Til nhd

[Gjest Jente31]

Tar du imot et spørsmål på mail..?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg foretrekker å få de her på DOL.

[Gjest Jente31]

Jeg foretrekker å få de her på DOL.

Ok :-)

[Gjest Jente31]

Jeg foretrekker å få de her på DOL.

Først vil jeg si at ditt engasjement på DOL virkelig er beundringsverdig. Jeg er også svært takknemlig for at jeg har fått muligheten til å stille spm på mail, noe som virkelig har ført meg fremover. Jeg har hatt mye å ta tak i. Og takket være deg og DOL/andre brukere,har jeg kommet mye lenger enn jeg trodde. Dette setter legen min stor pris på, også.

Men jeg vet ikke om jeg er så sterk som jeg innbiller meg, likevel. Jeg tror rett og slett at jeg er i ferd med å havne i kjelleren/bli deprimert, på nytt. Jeg føler at varsellampene blinker,- jeg kjenner igjen signalene. Jeg er sliten. Jeg forsøker å kjempe imot, men det er ikke lett. Jeg tenker at jeg kan ikke bli syk nå som jeg har så mye å ta tak i.

Jeg ber om forståelse for at jeg ikke ventet med alt dette til jeg selv kom under behandling. Men jeg klarte ikke å se på det som skjedde hjemme lenger. Jeg tror det stoppet seg selv, til slutt.

Jeg har mange tanker og spørsmål, og jeg føler at dette er i ferd med å "kvele" meg. Begeret er mao i ferd med å renne over. Mitt hode er ett eneste kaos, nå.

Jeg har vært i en nærmest "sjokktilstand", etter at det gikk opp for meg at jeg har bodd sammen med og ikke minst godtatt, en som har mishandlet både barna og meg. Jeg har undervurdert dette i flere år, og sliter med akkurat det. Jeg har henvendt meg til lege og helsesøster, og vi har vært hos familie terapeut, men det å forholde seg til mange forvirrer meg.

Det er mye som skal tas tak i. Jeg går mao en veldig usikker fremtid i møte, ift alt dette. Jeg har noen problemer selv også, som jeg skal ta tak i. Bl.a lav selvtillit og slitenhet. Jeg skal også omskoleres, men er for tiden sykemeldt fra dette, og jeg føler at jeg ikke greier å henge med på alt som skjer/skal skje.

Jeg er ikke ute etter å "ta" eksen eller sverte han på noen måte. "Skittkasting" er jeg ikke interessert i, samme hvor ille ting har vært. Vi skal jo alle leve et så normalt liv som mulig. Derfor er jeg forsiktig med hva jeg sier, og til hvem, i RL. Eksen er dessuten henvist til psykiater, og har startet opp med ny medisin, og faktisk virker det som han er motivert for å endre seg, noe som hadde vært kjempebra for barnas del. Men det vil tiden vise. Barna er også henvist videre, til BUP, etter mitt ønske.

Jeg er lovet behandling hos psykiater, innen august i år. Men jeg tror jeg trenger hjelp, nå.. Jeg føler jeg trenger å snakke med noen proffesjonelle. Noen som kan råde/veilede meg litt. Hadde jeg bodd i ditt fylke, ville jeg bedt om å få komme til deg, for jeg lærer veldig mye av deg, og har kommet langt pga det. Men jeg håper å få komme til noen som er like dyktige, her jeg bor.

Jeg hater å mase og være frempå. Jeg liker ikke å "trenge meg på", om du forstår hva jeg mener.. Derfor har jeg også "legeangst". Jeg føler at jeg burde kommet til psykiater nå, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, siden jeg ikke har noen erfaring med hjelpeapparatet fra før. Jeg vet heller ikke om det å komme til psykiater, er løsningen, om denne kan hjelpe meg.

Jeg ønsker bare å gjøre det som er til det beste for barna. Selv om jeg er/blir deprimert/sliten, klarer jeg å følge opp barna og det som skjer rundt de, men jeg blir fjern av alle disse tankene. Jeg klarer ikke å stoppe de heller.

