Mild grad av autisme?

[Gjest lumelia]

Har noen noe peiling på hvilke symptomer eller hva å gjøre og hvordan å forhåle seg til det? Jeg er nære en som mulig sliter med noe slikt, han kan være så fjern, så stille, og han er utrolig spesiell, både på godt og vondt..men det er vanskelig..

[jubalong70]

Fastlegen kan henvise til nevropsykolog for evt. diagnosestilling.

Er det et barn er helsesøster og/eller ppt steder man kan henvende seg.

[Gjest lumelia]

Fastlegen kan henvise til nevropsykolog for evt. diagnosestilling.

Er det et barn er helsesøster og/eller ppt steder man kan henvende seg.

Det er desværre ikke et bran, han er veldig egen ser du hehe, så det spørs om jeg får han til det..hm.men takk.

[hjernen er alene 40]

Voksne er vanskelige å diagnostisere.. spesielt fordi dette må skje frivillig. Jeg har jobbet med lettere form for autimse (Asberger syndrom) og har også erfaring privat. Folk er jo veldig forskjellige, noen er mer utadvendte enn andre. Hvordan er han sosialt, har han venner? Er andre i familien spesielle i så måte? Hender det at han "går i heng" som en datamaskin - at du ikke får kontakt med ham hvis spesielle situasjoner oppstår? Noen av disse menneskene som ikke er diagnostisert, kan bli oppfattet som psykopater - de har liten evne til empati.. Er dette kjæresten din, må du være ekstra på vakt - råder deg til å ikke gå inn i noe seriøst (få barn osv), før du er trygg på hva dette er..og om du vil takle en framtid med denne mannen. Lykke til!

[jubalong70]

Det er desværre ikke et bran, han er veldig egen ser du hehe, så det spørs om jeg får han til det..hm.men takk.

Ja, når det er en voksen det er snakk om, så må de nesten være interessert i å finne ut av det selv.

[double]

Jeg er selv autist og vet hvor viktig det er at de rundt setter seg inn hvordan vi fungerer.

For å lære å forstå hvordan en autist (eller en asperger) ser på omverdenen og kommuniserer, kan du finne mye fin informasjon på nettet. Kan også anbefale www.bokstavbarna.no, der det er flere voksne autister, og du kan lese og lære om hvordan det er å være voksen med diagnose, samt stille spørsmål og få svar på alt du måtte lure på.

Det er veldig viktig at omverdenen tilpasser seg oss/vår kommunikasjonsform, da vi ikke kan tilpasse oss deres måte å kommunisere på.

[Gjest Persille]

Ja, når det er en voksen det er snakk om, så må de nesten være interessert i å finne ut av det selv.

Men er det mulig?

Kan en dersom en har det - være reflektert nok, eller å ha selvinnsikt nok til å ønske å finne ut av det?

Er ikke det sånt som må gjøres av foreldre evnt.?

Uten å vite noenting om det i det hele tatt....

[jubalong70]

Men er det mulig?

Kan en dersom en har det - være reflektert nok, eller å ha selvinnsikt nok til å ønske å finne ut av det?

Er ikke det sånt som må gjøres av foreldre evnt.?

Uten å vite noenting om det i det hele tatt....

Jeg tror nok at mange som kan ha milde grader av f.eks. autisme ikke har selvinnsikt nok til å forstå at de kunnet hatt nytte av å søke hjelp. (Oj, lang setning.)

Men det er vel heller ikke særlig gunstig å tvinge dem heller, når de er voksne mener jeg.

MEd barn stiller det seg selvfølgelig andereldes.

[Gjest Anno Nymous]

Men er det mulig?

Kan en dersom en har det - være reflektert nok, eller å ha selvinnsikt nok til å ønske å finne ut av det?

Er ikke det sånt som må gjøres av foreldre evnt.?

Uten å vite noenting om det i det hele tatt....

Jeg vet om en som fikk diagnosen asberger i voksen alder. Han har god innsikt i egen situasjon. Han er klar over at han fungerer dårligere enn andre sosialt. Jeg regner med at han oppsøkte hjelp fordi han synes dette er sårt, men det har jeg ikke spurt han om. Han sier at det har blitt mye bedre etter han fikk stilt diagnosen.

