Pliiiiiz, les dette...om du orker (langt)

[Gjest med en fot i graven]

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. I fjor sommer var jeg på desperat jakt etter en leilighet. Var på mange visninger, og det var dyre leiligheter med svært dårlig standard. Min mor foreslo at hun kunne ta opp lånet, siden jeg bare gikk på attføring. Så vi avtalte at hun tok opp lånet, og jeg betaler husleia. Jeg står som eier (i teorien) på leiligheta. Poenget var at jeg skulle ta over lånet når jeg får meg 100% jobb. Imidlertid ble jeg 65% ufør fordi jeg var for dårlig til å jobbe fullt. jeg jobber 40% nå. Og jeg merker at det er mer enn nok ut i fra min helsetilstand.

Jeg fikk også en bil med onkelen min, som han ikke ville ha lenger fordi han skulle få seg ny. Jeg diskuterte dette med foreldrene mine. Jeg sa at jeg ikke har råd til å ha bil.Men faren min jobber i bilbransjen og er behjelpelig med service osv.

Og foreldrene mine betaler altså lånet og årsavgiften og forsikringen på bilen.

Jeg er sånn sett utenfra veldig heldig. Men sånn er det ikke. Jeg er blakk hele tiden og har ikke en øre, nesten aldri mer enn det. Har fått hjelp på sosialkontoret til å sette opp budsjett og legge inn faste betalingsavdrag. Så etter at alt er betalt så har jeg ca 800 kr å leve for i uka. Det er lite, fordi jeg pendler til jobb og bruker i alle fall 300 kr bare på bensin. I en overgangsperiode, nå før dette blir satt igang, så har det vært forferdelig tungt økonomisk.

Jeg har sultet meg i flere dager, sykemeldt meg fra jobb delvis fordi jeg ikke har hatt bensinpenger (men var også så psykisk dårlig at jeg lå i senga nesten hele uken). Jeg hater å si det, men jeg er totalt avhengig av mine foreldre. I dag var jeg så desperat at jeg lånte 200 kr med bestefaren min. Ofte må jeg også spør mine foreldre om noen få kroner.

Alt dette belaster foreldrene mine enormt. Og jeg får høre det nesten hver dag hvor mye de betaler for meg. I dag sa min mor at jeg "bruker" folk, fordi hun fikk vite at jeg hadde lånt 200 kr med min bestefar. Hun sa jeg var en snylter. Og hun sa at min bror også har det trangt, men han har aldri bedt om et øre. Hun sa hun skulle skrive testamente (fordi hun antar at hun snart dør, fordi hun blir syk av å ha med meg å gjøre), og at i testamentet skulle broren min få mest. Hun oppførte seg avsindig.

Da sprakk jeg og fortalte henne hvordan jeg hadde opplevd å være syndebukk og høggestabbe i alle år i familien min. At jeg aldri har hatt tillit til dem og jeg hadde hatt en vond barndom. Jeg sa det slik jeg har opplevd oppveksten min, jeg sa det rett ut. Jeg fortalte henne hvor deprimert jeg er når jeg ikke er frisk nok til å jobbe 100%, at det med økonomien sliter meg så langt ned at jeg er sengeliggende. Jeg fortalte henne om den enorme angsten jeg sliter med hver dag, og smerten og sorgen jeg bærer på. Jeg sa til henne at hun aldri virkelig har "sett" hvem jeg er, og at hun har et helt skjevt bilde på hvem jeg er.

Så sa hun til slutt: Jeg forstår ikke hva du prater om!! og så sa hun at jeg var ikke syk, jeg satt jo tross alt her, velstelt og sminket, så jeg var oppegående nok ja.Og at jeg greide nok det jeg vil greie...da svarte jeg henne: tror du jeg er lat? Og det er nok det hun tror..at jeg er ikke psyk, men rett og slett lat, og en som snylter på alle andre.

