Undvikende personlighetsforstyrrelse/sosialangst

[Gjest melmøll]

Hva er forskjellen?

[Gjest siiv]

Unnvikende personlighetsforstyrrelse

(Angstpreget)

Pasienten er nærtakende, redd for kritikk og avvisning, men lengter etter kontakt med andre. For å unngå avvisning holder man seg unna situasjoner der man tror avvisning kan komme. Personen overdriver farene og ubehaget ved dagligdagse situasjoner, og har innskrenket sosialt liv. Personer med unnvikende personlighetsforstyrrelser får hyppige depresjoner, og man har funnet at denne type personlighetsforstyrrelser disponerer for depressive reaksjonsmønstre.

Personer med sosial angst vil grue seg svært for å komme opp i situasjoner der de må eksponere seg selv overfor andre, dette kan være alt fra å snakke i forsamlinger til det å spise foran andre for eksempel på restaurant.

Når man så allikevel kommer opp i slike situasjoner reagerer man med skjelvinger, rødme, og hjertebank, ofte medfølger også kvalme, oppkast, og diaré.

[Gjest melmøll]

Unnvikende personlighetsforstyrrelse

(Angstpreget)

Pasienten er nærtakende, redd for kritikk og avvisning, men lengter etter kontakt med andre. For å unngå avvisning holder man seg unna situasjoner der man tror avvisning kan komme. Personen overdriver farene og ubehaget ved dagligdagse situasjoner, og har innskrenket sosialt liv. Personer med unnvikende personlighetsforstyrrelser får hyppige depresjoner, og man har funnet at denne type personlighetsforstyrrelser disponerer for depressive reaksjonsmønstre.

Personer med sosial angst vil grue seg svært for å komme opp i situasjoner der de må eksponere seg selv overfor andre, dette kan være alt fra å snakke i forsamlinger til det å spise foran andre for eksempel på restaurant.

Når man så allikevel kommer opp i slike situasjoner reagerer man med skjelvinger, rødme, og hjertebank, ofte medfølger også kvalme, oppkast, og diaré.

Ja, jeg har lest om begge deler. Jeg har fått diagnose sosial angst, men jeg kjenner meg mer igjen i beskrivelsen av unnvikende personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Jente31]

Lurer jeg på også :-)

[Gjest melmøll]

Lurer jeg på også :-)

Har funnet masse info om begge deler men ingen steder som forklarer forskjellen. Jeg synes egentlig det høres veldig likt ut. Si ifra hvis du finner det ut da! :-)

[Gjest Jente31]

Har funnet masse info om begge deler men ingen steder som forklarer forskjellen. Jeg synes egentlig det høres veldig likt ut. Si ifra hvis du finner det ut da! :-)

Hvis vi prøver å sammenligne det som siiv har skrevet over her, så er det jo noen forskjeller ut å går. En med u.pf, er bl.a nærtakende og har depressive reaksjonsmønstre. Har en person med "bare" sosial angst, disse problemene? *tenker høyt*

[Gjest melmøll]

Hvis vi prøver å sammenligne det som siiv har skrevet over her, så er det jo noen forskjeller ut å går. En med u.pf, er bl.a nærtakende og har depressive reaksjonsmønstre. Har en person med "bare" sosial angst, disse problemene? *tenker høyt*

Nærtagen og depressivt reaksjonsmønster. Jeg synes det høres ut som meg. Jeg blir gjerne deprimert av å være sammen med andre mennesker. Jeg kjenner meg ikke igjen i alle de fysiske reaksjonene angsten gir. hmm....Klarer du å gi noe eksempler på nærtagenhet og negativt reaksjonsmønster?

[Gjest Jente31]

Nærtagen og depressivt reaksjonsmønster. Jeg synes det høres ut som meg. Jeg blir gjerne deprimert av å være sammen med andre mennesker. Jeg kjenner meg ikke igjen i alle de fysiske reaksjonene angsten gir. hmm....Klarer du å gi noe eksempler på nærtagenhet og negativt reaksjonsmønster?