[Gemini]

Men er det mulig?

Kan en dersom en har det - være reflektert nok, eller å ha selvinnsikt nok til å ønske å finne ut av det?

Er ikke det sånt som må gjøres av foreldre evnt.?

Uten å vite noenting om det i det hele tatt....

Ja, med Asperger kan man fungere ganske godt, selv om an har problemer med sosiale koder og abstrakt kommunikasjon mm.

Donna Williams er selv høytfungerende autist (eller kanskje asperger), og har skrevet flere selvbiografiske bøker om hvordan det er å være henne. Hun fikk ikke stillet noen diagnose som barn, og slet veldig med omsorgssvikt og mange vonde opplevelser opp gjennom. Først i ung voksen alder ble hun diagnostisert. Hun har som sagt skrevet flere bøker, holdt foredrag og intervjuer (men med visse krav om kommunikasjonsform til den som skal intervjue).

Jeg har lest 3 av bøkene hennes (som følger hennes liv som barn i tilbakeblikk, men også på veien fram mot diagnose og større selvinnsikt og utvikling). Utrolig interessant, i mine øyne.

Du kan lese om henne og bøkene hennes her, hvis du skulle ønske det:

http://www.donnawilliams.net/

[Gjest Aspergermamma]

Jeg er selv autist og vet hvor viktig det er at de rundt setter seg inn hvordan vi fungerer.

For å lære å forstå hvordan en autist (eller en asperger) ser på omverdenen og kommuniserer, kan du finne mye fin informasjon på nettet. Kan også anbefale www.bokstavbarna.no, der det er flere voksne autister, og du kan lese og lære om hvordan det er å være voksen med diagnose, samt stille spørsmål og få svar på alt du måtte lure på.

Det er veldig viktig at omverdenen tilpasser seg oss/vår kommunikasjonsform, da vi ikke kan tilpasse oss deres måte å kommunisere på.

Jeg har en sønn som jeg mistenker har Asperger. Ting fra barndommen 'stemmer' nå hvis jeg setter det inn i denne diagnosen. Men før jeg skjønte det var han voksen.

Du som er autist selv, hvordan tror du han ville reagere hvis jeg foreslo denne diagnosen for han for å få han til å søke hjelp? Som et overgrep? Vanskelig det der. Han mener (utad iallefall) at han ikke har noen problemer, men han er nok veldig ensom.

[Gjest Persille]

Ja, med Asperger kan man fungere ganske godt, selv om an har problemer med sosiale koder og abstrakt kommunikasjon mm.

Donna Williams er selv høytfungerende autist (eller kanskje asperger), og har skrevet flere selvbiografiske bøker om hvordan det er å være henne. Hun fikk ikke stillet noen diagnose som barn, og slet veldig med omsorgssvikt og mange vonde opplevelser opp gjennom. Først i ung voksen alder ble hun diagnostisert. Hun har som sagt skrevet flere bøker, holdt foredrag og intervjuer (men med visse krav om kommunikasjonsform til den som skal intervjue).

Jeg har lest 3 av bøkene hennes (som følger hennes liv som barn i tilbakeblikk, men også på veien fram mot diagnose og større selvinnsikt og utvikling). Utrolig interessant, i mine øyne.

Du kan lese om henne og bøkene hennes her, hvis du skulle ønske det:

http://www.donnawilliams.net/

Takk for informativt svar

[double]

Jeg har en sønn som jeg mistenker har Asperger. Ting fra barndommen 'stemmer' nå hvis jeg setter det inn i denne diagnosen. Men før jeg skjønte det var han voksen.

Du som er autist selv, hvordan tror du han ville reagere hvis jeg foreslo denne diagnosen for han for å få han til å søke hjelp? Som et overgrep? Vanskelig det der. Han mener (utad iallefall) at han ikke har noen problemer, men han er nok veldig ensom.

Jeg vet ikke hvordan han ville reagert, men jeg vet jo hvordan det var for meg og jeg fikk diagnosen som voksen. Først var det som å få et slag i ansiktet. Jeg visste ikke noe særlig om autisme/asperger. Trodde autister var som Rainman, og Asperger hadde jeg aldri hørt om.

