Hvorfor legger dere ting på gulvet?

[Gjest ferri]

AAAa, er så forbanna nå!!

"hvorfor legger dere ting på gulvet`?" spurte jeg dem. "Så det blir lettere for deg og plukke det opp" svarer hun!!!

Ble så forbanna og Jeg kasta en tre-dings i veggen.

Ble livredd for at pappa skulle klikke, men han har ikke sett det enda. Håper det ikke synes.

Faen ass, jeg ...ARRRGHHH.. Psyk.sykepleier foreslo at jeg ikke skulle rydde her hjemme, og har ikke gjort det på en stund, men vasket badet om dagen likevel. Men resten av huset er bare kaos!! Og jeg bor her jo jeg også, hvorfor kan de ikke oppføre seg??

De FORVENTER at jeg skal plukke opp etter dem!! faen det er ille ass.. Og her må jeg kanskje være leenge fortsatt, ettersom jeg må overbevise psyk.sykepleier litt om at jeg kan klare meg alene. Pokker!

Hvorfor må jeg gå her og plukke opp etter dem, hva i allverden kan jeg gjøre så de lærer seg og bruke søppelpose!!? Greit, en av dem har et handikapp som gjør ting vannskelig for dem, men h*n er fult istand til og kaste ting i en søppelpose. Den andre bare sitter og ser på TV og skriker om at det er rotette!

Grrrrr...sur.. tenker støtt på om og stikke av, bare bo på gata, for her vil jeg sørn meg ikke være samme hvor mye skyldfølelse jeg har for og forlate dem, så er jeg møkkalei!!!! Håper jeg får styrke til og komme meg bort fort som faen..

psyk.sykepleier snakket sist om at det kan ta 1-2 ÅR for meg og liksom bevise ting og tang for henne, for hun er bekymret om jeg får en leilighet at jeg bare blir sittende liksom.. forstår jo henne, men likevel er jeg overbevist om at om hun så hvordan jeg lever her så hadde hun gjort noen tiltak.

Jeg vil ikke være her 2 år til!! Til sommern skal jeg gå, åkke som!!!

[Gjest ferri]

Skjønner dere at jeg blir frustrert, eller er det meg det er no feil med?

Greit, rommet mitt er ikke shina det heller, og det er her jeg er meste parten av tiden, men det er jo stuet opp med massevis som ikke er mitt det også! Sørn meg ikke så lett og vaske når det er ting overalt!!

[Gjest ferri]

Skjønner dere at jeg blir frustrert, eller er det meg det er no feil med?

Greit, rommet mitt er ikke shina det heller, og det er her jeg er meste parten av tiden, men det er jo stuet opp med massevis som ikke er mitt det også! Sørn meg ikke så lett og vaske når det er ting overalt!!

Men jeg kaster søppel i søppelkurven, og rydder opp etter meg når jeg har laget mat. Jeg er "usynlig" her, det er sørn meg ikke rettferdig føler jeg det.

[Gjest Jente31]

Hei, er det foreldrene dine du snakker om, eller er det noen andre voksenpersoner? jeg kan godt forstå frustrasjonen din!

[Gjest ferri]

Hei, er det foreldrene dine du snakker om, eller er det noen andre voksenpersoner? jeg kan godt forstå frustrasjonen din!

Ja, mamma og pappa.. *sukk*

tusen takk, føler liksom at jeg må gjøre noe når de jobber, og jeg er mye hjemme. Men det er utrolig frustrerende at de er blitt såpass vant til at jeg rydder opp etter det. Og nå er det blitt ille her fordi psyk.sykepleier foreslo at jeg ikke skulle rydde opp etter dem. I morgen skal jeg rydde opp, klarer ikke være her når jeg mister matlysten av og stikke ned på kjøkkenet en tur.