Ok, dette blir bare litt høyttenkning, altså, og ikke noe fasit svar;)

Nærtagenhet:

At det er lite som skal til, før du blir lei deg eller reagerer negativt, på noe noen sier til deg. Mens en som ikke er nærtagende, kansje ikke ville tenkt over det som ble sagt, engang.

Eks: Jeg sier noe til deg, og det er ikke min hensikt å såre deg, men du blir det likevel. Kansje pga måten jeg sier det på, til deg. Jeg må mao veie mine ord, for at du ikke skal bli såret. En "overtolker" ting som blir sagt, om du forstår.

Depressivt reaksjonsmønster:

Det henger vel sammen med nærtagenhet, tenker jeg.. At det er lite som skal til, før du havner i kjelleren. Dette går igjen. Man blir stadig deprimert/havner i en negativ tankebane fordi man ikke takler ting/blir kritisert/avvist osv.

Vel, det jeg føler kjennetenger u.pf. er at man unngår situasjoner hvor man kan kan reagere med nærtakenhet/bli lei seg, frustrert o.l. Man vil så gjerne ha kontakt med andre, men er også redd for kritikk eller bli avvist. En vil at alle skal like en. fMen samtidig er en nærtaken, og tåler lite. Det fører til at man isolerer seg, og forblir der, lengtende etter kontakt med andre, rett og slett av frykt for å bli avvist/kritisert.

Var litt vanskelig å svare på dette. Men jeg håper du forstår hva jeg mener :-)

[Gjest melmøll]

Ok, dette blir bare litt høyttenkning, altså, og ikke noe fasit svar;)

Nærtagenhet:

At det er lite som skal til, før du blir lei deg eller reagerer negativt, på noe noen sier til deg. Mens en som ikke er nærtagende, kansje ikke ville tenkt over det som ble sagt, engang.

Eks: Jeg sier noe til deg, og det er ikke min hensikt å såre deg, men du blir det likevel. Kansje pga måten jeg sier det på, til deg. Jeg må mao veie mine ord, for at du ikke skal bli såret. En "overtolker" ting som blir sagt, om du forstår.

Depressivt reaksjonsmønster:

Det henger vel sammen med nærtagenhet, tenker jeg.. At det er lite som skal til, før du havner i kjelleren. Dette går igjen. Man blir stadig deprimert/havner i en negativ tankebane fordi man ikke takler ting/blir kritisert/avvist osv.

Vel, det jeg føler kjennetenger u.pf. er at man unngår situasjoner hvor man kan kan reagere med nærtakenhet/bli lei seg, frustrert o.l. Man vil så gjerne ha kontakt med andre, men er også redd for kritikk eller bli avvist. En vil at alle skal like en. fMen samtidig er en nærtaken, og tåler lite. Det fører til at man isolerer seg, og forblir der, lengtende etter kontakt med andre, rett og slett av frykt for å bli avvist/kritisert.

Var litt vanskelig å svare på dette. Men jeg håper du forstår hva jeg mener :-)

Takk for godt svar! :-)

Jeg har en tanke om at det å være nærtagen betyr at man gjerne blir fornærmet. Men det kan kanskje tenkes av man kan reagere med å bli lei seg også? Trekke seg tilbake og bli innesluttet? Isåfall er det mer min greie.

Men et negativt reaksjonsmønster er da vanlig for folk med sosial angst også. Man unngår situasjoner som kan fremkalle angst, altså sosiale situasjoner.

Jeg har hatt et negativt tankemønster helt fra jeg var liten. Men jeg har likevel fungert greit. Jeg har vært veldig var for avvisning helt fra jeg var liten. Jeg hatet barnehagen, gikk mye alene. På skolen hadde jeg litt forskjelllige venninner oppigjennom. Men jeg tok det veldig tungt når jeg mistet dem. Jeg begynte å gruble hva som var galt med meg. Fra ungdomskolen og videre oppover har jeg vært mye alene i friminutter. Har noen ganger hatt venninner, men ingen nære, ingen jeg stolte på. Plutselig ble de borte og jeg fikk en knekk i selvtilliten gang på gang. Da jeg begynte på høyskole var selvtilliten ganske ødelagt, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å isolere meg der også. Jeg føler egentlig at ingen er intressert i å ha noe med meg å gjøre. Jeg føler at jeg gjør en innsats for å bli kjent med noen, men at jeg alltd blir avvist. Nå har jeg fått ei venninne, men hodet mitt sier stadig at jeg må bryte kontakten før hun gjør det. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har klart å få tak i min forlovede, hehe. Og klart å holde på han. Jeg har også forsøkt å støte bort han, selv om jeg elsker han. Jeg skjønner ikke hva det er for noe gærent med meg!

