nhd (eller andre) hva skjer med meg nå..?

[Gjest Jente31]

Nå føler jeg meg litt masete her. Vel, det er ikke meningen. Faktisk hater jeg å trenge meg på, som jeg føler jeg har gjort her, nå.. Men jeg er litt "desperat", tror jeg..

Jeg vet ikke om du har sett det jeg skrev under tråden "til nhd" den 21/3 kl 23:15 (Jeg vet ikke hvordan man linker,desverre:)

Der skrev jeg litt om meg og hva som skjer. Jeg spør om hvilken diagnose du ville gitt meg. Men kansje er det bedre å spørre om du har noen formening om hva som skjer med meg.

Du mener det er uforsvarlig å vente til august med inntak. Kan jeg være i ferd med å miste kontrollen, ja, "bikke over kanten"/gli over i en psykose eller noe sånt? Kan dette skje, hvis man har gått gjennom så mye i livet som det jeg har gjort?

Jeg mener at jeg ikke tenker på ting som _har_ skjedd, og at jeg er mer opptatt av det som skjer nå og fremover. Jeg er egentlig et positivt tenkende menneske og er opptatt av løsninger. Men likevel så har jeg et enormt "tankekjør", ja jeg er gjennom sliten. Aner ikke engang hva jeg tenker på, alltid! Det bare "sirkulerer" ubevisst.

Jeg ser ingen hensikt i å tenke på fortid, for den kan jeg ikke gjøre om likevel. Men jeg forstår at denne har gitt meg noen riper i lakken. Kan det være at jeg ubevisst tenker på denne likevel? Siden "hardisken" er så full som den oppleves nå?

Jeg fikk jo bearbeidet masse på ungd.skolen, læreren min var helt unik, og som en far for meg. Han støttet meg og hjalp meg mye. Hadde sikkert hatt 50 samtaler med han Dessuten er mye som visket bort fra hukommelsen.

Jeg merker at jeg savner det å snakke med han. Han var så god å snakke med, og så var han så fornuftig..

Til vanlig er ikke jeg den som bekymrer meg for å bli syk eller noe sånt. Men jeg merker at jeg ikke liker det her, å føle at jeg mister kontrollen over følelsene mine, slik jeg føler jeg nå gjør..

Hva tenker du/dere om hva som skjer. Trenger jeg bare litt støtte nå eller er det noe annet som skjer?

TAkk for evt innspill..

[Gjest Jente31]

Kansje finnes det en logisk forklaring på hva som skjer. Jeg aner ikke. Tankene lever visst sitt eget liv nå.. Og jeg må finne en måte å få det ut på.

Mulig det bare er jeg som forsøker å lure meg selv; beskytte meg selv mot å ha det vondt pga alt jeg nå gjennomgår, ved å engasjere meg i andre ting, bl.a det å finne ut grunnen til at jeg er så sliten som jeg er. Det var kansje det frosken forsøkte å fortelle meg også..

Det er jo det jeg alltid har vært vant til; å distansere meg fra det vonde, og ikke våget å ta det innover meg. Jeg vokste jo også opp med at det var "forbudt" å vise følelser. Det var skikkelig tabu. Enkle ord, som for andre var naturlige, kunne ikke vi bruke.

Hvordan skal noen kunne hjelpe meg, hvis jeg ikke tør å slippe disse følelsene frem da? Det sitter så langt inne, at jeg ikke merker at jeg gjør det engang.

Nå sitter jeg forøvrig her og griner.. Om noen vil svare, eller om noen gidder å lese vet jeg ikke. jeg håper det. Men uansett hjelper det bare å skrive om det nå. Så kan jeg evt gå tilbake til det senere.

Jeg går jo gjennom et samlivsbrudd nå, som i ettertid ga meg "sjokk" over å ha innsett at jeg har levd med en som er voldelig osv.

Jeg har det j**** vondt nå. Ja, det er smertefullt. Men disse smertene sitter veldig langt inne. De er i ferd med å komme frem litt, akkurat nå merker jeg..

