Blir man psykisk sterkere av kriser?

[Gjest Jente31]

Hvis man gjennom hele livet har gått gjennom krise etter krise...? Er det normalt å bli omtrent "følelsesløs" ? Eller skal jeg kalle det immun?

Jeg spør, fordi jeg er litt nysjerrig på akkurat dette. Mens andre kan bli "sjokkerte" over ting, reagerer jeg ikke på samme måte..

[Gjest melmøll]

Jeg vet ikke, men jeg tror man kommer styrket ut av en krise, dersom man har fått bearbeidet den. Jeg tror ikke man kommet styrket igjennom om man ikke tør å kjenne på følelsene, hvis man stenger dem ute kan de henge med deg ubevisst. Å gå fra krise til krise høres fryktelig slitsomt og nedbrytende ut. Det er vel grenser for Hva et menneske kan greie før man mister motet. Jeg tror man trenger en ballanse mellom det som oppleves lett og hyggelig, og det som oppleves tungt og vanskelig. Blir det for sjevt kan man få seg en trøkk psykisk....tror jeg.

[pekkaline]

Psykisk sterkere av kriser? Jeg vil heller si at når man står midt i en krise, da ser man hvilke krefter man har, for man kommer gjennom det meste.

Dersom krisenes innhold blir "snakket ut av kroppen", så kan man kanskje si at man blir sterkere av motgangen. Det at du er nærmest likeglad der andre får sjokk, kan være din egen måte å være for å takle/forsvaret ditt mot det du hører/opplever? (Fordi du ikke orker å ta det innover deg? )

[oloffa]

Psykisk sterkere av kriser? Jeg vil heller si at når man står midt i en krise, da ser man hvilke krefter man har, for man kommer gjennom det meste.

Dersom krisenes innhold blir "snakket ut av kroppen", så kan man kanskje si at man blir sterkere av motgangen. Det at du er nærmest likeglad der andre får sjokk, kan være din egen måte å være for å takle/forsvaret ditt mot det du hører/opplever? (Fordi du ikke orker å ta det innover deg? )

vi er ikke like sterke alle sammen,noen vokser av eikrise de har kommet seg ut av mens andre kan forbli liggende, det heter jo at livet er den beste "skolen" og det er vel egentlig de sterkeste som takler motgangen og kan rette ryggen å gå videre

[Gjest melmøll]

vi er ikke like sterke alle sammen,noen vokser av eikrise de har kommet seg ut av mens andre kan forbli liggende, det heter jo at livet er den beste "skolen" og det er vel egentlig de sterkeste som takler motgangen og kan rette ryggen å gå videre

Kan man si det på den måten at de som kommer igjennom en krise har kommet styrket ut av det, mens de som tar skade av krisen ikke har kommet seg gjennom den?

[Gjest siiv]

Tror det er veldig forskjellig.. Min familie har opplevd mye vondt, dødsfall, sykdom osv. Min mor har blitt en sterk kvinne, mens jeg knekker sammen bare noen snakker til meg=) Tror det er mer positivt å komme sterkere ut av en krise enn å bli deprimert og overfølsom..

[Gjest Jente31]

Psykisk sterkere av kriser? Jeg vil heller si at når man står midt i en krise, da ser man hvilke krefter man har, for man kommer gjennom det meste.

Dersom krisenes innhold blir "snakket ut av kroppen", så kan man kanskje si at man blir sterkere av motgangen. Det at du er nærmest likeglad der andre får sjokk, kan være din egen måte å være for å takle/forsvaret ditt mot det du hører/opplever? (Fordi du ikke orker å ta det innover deg? )

Vet ikke. Mulig du har rett.

Når jeg står midt oppi det, får jeg uante (mer) krefter. Jeg har derfor tenkt, at kansje jeg er "unormal" som ikke reagerer og ikke engang klarer å gråte. Jeg får bare et "overlevelsesinnstinkt" eller hva jeg skal kalle det. Jeg har vært slik så lenge jeg kan huske, og jeg har vært gjennom noen kriser, så lenge jeg har levd, for å si det slik.

Jeg har ofte lurt på om det går an å bli "immun", at man rett og slett blir så vant til det at man derfor ikke reagerer.. vet ikke..