Takk for at jeg fikk luftet tankene mine litt for deg :-)

[Gjest Jente31]

Takk for godt svar! :-)

Jeg har en tanke om at det å være nærtagen betyr at man gjerne blir fornærmet. Men det kan kanskje tenkes av man kan reagere med å bli lei seg også? Trekke seg tilbake og bli innesluttet? Isåfall er det mer min greie.

Men et negativt reaksjonsmønster er da vanlig for folk med sosial angst også. Man unngår situasjoner som kan fremkalle angst, altså sosiale situasjoner.

Jeg har hatt et negativt tankemønster helt fra jeg var liten. Men jeg har likevel fungert greit. Jeg har vært veldig var for avvisning helt fra jeg var liten. Jeg hatet barnehagen, gikk mye alene. På skolen hadde jeg litt forskjelllige venninner oppigjennom. Men jeg tok det veldig tungt når jeg mistet dem. Jeg begynte å gruble hva som var galt med meg. Fra ungdomskolen og videre oppover har jeg vært mye alene i friminutter. Har noen ganger hatt venninner, men ingen nære, ingen jeg stolte på. Plutselig ble de borte og jeg fikk en knekk i selvtilliten gang på gang. Da jeg begynte på høyskole var selvtilliten ganske ødelagt, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å isolere meg der også. Jeg føler egentlig at ingen er intressert i å ha noe med meg å gjøre. Jeg føler at jeg gjør en innsats for å bli kjent med noen, men at jeg alltd blir avvist. Nå har jeg fått ei venninne, men hodet mitt sier stadig at jeg må bryte kontakten før hun gjør det. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har klart å få tak i min forlovede, hehe. Og klart å holde på han. Jeg har også forsøkt å støte bort han, selv om jeg elsker han. Jeg skjønner ikke hva det er for noe gærent med meg!

Takk for at jeg fikk luftet tankene mine litt for deg :-)

Jo, jeg tenker også at det er det samme som å bli fornærmet..

Det er helt greit, bare luft tankene dine for meg. Om du vil skrive mer, så gjør du det også. Kansje kan vi finne litt svar på dette, om ikke nhd svarer deg i ditt nye innlegg.

Jeg husker du var en av de som svarte meg endel, til å begynne med, her i forumet. Kansje fordi du har erfaring? Du skjønner, jeg har det veldig likt, som deg. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Men jeg forsøker å ikke tenke så mye på akkurat det. For diagnoser eller hva som feiler meg, vil jeg overlate til psykiateren. Jeg er mer opptatt av å finne løsninger fremfor årsåk, for å få det bedre.

Men i ditt tilfelle, ville jeg kansje tatt opp med behandler om det ikke er mer enn sosial angst, siden du mistenker u.pf. Det er jo ikke noe moro å gå og gruble på dette. Det tar mye energi. *klem*

[Gjest melmøll]

Jo, jeg tenker også at det er det samme som å bli fornærmet..

Det er helt greit, bare luft tankene dine for meg. Om du vil skrive mer, så gjør du det også. Kansje kan vi finne litt svar på dette, om ikke nhd svarer deg i ditt nye innlegg.

Jeg husker du var en av de som svarte meg endel, til å begynne med, her i forumet. Kansje fordi du har erfaring? Du skjønner, jeg har det veldig likt, som deg. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Men jeg forsøker å ikke tenke så mye på akkurat det. For diagnoser eller hva som feiler meg, vil jeg overlate til psykiateren. Jeg er mer opptatt av å finne løsninger fremfor årsåk, for å få det bedre.

