke, så husk at det er ikke det du er. I mors eller fars sted, altså. Da er du rett og slett den nye kjæresten til mamma eller pappa. Og da er rollen en annen.

Barna har sin mor og far, og jeg er en ekstra ressursperson for dem. Om og når de ønsker det. Hvis de ikke har behov for et ekstra menneske i livet sitt, så respekterer jeg det. Forutsatt at det skjer på en skikkelig måte. Det vil si at både kjæresten min og ungene forholder seg til meg på en grei måte, selvom de har behov for å gjøre noe uten meg av og til. Ikke lett for unger å få en ny person inn i tilværelsen sin. De har ikke valgt det selv, og må bare finne seg i.

Hva med stebror og søster - ?`må de ekte søskene være døde da?