Jeg er ikke ute etter skittkasting eller noe sånt. Men jeg føler meg som en elendig mor, som har latt barna mine gå gjennom det de har gjort. Jeg vet ikke engang om jeg fortjener å være mamman deres. Jeg har jo vært så totalt blind!! Og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg gikk i mammas fotspor, når jeg visste hva det gjorde mot meg. Hvordan kunne jeg utsette barna mine for nesten det samme?

Og hvordan kunne jeg være så dum å utsette meg selv for dette?

Kansje er jeg for hard mot meg selv, men jeg hater meg selv for dette. Eller finnes det en god unnskyldning?

Jeg trenger støtte, merker jeg. Men samtidig er det flaut for meg å be om dette. Jeg er ikke vant til det.. Og jeg avviser, både bevisst og ubevisst. Det også hater jeg meg selv for.

For et nydelig vær det er ute. Men jeg klarer ikke å nyte det. Og jeg som elsker våren. Jeg går bare rundt som en zombie nå.

Uansett; det letter på trykket å skrive litt om det her inne.. Mullig dette er enda dummere enn det jeg opprinnelig skrev også. Jeg vet ikke. Men det får bare stå til. Vær så snill og ikke "kjeft" på meg nå. Jeg er så forvirret for tiden. Er ikke meningen å syte eller å spre møkka utover dere.

[lof]

Hei Jente31

Høres ikke så bra ut det du gjennomgår nå. Tror det er viktig at du får hjelp så snart som mulig. Klarer du å ta deg av barna? Har du familie som kan hjelpe til?

I gruppeterapien som jeg går i, er det ei kvinne som hadde tilsvarende problemer som deg. Hun fikk da hushjelpvikar av kommunen i ca 10 mnd. Tror ikke det er så vanlig lenger, men det vet jeg ikke så mye om.

Tror du har bruk for en psykolog NÅ! Det tror jeg bør være første prioritet i din situasjon. Det er bare å ta fatt i de gule sidene og begynne og ringe. Du vil garantert få henvsining av legen dersom du ber om det, så det er ingen grunn til å vente til etter legetimen.

Persomlig gruer jeg meg litt til påske. Da må vi klare oss i 6 dager uten barnehage, og 2 åringen kan bli litt intens så mange dager på rad. Men det går vel bra det også. Formen min er fremdeles ikke bra, men det ser ut til å gå fremover i ørsmå skritt. Tør enda ikke håpe på at alt skal ordne seg med det første. Har begynt med akupunktur, og håper det også vil gi et positivt bidrag. I tillegg gjør jeg yoga en gang i uka, tar Seroxat 50 mg pr dag, fremdeles en ørliten dose Tolvon om kvelden, Rosenrot, omega-3, går lange turer hver dag (80% sykemeldt), samtalegruppe en gang i uka, psykolog annenhver uke, leser litteratur om 'depresjonsmestring' (akkurat nå: Thomas Moore; Nattseilas - den hadde vært noe for deg akkurat nå), leser psykisk helse, nesten daglige samtaler med en venninne som også er deprimert for tiden. Ingen skal påstå at jeg ikke har tatt tak i ting!

God bedring og lykke til med jakten på god psykisk helse. Dersom du bor i Stavangerområdet, kan du jo bli med meg på tur en dag :-)

[bouenas]

Kansje finnes det en logisk forklaring på hva som skjer. Jeg aner ikke. Tankene lever visst sitt eget liv nå.. Og jeg må finne en måte å få det ut på.

Mulig det bare er jeg som forsøker å lure meg selv; beskytte meg selv mot å ha det vondt pga alt jeg nå gjennomgår, ved å engasjere meg i andre ting, bl.a det å finne ut grunnen til at jeg er så sliten som jeg er. Det var kansje det frosken forsøkte å fortelle meg også..

Det er jo det jeg alltid har vært vant til; å distansere meg fra det vonde, og ikke våget å ta det innover meg. Jeg vokste jo også opp med at det var "forbudt" å vise følelser. Det var skikkelig tabu. Enkle ord, som for andre var naturlige, kunne ikke vi bruke.

Hvordan skal noen kunne hjelpe meg, hvis jeg ikke tør å slippe disse følelsene frem da? Det sitter så langt inne, at jeg ikke merker at jeg gjør det engang.