Men i ditt tilfelle, ville jeg kansje tatt opp med behandler om det ikke er mer enn sosial angst, siden du mistenker u.pf. Det er jo ikke noe moro å gå og gruble på dette. Det tar mye energi. *klem*

-"Jeg er mer opptatt av å finne løsninger fremfor årsåk, for å få det bedre" sier du.

Jeg har problemer med det der. Jeg synes det ser så håpløst ut å bli bedre, og det er vel fordi jeg synes den eksponmeringsterapien ikke fungerer helt. Jeg er jo vant til å gjøre ting jeg gruer meg for, og jeg får ikke noe kraftige reaksjoner der og da. Men i lengden blir jeg utmattet og deprimert. Det jeg frykter aller mest er at når jeg er ferdig med gruppeterapien, ikke føler meg frisk. At jeg bare må late som, slik jeg måtte gjøre når psykologtimene nærmet seg slutten. Jeg skammer meg over at jeg ikke har den ståpåviljen jeg skulle ønske, at jeg mangler tro på bedring. Jeg mener liksom at det er noe galt med personligheten sånn i utgangspunktet. Det er noe med meg, antageligvis mye, som gjør at ingen ønsker noe særlig kontakt med meg.

[Gjest Jente31]

-"Jeg er mer opptatt av å finne løsninger fremfor årsåk, for å få det bedre" sier du.

Jeg har problemer med det der. Jeg synes det ser så håpløst ut å bli bedre, og det er vel fordi jeg synes den eksponmeringsterapien ikke fungerer helt. Jeg er jo vant til å gjøre ting jeg gruer meg for, og jeg får ikke noe kraftige reaksjoner der og da. Men i lengden blir jeg utmattet og deprimert. Det jeg frykter aller mest er at når jeg er ferdig med gruppeterapien, ikke føler meg frisk. At jeg bare må late som, slik jeg måtte gjøre når psykologtimene nærmet seg slutten. Jeg skammer meg over at jeg ikke har den ståpåviljen jeg skulle ønske, at jeg mangler tro på bedring. Jeg mener liksom at det er noe galt med personligheten sånn i utgangspunktet. Det er noe med meg, antageligvis mye, som gjør at ingen ønsker noe særlig kontakt med meg.

Ok, men har du snakket med noen om disse tankene?

Jeg forstår at det ikke er enkelt for deg, og at du sliter er helt klart.

[Gjest melmøll]

Ok, men har du snakket med noen om disse tankene?

Jeg forstår at det ikke er enkelt for deg, og at du sliter er helt klart.

Jeg hadde jo denne psykologstudenten jeg snakket med da, men nå er jeg jo ferdig der. Jeg måtte prøve å avslutte prosessen, men i ettertid har jeg forstått at jeg ikke er ferdig med prosessen. Den fortsatte i hodet mitt og ga meg masse mareritt og angst etter psykologtimene var slutt. Jeg går jo i gruppeterapi da, men der går man ikke så mye inn på hver enkelt. Det blir litt mer overfladisk enn det jeg har behov for. Jeg har blandt annet et problem i forhold til mine nærmeste, og noe annet også utover det jeg kan ta opp i gruppa.

[Gjest Forferdelig deppa for tiden]

-"Jeg er mer opptatt av å finne løsninger fremfor årsåk, for å få det bedre" sier du.

Jeg har problemer med det der. Jeg synes det ser så håpløst ut å bli bedre, og det er vel fordi jeg synes den eksponmeringsterapien ikke fungerer helt. Jeg er jo vant til å gjøre ting jeg gruer meg for, og jeg får ikke noe kraftige reaksjoner der og da. Men i lengden blir jeg utmattet og deprimert. Det jeg frykter aller mest er at når jeg er ferdig med gruppeterapien, ikke føler meg frisk. At jeg bare må late som, slik jeg måtte gjøre når psykologtimene nærmet seg slutten. Jeg skammer meg over at jeg ikke har den ståpåviljen jeg skulle ønske, at jeg mangler tro på bedring. Jeg mener liksom at det er noe galt med personligheten sånn i utgangspunktet. Det er noe med meg, antageligvis mye, som gjør at ingen ønsker noe særlig kontakt med meg.

