eksponeringsterapi er så vanskelig!

[Gjest melmøll]

Jeg prøver å ta meg sammen og gå ut med folk. Var ute på torsdag, og det gikk forholdsvis greit. På fredag følte jeg meg så bra at jeg fant ut at jeg måtte være litt sosial, jeg så bestemte jeg meg for at jeg skulle dra ut og treffe folk. Jeg gjorde det, og ble borte hele dagen! Og nå sitter jeg bare her hjemme og gråter, for jeg er så imari sliten. Og så skal jeg egentlig bort i kveld også. Jeg orker ikke gå ut :-( Men hvis jeg ikke går, så blir alle bekymra, oog det blir bare styr. Hvis jeg går bort så vil jeg ikke klare å ha det hyggelig, jeg kommer ikke til å orke å snakke med noen, og alle kommer til å synes jeg er avvistende og mutt. Når jeg kommer hjem, kommer jeg til å bruke flere timer på å roe meg ned. Men hvis jeg blir hjemme vil jeg kanskje kjede meg og føle at jeg burde gått ut osv. Vanskelig dette her. Men jeg er bare så sliten. Hva synes dere jeg skal gjøre?

[Gjest Kitty Cat 82]

Nå har jeg ikke noe erfaring med dette, men når jeg leste innlegget ditt, så var det første jeg tenkte at du gjorde for mye ut av det! Ikke vær borte hele dagen! Det er utrolig slitsomt uansett! Jeg er helt skutt etter å ha vært ute og gjort ting over flere timer i strekk, SPESIELT når jeg er sammen med andre!

Hvis jeg var deg, så tror jeg at jeg ville ha satt meg kortere mål. Bestemme før en går ut, hvor lenge en skal være ute, hvor en skal gå etc. Små steg! Ikke svømme den engelske kanal på første svømmetime! :-)

Nå vet jeg ikke hvordan du har det, men jeg forstår at det er vanskelig! I mange situasjoner kreves det ikke annet enn at en smiler og følger med på de som snakker og kanskje kommer med en kommentar der det føles naturlig. Dersom jeg ikke føler meg komfortabel med situasjonen, så er ofte jeg også stille og kanskje mutt. Og jeg har en tendens til å følge nesa hjemover i stedet for å hive meg på når folk vil finne på noe, spesielt ute på byen! Det angrer jeg alltid på...men der og da føles det riktig!

Jeg synes du er flink som prøver å presse deg selv, og du vil sikkert oppdage nye sider ved deg selv i prosessen! Husk at DU er et interresant menneske! Men ikke alle mennesker passer like godt sammen. Plutselig finner en virkelig tonen med noen, og da virker alt så mye lettere!

Lykke til!

[Gjest melmøll]

Nå har jeg ikke noe erfaring med dette, men når jeg leste innlegget ditt, så var det første jeg tenkte at du gjorde for mye ut av det! Ikke vær borte hele dagen! Det er utrolig slitsomt uansett! Jeg er helt skutt etter å ha vært ute og gjort ting over flere timer i strekk, SPESIELT når jeg er sammen med andre!

Hvis jeg var deg, så tror jeg at jeg ville ha satt meg kortere mål. Bestemme før en går ut, hvor lenge en skal være ute, hvor en skal gå etc. Små steg! Ikke svømme den engelske kanal på første svømmetime! :-)

Nå vet jeg ikke hvordan du har det, men jeg forstår at det er vanskelig! I mange situasjoner kreves det ikke annet enn at en smiler og følger med på de som snakker og kanskje kommer med en kommentar der det føles naturlig. Dersom jeg ikke føler meg komfortabel med situasjonen, så er ofte jeg også stille og kanskje mutt. Og jeg har en tendens til å følge nesa hjemover i stedet for å hive meg på når folk vil finne på noe, spesielt ute på byen! Det angrer jeg alltid på...men der og da føles det riktig!

Jeg synes du er flink som prøver å presse deg selv, og du vil sikkert oppdage nye sider ved deg selv i prosessen! Husk at DU er et interresant menneske! Men ikke alle mennesker passer like godt sammen. Plutselig finner en virkelig tonen med noen, og da virker alt så mye lettere!

