Gruppeterapi/Unnvikende pf

[Gjest også unnvikende]

takk for info!

Det rare er bare at før jeg hadde hørt om unnvikende pf, så tenkte jeg bare at jeg føler at det med å være redd for å bli avvist og det å føle seg utenfor har alltid vært en del av meg. Jeg er en person som trekker seg unna straks jeg er redd for at andre ikke ønsker å ha meg i nærheten. Men problemet ble først hemmende når jeg flyttet hjemmefra og skulle studere. Sosial angsten kom ikke brått på meg, jeg kjente hele tiden at det ville komme. Gjennom hele oppveksten tenkte jeg at det blir bedre bare jeg bytter skole, eller det blir bedre bare jeg blir voksen osv....Men det ble aldri bedre. Nå er det vel bare sånn at jeg ikke kjenner meg selv nesten. Jeg vet ikke hvordan jeg er som voksen. Jeg føler at jeg aldri har blitt voksen. Jeg har ingen personlighet liksom.

Kjenner meg igjen i tankegangen din. Jeg tenkte også at det ville gå over "bare jeg.." Men samme hvor mye jeg flyttet eller byttet skole/studie så hjalp det ingen ting. Det ble bare verre jo eldre jeg ble. Jeg trodde også jeg hadde sosial angst helt til jeg fikk resultatene av en test hos gruppeteamet jeg går hos.

Det kan høres ut som du kan være unnvikende du også. Jeg ville bedt om time med psykiater og få tatt noen av de testene de har for å sjekke om du kan ha en pf. Der vil du også få vite om du har trekk av en pf, men ikke nok til å ha pf'en i seg selv. Siden du allerede går i gruppe bør du vel ha tatt en sånn test før dere begynte? Det gjorde alle på gruppen min.

[Gjest også unnvikende]

Jeg tror at gruppen din har en annen form enn min. I dne jeg går i står jeg ikke fritt til å ta opp hva jeg vil. Vi har en eksponeringsoppgave til hver gang, og da er det kun denne oppgaven vi kan snakke om. Så det blir liten tid på hver av oss da. Hvordan er opplegget i din gruppe da?

I gruppen min tar vi opp akkurat det vi føler for. Alle står i tøffe ting og dermed kommer jo temaene av seg selv. Vi gir innspill til den som tar opp noe og kommer med lignende ting vi har opplevd.

[Gjest melmøll]

Kjenner meg igjen i tankegangen din. Jeg tenkte også at det ville gå over "bare jeg.." Men samme hvor mye jeg flyttet eller byttet skole/studie så hjalp det ingen ting. Det ble bare verre jo eldre jeg ble. Jeg trodde også jeg hadde sosial angst helt til jeg fikk resultatene av en test hos gruppeteamet jeg går hos.

Det kan høres ut som du kan være unnvikende du også. Jeg ville bedt om time med psykiater og få tatt noen av de testene de har for å sjekke om du kan ha en pf. Der vil du også få vite om du har trekk av en pf, men ikke nok til å ha pf'en i seg selv. Siden du allerede går i gruppe bør du vel ha tatt en sånn test før dere begynte? Det gjorde alle på gruppen min.

jeg tok mange tester men alle dreide seg om angst og depresjon

[Gjest melmøll]

I gruppen min tar vi opp akkurat det vi føler for. Alle står i tøffe ting og dermed kommer jo temaene av seg selv. Vi gir innspill til den som tar opp noe og kommer med lignende ting vi har opplevd.

Det hørtes veldig bra ut. Jeg føler at der jeg går så har vi så dårlig tid. Vi har ikke tid til å ta opp hva vi vil. Det er derfor jeg savner psykologen. For det skjer så imari mye annet som jeg kunne ha behov for å snakke om.

Hvis du ønsker å fortelle meg mer om hvordan du har opplevd å leve med unnvikende pf så setter jeg pris på det :-) Bare hvis du ønsker det altså.

[Gjest også unnvikende]

Det hørtes veldig bra ut. Jeg føler at der jeg går så har vi så dårlig tid. Vi har ikke tid til å ta opp hva vi vil. Det er derfor jeg savner psykologen. For det skjer så imari mye annet som jeg kunne ha behov for å snakke om.

Hvis du ønsker å fortelle meg mer om hvordan du har opplevd å leve med unnvikende pf så setter jeg pris på det :-) Bare hvis du ønsker det altså.

Jeg har alltid hatt problemer med å stole på andre mennesker. Problemer med å tro på at jeg er bra nok, har noe smart og interessant å si. Jeg har alltid holdt meg i bakgrunnen selv om jeg har lengtet etter kontakt med de andre, gjerne etter å være midtpunkt også. I tillegg til unnvikende pf er jeg bipolar II. Derfor har jeg hatt store problemer med å forstå unnvikenheten min, iom at jeg var veldig sosial og utadvendt når jeg var hypoman. Både pf'en og det at jeg er bipolar fører med seg depresjoner som har vært veldig tungt. Jeg har isolert meg veldig i perioder. Ikke turt å gå i postkassen eller på butikken. Snudd i døra når jeg har vært på vei inn på høyskolen/universitetet ol. (Det har vært pga angst).

Jeg har fremdeles problemer med å holde i gang samtaler med ukjente personer. Ofte blir det bare "ja" eller "nei", og ikke noe mer. Har svært vanskelig for å være den som først tar kontakt med noen. I mange sammenhenger kan jeg "forsvinne" så ingen legger merke til at jeg er til stede. Jeg føler at jeg mange ganger har blitt mistenkeliggjort fordi jeg er så stille.

Dette er litt av det. Sikkert mer også, som jeg ikke kommer på i farta. Bare spør om det er noe.