Jeg skulle virkelig gjerne hatt kontakt med deg. Men det er vel dessverre en umulighet...

[Gjest Jente31]

Jeg hadde jo denne psykologstudenten jeg snakket med da, men nå er jeg jo ferdig der. Jeg måtte prøve å avslutte prosessen, men i ettertid har jeg forstått at jeg ikke er ferdig med prosessen. Den fortsatte i hodet mitt og ga meg masse mareritt og angst etter psykologtimene var slutt. Jeg går jo i gruppeterapi da, men der går man ikke så mye inn på hver enkelt. Det blir litt mer overfladisk enn det jeg har behov for. Jeg har blandt annet et problem i forhold til mine nærmeste, og noe annet også utover det jeg kan ta opp i gruppa.

Jeg vet ikke gangen i psykologibehandling,så jeg burde kansje ikke uttalt meg, men jeg sitter jeg igjen med en tanke; har du ingen mulighet til å få starte opp hos psykolog igjen..? Det virker som du kansje har endel å bearbeide enda, og trenger støtte/hjelp? Jeg synes du høres ut som en hyggelig, omsorgsfull og fornuftig person jeg! Så jeg har litt vanskelig for å skjønne hvorfor du tror ingen vil ha kontakt med deg. Det er ikke du som ubevisst støter folk litt fra deg da, at du ikke tør å slippe noen innpå deg? Jeg vet ikke, for jeg kjenner deg bare utfra det du har skrevet her på dol. Men som sagt, høres du ut som en koselig kvinne.

[Gjest melmøll]

Jeg vet ikke gangen i psykologibehandling,så jeg burde kansje ikke uttalt meg, men jeg sitter jeg igjen med en tanke; har du ingen mulighet til å få starte opp hos psykolog igjen..? Det virker som du kansje har endel å bearbeide enda, og trenger støtte/hjelp? Jeg synes du høres ut som en hyggelig, omsorgsfull og fornuftig person jeg! Så jeg har litt vanskelig for å skjønne hvorfor du tror ingen vil ha kontakt med deg. Det er ikke du som ubevisst støter folk litt fra deg da, at du ikke tør å slippe noen innpå deg? Jeg vet ikke, for jeg kjenner deg bare utfra det du har skrevet her på dol. Men som sagt, høres du ut som en koselig kvinne.

Tusen takk jente 31 det var veldig koselig sagt :-)

Jeg tror jeg kan gå med på at jeg kanskje virker hyggelig på nett, men i RL så har jeg mange dårlige erfaringer. Jeg faller alltid utenfor, uansett hvilken setting det måtte være. Selv når jeg prøver aktivt å få kontakt med folk så føler jeg meg alltid avvist. Jeg innser at jeg tar avvisninger veldig innover meg, kanskje sterkere enn andre. Jeg tar det som om det er noe galt med meg. En som alltid er etterslep på andre folk, og det er ikke en god følelse. De sier at alle disse tankene er noe jeg har pga angsten da. Men uansett, jeg har forsøkt så mange ganger, og når jeg hver gang føler meg ensom sammen med andre så orker jeg bare ikke mer.

Dessuten er det endel andre ting jeg har problemer med også, jeg klarer ikke sette grenser. Vi har alltid noe konflikter gående i familien, og det sliter veldig på meg. Foreldrene mine sliter psykisk uten at de er klar over det selv og oppfører seg ofte rart. De er veldig selvopptatte og krevende, slik at jeg går stadig med dårlig samvittighet for at jeg ikke er den datteren de vil jeg skal være.

Jeg føler at det er hva jeg _kan_ som beskriver min verdi som menneske. Jeg er veldig opptatt av hva jeg ikke kan, og synes at det jeg kan er mindre vikig. Alt dette her gjør at det blir vanskelig å være sammen med mennesker.