Etter som det begynte å synke inn hva dette egentlig gikk ut på, og etter å ha funnet masse informasjon og lest på nettet, ble jeg veldig lettet og glad. Jeg har alltid følt meg anderledes og har slitt mye hele livet. Da var det godt å endelig få bekreftet at jeg ikke var gal, men at det var en egen diagnose for dette.

Det var godt å kjenne seg igjen i så masse, godt å finne så mange svar på hvorfor jeg har vært og er som jeg er. Det var mange aha-opplevelser. I denne perioden er det lett å bli litt ekstra autistisk, på den måten at en kan slappe mer av og vise mer av seg selv og sine "rariteter".Det er jo en del av en faktisk diagnose og en trenger ikke bruke så mye krefter på å skjule ting eller være lik de andre hele tiden.

Etter at denne gledesrusen hadde roet seg gikk jeg over i depresjon. Har vært mye trist og lei meg, følt en slags sorg over at det livet jeg alltid har drømt om og strebet etter ikke er oppnåelig for meg. Jeg isolerte meg helt, svarte ikke en gang telefoner eller åpnet post.

Jeg er ikke helt ute av denne depresjonen ennå. Det går mye opp og ned, men jeg føler jeg er på rett vei og finner god terapi i å legge puslespill.

Det er ikke alle høytfungerende autister/aspergere som trenger å få satt noen diagnose. Mange klarer seg veldig bra og er fornøyd med det livet de har.

Det er ikke noe nederlag å være autist. Jeg synes selv det er en fin verden å være i, vi ser litt anderledes på ting, kommuniserer på en annen og mer direkte måte, kan glede oss over småting og detaljer som andre ikke en gang legger merke til, og har en helt annen innsikt.

Men en blir lett sliten og trenger hvile. Trenger å trekke seg unna alt som er sosialt og være isolert en stund for å komme seg igjen. Det er det sosiale som sliter mest, i tilegg til det at en stadig må lære sånt som andre aldri trenger å tenke over en gang.

Det er vanskelig å vite hva jeg skal skrive, har veldig lett for å bare skrive om meg selv. Hvilke problemer er det du ser han sliter med nå? Var han voksen nå? Som autister og med samme diagnose kan en være veldig forskjellig, men det er likevel mye det samme som går igjen av problemer.

[Gjest lumelia]

Voksne er vanskelige å diagnostisere.. spesielt fordi dette må skje frivillig. Jeg har jobbet med lettere form for autimse (Asberger syndrom) og har også erfaring privat. Folk er jo veldig forskjellige, noen er mer utadvendte enn andre. Hvordan er han sosialt, har han venner? Er andre i familien spesielle i så måte? Hender det at han "går i heng" som en datamaskin - at du ikke får kontakt med ham hvis spesielle situasjoner oppstår? Noen av disse menneskene som ikke er diagnostisert, kan bli oppfattet som psykopater - de har liten evne til empati.. Er dette kjæresten din, må du være ekstra på vakt - råder deg til å ikke gå inn i noe seriøst (få barn osv), før du er trygg på hva dette er..og om du vil takle en framtid med denne mannen. Lykke til!

takk for svar:-)

[Gjest lumelia]

Jeg er selv autist og vet hvor viktig det er at de rundt setter seg inn hvordan vi fungerer.

For å lære å forstå hvordan en autist (eller en asperger) ser på omverdenen og kommuniserer, kan du finne mye fin informasjon på nettet. Kan også anbefale www.bokstavbarna.no, der det er flere voksne autister, og du kan lese og lære om hvordan det er å være voksen med diagnose, samt stille spørsmål og få svar på alt du måtte lure på.

Det er veldig viktig at omverdenen tilpasser seg oss/vår kommunikasjonsform, da vi ikke kan tilpasse oss deres måte å kommunisere på.

Tusen takk for fint svar. Ønsker deg lykke til:-)

[Gjest Aspergermamma]

Jeg vet ikke hvordan han ville reagert, men jeg vet jo hvordan det var for meg og jeg fikk diagnosen som voksen. Først var det som å få et slag i ansiktet. Jeg visste ikke noe særlig om autisme/asperger. Trodde autister var som Rainman, og Asperger hadde jeg aldri hørt om.