Ganske lettet over at du forstod meg litt, takk!!!! *er fortsatt furten og sur men* hehe

[Gjest Jente31]

Ja, mamma og pappa.. *sukk*

tusen takk, føler liksom at jeg må gjøre noe når de jobber, og jeg er mye hjemme. Men det er utrolig frustrerende at de er blitt såpass vant til at jeg rydder opp etter det. Og nå er det blitt ille her fordi psyk.sykepleier foreslo at jeg ikke skulle rydde opp etter dem. I morgen skal jeg rydde opp, klarer ikke være her når jeg mister matlysten av og stikke ned på kjøkkenet en tur.

Ganske lettet over at du forstod meg litt, takk!!!! *er fortsatt furten og sur men* hehe

Det er lov å være sur når det er sånn. Så det er helt greit, ferri! Jeg skjønner deg så utrolig godt. Hvorfor mener psyk.sykepleier at du ikke skal rydde? Er det for å få de til å forstå at de må ta i et tak, selv? Gjør de ingenting?

[Liv Heidi]

Jeg har INGEN problemer med å skjønne din frustrasjon! Høres ut som at du ikke har noen særlig god hjemmesituasjon. Jeh tror seriøst at det hadde vært bedre for deg å bo for deg selv?

Klemmer fra

www.ocdforum.no v/

[Gjest komnme hjem?]

Kanskje hun kan komme på hjemmebesøk og se hvordan det er?

[Gjest ferri]

Det er lov å være sur når det er sånn. Så det er helt greit, ferri! Jeg skjønner deg så utrolig godt. Hvorfor mener psyk.sykepleier at du ikke skal rydde? Er det for å få de til å forstå at de må ta i et tak, selv? Gjør de ingenting?

Phew... takk Ja, blir ordentlig lei dette rotet de lager.

Er ikke helt sikker på hvorfor psyk.s sa det, husker ikke helt hvordan hun sa det. Vi snakket i allefall om ansvar og at de måtte ta det for sine egne liv.

Ville vel kanskje gjøre så det var mere behagelig for meg og være her. At det var ok om jeg ikke ryddet. Men nå skjedde det motsatte, når det blir riktig ille her så får jeg bare en "må komme meg bort" følelse..

sendt mail til henne, og sagt at jeg startet og rydde igjen, får bare vente og se hva hun sier til det.. ikke så mye tror jeg.

Foreldrene mine er rundt starten på pensjonist alderen, men jobber fortsatt. Ene er handikappa(70% fungerende kropp eller noe sånt..) og andre lever i 50' åra fortsatt og skal ha alt servert... klassiskt enebarn kan vi vel kalle ham.. Han har aldri vridd ei vaskeklut i hele sitt liv. jeg mener han er litt psykopat(noe er i allefall feil me'n). Når han ikke skriker så tror han alle er imot ham. Han må alltid legge skyld et sted.

Pappa sin måte og rydde på er og f.eks ta tak i duken, lage en sekk av den med alt som lå på duken inni den. Dra sekken inn på kjøkkenet og slenge det utover gulvet..

(skjer stadig vekk..)

Eller fylle opp senga til mamma midt på natten med all slags skrot og forlange at hun skal rydde i det. Dette ender jo alltid med at jeg må rydde det opp, smart kis?

Han er også ekstremt flink til og dra med all slags skrot hjem, sånn at fleste parten av rommene i huset er ubrukelige på grunn av kasser og bokhyller etc.. som han kanskje "engang får bruk for"..

Mamma klarer ikke så mye så det er jo forståelig at hun ikke kan fly rundt og vaske og stå på. Men det er de små tingene som hun lett kunne klare men ser ut til og gi blaffen i som går meg på nærvene.

Begge slenger ting på gulvet, søler og tørker ikke opp etter seg og har en effektiv evne til og overse søppelposer som står 1 meter unna.

f.eks.. Ble helt kvalm en gang pappa kom inn på kjøkkenet, vasket hendene sine, tok papir for og tørke seg, så selv at han bommet når han prøvde og kaste det i søppeldunken men bare gikk igjen.. masse sånne ting skjer støtt fra begge av dem.