Nå sitter jeg forøvrig her og griner.. Om noen vil svare, eller om noen gidder å lese vet jeg ikke. jeg håper det. Men uansett hjelper det bare å skrive om det nå. Så kan jeg evt gå tilbake til det senere.

Jeg går jo gjennom et samlivsbrudd nå, som i ettertid ga meg "sjokk" over å ha innsett at jeg har levd med en som er voldelig osv.

Jeg har det j**** vondt nå. Ja, det er smertefullt. Men disse smertene sitter veldig langt inne. De er i ferd med å komme frem litt, akkurat nå merker jeg..

Jeg er ikke ute etter skittkasting eller noe sånt. Men jeg føler meg som en elendig mor, som har latt barna mine gå gjennom det de har gjort. Jeg vet ikke engang om jeg fortjener å være mamman deres. Jeg har jo vært så totalt blind!! Og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg gikk i mammas fotspor, når jeg visste hva det gjorde mot meg. Hvordan kunne jeg utsette barna mine for nesten det samme?

Og hvordan kunne jeg være så dum å utsette meg selv for dette?

Kansje er jeg for hard mot meg selv, men jeg hater meg selv for dette. Eller finnes det en god unnskyldning?

Jeg trenger støtte, merker jeg. Men samtidig er det flaut for meg å be om dette. Jeg er ikke vant til det.. Og jeg avviser, både bevisst og ubevisst. Det også hater jeg meg selv for.

For et nydelig vær det er ute. Men jeg klarer ikke å nyte det. Og jeg som elsker våren. Jeg går bare rundt som en zombie nå.

Uansett; det letter på trykket å skrive litt om det her inne.. Mullig dette er enda dummere enn det jeg opprinnelig skrev også. Jeg vet ikke. Men det får bare stå til. Vær så snill og ikke "kjeft" på meg nå. Jeg er så forvirret for tiden. Er ikke meningen å syte eller å spre møkka utover dere.

Kjære deg. Jeg kjenner igjen "fasene" du beskriver så alt for godt. Jeg holdt også på å bikke fullstendig over da alle tankene, følelsene og den dårlige samvittigheten tok overhånd.

Først av alt, og dette MÅ du forstå; Dette var ikke din feil!! Du har levd sammen med en psykopat(?) store deler av ditt liv. Hans tanker ble dine tanker. Manipulering kalles det. Som jeg har forstått gjennom dine innlegg, var din eksmann - i likhet med min, ekspert på å overføre skyld osv på deg. Evt også andre ting. Min eksmann skyldte ofte på regninger, stresset jobbsituasjon osv, men hyppigst på meg. Vær så snill, forstå at det var han det var noe i veien med - ikke deg.

Har nok ikke helt konkrete råd å komme med, men skal prøvce å skrive ned noe av det som funket for meg.

1. Viktigst; legg bort den alltoppslukende dårlige samvittigheten, og overfør den på han. Både for deg selv, og barna. Mener ikke du skal snakke dritt til dem om han, men la dem likevel forstå at hans - ja, kall det gjerne sykdom, ødla alt for dere alle. Han har ødlagt mer enn nok for dere. Bestem deg for at han ikke skal få ødlegge _NOE_ mer!!

2. Om det tar så uendelig lang tid å få proffesjonell hjelp, benytt deg enda mer av dol. Bare det å skrive, og utveksle tanker, følelser og meninger, er god terapi i seg selv. Som jeg har sagt til deg tidligere, er du heldig som har oppdaget dette forumet nå, slik at du kunne/kan bruke det aktivt før, under og etter det vanskelige bruddet. Akkurat den biten misunner jeg deg, og unner deg det av hele mitt hjerte.

Du kan også ringe til Kirkens SOS/ Nødmisjon(?), forskjellige gratis telefoner, hvor gode mennesker sitter og venter på at slike som meg og deg skal ringe.