Så det jeg vill spørre deg om, er hva jeg kan gjøre ift dette. Er dette noe jeg må klare på egenhånd? Jeg forstår at alle må gjennom ulike prosesser ift et samlivsbrudd. Men jeg må forholde seg til en som har mishandlet oss, både fysisk og psykisk, og alt rundt dette. Og akkurat det er kjempevanskelig.

Tusen hjertelig takk for evt råd :-)

[lof]

Først vil jeg si at ditt engasjement på DOL virkelig er beundringsverdig. Jeg er også svært takknemlig for at jeg har fått muligheten til å stille spm på mail, noe som virkelig har ført meg fremover. Jeg har hatt mye å ta tak i. Og takket være deg og DOL/andre brukere,har jeg kommet mye lenger enn jeg trodde. Dette setter legen min stor pris på, også.

Men jeg vet ikke om jeg er så sterk som jeg innbiller meg, likevel. Jeg tror rett og slett at jeg er i ferd med å havne i kjelleren/bli deprimert, på nytt. Jeg føler at varsellampene blinker,- jeg kjenner igjen signalene. Jeg er sliten. Jeg forsøker å kjempe imot, men det er ikke lett. Jeg tenker at jeg kan ikke bli syk nå som jeg har så mye å ta tak i.

Jeg ber om forståelse for at jeg ikke ventet med alt dette til jeg selv kom under behandling. Men jeg klarte ikke å se på det som skjedde hjemme lenger. Jeg tror det stoppet seg selv, til slutt.

Jeg har mange tanker og spørsmål, og jeg føler at dette er i ferd med å "kvele" meg. Begeret er mao i ferd med å renne over. Mitt hode er ett eneste kaos, nå.

Jeg har vært i en nærmest "sjokktilstand", etter at det gikk opp for meg at jeg har bodd sammen med og ikke minst godtatt, en som har mishandlet både barna og meg. Jeg har undervurdert dette i flere år, og sliter med akkurat det. Jeg har henvendt meg til lege og helsesøster, og vi har vært hos familie terapeut, men det å forholde seg til mange forvirrer meg.

Det er mye som skal tas tak i. Jeg går mao en veldig usikker fremtid i møte, ift alt dette. Jeg har noen problemer selv også, som jeg skal ta tak i. Bl.a lav selvtillit og slitenhet. Jeg skal også omskoleres, men er for tiden sykemeldt fra dette, og jeg føler at jeg ikke greier å henge med på alt som skjer/skal skje.

Jeg er ikke ute etter å "ta" eksen eller sverte han på noen måte. "Skittkasting" er jeg ikke interessert i, samme hvor ille ting har vært. Vi skal jo alle leve et så normalt liv som mulig. Derfor er jeg forsiktig med hva jeg sier, og til hvem, i RL. Eksen er dessuten henvist til psykiater, og har startet opp med ny medisin, og faktisk virker det som han er motivert for å endre seg, noe som hadde vært kjempebra for barnas del. Men det vil tiden vise. Barna er også henvist videre, til BUP, etter mitt ønske.

Jeg er lovet behandling hos psykiater, innen august i år. Men jeg tror jeg trenger hjelp, nå.. Jeg føler jeg trenger å snakke med noen proffesjonelle. Noen som kan råde/veilede meg litt. Hadde jeg bodd i ditt fylke, ville jeg bedt om å få komme til deg, for jeg lærer veldig mye av deg, og har kommet langt pga det. Men jeg håper å få komme til noen som er like dyktige, her jeg bor.

Jeg hater å mase og være frempå. Jeg liker ikke å "trenge meg på", om du forstår hva jeg mener.. Derfor har jeg også "legeangst". Jeg føler at jeg burde kommet til psykiater nå, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, siden jeg ikke har noen erfaring med hjelpeapparatet fra før. Jeg vet heller ikke om det å komme til psykiater, er løsningen, om denne kan hjelpe meg.

Jeg ønsker bare å gjøre det som er til det beste for barna. Selv om jeg er/blir deprimert/sliten, klarer jeg å følge opp barna og det som skjer rundt de, men jeg blir fjern av alle disse tankene. Jeg klarer ikke å stoppe de heller.

