Gjorde jeg henne syk?

[Gjest]

Siden jeg møtte min kjæreste har hun hatt stadige tilbakefall i forhold til en rekke psykiske utfordringer hun selv fortalte åpent om da vi møttes. ”Kjersti” er tidlig i tretti-årene – jeg fire år eldre. Slik hun selv fremstiller sine utfordringer handler det om angst for å bli eldre, angst for sykdom, muskelspenninger og angstanfall. Jeg har selv fått erfare hvordan hennes ulike utfordringer kommer til uttrykk i praksis: Kjersti kan bli meget fortvilet over sanseinntrykk som gir henne assosiasjoner om alderdom, hun kan framstå som hypokonderisk og jeg har selv vært tilstede ved en rekke av hennes angstanfall.

Kjersti bor i kollektiv, mens jeg hele tiden har bodd på egen adresse. Vi har felles venner i kollektivet. Fire måneder ut i forholdet utviklet Kjersti en meget sterk sjalusi i forhold til mitt samvær med to mannlige beboere i det samme kollektivet. Kjersti mente hun ikke var velkommen i vårt fellesskap og at vi snakket bak hennes rygg. Det var selvfølgelig galt, og det forsøkte jeg å formidle så godt jeg kunne – på mange forskjellige måter. Både jeg, som hennes kjæreste, og vi, som gruppe, inviterte henne med. Direkte og indirekte. Invitasjonene førte ikke frem, og hennes sjalusi forverret seg i den grad at hun flere ganger fysisk sperret døren og forhindret meg i å besøke de to andre beboerne. Kjersti ga uttrykk for et sterkt hat til mine venner, og kunne ikke forstå at jeg ville bruke tid sammen med noen som ”ekskluderte henne”.

Kjersti hadde også relativt sterke og hyppige aggresive utbrudd. Som regel var det knyttet til mitt samvær med de andre beboerne, men det kunne også komme som resultat av tilsynelatende banale problemstillinger. Hun kunne både slå og sparke, men aggresjonen kom først og fremst til uttrykk gjennom sinne. I sosiale situasjoner hvor hun var med, hendte det ofte at hun, uavhengig av tema, åpenlyst kritiserte meg på en relativt nedlatende måte. Spesielt hvis hennes venninner var tilstede. Det skjedde aldri mens vi var alene. Hun hadde ellers et meget ambvivalent forhold til sine venner. Hun opplevde at de brukte henne som psykolog, og fortalte at hun ble svært sliten av det. Til sist var hun så frustrert at jeg så meg tvunget til å ta det opp med den av hennes venninner jeg kjente best. I stedet for å lytte til meg og forsøke å hjelpe, gikk hun rett til Kjersti og fortalte at hun opplevde samtalen ubehagelig og at hun hadde vært gråten nær. Kjersti reagerte mot meg ved å ta sin venninne i forsvar og var sint fordi jeg hadde tatt det opp.

De siste par måneder har Kjerstis situasjon forverret seg. Hun gjorde først forholdet slutt, men ville så fortsette å leve som kjærester – uten forpliktelser. Den ene dagen var jeg overhodet ikke velkommen, mens hun savnet meg den neste. Jeg kunne ikke klare den voldsomme ustabiliteten og fortalte derfor at jeg ikke ville møtes inntil vi kunne finne en mer stabil plattform for vårt samvær. Jeg understreket at jeg likevel ville holde kontakten gjennom å skrive brev. Kjersti reagerte positivt – hun syntes det var en god idé, og ville gjerne holde jevn kontakt ved å skrive.

Paralelt med at forholdet tok slutt, gikk Kjersti inn i behandling hos psykiater. Bare to uker etter de innledende samtalene, sendte hun meg en e-mail hvor hun fortalte at det delvis var meg som hadde forårsaket de psykiske problemene hun nå sliter med. I tillegg hadde hun besluttet at hun heller ikke ville holde kontakten gjennom å skrive, men at hun ville ta kontakt med meg når hun ble frisk. De som kjenner Kjersti og som har observert forholdet på nært hold, sier jeg har vært en god kjæreste og at jeg ikke skal føle skyld: Det er Kjersti som er syk. Fra min side har det handlet om hodestups forelsket gjennom hele forholdet, og jeg har voktet meg vel for generaltabbene man har en tendens til å gjøre som yngre. Jeg har støttet Kjersti, følelsesmessig såvel som praktisk.