Lykke til!

Tusen takk kittycat :-)

Joda, nå har jeg tatt meg vann over hodet. Mye av årsaken er at jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv. Eller, enten så lar jeg være å snakke med noen i det hele tatt, og tar ikke telefonen i tilfelle noe skal invitere meg eller sånt. Ellers så tar jeg kontakt med andre, og blir med på alt de foreslår. Nå skal det sies at noen av mine nærmeste ikke lar meg sette grenser, men prøver å overstyre meg hele tiden. Det gjør dette ekstra utfordrende. Og så har jeg også et par stykker som blir fornærmet og vemmelige hvis jeg ikke gjør som de sier. Da er det ikke alltid like enkelt.

Mye av problemet ligger også i at flere av mine nærmeste ikke har noe som helst forståelse for min situasjon. Derfor har jeg unngått å fortelle det til noen av dem. Noen av dem har jeg fortalt det til, men da får jeg gjerne bare høre at jeg skal ta meg sammen, at jeg skal tørke tårer, at jeg skal ta meg noe beroligende eller sånt. Da føler jeg at jeg går ut for andres skyld og det blir vel feil?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det du beskriver er ikke eksponeringsterapi.

Eksponeringsterapi er en planmesig og gradvis opptrappende eksponering for det en er redd for. En legger planer bla for khvordan, hvor mye og hvor lenge en skal eksponere seg. Først når en mestrer nåværende nivå, går en planlagt til neste nivå som er LITT vanskeligere og/eller lengrevarig.

[Gjest melmøll]

Det du beskriver er ikke eksponeringsterapi.

Eksponeringsterapi er en planmesig og gradvis opptrappende eksponering for det en er redd for. En legger planer bla for khvordan, hvor mye og hvor lenge en skal eksponere seg. Først når en mestrer nåværende nivå, går en planlagt til neste nivå som er LITT vanskeligere og/eller lengrevarig.

Ok, jeg forstår. Eksponeringsterapien er altså kun den treningsoppgaven jeg har til hver gang i gruppeterapien. Men hvordan skal jeg oppføre meg imellom treningsøktene? Bør jeg la være å utfordre meg selv, eller gjelder det bare å ikke ta for store utfordringer?

Det er veldig vanskelig å finne ut hvor store utfordringer jeg skal ta. Jeg har en treningsoppgave som jeg skal utføre til neste gruppeterapitime som jeg tenker kanskje er for utfordrende. Bør jeg droppe det og velge noe annet da kanskje? Dette er ikke lett

Kan det bli negativt for prosessen hvis jeg tar meg vann over hodet for mange ganger?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ok, jeg forstår. Eksponeringsterapien er altså kun den treningsoppgaven jeg har til hver gang i gruppeterapien. Men hvordan skal jeg oppføre meg imellom treningsøktene? Bør jeg la være å utfordre meg selv, eller gjelder det bare å ikke ta for store utfordringer?

Det er veldig vanskelig å finne ut hvor store utfordringer jeg skal ta. Jeg har en treningsoppgave som jeg skal utføre til neste gruppeterapitime som jeg tenker kanskje er for utfordrende. Bør jeg droppe det og velge noe annet da kanskje? Dette er ikke lett

Kan det bli negativt for prosessen hvis jeg tar meg vann over hodet for mange ganger?

Tenk deg en skala fr 0-10 hvor 10 er det absolutt vanskeligste/skremmende du kan tenke deg.

Finn en situasjon/situasjoner som er ca 4-5 skremmende. tren på disse til de ikke lenger er så skremmende, men kanskje bare 1-2.

Da er du rede til å finne neste situasjon som NÅ er 4- 5 skremmende.

Sørg for at situasjonen både er en skikkelig utfordring, men at den også blir en utfordring du kommer seirende ut av.

Alt for mange "hjemmesnekrede" eksponeringsterapier går for planløst frem og ender med nederlag og tap. Det gir ikke fremgang.

Tenk på dagens skiflyging. Ingen går direkte fra en 30-metersbakke til skiflyging i Planica.