Ser ikke ut som noen av dem skjønner at det er de mange små tingene som skaper kaoset de krangler om hver dag.. (pappa skriker på mamma at hun må rydde).

På ene siden synes jeg synd på dem og får skyldfølelse over og ville dra. Det er jo forståelig at de er slitne og blir eldre, ikke orker så mye.

Men på andre siden så blir jeg så ekstremt lei av og rydde opp etter dem når de ikke ser hvordan de roter. Selv om de er eldre og slitne nå, så synes jeg det får være måte på hvor idiotisk man kan oppføre seg, og hvor feilplassert energien blir når man skriker på hverandre, istede for og ta og plukke opp et par av avisene man netopp slengte på gulvet.

Om jeg ikke rydder, så skriker pappa bare på mamma om og rydde. Noe jeg ikke orker og høre på. Så jeg rydder iblandt. Ikke at jeg er en engel, men kan med hånda på hjertet si at det er minimalt jeg bidrar med rotet her hjemme, og de andre rydder jo ikke..

De er med på et skippertak 2-3 ganger i året, hvor rot blir flyttet fra ene rommet til det andre men, det skal de ha.. ;o

[Gjest ferri]

Phew... takk Ja, blir ordentlig lei dette rotet de lager.

Er ikke helt sikker på hvorfor psyk.s sa det, husker ikke helt hvordan hun sa det. Vi snakket i allefall om ansvar og at de måtte ta det for sine egne liv.

Ville vel kanskje gjøre så det var mere behagelig for meg og være her. At det var ok om jeg ikke ryddet. Men nå skjedde det motsatte, når det blir riktig ille her så får jeg bare en "må komme meg bort" følelse..

sendt mail til henne, og sagt at jeg startet og rydde igjen, får bare vente og se hva hun sier til det.. ikke så mye tror jeg.

Foreldrene mine er rundt starten på pensjonist alderen, men jobber fortsatt. Ene er handikappa(70% fungerende kropp eller noe sånt..) og andre lever i 50' åra fortsatt og skal ha alt servert... klassiskt enebarn kan vi vel kalle ham.. Han har aldri vridd ei vaskeklut i hele sitt liv. jeg mener han er litt psykopat(noe er i allefall feil me'n). Når han ikke skriker så tror han alle er imot ham. Han må alltid legge skyld et sted.

Pappa sin måte og rydde på er og f.eks ta tak i duken, lage en sekk av den med alt som lå på duken inni den. Dra sekken inn på kjøkkenet og slenge det utover gulvet..

(skjer stadig vekk..)

Eller fylle opp senga til mamma midt på natten med all slags skrot og forlange at hun skal rydde i det. Dette ender jo alltid med at jeg må rydde det opp, smart kis?

Han er også ekstremt flink til og dra med all slags skrot hjem, sånn at fleste parten av rommene i huset er ubrukelige på grunn av kasser og bokhyller etc.. som han kanskje "engang får bruk for"..

Mamma klarer ikke så mye så det er jo forståelig at hun ikke kan fly rundt og vaske og stå på. Men det er de små tingene som hun lett kunne klare men ser ut til og gi blaffen i som går meg på nærvene.

Begge slenger ting på gulvet, søler og tørker ikke opp etter seg og har en effektiv evne til og overse søppelposer som står 1 meter unna.

f.eks.. Ble helt kvalm en gang pappa kom inn på kjøkkenet, vasket hendene sine, tok papir for og tørke seg, så selv at han bommet når han prøvde og kaste det i søppeldunken men bare gikk igjen.. masse sånne ting skjer støtt fra begge av dem.

Ser ikke ut som noen av dem skjønner at det er de mange små tingene som skaper kaoset de krangler om hver dag.. (pappa skriker på mamma at hun må rydde).

På ene siden synes jeg synd på dem og får skyldfølelse over og ville dra. Det er jo forståelig at de er slitne og blir eldre, ikke orker så mye.