Jeg bruker nå store deler av den våkne delen av døgnet til å tenke over hvorfor Kjersti mener det er jeg som har forårsaket sykdommen. Det oppleves som en voldsom belastning å beskyldes for å forårsake et annet menneskes sykdom! Hva kan ha ledet henne fram til den konklusjonen, hvordan kan jeg best hjelpe henne på dette tidspunktet, og hvordan skal jeg opptre for at vi skal få en respektfull og naturlig dialog når vi skal møtes igjen?

Hilsen

Fortvilet pårørende

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du gjorde henne ikke syk.

Hun var alvorlig syk med personlighetsforstyrrelse og angstlidelse lenge før du kom inn i bildet. Du har vært mer enn tålmodig med henne.

Det ligger til hennes personlighetsforstyrrelse å legge skylden for alle problemer over på andre.

Du kan ikke gjøre noe for å hjelpe henne.

Hun har gjort det slutt. Vær glad for at du slapp å gjøre det.

Gå videre i livet uten tanke om at det skal bli noe som helst mer mellom dere av noe slag.

Prøv å finne en som er frisk.

[Gjest lillee_my88]

Nå er ikke jeg ekspert, men du er vel ute etter svar fra folk i samme situasjon/erfaringer? jeg har selv hatt en vanskelig oppvekst og vet hva angst og depresjoner er, og har også nære venner som har hatt mye problemer. du skriver ikke noe om at du har hatt slike problemer selv, men om du hadde hatt det så tror jeg du ville skjønt dette...

de som er depressive/har angst vil ikke være til bry for noen, de fortjener ikke å få det bedre,ingen bryr seg uansett,hvorfor åpne seg osv..det er slik vi tenker..og når hun da etter noen få måneder lasser ALLE problemer over på deg,det skjønner jeg ikke helt.. jeg vil ikke at noen skal vite hvordan jeg har hatt det,pga jeg vil bli elsket og behandlet for den jeg ER ikke fordi det er SYND PÅ MEG, skjønner forskjellen?

så var det disse linjene her:

I sosiale situasjoner hvor hun var med, hendte det ofte at hun, uavhengig av tema, åpenlyst kritiserte meg på en relativt nedlatende måte. Spesielt hvis hennes venninner var tilstede. Det skjedde aldri mens vi var alene. Hun hadde ellers et meget ambvivalent forhold til sine venner. Hun opplevde at de brukte henne som psykolog, og fortalte at hun ble svært sliten av det. Til sist var hun så frustrert at jeg så meg tvunget til å ta det opp med den av hennes venninner jeg kjente best.

hvorfor skal hun kritisere deg foran andre?hvorfor hadde hun angst forresten?jeg har blitt mobbet/psykisk mishandlet hjemme, så jeg vet hvor vondt det er når noen velger ut meg for å klage på meg uten grunn... jeg vil ALDRI gjøre det mot andre, klager jeg på noen så forteller HVA de har gjort og HVORFOR det er galt, på en skikkelig måte, jeg kritiserer ikke bare for å kritisere..

for det andre, en sånn venninne hadde jeg og, hvor det var "alle vennene mine er bare teite og plager meg!" "hva med å si det til dem hvordan du føler?" "nei for de er jo egentlig gode venner!"... hvorfor skal jeg da høre på "klagingen" over disse dårlige vennene hennes(var grunn for å klage og,lånte penger og "jada betaler neste uke") men da jeg ba henne ta tak i problemet og gjøre noe med det, så ville hun ikke. JEG kan ikke gjøre noe med HENNES venner.. så hvorfor skal jeg HØRE på hva hun sier, når hun ikke tar i mot råd? vi forteller da om problemene våre for å få råd/tips til løsning, ikke bare for å klage?

