Oppfølgningspørsmål til nhd

[Gjest Jente31]

Jeg håper du vil svare meg på dette også :-) Fra tråden ang innleggelse;

Jeg tror jeg trenger noen som kan veilede meg, gi meg råd og støtte meg. Noen jeg kan få ut litt "gørr" til. Noen som forstår, og som kan få meg utav den hengemyra jeg befinner meg i. Jeg har stått fast i flere år.

Jeg er forvirret og går rundt som en "zombie", - er helt fjern! Jeg mener jeg klarer å holde motet og humøret oppe. Men jeg vet ikke om jeg bare lurer meg selv. Det sitter så langt inne, og jeg er "flink" til å skyve ting unna meg. For innerst inne har jeg nok en stor smerte. Men det er vanskelig for meg å si dette til noen. Jeg liker heller ikke å "syte".

Noen ganger havner jeg rett i kjelleren. Det er egentlig lite som skal til. Er nok med at jeg hører en trist sang, så kommer alt veltende innover meg. Og da er fortvilelsen stor. Men likevel klarer jeg ikke å få det ut. Jeg biter det i meg, og forsøker å tenke eller gjøre noe positivt. Det hjelper meg. Dette har alltid vært min måte å takle vonde ting på, tror jeg.

Jeg er ingen selvmordskandidat, til det er jeg for feig. Men når er jeg så langt nede ønsker jeg at jeg fikk kreft e.l. i stedet for en annen som ikke fortjener det.

Jeg kommer til å si til fast legen min i morgen at jeg jeg trenger hjelp NÅ. Jeg tror ikke jeg kan vente lenger. For jeg merker at jeg blir bare verre for hver dag som går. Nedturene kommer oftere og oftere. Jeg kommer derfor til å "rope høyere" enn jeg har gjort hittil, og henvise til råd du og andre har gitt meg.

Du har skrevet at det er urimelig og uforsvarlig å vente til august. Jeg håper jeg har din fulle støtte og at du fortsatt mener dette..? Mvh

[Gjest Jente31]

Jeg vil bare føye til at det jeg trenger er noen som kan hjelpe meg med å "våkne" i forhold til en del ting. Noen som kan "utfordre" meg, og virkelig få meg til å tenke.

Jeg har via dol merket at dette hjelper meg fremover. Jeg trenger støtte, ja. Jeg merker at jeg lengter etter noen som kan "holde meg fast", inntil jeg er trygg nok til å stå alene.

Men jeg vet ikke om det å bli behandlet med "silkehansker" vil føre meg fremover. Og det er det jeg trenger:å komme fremover.

[frosken]

Jeg vil bare føye til at det jeg trenger er noen som kan hjelpe meg med å "våkne" i forhold til en del ting. Noen som kan "utfordre" meg, og virkelig få meg til å tenke.

Jeg har via dol merket at dette hjelper meg fremover. Jeg trenger støtte, ja. Jeg merker at jeg lengter etter noen som kan "holde meg fast", inntil jeg er trygg nok til å stå alene.

Men jeg vet ikke om det å bli behandlet med "silkehansker" vil føre meg fremover. Og det er det jeg trenger:å komme fremover.

En del av det du sliter med nå om dagen tror jeg ligger innenfor "normalen" i tilsvarende situasjoner. Et samlivsbrudd er tøft, og i en situasjon som din er det ekstra tøft.

Finnes det ingen fornuftig "voksen" i din omgangskrets som kan være en sparringpartner den nærmeste tiden? En som kan drøfte situasjonen med deg fra uke til uke slik at det blir lettere for deg å ta de valgene og finne gode løsninger som er riktige for deg og barna?

Tror ikke du skal "satse alt på ett kort" og håpe på omfattende hjelp fra spesialisthelsetjenesten, i hvertfall ikke på kort sikt.

Kanskje fastlegen din har gode ideer til hvem som kan være en god samtalepartner inntil videre dersom det ikke finnes en slik i din familie eller vennekrets. Det er viktigere at personen er "fornuftig" og moden, enn akkurat hvilken faglig bakgrunn vedkommende har i denne fasen.