Sannheten er at jeg hver dag må snu på hver krone, jeg har ansten for å gå personlig konkurt hengende over meg hver dag. Den angsten er så stor at jeg vurderer å ta kvelden. En natt gikk jeg opp i øverste etasje i huset her for å se om det var en dør ut til taket, så jeg kunne hoppe.

Jeg sliter med enorm skyldfølelse fordi jeg ikke klarer å jobbe mer enn jeg gjør- Jeg elsker virkelig jobben min og har lyst å jobbe mer, men jeg klarer bare ikke det nå. Og jeg har en enorm skyldfølelse fordi foreldrene mine betaler disse regningene for meg. Og de passer på å minne meg på det hele tiden...Og min far ble jo syk, jeg foreslo at det var stress, og da ble saken igjen vridd over på meg; at de skulle nok ha det bra hvis jeg får det bra. Jeg virkelig hater meg selv og har det vondt når jeg må låne penger med venner og familie. For det første føler jeg meg mislykket fordi jeg har nedsatt funksjonsevne. For det andre så har liksom det i oppveksten blitt prakket på meg at jeg må gjøre det så bra, og det er det som betyr noe. Jeg har presset meg selv til det ytterste, helt til jeg ikke klarte mer...

Og jeg ser nå at jeg var blåøyd. Jeg burde aldri ha involvert min mor i leiligheten. Jeg burde leie meg en hybel. Jeg burde aldri ha registrert den bilen.

Så nå vurderer jeg å selge leiligheten, og flytte til en annen by, og avskilte bilen. Min mor sa at jeg ikke får et øre, når leiligheten blir solgt, fordi det er hun som eier den og har lånet. Men jeg har jo betalt dobbelt så mye i husleie som hun har betalt i lån. Og husleien er på nærmere 5000. Jeg står som eier av leiligheten. Så på dette feltet vet jeg ingenting om mine rettigheter.

Jeg har alltid blitt veldig lei meg og utav meg når foreldrene mine er sinte, kritiske, ustabile, osv.

Men i dag gikk jeg derfra og var helt kald. Jeg er fremdeles helt kald. Jeg må bare finne ut hvordan jeg skal komme videre og hvordan jeg skal vikle meg ut av denne håpløse situasjonen.

[Gjest trashtree]

høres ut som et veldig slitsomt rot. jeg ville kanskje gjort som du foreslår: solgt leilighet og bil. kanskje du kan snakke med noen på jobben om de vet om noen ålreite hybler til salg, og om du lever i nærheten av en storby kan du sjekke om du kan låne bil (de gangene du trenger det) gjennom bilkollektivet.

har heldigvis ikke så tette økonomiske bånd med mine egne foreldre. den tiden jeg hadde noe, var særdeles plagsom, jeg er glad jeg brøt alle økonomiske bånd. sånt SVIR. dethjelper ikke at de ikke tror at en er syk. jeg gikk i terapi i flere år, og de tok det så som så..... men fordi man sminker seg og ser ålreit ut så klarer de ikke tro at det er ille. veldig rart det der. man MÅ være uflidd og se ut som et helvete for å bli trodd?

håper du klarer å løsrive deg fra de økonomiske forpliktelsene og båndene til familien her. at det ordner seg.

klem

[Gjest melmøll]

Hei,

Uff, det var et trist nick du hadde valgt. Men jeg forstår din frustrasjon. Det må være vondt å være økonomisk avhengig av noen som viser så like forståelse og innsikt i hvordan du har det. Det er fryktelig å være psykisk syk, det er en belastning i seg selv at det ikke synes, og at man stadig må forsvare seg. Og så dette med økonomien da, det er så leit at dette skal ødelegge for deg. Jeg kan jo ikke så mye om sånt, vet ikke noe om dine rettigheter og sånt, men jeg tror ikke du har så mye rettigheter hvis dere ikke har kontrakt. Mens jeg leste innlegget tenkte jeg bare at du må prøve å komme deg ut av det der, hva med å leie en leilighet som ligger nærmere jobben, kanskje gangavstand. Det er godt å høre at du liker jobben, og det virker oppløftende. Det bør ikke være umulig å gjøre noe med det økonomiske slik at du kan få det greiere.