Jeg er glad for at jeg fikk åpne meg litt her nå, for jeg savner noen å snakke med. Jeg har fortalt dette til fastlegen, jeg har sagt at jeg synes ikke dps gav meg godt nok tilbud ettersom jeg fikk student. Studenten var hyggelig og flink, men jeg har veldig behov for støtte på rett og galt på en måte, en person som har mer autoritet og erfaring.

[Gjest Jente31]

Tusen takk jente 31 det var veldig koselig sagt :-)

Jeg tror jeg kan gå med på at jeg kanskje virker hyggelig på nett, men i RL så har jeg mange dårlige erfaringer. Jeg faller alltid utenfor, uansett hvilken setting det måtte være. Selv når jeg prøver aktivt å få kontakt med folk så føler jeg meg alltid avvist. Jeg innser at jeg tar avvisninger veldig innover meg, kanskje sterkere enn andre. Jeg tar det som om det er noe galt med meg. En som alltid er etterslep på andre folk, og det er ikke en god følelse. De sier at alle disse tankene er noe jeg har pga angsten da. Men uansett, jeg har forsøkt så mange ganger, og når jeg hver gang føler meg ensom sammen med andre så orker jeg bare ikke mer.

Dessuten er det endel andre ting jeg har problemer med også, jeg klarer ikke sette grenser. Vi har alltid noe konflikter gående i familien, og det sliter veldig på meg. Foreldrene mine sliter psykisk uten at de er klar over det selv og oppfører seg ofte rart. De er veldig selvopptatte og krevende, slik at jeg går stadig med dårlig samvittighet for at jeg ikke er den datteren de vil jeg skal være.

Jeg føler at det er hva jeg _kan_ som beskriver min verdi som menneske. Jeg er veldig opptatt av hva jeg ikke kan, og synes at det jeg kan er mindre vikig. Alt dette her gjør at det blir vanskelig å være sammen med mennesker.

Jeg er glad for at jeg fikk åpne meg litt her nå, for jeg savner noen å snakke med. Jeg har fortalt dette til fastlegen, jeg har sagt at jeg synes ikke dps gav meg godt nok tilbud ettersom jeg fikk student. Studenten var hyggelig og flink, men jeg har veldig behov for støtte på rett og galt på en måte, en person som har mer autoritet og erfaring.

Hva sa legen til deg, når du sa dette til h*n da?

For meg høres det ut som du kansje sliter med dårlig selvtillit..?

Jeg følte meg også avvist, før. Dette gikk veldig inn på meg. Det gjorde at jeg isolerte meg mye. Særlig da jeg gikk på barne/ungd.skolen, og inntil jeg var ca 25 år. Da fikk jeg bedre selvtillit, for da ble jeg fortalt (av noen jeg så veldig opp til, og som jeg aldri i verden trodde brydde seg om meg) hvor mye jeg var verdt osv. Jeg jobbet veldig mye med selvtilliten den tiden. Og jeg har funnet ut at det var bare meg som _følte_ at jeg ble avvist. Folk likte meg jo!! Det var mao bare jeg som ikke likte meg selv..

Jeg sliter fortsatt med dårlig selvtillit. Men nå tenker jeg iallefall ikke at folk avviser meg. Om jeg føler meg avvist, så tenker jeg at det må finnes andre grunner enn avvisning.

Jeg har også lært meg, at de som ikke liker meg, får bare være sånn. Jeg trenger ikke å være venner med "alle". Jeg har mao akseptert at jeg ikke kan bli likt av alle. Det er jo ikke alltid kjemien stemmer, heller.

Jeg vet ikke om du ble klok på dette jeg, melmøll. Jeg vet heller ikke om dette "stemmer" for deg.

Det er ikke lett for deg forstår jeg, når du har foreldre som sliter psykisk, men som ikke innser det selv. Føler du at det blir stilt høye krav til deg, er det slik å forstå? At de ikke ser på _deg_ men på det du _kan_? Vil de at du skal prestere mer enn du kan klare? Er det det som er viktig for de? Status?