Du kan også oppsøke et krisesenter, ta en telefon i første omgang. Her jobber fine mennesker, som er der for å hjelpe. Fortell dem at du nå har komt deg unna, men at du virkelig trenger en samtale, eller flere. De sitter inne med en unik kompetasnse på dette området, og vil helt sikkert kunne hjelpe deg et stykke på vei. Om så "bare" å prate med deg. Ikke vær flau eller noe, de er veldig vant til slike situasjoner. Dette er hverdagen demmes, de _kan_ det. Jeg råder deg til å gjøre dette, og håper det kommer noe godt ut av det.

Du kan også begynne å skrive en slags dagbok. Skriv ned alle episoder du kan komme på, hvor han lot deg og/eller barna gjennomgå. Vær fullstendig ærlig når du skriver, selv om det er sterkt. Du har det kanskje slik som jeg hadde det, at jeg _husket_ ikke hva som var skjedd, i detalj. Hodet var fullt!! Men - når jeg skrev ned én episode, dukket det opp nye. Som en harddisk hvor du sletter ting, for å få plass til nye. Det er en slitsom prossess, og vil nok føre deg ned i kjelleren mange ganger. Men tro meg, det hjelper. I perioder hvor du er veldig sliten, bør du ta pauser i skrivingen.

3. Ta pauser fra nedstemtheten du befinner deg i. Vet det er nesten umulig, men tving deg selv til å ha det gøy innimellom. Du skriver at du klarer ikke nyte været ute nå. Det forstår jeg, men vær litt hard med deg selv akkurat på slike ting. Kle på deg, og ta en tur ut. Om du går en tur, rydder litt i hagen, eller bare sitter på en stol utenfor husveggen - er forsåvidt det samme. Men ut med deg, og tenk positive tanker under sola.

4. Med litt tening, er det mulig å styre tankene sine til en viss grad. Når du er nedstemt, sliten og lei deg, bestem deg for at; om en time skal jeg se lyst på tilværelsen, og bare tenke positivt i et kvartér. Vær streng med deg selv der, og tenk over alt du faktisk har gjort for å komme bort fra denne dritten. Klarer du ett kvartér, kan du tillate deg selv å dette litt ned igjen. MEN, ikke så langt ned som for 20 min. siden. Bestem deg så på ny, om et nytt kvartér med nye (eller samme) positive tanker. Tenk gjerne at du er ung, frisk, barna er friske (fysisk), og at dere nå har begynt på skratch for et nytt og mye bedre liv! Etterhvert klarer du å være positiv i lenger tid om gangen, og da skal du se at kreftene kommer sakte, men sikkert tilbake.

5. Har du penger? Evt mulighet for å låne, enten av familie eller bank? (ikke GEMoney-bank osv, de robber deg for penger). Sosialkontoret kan også hjelpe deg økonomisk. Stikk innom en helsekostforretning, og fortell hvor psykisk og fysisk sliten du er. De vil hjelpe deg med diverse preparater som kan styrke deg mentalt og fysisk. Det koster endel penger, og det vil nok ta litt tid før du merker effekten, men er virkelig verdt et forsøk. Husk at noen av preparatene kan ha tilsvarende god effekt som skolemedisin, og bivirkningene er langt mindre.

Om du har mer penger; skaff pass til deg og barna, viss dere ikke har. Ta en velfortjent sydenferie, og nyt sol og varme. Bad i basseng, og hent energi av dette + solen. Hør på barnas frydende latter og bli _glad_ av det. Det fungerte ihvertfall på meg.

Som jeg har sagt mange ganger, vil dette muligens ta lang tid å komme over / komme ovenpå. Men uansett vil det følge deg, det er tross alt din historie.

I denne akutte fasen du er i nå, synes jeg du er flink som leser deg selv så godt. Du har så god selvinnsikt at du har sett varsellampene lenge. Og viktigst av alt - du har tatt tak i deg selv på en god måte, du holder deg så godt fast, at jeg tror _ikke_ du vil bikke over - selv om du er redd for det.