Håper du kan få ordnet dette så du kan få det bedre. Har du noen venner du kan ha støtte i kanskje? Det er vondt å oppleve at familien går imot deg, så jeg håper du har noen på din side

*klem*

[maire]

Syns du har fått gode råd av de andre her. Selg leiligheten, nedbetal gjelda og kanskje sitter du igjen med et lite overskudd etter at lånet er betalt også? Kanskje nok til et depositum slik at du kan komme deg inn i leiemarkedet? Sikkert lurt å sirkle seg inn mot en bolig nærmere jobben. Da sparer du både tid og antakeligvis penger i tillegg.

[Gjest med en fot i graven]

Syns du har fått gode råd av de andre her. Selg leiligheten, nedbetal gjelda og kanskje sitter du igjen med et lite overskudd etter at lånet er betalt også? Kanskje nok til et depositum slik at du kan komme deg inn i leiemarkedet? Sikkert lurt å sirkle seg inn mot en bolig nærmere jobben. Da sparer du både tid og antakeligvis penger i tillegg.

Leiligheten står på meg som eier. Men min mor eier lånet og betaler lånet. Jeg betaler husleie, som er et mye større beløp enn lånet.Planen er at jeg skal overta lånet. Selger jeg leiligheten, er det min mor som får overskuddet, ikke jeg. Ifølge henne. Derfor lurer jeg på om jeg skal undersøke startlån og refinansiering i husbanken, siden jeg er delvis ufør. Dessuten har husbanken fem års avdragsfrihet, så jeg nå.Jobben jeg har er bare et vikariat til august. Jeg har søkt på nye stillinger til høsten og håper å få en stilling i nærheten av der jeg bor. Da kan jeg muligens avskilte bilen og bruke busskort, siden jeg får 50% honørrabatt. jeg håper jeg får en høyere stillingsprosent enn i dag, slik at jeg tjener mer. Dessuten har det gått et år siden jeg ble ufør i november og da kan jeg tjene 100 000 mer i året uten å miste trygda (tror det er 100 000).

Jeg er i gang med et opplegg/budsjett og har kontakt med en økonom. Det triste er at jeg ikke kan leve som jeg gjør nå særlig lenge. Jeg er tvunget til å jobbe mer. Og da kommer det an på helsen. Jeg er ganske sjokka over min mor, men jeg burde ikke være det, for jeg er i grunn vant til det..Men likevel..syntes det var drøyt..må gjøre ALT jeg kan for å bli uavhengig av de, for det ødelegger så vanvittig mye....

[Gjest med en fot i graven]

Hei,

Uff, det var et trist nick du hadde valgt. Men jeg forstår din frustrasjon. Det må være vondt å være økonomisk avhengig av noen som viser så like forståelse og innsikt i hvordan du har det. Det er fryktelig å være psykisk syk, det er en belastning i seg selv at det ikke synes, og at man stadig må forsvare seg. Og så dette med økonomien da, det er så leit at dette skal ødelegge for deg. Jeg kan jo ikke så mye om sånt, vet ikke noe om dine rettigheter og sånt, men jeg tror ikke du har så mye rettigheter hvis dere ikke har kontrakt. Mens jeg leste innlegget tenkte jeg bare at du må prøve å komme deg ut av det der, hva med å leie en leilighet som ligger nærmere jobben, kanskje gangavstand. Det er godt å høre at du liker jobben, og det virker oppløftende. Det bør ikke være umulig å gjøre noe med det økonomiske slik at du kan få det greiere.