Men på andre siden så blir jeg så ekstremt lei av og rydde opp etter dem når de ikke ser hvordan de roter. Selv om de er eldre og slitne nå, så synes jeg det får være måte på hvor idiotisk man kan oppføre seg, og hvor feilplassert energien blir når man skriker på hverandre, istede for og ta og plukke opp et par av avisene man netopp slengte på gulvet.

Om jeg ikke rydder, så skriker pappa bare på mamma om og rydde. Noe jeg ikke orker og høre på. Så jeg rydder iblandt. Ikke at jeg er en engel, men kan med hånda på hjertet si at det er minimalt jeg bidrar med rotet her hjemme, og de andre rydder jo ikke..

De er med på et skippertak 2-3 ganger i året, hvor rot blir flyttet fra ene rommet til det andre men, det skal de ha.. ;o

Mamma er iblandt flink til og sette i oppvasken og ta ut..!

Hun blir også "presset" til og ha middagen klar for "trollet"

Pappa stryker sine egne skjorter og vasker sine egne klær...heia.. men vil ha meg til og gjøre det... jeg nekter..

Iblandt så rydder de andre ting også.. det hender, skal ikke si at de ALDRI gjør noe.

[soleil]

Her blir det viktig å sette grenser og kanskje endre dagen din, tror jeg. Kan du starte opp med noe aktivitet på dagtid: dagsenter, praksis eller noe? Da har du ikke tid til å drive som hushjelp. Tror du må gjøre noe annet på dagtid for at du ikke skal få rollen som hushjelp. Syns det er helt ok at du har oppgaver i hjemmet, men det skal ikke være sånn at du skal plukke opp etter faren din når han bommer på søplekassa. Kanskje trenger dere et lite "famileråd-møte" der dere kan gå igjennom hva dere forventer av hverandre og hva som er rimelig og ikke?

[Gjest Jente31]

Phew... takk Ja, blir ordentlig lei dette rotet de lager.

Er ikke helt sikker på hvorfor psyk.s sa det, husker ikke helt hvordan hun sa det. Vi snakket i allefall om ansvar og at de måtte ta det for sine egne liv.

Ville vel kanskje gjøre så det var mere behagelig for meg og være her. At det var ok om jeg ikke ryddet. Men nå skjedde det motsatte, når det blir riktig ille her så får jeg bare en "må komme meg bort" følelse..

sendt mail til henne, og sagt at jeg startet og rydde igjen, får bare vente og se hva hun sier til det.. ikke så mye tror jeg.

Foreldrene mine er rundt starten på pensjonist alderen, men jobber fortsatt. Ene er handikappa(70% fungerende kropp eller noe sånt..) og andre lever i 50' åra fortsatt og skal ha alt servert... klassiskt enebarn kan vi vel kalle ham.. Han har aldri vridd ei vaskeklut i hele sitt liv. jeg mener han er litt psykopat(noe er i allefall feil me'n). Når han ikke skriker så tror han alle er imot ham. Han må alltid legge skyld et sted.

Pappa sin måte og rydde på er og f.eks ta tak i duken, lage en sekk av den med alt som lå på duken inni den. Dra sekken inn på kjøkkenet og slenge det utover gulvet..

(skjer stadig vekk..)

Eller fylle opp senga til mamma midt på natten med all slags skrot og forlange at hun skal rydde i det. Dette ender jo alltid med at jeg må rydde det opp, smart kis?

Han er også ekstremt flink til og dra med all slags skrot hjem, sånn at fleste parten av rommene i huset er ubrukelige på grunn av kasser og bokhyller etc.. som han kanskje "engang får bruk for"..

Mamma klarer ikke så mye så det er jo forståelig at hun ikke kan fly rundt og vaske og stå på. Men det er de små tingene som hun lett kunne klare men ser ut til og gi blaffen i som går meg på nærvene.

