Medisin mot dissosiering

[Melba1365380968]

Hei!

Er det noen som har erfaring med medisinering mot dissosiering? Eller om det er vanlig at noen som dissosierer mye, og dermed får mindre ut av psykoterapien, burde medisineres for å roe seg såpass ned at man kanskje får litt kontakt med nåtiden? Eller er det ikke en mulighet, fordi man da ikke får ordentlig bukt med grunnen til all dissosieringa.

Jeg er nysgjerrig. Det har ikke vært noe tema hos psykologen for min del med medisiner, jeg har fått vite at den eneste måten å slutte å "forsvinne ut" er at jeg kan bli trygg i nåtiden, trygg nok til å stole på at jeg ikke er i livsfare.

Håper på svar, finner så lite om dette på nettet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kjenner ikke til at det finnes medisiner mot dissosiering.

[Gjest pigini]

Hei, for min del har medisiner gjort at jeg har greid å åpne opp for vonde minner, var ikke istand til å snakke før jeg fikk medisiner imot angst. Jeg dissosierte mye før, hver gang jeg fikk minner, tanker, skulle forsøke og snakke om overgrep, koblet hjernen ut på en måte og jeg gled inn i en ikke-tilstand.

Med medisiner som fjernet endel av den forferdelige angsten, ble jeg mere "samlet". Greide og sortere hendelser så ikke alt var en stor, sort, farlig "klump." Etterhvert som jeg greide å skrive, snakke og få ut litt av det vonde, sluttet jeg også og dissosiere så mye. Det enesten som står igjen nå er når jeg skal snakke om enkelte hendelser og hvis det blir for mye fokus på dem. Da blir jeg nummen, det suser i hodet, greier ikke tenke, alt blir hvitt og tomt. Slik kan jeg være ganske lenge til jeg "kommer tilbake" til nåtiden igjen.

Men medisiner, spesielt anti-psykotika, roer meg så ned at hodet mitt "klarner" så mye at jeg blir mottakelig for terapi. NHD har helt sikkert rett i at det ikke finnes medisiner spes. rettet mot dissosiering. Men via "omveier" tror jeg medisiner kan være bra .

[Melba1365380968]

Hei, for min del har medisiner gjort at jeg har greid å åpne opp for vonde minner, var ikke istand til å snakke før jeg fikk medisiner imot angst. Jeg dissosierte mye før, hver gang jeg fikk minner, tanker, skulle forsøke og snakke om overgrep, koblet hjernen ut på en måte og jeg gled inn i en ikke-tilstand.

Med medisiner som fjernet endel av den forferdelige angsten, ble jeg mere "samlet". Greide og sortere hendelser så ikke alt var en stor, sort, farlig "klump." Etterhvert som jeg greide å skrive, snakke og få ut litt av det vonde, sluttet jeg også og dissosiere så mye. Det enesten som står igjen nå er når jeg skal snakke om enkelte hendelser og hvis det blir for mye fokus på dem. Da blir jeg nummen, det suser i hodet, greier ikke tenke, alt blir hvitt og tomt. Slik kan jeg være ganske lenge til jeg "kommer tilbake" til nåtiden igjen.

Men medisiner, spesielt anti-psykotika, roer meg så ned at hodet mitt "klarner" så mye at jeg blir mottakelig for terapi. NHD har helt sikkert rett i at det ikke finnes medisiner spes. rettet mot dissosiering. Men via "omveier" tror jeg medisiner kan være bra .

Hei Pigini, og takk for svar. Det var en sånn "medisinomvei" jeg tenkte kanskje kunne være mulig, siden jeg ikke finner noe mer konkret på nett om medisiner. Det er jo fordi jeg instinktivt får full panikk av å tenke litt for mye på ting og tang at jeg dissosierer langt vekk. Har lenge følt meg så uendelig ensom når det gjelder dette. Det er "godt" å høre at jeg ikke er alene, selv om vi selvsagt burde sluppet alt dette, begge to og alle andre som sliter slik. Jeg synes ikke det er særlig morsomt å sitte hos psykologen og bare forsvinne langt vekk hver eneste time, og komme til meg selv ved at psykologen sier navnet mitt og rister litt i meg (og gudene må vite hvor lenge det har pågått, jeg mister all tid- og stedsans).

Men det har aldri vært snakk om at noen medisiner kunne hjelpe til i prosessen. Bare at jeg på en eller annen underfundig måte må klare å bli trygg igjen, ihvertfall trygg nok. Dette har pågått slik i flere år nå, skal bli fint den dagen jeg blir trygg igjen...

[Gjest pigini]

Hei Pigini, og takk for svar. Det var en sånn "medisinomvei" jeg tenkte kanskje kunne være mulig, siden jeg ikke finner noe mer konkret på nett om medisiner. Det er jo fordi jeg instinktivt får full panikk av å tenke litt for mye på ting og tang at jeg dissosierer langt vekk. Har lenge følt meg så uendelig ensom når det gjelder dette. Det er "godt" å høre at jeg ikke er alene, selv om vi selvsagt burde sluppet alt dette, begge to og alle andre som sliter slik. Jeg synes ikke det er særlig morsomt å sitte hos psykologen og bare forsvinne langt vekk hver eneste time, og komme til meg selv ved at psykologen sier navnet mitt og rister litt i meg (og gudene må vite hvor lenge det har pågått, jeg mister all tid- og stedsans).

Men det har aldri vært snakk om at noen medisiner kunne hjelpe til i prosessen. Bare at jeg på en eller annen underfundig måte må klare å bli trygg igjen, ihvertfall trygg nok. Dette har pågått slik i flere år nå, skal bli fint den dagen jeg blir trygg igjen...