Håper du kan få ordnet dette så du kan få det bedre. Har du noen venner du kan ha støtte i kanskje? Det er vondt å oppleve at familien går imot deg, så jeg håper du har noen på din side

*klem*

Ja, det er veldig vondt å bli mistrodd og mistenkeliggjort. Skulle tro de kjente sin egen datter bedre, men nei, de er helt blinde. Det er som å snakke til en vegg. Jeg tror begge har psykiske problemer, og det førte til at jeg fikk diagnosen. Jeg tror at de har hele livet mitt overført (ubevisst) sine egne problemer på meg. Jeg var "lynavlederen" i familien. En som de kunne ta ut frustrasjon på. Det var liksom JEG som var problemet, de har jo aldri problemer eller feil de..

så det å være økonomisk avhengig av noen som konstant kritiserer og nedvurderer deg, pirker på deg osv, det er rett for jævlig, for å si det sånn.Man må liksom "stå til rette" for personer som nedgraderer deg. Men broren min er visst en helt i dere øyne.

Jaja..kanskje jeg er bare arbeidsky og lat...Det er helt utrolig, men jeg er en totalt annen person enn det bildet de har skapt av meg..og det virker helt umulig å få dem til å forstå..så..det er altså ikke sunt for meg å være i kontakt med dem. Absolutt ikke.

[Gjest med en fot i graven]

høres ut som et veldig slitsomt rot. jeg ville kanskje gjort som du foreslår: solgt leilighet og bil. kanskje du kan snakke med noen på jobben om de vet om noen ålreite hybler til salg, og om du lever i nærheten av en storby kan du sjekke om du kan låne bil (de gangene du trenger det) gjennom bilkollektivet.

har heldigvis ikke så tette økonomiske bånd med mine egne foreldre. den tiden jeg hadde noe, var særdeles plagsom, jeg er glad jeg brøt alle økonomiske bånd. sånt SVIR. dethjelper ikke at de ikke tror at en er syk. jeg gikk i terapi i flere år, og de tok det så som så..... men fordi man sminker seg og ser ålreit ut så klarer de ikke tro at det er ille. veldig rart det der. man MÅ være uflidd og se ut som et helvete for å bli trodd?

håper du klarer å løsrive deg fra de økonomiske forpliktelsene og båndene til familien her. at det ordner seg.

klem

Altså..jeg steller og sminker meg når jeg har overskudd til å gjøre det..og jeg har behov for å se fin ut..Skal jeg ha skyldfølelse for det også liksom? Og ja, mange ganger så orker jeg knapt å stelle meg fordi jeg er langt nede..men det ser de ikke, selv om de burde..Og i de verste periodene så er det kjemperotete hos meg, men jeg tar det igjen når jeg blir bedre. Så skal min mor absolutt sammenligne meg med "psykisk utviklingshemmede"...fordi de må jo klare seg selv..og hvorfor klare jeg meg ikke da? Hun sier det er sosial slum og sosial nød og det er helt forferdelig. Og så skal hun plutselig hjelpe meg å rydde..men så orker hun ikke allikevel og ombestemmer seg..hun varierer like mye som været på vestlandet..for å si det sånn..min far er heller ikke helt god.

For å si det enkelt: Jeg har alltid mistrivdes sterkt i familien min, følt meg fremmed og uvelkommen, jeg har aldri hatt tillit til dem, og jeg føler meg så absolutt ikke beslektet med dem, jeg er ikke av samme blod som dem. For jeg er ufri når jeg er sammen med dem, de vil at jeg skal være sånn og sånn og inneha en bestemt rolle, jeg skal være en "dukke", eller helst en "nikkedukke".

Det driver meg til vanvidd, jeg gjør alt jeg kan for å bevare meg selv, men det er ikke lett...Så..jeg må virkelig gjøre noe..det er så viktig..