Har du mulighet til å oppsøke denne læreren som var så god å snakke med? Ta gjerne en telefon til vedkommende, og fortell at du har det vanskelig nå. Si at du tidligere opplevde ham som en veldig god støtte, og spør om han har mulighet til å ha noen samtaler med deg. Har han ikke det, håper jeg du har andre du kan støtte deg til. Men vær forberedt på at mennesker som har ikke har vært igjennom slike tøffe tak, eller mennesker som har gått igjennom en skilsmisse uten så dramatiske omstendigheter, skjønner ofte ikke hva vi sliter med av tilleggsbelastninger.

Du er et godt menneske. Du har god omsorg for barna dine, og de vil beundre deg høyt for at du klarte å bryte med faren demmes. Senere, når de ser det mer. Nå er det deg og barna det gjelder. Og husk - at for å være en god mor, må du faktisk først tenke på deg selv. Unn deg noen timer for dagen som bare er dine, hent styrke til å ta godt imot dem når de kommer hjem fra skolen osv. Du viser en edel styrke i situasjonen. Svakheten som dominerer nå, vil du klare å jobbe deg igjennom.

Stor klem fra

[Gjest Jente31]

Hei Jente31

Høres ikke så bra ut det du gjennomgår nå. Tror det er viktig at du får hjelp så snart som mulig. Klarer du å ta deg av barna? Har du familie som kan hjelpe til?

I gruppeterapien som jeg går i, er det ei kvinne som hadde tilsvarende problemer som deg. Hun fikk da hushjelpvikar av kommunen i ca 10 mnd. Tror ikke det er så vanlig lenger, men det vet jeg ikke så mye om.

Tror du har bruk for en psykolog NÅ! Det tror jeg bør være første prioritet i din situasjon. Det er bare å ta fatt i de gule sidene og begynne og ringe. Du vil garantert få henvsining av legen dersom du ber om det, så det er ingen grunn til å vente til etter legetimen.

Persomlig gruer jeg meg litt til påske. Da må vi klare oss i 6 dager uten barnehage, og 2 åringen kan bli litt intens så mange dager på rad. Men det går vel bra det også. Formen min er fremdeles ikke bra, men det ser ut til å gå fremover i ørsmå skritt. Tør enda ikke håpe på at alt skal ordne seg med det første. Har begynt med akupunktur, og håper det også vil gi et positivt bidrag. I tillegg gjør jeg yoga en gang i uka, tar Seroxat 50 mg pr dag, fremdeles en ørliten dose Tolvon om kvelden, Rosenrot, omega-3, går lange turer hver dag (80% sykemeldt), samtalegruppe en gang i uka, psykolog annenhver uke, leser litteratur om 'depresjonsmestring' (akkurat nå: Thomas Moore; Nattseilas - den hadde vært noe for deg akkurat nå), leser psykisk helse, nesten daglige samtaler med en venninne som også er deprimert for tiden. Ingen skal påstå at jeg ikke har tatt tak i ting!

God bedring og lykke til med jakten på god psykisk helse. Dersom du bor i Stavangerområdet, kan du jo bli med meg på tur en dag :-)

Hei lof!

Tusen takk for ditt svar. Det løftet meg litt opp. Jeg så det ikke før nå..

Ja, jeg skulle gjerne blitt med deg og gått lange turer hver dag. Men det blir nok litt for langt til meg. Jeg får nok bare fortsette å vandre i skog og mark og håpe at både ulver og bjørner holder seg laaaangt unna meg :-)

Det er iallefall helt klart at du gjør det du kan for å bedre din egen situasjon. Synes du høres flink ut, jeg. Fortsett slik! Jeg tror det er viktig å ikke gi opp, men ha troen på bedring. Og tusen takk for gode tips.

Joda, foreløpig klarer jeg å ta meg av barna. Men jeg er jo temmelig fjern, da vet du. Alt jeg gjør skjer automatisk, liksom. Dessuten har jeg god hjelp, av broren min som jeg nå bor hos, og foreldrene mine stiller opp de også. Men jeg er litt skeptisk med tanke på faren min, så jeg liker ikke å bruke de så mye. Jeg er også sykemeldt fra attføring, og får slappet av på dagtid. Men jeg vet jo ikke hvor lurt dette er, i utgangspunktet. Om det bare forverrer situasjonen.