Etter som det begynte å synke inn hva dette egentlig gikk ut på, og etter å ha funnet masse informasjon og lest på nettet, ble jeg veldig lettet og glad. Jeg har alltid følt meg anderledes og har slitt mye hele livet. Da var det godt å endelig få bekreftet at jeg ikke var gal, men at det var en egen diagnose for dette.

Det var godt å kjenne seg igjen i så masse, godt å finne så mange svar på hvorfor jeg har vært og er som jeg er. Det var mange aha-opplevelser. I denne perioden er det lett å bli litt ekstra autistisk, på den måten at en kan slappe mer av og vise mer av seg selv og sine "rariteter".Det er jo en del av en faktisk diagnose og en trenger ikke bruke så mye krefter på å skjule ting eller være lik de andre hele tiden.

Etter at denne gledesrusen hadde roet seg gikk jeg over i depresjon. Har vært mye trist og lei meg, følt en slags sorg over at det livet jeg alltid har drømt om og strebet etter ikke er oppnåelig for meg. Jeg isolerte meg helt, svarte ikke en gang telefoner eller åpnet post.

Jeg er ikke helt ute av denne depresjonen ennå. Det går mye opp og ned, men jeg føler jeg er på rett vei og finner god terapi i å legge puslespill.

Det er ikke alle høytfungerende autister/aspergere som trenger å få satt noen diagnose. Mange klarer seg veldig bra og er fornøyd med det livet de har.

Det er ikke noe nederlag å være autist. Jeg synes selv det er en fin verden å være i, vi ser litt anderledes på ting, kommuniserer på en annen og mer direkte måte, kan glede oss over småting og detaljer som andre ikke en gang legger merke til, og har en helt annen innsikt.

Men en blir lett sliten og trenger hvile. Trenger å trekke seg unna alt som er sosialt og være isolert en stund for å komme seg igjen. Det er det sosiale som sliter mest, i tilegg til det at en stadig må lære sånt som andre aldri trenger å tenke over en gang.

Det er vanskelig å vite hva jeg skal skrive, har veldig lett for å bare skrive om meg selv. Hvilke problemer er det du ser han sliter med nå? Var han voksen nå? Som autister og med samme diagnose kan en være veldig forskjellig, men det er likevel mye det samme som går igjen av problemer.

Tusen takk for at du tok deg tid!

Han har flyttet hjemmefra. Bor på studenthybel og klarer seg bra, emn deltar ikie i studentlivet. Har noen få studiekamerater som han av og til går på kino og restaurant med bare. Men har sier han har det bra.

Hadde kamerater i barndommen, da var det jo mye som ble ordnet av oss foreldre. I ungdommen når de overtok selv, ble han liatt mer alene. Virket som han trakk seg tilbake. Liker ikke mye mennesker og mye mas. Still og rolig, høflig og vennlig, og veldig snill.

Søker kontakt, og kommer og gir meg en klem. Er det slik at aspergere egentlig ikke liker det? Mener å ha lest noe slikt.

Alltid gode karakterer, men allikevel ikke selvtillit. Går mye på det klarer ikke jeg, det skjønner ikke jeg osv, selv om VI vet han skjønner det.

Tar ikke initiativ selv, men trives i andres selskap hvis han blir bedt, bare det er rolige forhold, det liker han best.

Han lager middag, vasker klar og ordner opp i daglige ting uten synlige problemer da. Synes det er koselig å snakke med oss på telefonen tydeligvis. Når han er hjemme på 'perm' er han hjemme sammen med oss. Koser seg tydeligvis med det. Tar aldri kontakt med gamle kamerater, men har vært med dem hvis de har ringt han.

Det er en god gutt. Skulle ønske hantraff ei jente. Så vidt jeg vet har han ikke hatt noen kjæreste ennå.

Godt at det går bra med deg iallefall. Jeg får vel bare vente og se. Lykke til videre for deg!

Og igjen tusen takk for at du gadd svare. Det er så godt å høre andres opplevelser. Det kan jo også bare være sosial fobi eller noe slikt også. Det er vel ikke bare det heller forresten! Eller sjenerthet og beskjedenhet.