[willow]

Altså..jeg steller og sminker meg når jeg har overskudd til å gjøre det..og jeg har behov for å se fin ut..Skal jeg ha skyldfølelse for det også liksom? Og ja, mange ganger så orker jeg knapt å stelle meg fordi jeg er langt nede..men det ser de ikke, selv om de burde..Og i de verste periodene så er det kjemperotete hos meg, men jeg tar det igjen når jeg blir bedre. Så skal min mor absolutt sammenligne meg med "psykisk utviklingshemmede"...fordi de må jo klare seg selv..og hvorfor klare jeg meg ikke da? Hun sier det er sosial slum og sosial nød og det er helt forferdelig. Og så skal hun plutselig hjelpe meg å rydde..men så orker hun ikke allikevel og ombestemmer seg..hun varierer like mye som været på vestlandet..for å si det sånn..min far er heller ikke helt god.

For å si det enkelt: Jeg har alltid mistrivdes sterkt i familien min, følt meg fremmed og uvelkommen, jeg har aldri hatt tillit til dem, og jeg føler meg så absolutt ikke beslektet med dem, jeg er ikke av samme blod som dem. For jeg er ufri når jeg er sammen med dem, de vil at jeg skal være sånn og sånn og inneha en bestemt rolle, jeg skal være en "dukke", eller helst en "nikkedukke".

Det driver meg til vanvidd, jeg gjør alt jeg kan for å bevare meg selv, men det er ikke lett...Så..jeg må virkelig gjøre noe..det er så viktig..

Høres ut som du må løsrive deg fra dem, ja. Kanskje du kan få en psykolog eller noe, til å hjelpe deg med det? Vet det er en ganske tøff prosess.

[ekte nick]

Høres ut som det er viktig at du gjør deg økonomisk uavhengig av dine foreldre ja, det er en stor påkjenning å være avhengig av noen som ikke forstår deg.

Når det gjelder leiligheten, er det sannsynligvis slik at din mors lån har pant i leiligheten. Det vil si at du kan selge leiligheten, men at banken trekker lånet fra salgssummen, før du får resten utbetalt. Vet ikke hvor leiligheten befinner seg men sannsynligheten er vel stor for at verdien har økt i den tiden etter den ble kjøpt.

Et annet alternativ er at du kontakter banken og ber om å få lånet overført på deg, eller at du tar opp lån i en annen bank, som innfrir din mors lån. Dette kan du gjøre uten din mors samtykke, dersom leiligheten står i ditt navn. Hvis du først får lånet over på deg, så vil du jo betale mindre i måneden (hvis det er slik at du må betale mer enn lånet til din mor). Det er også mulig for deg å be banken om opptil 5 år med avdragsfrihet, slik at du kun betaler renter i den perioden. Da har du mer å rutte med.

Det første du bør gjøre, er derfor å kontakte banken (først den din mor bruker, og så evt en annen) og søke om lån, med sikkerhet i leiligheten, som brukes til å innfri din mors lån. Aller aller først bør du forrestent kontakte en megler og få en prisvurdering på leiligheten din (de gjør dette gratis dersom du sier at det er fordi du skal selge leiligheten. Du trenger ikke skrive noen som helst kontrakt med megler av den grunn). Så tar du med den prisvurderingen til banken, sammen med dine lønnsslipper og trygdeslipper, dermed kan banken vurdere din låneevne.Du trenger ikke å fortelle banken noe som helst om dine familieproblemer, bare si at du ønsker å innfri din mors lån og ha lånet over på deg.

Du kan alternativt selge leiligheten som sagt, innfri din mors lån, og bruke resten av pengene som du vil. Høres lurt ut å få noe mye nærmere jobben.

Ønsker deg lykke til i denne situasjonen - husk det finns løsninger som gjør at du kan få det bedre!

[Gjest been there too...]

Har du mulighet til å kjøpe månedskort på kollektivtrafikken? Mulig du kan spare noen kroner i forhold til å ha bil. Sånn med en gang, mener jeg. Du bør absolutt kutte båndene til din mor ang lånet. Gjør som de andre sier, enten ta opp lån selv og betal henne ut, eller kom deg inn på leiemarkedet. Bare det å vite at du står i gjeld til din mor sliter, i tilleg til å måtte sette av pengene.