Jeg har også venninner, både her og der vi bodde før, som stiller opp for meg. Men jeg sliter med å slippe de innpå meg. Jeg liker ikke å plage dem med mine problemer. Jeg hater også å være i fokus. Men jeg jobber med saken da;)

Jeg er lovet behandling hos psykiater innen august. Det vil jo si at jeg kan komme inn når som helst. Men ja, du har rett i at jeg trenger hjelp, NÅ. Jeg har jo allerede fått en god del hjelp av nhd, pluss dere/dol, og det er med å holder meg oppe. Men jeg skal til fastlegen på mandag, og da skal jeg, også etter råd fra nhd, be han purre på dpsèn. Det har jo kommet frem veldig mye siden henvisningen ble sendt, sånn sett kan jeg vel takke meg selv litt også, for at jeg ikke har "ropt høyt nok"..

Det går veldig opp og ned, særlig nå i denne perioden. Men jeg er ikke i tvil om at jeg skal klare det. Jeg har jo vært ute for hardt vær før, og klart meg da også. Dessuten er dol en god hjelp for meg, i mellomtiden. Jeg får spre litt møkk utover dere i stedet :-)

Jeg er uansett ingen selvmordskandidat, til det er jeg altfor feig. Jeg ville ikke klare å gjennomføre noe sånt. Dessuten er jeg altfor glad i barna mine, til å finne på noe sånt.

Tusen takk for ditt øre, lof. Det betyr veldig mye for meg. Ha en fin dag :-)

[Gjest Jente31]

Kjære deg. Jeg kjenner igjen "fasene" du beskriver så alt for godt. Jeg holdt også på å bikke fullstendig over da alle tankene, følelsene og den dårlige samvittigheten tok overhånd.

Først av alt, og dette MÅ du forstå; Dette var ikke din feil!! Du har levd sammen med en psykopat(?) store deler av ditt liv. Hans tanker ble dine tanker. Manipulering kalles det. Som jeg har forstått gjennom dine innlegg, var din eksmann - i likhet med min, ekspert på å overføre skyld osv på deg. Evt også andre ting. Min eksmann skyldte ofte på regninger, stresset jobbsituasjon osv, men hyppigst på meg. Vær så snill, forstå at det var han det var noe i veien med - ikke deg.

Har nok ikke helt konkrete råd å komme med, men skal prøvce å skrive ned noe av det som funket for meg.

1. Viktigst; legg bort den alltoppslukende dårlige samvittigheten, og overfør den på han. Både for deg selv, og barna. Mener ikke du skal snakke dritt til dem om han, men la dem likevel forstå at hans - ja, kall det gjerne sykdom, ødla alt for dere alle. Han har ødlagt mer enn nok for dere. Bestem deg for at han ikke skal få ødlegge _NOE_ mer!!

2. Om det tar så uendelig lang tid å få proffesjonell hjelp, benytt deg enda mer av dol. Bare det å skrive, og utveksle tanker, følelser og meninger, er god terapi i seg selv. Som jeg har sagt til deg tidligere, er du heldig som har oppdaget dette forumet nå, slik at du kunne/kan bruke det aktivt før, under og etter det vanskelige bruddet. Akkurat den biten misunner jeg deg, og unner deg det av hele mitt hjerte.

Du kan også ringe til Kirkens SOS/ Nødmisjon(?), forskjellige gratis telefoner, hvor gode mennesker sitter og venter på at slike som meg og deg skal ringe.

Du kan også oppsøke et krisesenter, ta en telefon i første omgang. Her jobber fine mennesker, som er der for å hjelpe. Fortell dem at du nå har komt deg unna, men at du virkelig trenger en samtale, eller flere. De sitter inne med en unik kompetasnse på dette området, og vil helt sikkert kunne hjelpe deg et stykke på vei. Om så "bare" å prate med deg. Ikke vær flau eller noe, de er veldig vant til slike situasjoner. Dette er hverdagen demmes, de _kan_ det. Jeg råder deg til å gjøre dette, og håper det kommer noe godt ut av det.