Så det jeg vill spørre deg om, er hva jeg kan gjøre ift dette. Er dette noe jeg må klare på egenhånd? Jeg forstår at alle må gjennom ulike prosesser ift et samlivsbrudd. Men jeg må forholde seg til en som har mishandlet oss, både fysisk og psykisk, og alt rundt dette. Og akkurat det er kjempevanskelig.

Tusen hjertelig takk for evt råd :-)

Kanskje har du fått svar fra NHD på mail, men her er noen tips:

* For å komme til psykiater må du få en henvisning fra din fastlege. Tror det er mest vanlig at legen kontakter en psykiater som igjen kontakter deg. Det er vanligvis lang ventetid dersom du skal gå fast til behandling, men kanskje noe koretere dersom du bare skal ha en konsultasjon.

* For å komme til psykolog med refusjonsordning må du også få en henvisning fra din fastlege. Da tror jeg det er mest vanlig at du selv må finne deg en psykolog, noe som kan være litt vanskelig, da de fleste har lange ventelister.

* For å komme til psykolog uten refusjonsordning, trenger du ikke henvisning. Dette er dyrt (700-800 pr time), men de har ofte kortere ventelister.

* Et annet alternativ er gruppeterapi. Dersom du ikke er altfor dårlig, kan det være et godt alternativ. Det er ikke så dyrt, og, dersom du er heldig, finnes det en ledig plass til deg.

Hvordan går det ellers? Leser alltid innleggene dine - det virker som om du har det tøft. Får mine problemer til å blekne:-) Hvoran går det med summingen i hodet? Min er der fremdeles, etter 2 mnd på maksdose. Angsten har gitt seg en del, men depresjonen henger igjen fremdeles.

[Gjest Jente31]

Kanskje har du fått svar fra NHD på mail, men her er noen tips:

* For å komme til psykiater må du få en henvisning fra din fastlege. Tror det er mest vanlig at legen kontakter en psykiater som igjen kontakter deg. Det er vanligvis lang ventetid dersom du skal gå fast til behandling, men kanskje noe koretere dersom du bare skal ha en konsultasjon.

* For å komme til psykolog med refusjonsordning må du også få en henvisning fra din fastlege. Da tror jeg det er mest vanlig at du selv må finne deg en psykolog, noe som kan være litt vanskelig, da de fleste har lange ventelister.

* For å komme til psykolog uten refusjonsordning, trenger du ikke henvisning. Dette er dyrt (700-800 pr time), men de har ofte kortere ventelister.

* Et annet alternativ er gruppeterapi. Dersom du ikke er altfor dårlig, kan det være et godt alternativ. Det er ikke så dyrt, og, dersom du er heldig, finnes det en ledig plass til deg.

Hvordan går det ellers? Leser alltid innleggene dine - det virker som om du har det tøft. Får mine problemer til å blekne:-) Hvoran går det med summingen i hodet? Min er der fremdeles, etter 2 mnd på maksdose. Angsten har gitt seg en del, men depresjonen henger igjen fremdeles.

Hei, lof!

Ja, summingen er der fremdeles Kjedelig at den ikke har gitt seg til deg heller. Har du noen mulighet til å bytte medisiner?

Og du.. har du blitt pappa? Og hvordan går det med deg/dere ellers?

Jeg merker det, at flere har sagt at mine problemer er store i fohold til andres osv.. Min beste venninne i RL som vet hvem jeg er her på dol ("hei AG":) og hun sier det også. Selv synes jeg ikke det.. Jeg har vel egentlig ikke sett på det som problemer heller..men jeg har tenkt at jeg vet vel ikke av noe annet. For meg er det mao normalt å ha det slik. Min hverdag har alltid vært "kaotisk" og preget av å måtte gå på nåler. Jeg går derfor ikke og er nedbrutt osv, i hverdagen. Faktisk er jeg ganske positiv og har alltid forsøkt å gjøre det beste utav alt. Jeg er vant til det. Jeg har også alltid vært et "arbeidsjern" og aldri vært den som har sittet i ro. Men jeg har jo forstått at det kansje har vært min måte å takle alt på.. jeg vet ikke..