[Gjest togli]

Jeg ser du har fått mange gode råd her, så det skal ikke jeg komme inn på. Har du hørt om Gestaltterapi? Det kan høres ut som det er bedre for deg å gå til en Gestaltterapeut framfor en psykolog. Gestaltterapeuter jobber med klientene for å finne løsninger på problemer, dvs at de forsøker å få klienten til selv å komme fram til best mulig løsning (ved hjelp av veiledning). Jeg vil tro at du med slik hjelp selv vil kunne finne ut hvor veien din videre nå skal gå!

Her kan du lese litt om Gestaltterapi: http://www.econman.com/Fagomrader/Gestaltterapi/gestaltterapi.html

Akkurat nå føles dette sikkert helt håpløst, men se heller på det som en spennende vei å gå. Det må skje endringer i livet ditt for at du skal få det bedre. Om noen år kan du forhåpentligvis se deg tilbake og være glad over de valgene du tok når du var langt nede.

*klem*

[maire]

Leiligheten står på meg som eier. Men min mor eier lånet og betaler lånet. Jeg betaler husleie, som er et mye større beløp enn lånet.Planen er at jeg skal overta lånet. Selger jeg leiligheten, er det min mor som får overskuddet, ikke jeg. Ifølge henne. Derfor lurer jeg på om jeg skal undersøke startlån og refinansiering i husbanken, siden jeg er delvis ufør. Dessuten har husbanken fem års avdragsfrihet, så jeg nå.Jobben jeg har er bare et vikariat til august. Jeg har søkt på nye stillinger til høsten og håper å få en stilling i nærheten av der jeg bor. Da kan jeg muligens avskilte bilen og bruke busskort, siden jeg får 50% honørrabatt. jeg håper jeg får en høyere stillingsprosent enn i dag, slik at jeg tjener mer. Dessuten har det gått et år siden jeg ble ufør i november og da kan jeg tjene 100 000 mer i året uten å miste trygda (tror det er 100 000).

Jeg er i gang med et opplegg/budsjett og har kontakt med en økonom. Det triste er at jeg ikke kan leve som jeg gjør nå særlig lenge. Jeg er tvunget til å jobbe mer. Og da kommer det an på helsen. Jeg er ganske sjokka over min mor, men jeg burde ikke være det, for jeg er i grunn vant til det..Men likevel..syntes det var drøyt..må gjøre ALT jeg kan for å bli uavhengig av de, for det ødelegger så vanvittig mye....

Du skriver: "Leiligheten står på meg som eier. Men min mor eier lånet og betaler lånet. Jeg betaler husleie, som er et mye større beløp enn lånet.Planen er at jeg skal overta lånet. Selger jeg leiligheten, er det min mor som får overskuddet, ikke jeg. Ifølge henne."

Så lenge leiligheten står på deg og du er juridisk eier, er jeg så godt som sikker på at moren din tar feil. Om det blir et overskudd, er det du som beholder dette. Hun har ikke en gang krav på å få vite hvor mye du selger leiligheten for. Det hun har "krav" på (i alle fall moralskt) er at du tilbakebetaler lånet slik at hun ikke blir sittende med restgjeld.

Syns du er kjempeflink som har tatt kontakt med folk som forhåpentligvis kan hjelpe deg. Det er av og til sånn at løsninger dukker opp når man minst venter det og alt egentlig ser helsvart ut

Kanskje må du presse deg litt og jobbe noe mer enn du mener du har godt av i en periode. Enten så går det bra, eller så går det ikke bra, og da får du ta det problemet som det kommer i stedet for å ta det på forskudd...eller er det et veldig dumt forslag (?) jeg har en uggen følelse i magen når jeg skriver du kanskje må presse deg, for jeg vet jo ikke hvordan du egentlig har det og hvor mye du sliter med.

Uansett ønsker jeg deg veldig mye lykke til!