Er forøvrig enig i ditt utsagn om at du trenger noen som utfordrer deg - du ser ut til å være blant dem som både liker og nyttiggjør deg dette :-)

God påske forresten!

[Gjest Jente31]

En del av det du sliter med nå om dagen tror jeg ligger innenfor "normalen" i tilsvarende situasjoner. Et samlivsbrudd er tøft, og i en situasjon som din er det ekstra tøft.

Finnes det ingen fornuftig "voksen" i din omgangskrets som kan være en sparringpartner den nærmeste tiden? En som kan drøfte situasjonen med deg fra uke til uke slik at det blir lettere for deg å ta de valgene og finne gode løsninger som er riktige for deg og barna?

Tror ikke du skal "satse alt på ett kort" og håpe på omfattende hjelp fra spesialisthelsetjenesten, i hvertfall ikke på kort sikt.

Kanskje fastlegen din har gode ideer til hvem som kan være en god samtalepartner inntil videre dersom det ikke finnes en slik i din familie eller vennekrets. Det er viktigere at personen er "fornuftig" og moden, enn akkurat hvilken faglig bakgrunn vedkommende har i denne fasen.

Er forøvrig enig i ditt utsagn om at du trenger noen som utfordrer deg - du ser ut til å være blant dem som både liker og nyttiggjør deg dette :-)

God påske forresten!

Kjære frosken. Takk for at du tar deg tid til å hjelpe meg. Du har virkelig fått meg til å våkne noen ganger, noe som igjen har ført meg fremover.

Så, når har du ledig time, og hva tar du for timen? :-)

Tuller bare der. Men jeg er lei av å sitte fast i denne myra. Kansje begynner jeg å bli utålmodig, bare. Kansje er jeg mye friskere enn jeg tror også. Det vil jo vise seg. Jeg har jo allerede kommet meg utfra et desruktivt forhold. Kansje har jeg kommet langt, bare med det.

Mulig både du og nhd har rett. Er ikke sikkert jeg forsto nhd sitt svar helt, før i dag. Men det kan høres fornuftig ut, det både du og han skriver; kansje er det bare en fornuftig person jeg trenger å drøfte alt med, nå.

Jeg kunne jo brukt dol også. har jo kommet langt bare med det. Men da ville det antageligvis blitt masse spam, og folk ville gått lei og sluttet å svar meg. For jeg er virkelig forvirret. Jeg er iferd med å bli sprø av dette. Jeg forsøker å si til meg selv, at nå må jeg slutte å tenke. MEN det er lettere sagt/tenkt enn gjort. Jeg har hatt det slik, så lenge jeg kan huske. Det har mao aldri vært stille, der oppe.

Jeg føler det hele blir så komplisert. Jeg er usikker. Vet snart ikke opp ned lenger. Er redd jeg er i ferd med å bli "gal" )

Joda, jeg forstår at jeg har det vanskelig pga samlivsbruddet, og og særlig alt det ekstra som har blitt i min situasjon. Jeg forstår at dette er en prosess som alle må igjennom, og at jeg ikke kan "forlange" hjelp, pga det. Men jeg tror egentlig ikke det er det det står i. Jeg tror at med dette på toppen, så har det blitt litt for mye for meg. Jeg har jo hatt mye fra før, i tillegg.

Dattern min derimot, har blitt en helt annen, allerede. Jeg vet ikke engang om hun trenger å komme til BUP. T.o.m skolen sier hun har blitt så mye roligere, tryggere og gladere. Bare det gjør noe med meg nå. Det er godt for en mor å se dette.

Jeg merker jeg slapper av og har det godt nå. Mulig derfor jeg er så sliten også. Jeg har jo alltid gått på nåler. Men nå gjør jeg ikke det lenger. Og dermed "klapper" jeg sammen helt. Jeg vet ikkke. Bare noen tanker som høres litt logisk ut.