Begge slenger ting på gulvet, søler og tørker ikke opp etter seg og har en effektiv evne til og overse søppelposer som står 1 meter unna.

f.eks.. Ble helt kvalm en gang pappa kom inn på kjøkkenet, vasket hendene sine, tok papir for og tørke seg, så selv at han bommet når han prøvde og kaste det i søppeldunken men bare gikk igjen.. masse sånne ting skjer støtt fra begge av dem.

Ser ikke ut som noen av dem skjønner at det er de mange små tingene som skaper kaoset de krangler om hver dag.. (pappa skriker på mamma at hun må rydde).

På ene siden synes jeg synd på dem og får skyldfølelse over og ville dra. Det er jo forståelig at de er slitne og blir eldre, ikke orker så mye.

Men på andre siden så blir jeg så ekstremt lei av og rydde opp etter dem når de ikke ser hvordan de roter. Selv om de er eldre og slitne nå, så synes jeg det får være måte på hvor idiotisk man kan oppføre seg, og hvor feilplassert energien blir når man skriker på hverandre, istede for og ta og plukke opp et par av avisene man netopp slengte på gulvet.

Om jeg ikke rydder, så skriker pappa bare på mamma om og rydde. Noe jeg ikke orker og høre på. Så jeg rydder iblandt. Ikke at jeg er en engel, men kan med hånda på hjertet si at det er minimalt jeg bidrar med rotet her hjemme, og de andre rydder jo ikke..

De er med på et skippertak 2-3 ganger i året, hvor rot blir flyttet fra ene rommet til det andre men, det skal de ha.. ;o

Sånn skal det ikke være, ferri.. Voksne folk bør ikke oppføre seg slik. Du er vel ikke hushjelpen deres? Vel går du hjemme, og de jobber. Men det unnskylder ikke at de skal få oppføre seg slik for det, er min mening.

Mener psyk. sykepleier at du ikke vil klare deg alene?

Jeg forstår godt, at du blir frustrert. Kansje ville du hatt bare godt av å bo alene.. vet ikke, siden jeg ikke kjenner deg. Jeg tenker bare litt høyt..

Men du hadde iallefall sluppet å ha det slik, om du bodde for deg selv. Syns du må prate med den psyk.sykepleieren din om dette, jeg.. Om det er noen muligheter for å få bo alene. Jeg kan lite om det, så jeg skal vel egentlig ikke uttale meg om det, men hva med omsorgsbolig eller noe sånt?

*klem*

[Gjest ferri]

Sånn skal det ikke være, ferri.. Voksne folk bør ikke oppføre seg slik. Du er vel ikke hushjelpen deres? Vel går du hjemme, og de jobber. Men det unnskylder ikke at de skal få oppføre seg slik for det, er min mening.

Mener psyk. sykepleier at du ikke vil klare deg alene?

Jeg forstår godt, at du blir frustrert. Kansje ville du hatt bare godt av å bo alene.. vet ikke, siden jeg ikke kjenner deg. Jeg tenker bare litt høyt..

Men du hadde iallefall sluppet å ha det slik, om du bodde for deg selv. Syns du må prate med den psyk.sykepleieren din om dette, jeg.. Om det er noen muligheter for å få bo alene. Jeg kan lite om det, så jeg skal vel egentlig ikke uttale meg om det, men hva med omsorgsbolig eller noe sånt?

*klem*

Husker ikke ordrett hvordan hun har sagt det. Men hun har syntes det er tryggere her for meg, at tross alt så er det noen her som "passer på" til en viss grad..

Hun var redd for at jeg bare skulle isolere meg igjen, og syntes det var værre og isolere seg i en leilighet enn her hjemme.

Noe jeg er uenig med henne i, når og være her hjemme og føle at jeg sitter fast her er endel av problemet..