Du kan også begynne å skrive en slags dagbok. Skriv ned alle episoder du kan komme på, hvor han lot deg og/eller barna gjennomgå. Vær fullstendig ærlig når du skriver, selv om det er sterkt. Du har det kanskje slik som jeg hadde det, at jeg _husket_ ikke hva som var skjedd, i detalj. Hodet var fullt!! Men - når jeg skrev ned én episode, dukket det opp nye. Som en harddisk hvor du sletter ting, for å få plass til nye. Det er en slitsom prossess, og vil nok føre deg ned i kjelleren mange ganger. Men tro meg, det hjelper. I perioder hvor du er veldig sliten, bør du ta pauser i skrivingen.

3. Ta pauser fra nedstemtheten du befinner deg i. Vet det er nesten umulig, men tving deg selv til å ha det gøy innimellom. Du skriver at du klarer ikke nyte været ute nå. Det forstår jeg, men vær litt hard med deg selv akkurat på slike ting. Kle på deg, og ta en tur ut. Om du går en tur, rydder litt i hagen, eller bare sitter på en stol utenfor husveggen - er forsåvidt det samme. Men ut med deg, og tenk positive tanker under sola.

4. Med litt tening, er det mulig å styre tankene sine til en viss grad. Når du er nedstemt, sliten og lei deg, bestem deg for at; om en time skal jeg se lyst på tilværelsen, og bare tenke positivt i et kvartér. Vær streng med deg selv der, og tenk over alt du faktisk har gjort for å komme bort fra denne dritten. Klarer du ett kvartér, kan du tillate deg selv å dette litt ned igjen. MEN, ikke så langt ned som for 20 min. siden. Bestem deg så på ny, om et nytt kvartér med nye (eller samme) positive tanker. Tenk gjerne at du er ung, frisk, barna er friske (fysisk), og at dere nå har begynt på skratch for et nytt og mye bedre liv! Etterhvert klarer du å være positiv i lenger tid om gangen, og da skal du se at kreftene kommer sakte, men sikkert tilbake.

5. Har du penger? Evt mulighet for å låne, enten av familie eller bank? (ikke GEMoney-bank osv, de robber deg for penger). Sosialkontoret kan også hjelpe deg økonomisk. Stikk innom en helsekostforretning, og fortell hvor psykisk og fysisk sliten du er. De vil hjelpe deg med diverse preparater som kan styrke deg mentalt og fysisk. Det koster endel penger, og det vil nok ta litt tid før du merker effekten, men er virkelig verdt et forsøk. Husk at noen av preparatene kan ha tilsvarende god effekt som skolemedisin, og bivirkningene er langt mindre.

Om du har mer penger; skaff pass til deg og barna, viss dere ikke har. Ta en velfortjent sydenferie, og nyt sol og varme. Bad i basseng, og hent energi av dette + solen. Hør på barnas frydende latter og bli _glad_ av det. Det fungerte ihvertfall på meg.

Som jeg har sagt mange ganger, vil dette muligens ta lang tid å komme over / komme ovenpå. Men uansett vil det følge deg, det er tross alt din historie.

I denne akutte fasen du er i nå, synes jeg du er flink som leser deg selv så godt. Du har så god selvinnsikt at du har sett varsellampene lenge. Og viktigst av alt - du har tatt tak i deg selv på en god måte, du holder deg så godt fast, at jeg tror _ikke_ du vil bikke over - selv om du er redd for det.

Har du mulighet til å oppsøke denne læreren som var så god å snakke med? Ta gjerne en telefon til vedkommende, og fortell at du har det vanskelig nå. Si at du tidligere opplevde ham som en veldig god støtte, og spør om han har mulighet til å ha noen samtaler med deg. Har han ikke det, håper jeg du har andre du kan støtte deg til. Men vær forberedt på at mennesker som har ikke har vært igjennom slike tøffe tak, eller mennesker som har gått igjennom en skilsmisse uten så dramatiske omstendigheter, skjønner ofte ikke hva vi sliter med av tilleggsbelastninger.