[Gjest Rrose]

Jeg vet ikke om det å ikke reagere er det samme som å være sterk.

Jeg føler jo at jeg har hatt endel ytre utfordringer selv. Jeg syns på en måte det har vært lærerikt. Når jeg leser her inne på forumet syns jeg at jeg ser endel med ganske mye innsikt i menneskenes kroker og kriker. Det er sikkert fordi dette forumet tiltrekker seg folk som har og har hatt store utfordringer. Men jeg kjenner meg selttes ikke sikker på om jeg har blitt sterkere. Jeg kjenner også at mine erfaringer har dratt med seg endel problemer som jeg kanskje ikke hadde før da jeg var yngre. Jeg lurer av og til på hvem jeg hadde vært om ikke alt dette som har skjedd meg skjedde. Jeg føler at jeg siden jeg var 18 år har måttet kjempe så mye at jeg liksom ikke fikk tid til å finne ut av meg selv iden tiden da alle andre gjør det.

Jeg er slett ikke sikker på om dette at man blir sterk av motgang stemmer. Men man må jo bare stå på likevel:-)

[Gjest Wita]

Jeg tror kanskje at følsene blir litt flatere om du skjønner hva jeg mener. At man føler mindre både ved tanke på hyggelige ting og triste ting.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alt som ikke tar knekken på en, gjør en sterkere.

Som andre øvelser, må en også trene for å bli god på å mestre livet.

[Gjest Wita]

Vet ikke. Mulig du har rett.

Når jeg står midt oppi det, får jeg uante (mer) krefter. Jeg har derfor tenkt, at kansje jeg er "unormal" som ikke reagerer og ikke engang klarer å gråte. Jeg får bare et "overlevelsesinnstinkt" eller hva jeg skal kalle det. Jeg har vært slik så lenge jeg kan huske, og jeg har vært gjennom noen kriser, så lenge jeg har levd, for å si det slik.

Jeg har ofte lurt på om det går an å bli "immun", at man rett og slett blir så vant til det at man derfor ikke reagerer.. vet ikke..

Jo, jeg tror du har rett.

Har også opplevd å bli overrasket over min egen styrke når jeg har stått midt oppi ting. Ting som jeg på forhånd hadde trodd ville ha knekt meg. Jeg har oppdaget at jeg fokuserer veldig på det som er postivt og klamrer meg til det, og på den måten greier å holde motet oppe og bli nesten lykkelig over tanken på at det kunne tross alt ha skjedd verre ting. Huff, det hørtes sikkert dumt ut.Det skal tilføyes at jeg aldri har opplevd skikkelige tragiske ting i mitt liv, så langt.*banker hardt i bordet*

[pekkaline]

Vet ikke. Mulig du har rett.

Når jeg står midt oppi det, får jeg uante (mer) krefter. Jeg har derfor tenkt, at kansje jeg er "unormal" som ikke reagerer og ikke engang klarer å gråte. Jeg får bare et "overlevelsesinnstinkt" eller hva jeg skal kalle det. Jeg har vært slik så lenge jeg kan huske, og jeg har vært gjennom noen kriser, så lenge jeg har levd, for å si det slik.

Jeg har ofte lurt på om det går an å bli "immun", at man rett og slett blir så vant til det at man derfor ikke reagerer.. vet ikke..

Det kan være du har rett også, at man kan bli immun på en måte. Du kjenner deg selv best. Jeg bare skreiv det jeg fikk tanker om. Kanskje du kan jobbe litt med det å kunne våge å ta ting innover deg? Begynne med noe ikke så veldig traumatiskt kanskje? Eller er det best å ha den muren/immuniteten?

[Gjest Jente31]

Det kan være du har rett også, at man kan bli immun på en måte. Du kjenner deg selv best. Jeg bare skreiv det jeg fikk tanker om. Kanskje du kan jobbe litt med det å kunne våge å ta ting innover deg? Begynne med noe ikke så veldig traumatiskt kanskje? Eller er det best å ha den muren/immuniteten?

Vet ikke, men jeg syns det var et bra svar du kom med :-)

[Gjest Jente31]

Jo, jeg tror du har rett.