Men hos meg er det kroppen som reagerer.. Det har den gjort oftere og oftere de siste åra. Jeg blir fysisk og mentalt sliten, veldig fjern. "Hardisken" er stappfull, så full at jeg ikke engang vet hva jeg tenker på, noen ganger. Det er rart. Jeg greier ikke å henge med i det som skjer rundt meg. Jeg kan derfor virke litt selvopptatt og så gir dette meg problemer igjen, iform av usikkerhet ogsåvidere. Litt vanskelig å forklare, for det er så komplisert. Men bare så det er sagt; jeg har forstått at det å ha det slik, ikke er normalt!

Selv leser jeg mange innlegg der mine problemer er bagateller i forhold..

Jeg er henvist til psykiater forstår du.. Men den henvisningen inneholder ikke halvparten at det som er kommet frem i ettertid.. Jeg er lovet behandling innen august i år, men jeg vet ikke om det blir for lang tid å vente. Det er veldig mye som skal ordnes opp i, i tillegg nå. Regner jo med at jeg må forholde meg til både barnevern og hele sulamitten etter hvert. Det er mye som skal "rettes på", ift barna. Jeg vet ikke om jeg klarer å forholde meg til all denne "ballasten" alene. For meg er begeret mao runnet over. Jeg kunne tenke meg å ha en fast proff å forholde meg til, for det å ha flere i RL forvirrer meg..

[Gjest Jente31]

Jeg foretrekker å få de her på DOL.

Tør/vil du gjette...?

Jeg er i utgangspunktet mer opptatt av løsning fremfor årsak. Men samtidig tror jeg ting hadde vært lettere, hvis jeg forsto litt mer, av hva som skjer med meg.. For jeg spekulerer mye på om det i framtiden er mulig for meg å kunne klare å fungere bedre i hverdagen. Om det i hele tatt finnes god hjelp for meg. Jeg mener at jeg er veldig motivert for endring. Og mitt høyeste ønske for livet er å fungere så normalt som mulig, både i privat liv og arbeidsliv.

Du skrev at inntak burde skjedd for lenge siden..

Vel, det er nok min egen feil. For jeg har ikke koblet i retning av at mine plager bunnet i psykiske problemer og/eller ytre påkjenninger. Jeg begynte ikke å koble før jeg i fjor høst havnet langt nedi kjelleren. Da har jeg gått mer eller mindre sykmeldt siden 2003, men har hanglet lenge før det også. Vært mye sliten, både fysisk og psykisk.

For meg har en hverdag med å gå på nåler vært "normalt" helt fra jeg var liten. Jeg har mao ikke visst av noe annet. Jeg har også glemt mesteparten av livet før fylte 25 år. Jeg har opplevd mye vondt, men jeg husker bare bruddstykker, og mener jeg kansje har fortrengt veldig mye. Kansje undervurderer jeg ting som skjer også.

Det har aldri syntes på meg. Jeg har bært mye inni meg. Jeg blir av andre oppfattet som omsorgsfull, blid og snill. Utadvent. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at jeg er godt likt. Men å vise "negative" følelser (trist/sur/sint o.l) har jeg alltid hatt store problemer med. Jeg liker heller ikke å "synes" for mye, stikke meg for mye frem. Sånn passe er ok.

Jeg er ikke vant til å miste kontrollen over følelsene mine, og akkurat nå løper de bare løpsk. Jeg liker det ikke. Jeg har alltid taklet alt så bra, og kommet meg gjennom ting uten store problemer.

Men begeret flyter visst over nå. "Hardisken" er mao full.

Innvendig er det et kaos uten like. Jeg greier ikke å ta imot en utstrakt hand, selv om jeg lengter etter både støtte og omsorg. Jeg prøver.. virkelig.. Det ender ofte med at jeg blir sint på meg selv for at jeg avviser de som prøver (Jeg er veldig streng mot meg selv)

Jeg forstår om dette er vanskelig å svare på. Men om du vil/tør tror jeg kansje at det ville hjulpet meg endel.

Tar gjerne imot innspill fra andre også, altså)

Ha en fin fin dag iallefall, uansett om du svarer eller ei! :-)