Du er et godt menneske. Du har god omsorg for barna dine, og de vil beundre deg høyt for at du klarte å bryte med faren demmes. Senere, når de ser det mer. Nå er det deg og barna det gjelder. Og husk - at for å være en god mor, må du faktisk først tenke på deg selv. Unn deg noen timer for dagen som bare er dine, hent styrke til å ta godt imot dem når de kommer hjem fra skolen osv. Du viser en edel styrke i situasjonen. Svakheten som dominerer nå, vil du klare å jobbe deg igjennom.

Stor klem fra

Hei bouenas!

Tusen takk for et veldig godt svar. Jeg måtte lese det flere ganger, og det var virkelig med å løfte meg opp!

Jeg skal forsøke å bruke de gode rådene du har kommet med, fremover. Jeg skrev et langt svar til deg i sted, men så kom noen opp på msn her, og jeg slettet det ubevisst

Vel, i går røynet det virkelig på. Jeg tenkte en masse destruktive tanker. Men det er vel slik, at for å komme videre, så må en vel bearbeide disse også. Det kan jo være derfor jeg står fast slik jeg gjør, fordi jeg ikke har fått bearbeidet alt fra fortiden.

Vel, Egentlig er jeg litt skeptisk til å bruke dol. Jeg har ørten spm, og jeg kunne spammet ned hele denne siden om jeg ville. Men jeg forsøker å begrense meg (selv om det i den siste tiden har blitt mye da Jeg vil ikke at noen skal tro jeg bare er ute etter oppmerksomhet eller noe sånt.

Jeg vil bare fremover.. Men flere har sagt, deriblant du, at jeg bare må bruke dol, og jeg skal forsøke å ikke tenke på alt dette. For ja, det er kjempenyttig for meg å bruke denne siden. Jeg har kommet langt pga det. Egentlig veldig synd at ikke du også oppdaget dol den gangen. Hvordan kom du deg egentlig gjennom alt? På egenhånd? FIkk du noe hjelp?

Innerst inne vet jeg at jeg elsker barna mine. Flere har sagt at jeg er en god mor, og gitt meg gode råd. Men disse er litt lett å glemme, når skyldføllelse og fortvilelse kommer som en storm innover en. Det fine er at jeg raskt legger fra meg destruktive tanker igjen da;) Men rådet du ga meg har jeg ikke hørt før, og jeg skal absolutt ta det til meg, og forsøke å gjøre alvor av dette.

Denne lærern bor ca 50 mil unna meg. Jeg har fortsatt kontakt med han. Han fulgte meg opp etter ungd.skolen, og vi har siden da hatt kontakt via brev, julekort o.l. Han har funka som en far som meg, og jeg savner han veldig. Men jeg føler jeg ikke kan "bruke" han lenger. Han har nok mer enn nok med sitt, han også. Han er gårdbruker i tillegg til lærerjobben, og er engasjert i flere ting på fritiden. Men han har sagt at jeg er hjertelig velkommen til å besøke dem. Jeg og en "klassevenninne" har lenge snakket om å besøke han, men det har aldri blitt noe av. Men vi skal absolutt gjøre det, en gang!

Jeg håper det ikke blir så lenge til jeg kommer inn på dpsèn. Har så utrolig mange tanker og spm. Men du og flere har hjulpet meg betraktelig, så jeg skal nok klare å holde ut i mellomtiden. Som jeg skrev til lof, jeg får heller tillate meg å spre litt møkk her på dol, i mellomtiden.

Å reise til syden er absolutt noe jeg kunne tenke meg nå. JEg har en sparekonto. Men jeg vil jo komme til å trenge mye nytt fremover også, om jeg får tak i meg hus.

Jeg skal på dansketur snart, da. Vi er en hel gjeng som skal dra. Så jeg har absolutt noe å se frem til. Kansje tar jeg med meg barna og besøker gamle kjente, der jeg kommer fra, også.

Vel, jeg er veldig mye mer lettet idag, Det hjelper mye at du også tok deg tid til å lytte.

Jeg er jo egentlig vant til å bare stenge inne alt, og ikke våge å kjenne på følelsene. Men jeg har tillat meg selv å gjøre det nå. Kansje vil jeg på denne måten komme meg videre her i livet :-)

Tusen takk for ditt øre, også. Og klem fra