og hun fortalte og meg om alle sine problemer temmelig fort etter vi ble kjent,som nevnt over, jeg ville ikke gjort det..jeg føler det blir bare for oppmerksomhet når man lasser utav seg slik,et hint om at man sliter litt føler jeg er ok, men ikke hele livshistorien.. den hører til etter man er blitt nære venner, ikke før man kjenner hverandre noe særlig..

og så sa hun at du gjorde henne syk..jeg hadde veldig lett for å ta til meg ting før,alt var min feil, om det hadde vært meg så ville jeg følt at det var min egen feil at du slo opp,jeg var dum og ubrukelig..og ihvertfall ikke sagt til deg at du gjorde meg syk, det er jo min egen feil... det er veldig lett å tenke slik når man sliter..dessverre.

så min konklusjon er at du fant deg ei drama queen. ikke noe galt til dere som vil dele med kjærester/venner at dere har det litt vanskelig,men ikke hele livshistorien første date ..

[Gjest]

Du gjorde henne ikke syk.

Hun var alvorlig syk med personlighetsforstyrrelse og angstlidelse lenge før du kom inn i bildet. Du har vært mer enn tålmodig med henne.

Det ligger til hennes personlighetsforstyrrelse å legge skylden for alle problemer over på andre.

Du kan ikke gjøre noe for å hjelpe henne.

Hun har gjort det slutt. Vær glad for at du slapp å gjøre det.

Gå videre i livet uten tanke om at det skal bli noe som helst mer mellom dere av noe slag.

Prøv å finne en som er frisk.

Nils Håvard Dahl,

Takk for den raske responsen på mitt inlegg. Du skriver at personlighetsforstyrrelsen innbærer at hun legger skylden over på andre. Det er påfallende at flere av de som kjenner henne godt sier nøyaktig det samme som deg. Det var godt å få en bekreftelse på det fra en fagperson, og ditt svar vil gjøre det lettere for meg å komme videre.

Beste hilsen

Meg

[Gjest julietta]

Du gjorde henne ikke syk.

Hun var alvorlig syk med personlighetsforstyrrelse og angstlidelse lenge før du kom inn i bildet. Du har vært mer enn tålmodig med henne.

Det ligger til hennes personlighetsforstyrrelse å legge skylden for alle problemer over på andre.

Du kan ikke gjøre noe for å hjelpe henne.

Hun har gjort det slutt. Vær glad for at du slapp å gjøre det.

Gå videre i livet uten tanke om at det skal bli noe som helst mer mellom dere av noe slag.

Prøv å finne en som er frisk.

"Prøv å finne en som er frisk.

– Nils Håvard Dahl, psykiater"

Hmmm, vet ikke om dette kommer til å bli tatt ille opp på et psykiatri-forum...

Skal man da helst unngå personer som er psykisk syke som kjærester? Hvor syk kan kjæresten være for at det er akseptabelt? Og hvor syke personer bør man unngå?

Jeg skjønner jo at man helst bør finne friske personer, på alle måter, som kjæreste. Men man sier vel ikke "prøv å unnga de med diabetes, høyt blodtrykk osv".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Prøv å finne en som er frisk.

– Nils Håvard Dahl, psykiater"

Hmmm, vet ikke om dette kommer til å bli tatt ille opp på et psykiatri-forum...

Skal man da helst unngå personer som er psykisk syke som kjærester? Hvor syk kan kjæresten være for at det er akseptabelt? Og hvor syke personer bør man unngå?

Jeg skjønner jo at man helst bør finne friske personer, på alle måter, som kjæreste. Men man sier vel ikke "prøv å unnga de med diabetes, høyt blodtrykk osv".

Noen psykdommer vil kunne være hemmende i et forhold, men med smidighet og forståelse fra begge parter vil en kunne innrette seg slik at forholdet i hovedsak blir postitivt for begge.

Andre psykdommer, slik som denne, er misbrukende og ødeleggende i forhold til de nærmeste inkl kjærester. Slike forhold bør en styre unna.