Jeg har funnet trygghet nok til å snakke, kun ved å bruke medisiner. Men så er problemet mitt at jeg ikke takler i det hele tatt at jeg har sagt ting, når jeg slutter med medisiner. Jeg blir paranoid, og er sikker på at alle andre har det samme synet på meg, som det jeg selv har. Takler ikke å være uten medisiner jeg, da mister jeg "fotfestet" helt, tåler ingen påkjenninger, og kommer "bort," det som psykologen min kaller dissosiasjon.

Jeg vet ikke hva jeg gjør når jeg blir i denne dissosiative tilstanden. Det er noe som har kommet tilbake og som skjedde da jeg var veldig lita. Jeg er livredd når jeg blir "sånn". Derfor har jeg også innsett at jeg må bruke anti-psykotika, ellers "tipper jeg over" i noe som jeg ikke helt vet hva er.

Mye dystert dette, men det er sånn det er for meg og som jeg tror mange som dissosierer vil ha nytte av og vite, tenke. Men kanskje er det bare meg som er så "rar"? Bra hvis du kan dra noe nytte av dette ihvertfall. Kanskje ble jeg litt for "dyp" nå da, men.....

[Melba1365380968]

Jeg har funnet trygghet nok til å snakke, kun ved å bruke medisiner. Men så er problemet mitt at jeg ikke takler i det hele tatt at jeg har sagt ting, når jeg slutter med medisiner. Jeg blir paranoid, og er sikker på at alle andre har det samme synet på meg, som det jeg selv har. Takler ikke å være uten medisiner jeg, da mister jeg "fotfestet" helt, tåler ingen påkjenninger, og kommer "bort," det som psykologen min kaller dissosiasjon.

Jeg vet ikke hva jeg gjør når jeg blir i denne dissosiative tilstanden. Det er noe som har kommet tilbake og som skjedde da jeg var veldig lita. Jeg er livredd når jeg blir "sånn". Derfor har jeg også innsett at jeg må bruke anti-psykotika, ellers "tipper jeg over" i noe som jeg ikke helt vet hva er.

Mye dystert dette, men det er sånn det er for meg og som jeg tror mange som dissosierer vil ha nytte av og vite, tenke. Men kanskje er det bare meg som er så "rar"? Bra hvis du kan dra noe nytte av dette ihvertfall. Kanskje ble jeg litt for "dyp" nå da, men.....

Du var ikke "for dyp", jeg skjønner akkurat hva du mener.

Det er så rart, skremmende, ekkelt og flaut å være i denne dissosiative tilstanden, ja. Jeg kan av og til være i den i lange tider, men da er det oftest andre deler av kroppen enn hodet jeg kutter kontakten med. Hodet kutter ut til slutt hos meg, og når det skjer er jeg utenfor rekkevidde en god stund. Jeg sitter ikke og tenker på noe spesielt, jeg er bare helt tom og kald, uten sanser og uten følelser. En stein. Borte vekk. Ser ikke, hører ikke, kjenner ikke.

Et effektivt forsvar, men ganske ubrukelig i lengden...

Det er i følge min psykolog mange ulike deler av meg (tanker, følelser, sanser) som hele eller deler av tiden er dissosiert. Jeg kjenner et sterkt indre behov for å bli en hel person innvendig, og å takle å tenke på de tankene jeg bør/må tenke uten denne dissosieringen. Har du også det slik?

[Gjest pigini]

Du var ikke "for dyp", jeg skjønner akkurat hva du mener.

Det er så rart, skremmende, ekkelt og flaut å være i denne dissosiative tilstanden, ja. Jeg kan av og til være i den i lange tider, men da er det oftest andre deler av kroppen enn hodet jeg kutter kontakten med. Hodet kutter ut til slutt hos meg, og når det skjer er jeg utenfor rekkevidde en god stund. Jeg sitter ikke og tenker på noe spesielt, jeg er bare helt tom og kald, uten sanser og uten følelser. En stein. Borte vekk. Ser ikke, hører ikke, kjenner ikke.

Et effektivt forsvar, men ganske ubrukelig i lengden...

Det er i følge min psykolog mange ulike deler av meg (tanker, følelser, sanser) som hele eller deler av tiden er dissosiert. Jeg kjenner et sterkt indre behov for å bli en hel person innvendig, og å takle å tenke på de tankene jeg bør/må tenke uten denne dissosieringen. Har du også det slik?

Ja, jeg har det slik. Jeg skal skrive mere til deg imorgen. Har mange på besøk nå

:=)

[basssee]

Selvom det ikke finnes noen klar medisin så prøv å eksperimenter med psykiateren din. For min del satt imovane en stopper for 15 år med dissasosiering.

[Melba1365380968]

Selvom det ikke finnes noen klar medisin så prøv å eksperimenter med psykiateren din. For min del satt imovane en stopper for 15 år med dissasosiering.

Hei!

Imovane bruker jeg, men får bare lov å ta gjennomsnittlig to piller i uka... De nettene jeg sover med Imovane så får jeg hvilt ut, og dagen etterpå blir bedre enn vanlige dager. Skulle ønske Imovane kunne brukes hver kveld... Har også prøvd Vallergan, det funker også bra. Men det slår meg voldsomt ut i dager etterpå.

Bare jeg får hvilt av og til, så virker det som om dissosieringa roer seg litt. Det må vel være en sammenheng med at jeg bruker så mye energi på å holde "forsvarsverket" oppreist, at jeg tåler veldig lite ekstra påkjenninger av traumeminner i terapi, og dermed dissosierer nesten umiddelbart.