Har også opplevd å bli overrasket over min egen styrke når jeg har stått midt oppi ting. Ting som jeg på forhånd hadde trodd ville ha knekt meg. Jeg har oppdaget at jeg fokuserer veldig på det som er postivt og klamrer meg til det, og på den måten greier å holde motet oppe og bli nesten lykkelig over tanken på at det kunne tross alt ha skjedd verre ting. Huff, det hørtes sikkert dumt ut.Det skal tilføyes at jeg aldri har opplevd skikkelige tragiske ting i mitt liv, så langt.*banker hardt i bordet*

Syns ikke det hørtes dumt ut jeg.. syns det høres logisk ut..

[Gjest Jente31]

Alt som ikke tar knekken på en, gjør en sterkere.

Som andre øvelser, må en også trene for å bli god på å mestre livet.

Ok. Så da reagerer jeg mao normalt...?

[Gjest Jente31]

Jeg vet ikke om det å ikke reagere er det samme som å være sterk.

Jeg føler jo at jeg har hatt endel ytre utfordringer selv. Jeg syns på en måte det har vært lærerikt. Når jeg leser her inne på forumet syns jeg at jeg ser endel med ganske mye innsikt i menneskenes kroker og kriker. Det er sikkert fordi dette forumet tiltrekker seg folk som har og har hatt store utfordringer. Men jeg kjenner meg selttes ikke sikker på om jeg har blitt sterkere. Jeg kjenner også at mine erfaringer har dratt med seg endel problemer som jeg kanskje ikke hadde før da jeg var yngre. Jeg lurer av og til på hvem jeg hadde vært om ikke alt dette som har skjedd meg skjedde. Jeg føler at jeg siden jeg var 18 år har måttet kjempe så mye at jeg liksom ikke fikk tid til å finne ut av meg selv iden tiden da alle andre gjør det.

Jeg er slett ikke sikker på om dette at man blir sterk av motgang stemmer. Men man må jo bare stå på likevel:-)

Jeg har tenkt litt på det samme. Hvem ville jeg vært om jeg ikke hadde opplevd det og det. Hvordan ville livet vært i dag osv.. Men jeg tenker også at jeg ikke kan spekulere så mye på det, for det som har vært kan man ikke forandre på. Men det som er og blir kan man gjøre noe med :-)

[Gjest Jente31]

Jeg vet ikke, men jeg tror man kommer styrket ut av en krise, dersom man har fått bearbeidet den. Jeg tror ikke man kommet styrket igjennom om man ikke tør å kjenne på følelsene, hvis man stenger dem ute kan de henge med deg ubevisst. Å gå fra krise til krise høres fryktelig slitsomt og nedbrytende ut. Det er vel grenser for Hva et menneske kan greie før man mister motet. Jeg tror man trenger en ballanse mellom det som oppleves lett og hyggelig, og det som oppleves tungt og vanskelig. Blir det for sjevt kan man få seg en trøkk psykisk....tror jeg.

Jeg har tenkt det samme selv...

[Gjest Jente31]

vi er ikke like sterke alle sammen,noen vokser av eikrise de har kommet seg ut av mens andre kan forbli liggende, det heter jo at livet er den beste "skolen" og det er vel egentlig de sterkeste som takler motgangen og kan rette ryggen å gå videre

Du mener personlighet har noe å si, eller...?

[Gjest Jente31]

Tror det er veldig forskjellig.. Min familie har opplevd mye vondt, dødsfall, sykdom osv. Min mor har blitt en sterk kvinne, mens jeg knekker sammen bare noen snakker til meg=) Tror det er mer positivt å komme sterkere ut av en krise enn å bli deprimert og overfølsom..

Er enig med deg i at det er en fordel å komme styrket utav det :-)

[Gjest Rrose]

Jeg har tenkt litt på det samme. Hvem ville jeg vært om jeg ikke hadde opplevd det og det. Hvordan ville livet vært i dag osv.. Men jeg tenker også at jeg ikke kan spekulere så mye på det, for det som har vært kan man ikke forandre på. Men det som er og blir kan man gjøre noe med :-)

Veldig enig. Noen ganger tenker jeg at nå er jeg kanskje litt på siden ...men noen ganger tenker jeg at ett sentralt spørsmål er..hvem vil jeg være...så jobber jeg mot det:-)