Men det er ikke så mye mere jeg kan si, for jeg vet jo ikke noe bestemt hvordan ting ville bli. Kanskje ville det vært enda mere tristere i en leilighet, men det hadde jo vært mye enklere for noen og komme til den leiligheten om jeg skulle isolere meg, enn og komme hjem hitt,hvor det bare er flaut for foreldrene mine, og ingen har vært her på år.. jeg TROR også at jeg skulle blitt modigere borte fra hjemmet her... men jeg VET ingenting, så det er ikke så mye jeg kan diskutere med...

Prøver og få psyk.s til og forstå at jeg virkelig ikke liker og være her, at det ikke er bra for meg. Men det sklir bare rett av alt jeg sier føles det ut som.

[Gjest ferri]

Husker ikke ordrett hvordan hun har sagt det. Men hun har syntes det er tryggere her for meg, at tross alt så er det noen her som "passer på" til en viss grad..

Hun var redd for at jeg bare skulle isolere meg igjen, og syntes det var værre og isolere seg i en leilighet enn her hjemme.

Noe jeg er uenig med henne i, når og være her hjemme og føle at jeg sitter fast her er endel av problemet..

Men det er ikke så mye mere jeg kan si, for jeg vet jo ikke noe bestemt hvordan ting ville bli. Kanskje ville det vært enda mere tristere i en leilighet, men det hadde jo vært mye enklere for noen og komme til den leiligheten om jeg skulle isolere meg, enn og komme hjem hitt,hvor det bare er flaut for foreldrene mine, og ingen har vært her på år.. jeg TROR også at jeg skulle blitt modigere borte fra hjemmet her... men jeg VET ingenting, så det er ikke så mye jeg kan diskutere med...

Prøver og få psyk.s til og forstå at jeg virkelig ikke liker og være her, at det ikke er bra for meg. Men det sklir bare rett av alt jeg sier føles det ut som.

Det hun også har sagt er at hun ikke tror mine problemer vil "forsvinne" når jeg flytter ut. Det kan jeg jo forstå, men jeg mener at noen av mine problemer er her hjemme. Og at hva enn som skjer der ute, så ville det være en fremgang for meg og komem meg bort hjemmenifra. (det er ikk snakk om og flytte kjempe langt heller, for jeg må bo i nærheten pga kontakt med helsetjenestn...)

Så vi er litt låst psyk.s og meg på en måte, jeg må overbevise om at jeg klarer hverdagslige ting bedre, og vise at jeg kan møte oppp til avtaler over en lengre tid.. og dette mener hun kan ta opptil 2 år.... *frustrert*..

takk for klemmen *haler seg opp av senga*

[Gjest Jente31]

Det hun også har sagt er at hun ikke tror mine problemer vil "forsvinne" når jeg flytter ut. Det kan jeg jo forstå, men jeg mener at noen av mine problemer er her hjemme. Og at hva enn som skjer der ute, så ville det være en fremgang for meg og komem meg bort hjemmenifra. (det er ikk snakk om og flytte kjempe langt heller, for jeg må bo i nærheten pga kontakt med helsetjenestn...)

Så vi er litt låst psyk.s og meg på en måte, jeg må overbevise om at jeg klarer hverdagslige ting bedre, og vise at jeg kan møte oppp til avtaler over en lengre tid.. og dette mener hun kan ta opptil 2 år.... *frustrert*..

takk for klemmen *haler seg opp av senga*

Hmmm.. Jeg blir litt skeptisk jeg da.. Syns du burde hatt muligheten til å prøve å bo alene, siden du mener at du kansje kunne hatt godt av det. At det ikke er bra for deg å bo hjemme hos foreldrene dine har jeg fullstendig forståelse for! Særlig når forholdene er slik du beskriver. Jeg har derfor en sterk følelse av at du kunne kommet deg lengre mye, også mye raskere, om du kom deg bort derfra.. For jeg merker, utfra dine innlegg, at du ikke ønsker å være der du er nå; isolert, men at du vil videre. Og når du først bor alene, så MÅ du bare prøve deg også.. Kansje ville dette styrket deg mye mer, til å VÅGE. Men det er min mening.