Jeg har ingen erfaring med slike foreldre. Men jeg har en venninne med samme type problematikk, og at det er vanskelig har jeg forstått. De blir ikke akkurat noen støtte for deg, da.. Kansje det du kunne trengt også?

Jeg syns det er godt å høre at du har nytte av å skrive litt på dol. Og at det hjelper deg.

Grensesetting er ingen enkel jobb, det heller. Men min erfaring er at det har blitt lettere med årene, jo mer selvtilliten har økt.

Jeg har en venninne som ble "invalid" av sykdommen ME. Hun var veldig aktiv og nesten ferdig med utdannelsen da hun ble syk for ti år siden. Men hun har alltid hatt dårlig selvtillit og ikke satt grenser. Nå driver hun å jobber med å sette grenser, og forskerne mener at det skal hjelpe henne/andre. Det er rart. Men jeg tror grensesetting er veldig viktig.

Hvorfor får du ikke mer hjelp, hos psykolog? Jeg synes det er så rart.. Men som sagt, jeg har ingen erfaring på det området.

[Gjest melmøll]

Hva sa legen til deg, når du sa dette til h*n da?

For meg høres det ut som du kansje sliter med dårlig selvtillit..?

Jeg følte meg også avvist, før. Dette gikk veldig inn på meg. Det gjorde at jeg isolerte meg mye. Særlig da jeg gikk på barne/ungd.skolen, og inntil jeg var ca 25 år. Da fikk jeg bedre selvtillit, for da ble jeg fortalt (av noen jeg så veldig opp til, og som jeg aldri i verden trodde brydde seg om meg) hvor mye jeg var verdt osv. Jeg jobbet veldig mye med selvtilliten den tiden. Og jeg har funnet ut at det var bare meg som _følte_ at jeg ble avvist. Folk likte meg jo!! Det var mao bare jeg som ikke likte meg selv..

Jeg sliter fortsatt med dårlig selvtillit. Men nå tenker jeg iallefall ikke at folk avviser meg. Om jeg føler meg avvist, så tenker jeg at det må finnes andre grunner enn avvisning.

Jeg har også lært meg, at de som ikke liker meg, får bare være sånn. Jeg trenger ikke å være venner med "alle". Jeg har mao akseptert at jeg ikke kan bli likt av alle. Det er jo ikke alltid kjemien stemmer, heller.

Jeg vet ikke om du ble klok på dette jeg, melmøll. Jeg vet heller ikke om dette "stemmer" for deg.

Det er ikke lett for deg forstår jeg, når du har foreldre som sliter psykisk, men som ikke innser det selv. Føler du at det blir stilt høye krav til deg, er det slik å forstå? At de ikke ser på _deg_ men på det du _kan_? Vil de at du skal prestere mer enn du kan klare? Er det det som er viktig for de? Status?

Jeg har ingen erfaring med slike foreldre. Men jeg har en venninne med samme type problematikk, og at det er vanskelig har jeg forstått. De blir ikke akkurat noen støtte for deg, da.. Kansje det du kunne trengt også?

Jeg syns det er godt å høre at du har nytte av å skrive litt på dol. Og at det hjelper deg.

Grensesetting er ingen enkel jobb, det heller. Men min erfaring er at det har blitt lettere med årene, jo mer selvtilliten har økt.

Jeg har en venninne som ble "invalid" av sykdommen ME. Hun var veldig aktiv og nesten ferdig med utdannelsen da hun ble syk for ti år siden. Men hun har alltid hatt dårlig selvtillit og ikke satt grenser. Nå driver hun å jobber med å sette grenser, og forskerne mener at det skal hjelpe henne/andre. Det er rart. Men jeg tror grensesetting er veldig viktig.

Hvorfor får du ikke mer hjelp, hos psykolog? Jeg synes det er så rart.. Men som sagt, jeg har ingen erfaring på det området.

takk jente 31, det betyr veldig mye for meg at du lytter.

Det som er litt av greia i vår familie er at vi liksom skal være "finere" enn det vi er. For å gjøre oss barna til "bedre mennesker" blir vi gjerne sammenliknet med det ønkelige eksempelet på alle områder. Det er selvsagt umulig og leve opp til, og heller ikke ønskelig for min del. Jeg vil helst bli godtatt for den jeg er.

