Sorg

[Gjest Sliten!...]

Hei.

Jeg er en jente på 19 som mistet faren min for snart tre år siden. Han var den som stod meg nærmest i familien og jeg savner han veldig mye.Jeg tenker fortsatt mye på det og klarer ikke helt å forsone meg med tanken på at han er borte for alltid. Gråter fortsatt ofte over det, men burde ikke det vonde gå over snart? Jeg er veldig sliten hele tiden og føler at jeg ikke rekker helt over alt jeg burde fått gjort. Dessuten går jeg ikke så godt overens med moren min. Jeg prøver å hjelpe henne så godt jeg kan med alt jeg klarer, men aldri er noe bra nok, og hun blir sint, oppfarende og høyrøstet, uten noen spesiell grunn. Dette gjør at jeg blir enda mer sliten, og savner faren min enda mer, for han ga meg alltid ros og gjorde at moren min ikke ble så ille. Av og til er jeg så sliten at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Har øyeblikk der jeg får lyst til å gi opp alt. Men jeg kan ikke det heller, for jeg har mange gode venner som jeg ikke vil noe vondt. Noen gode forslag eller råd til meg? Noe jeg kan gjøre for å bli litt mindre sliten?

[Bruksanvisning]

Har desverre ingen gode råd til deg, jeg ville vel egentlig bare si at jeg veit godt hvordan du har det, og det er fryktelig slitsomt. Jeg mistet moren min da jeg var 13, hun var den jeg var nærmest, og jeg hadde et forhold til faren min som du har til moren din.

Bor du hjemme hos moren din ennå? om så, noen mulighet for at du kan flytte derfra, kanskje det kan være godt å få litt avstand, at dere ikke "går oppå hverandre".

Håper det blir bedre etterhvert, eller, det gjør det, men det tar tid, og sorg er vondt...