Det er også endel manipulering, og kontrollering. Og når foreldrene mine (som er skilte) føler seg ensomme så legger de ansvaret over på oss barna. Jeg føler at det er en stor belastning når de spiller på min skyldfølelse, ved å anklage meg for å være lite omsorgsfull osv..

Det er viktig å holde fasaden i familien. Det er ikke så nøye om det er masse problemer bare de ikke kommer til overflaten så de synes utad. Jeg føler ofte at mine følelser blir avvist, de er ikke så viktige. Det som betyr noe er å se bra ut, og presentere seg bra. Så lenge man er pen, tynn og høflig og oppfører seg slik de vil, så er alt bra. Da er det ikke så nøye om du føler deg helt jævlig innvendig.

Jeg skylder ikke på foreldrene mine for hvordan jeg har det, men jeg må bare si at de gjør det ikke så enkelt å være psykisk syk sammen med.

Det som har vært utløsende faktor for min depresjon og utvikling av angsten har vært dårlig erfaring eller negativt tankemønster i forbindelse med sosiale sammenheng.

Jeg vet ikke hva jeg har rett på av hjelp, antar at jeg ikke er syk nok til å få en ordentlig psykolog da, ettersom jeg fikk student og ferdig med det. De lovte meg at jeg skulle få psykolog etterpå, og det skal jeg ikke glemme! Derfor ber jeg om å få det nå. Man kan visst ikke bare legge seg bakover å vente på hjelp, må stå på for sine rettigheter!

[Gjest Jente31]

takk jente 31, det betyr veldig mye for meg at du lytter.

Det som er litt av greia i vår familie er at vi liksom skal være "finere" enn det vi er. For å gjøre oss barna til "bedre mennesker" blir vi gjerne sammenliknet med det ønkelige eksempelet på alle områder. Det er selvsagt umulig og leve opp til, og heller ikke ønskelig for min del. Jeg vil helst bli godtatt for den jeg er.

Det er også endel manipulering, og kontrollering. Og når foreldrene mine (som er skilte) føler seg ensomme så legger de ansvaret over på oss barna. Jeg føler at det er en stor belastning når de spiller på min skyldfølelse, ved å anklage meg for å være lite omsorgsfull osv..

Det er viktig å holde fasaden i familien. Det er ikke så nøye om det er masse problemer bare de ikke kommer til overflaten så de synes utad. Jeg føler ofte at mine følelser blir avvist, de er ikke så viktige. Det som betyr noe er å se bra ut, og presentere seg bra. Så lenge man er pen, tynn og høflig og oppfører seg slik de vil, så er alt bra. Da er det ikke så nøye om du føler deg helt jævlig innvendig.

Jeg skylder ikke på foreldrene mine for hvordan jeg har det, men jeg må bare si at de gjør det ikke så enkelt å være psykisk syk sammen med.

Det som har vært utløsende faktor for min depresjon og utvikling av angsten har vært dårlig erfaring eller negativt tankemønster i forbindelse med sosiale sammenheng.

Jeg vet ikke hva jeg har rett på av hjelp, antar at jeg ikke er syk nok til å få en ordentlig psykolog da, ettersom jeg fikk student og ferdig med det. De lovte meg at jeg skulle få psykolog etterpå, og det skal jeg ikke glemme! Derfor ber jeg om å få det nå. Man kan visst ikke bare legge seg bakover å vente på hjelp, må stå på for sine rettigheter!

Bare hyggelig, melmøll :-)

Har du forsøkt å snakke med foreldrene dine om dette?

Leit at du har det slik..

*klem*

[Gjest melmøll]

Bare hyggelig, melmøll :-)

Har du forsøkt å snakke med foreldrene dine om dette?

Leit at du har det slik..

*klem*

Jo, har forsøkt gang på gang men de forstår det ikke. De er nærtagne og tar alt som kritikk og det ender bare med at de blir veldig lei seg, og det ønsker jeg ikke.