Men jeg har jo vært sliten veldig lenge. Jeg begynte å hangle for ca 7 år siden. Siden 2003 har jeg gått mer eller mindre sykemeldt. Pga slitenhet. Psykogen asteni, og tilbakevendende depressiv lidelse satte min tidligere lege som diagnose, om det har noen betydning.

Jeg merker jeg er lei av å gå slik som jeg har gjort. Jeg ønsker å komme videre. Men for å komme videre trenger jeg hjelp. Selvtilliten min har nok fått seg en kraftig støkk pga alt det destruktive jeg har gått gjennom tror jeg, både i oppvekst og i forholdet jeg selv levde i. Jeg tenker ikke så mye på det som _har_ skjedd, mener jeg. Men jeg er nok endel bitter. Jeg kommer meg ikke lenger jo!! Føler meg totalt utslitt, i forhold til min alder, og at jeg bare blir der og kaver, når det eneste jeg vil er å komme meg videre.

Jeg har alltid blitt sett på som "sterk" utad, og jeg har forsåvidt klart meg selv og vært selvstendig. Jeg har alltid vært den som har ordnet opp og stilt opp for andre, men ikke "krevd" noe tilbake.Men jeg har heller ikke sluppet noen innppå meg, når jeg har hatt det vanskelig. Mulig jeg vil være "tøffere" enn jeg egentlig er også. Men det å slippe noen innpå seg, det er forferdelig vanskelig. Så kansje kan jeg takke meg selv, for at jeg står fast. Men jeg prøver. Virkelig.

Denne selvtilliten og usikkerheten hindrer meg i så mye. Den hindrer meg både i privat liv og i jobb sammenheng. Og jeg merker at jeg ikke har godt av å gå hjemme nå. Men samtidig kommer jeg ikke videre pga alt dette. Jeg trenger å bli sikker. Det å være så usikker på alt, tar livet av meg. Ofte føler jeg meg dum, fordi jeg på en måte har gått glipp av så mye i livet. Jeg har jo alltid gått i min egen verden. Jeg har vært så fjern, at jeg har ikke engang orket å lese aviser. har jeg lest en avis, så husker jeg likevel ikke innholdet. Jeg har hatt nok med meg selv, liksom.

Blir som sagt veldig komplisert, dette.

Jeg har pratet med noen, om dette, i min omgangskrets. Men jeg blir så usikker og forvirret. Jeg har full støtte. Men jeg føler at det blir for mye "stryking med hårene". Jeg kommer ikke videre, blir stående fast. Jeg blir mao sett på som et offer, og det kommer jeg ikke videre med. Jeg vet heller ikke om jeg greier å reagere i forhold til samlivsbruddet. Det er enda fjernt for meg. Jeg merker bare at jeg slapper av og ikke vil tilbake.

Surr surr surr.. ja, dette er bare noen av mine tanker. Tankekaos ja. Jeg føler meg veldig forvirret. Jeg føler jeg bare virrer frem og tilbake, og ikke greier å samle tankene. Et øyeblikk mener jeg en ting, i neste noe annet. Samme med humøret. Et øyeblikk er jeg glad. Så er jeg lei meg. Så kan noen si noe til meg, og jeg blir glad igjen. Liker ikke dette her jeg, å miste kontrollen slik som jeg nå føler jeg gjør. jeg har alltid vært en fornuftig og oppegående person. Iallefall utad. Men det har blitt bare mer og mer "kaos".

Ble langt dette.. Men jeg skal iallefall snakke med fastlegen min i morgen, og forsøke så godt jeg kan å legge frem mine problemer slik de er. jeg ønsker ikke å legge på noe, for å komme raskere inn liksom. Jeg håper bare at jeg kan få den hjelpen jeg fortjener, på lik linje med alle andre.

[Gjest Jente31]

En del av det du sliter med nå om dagen tror jeg ligger innenfor "normalen" i tilsvarende situasjoner. Et samlivsbrudd er tøft, og i en situasjon som din er det ekstra tøft.

Finnes det ingen fornuftig "voksen" i din omgangskrets som kan være en sparringpartner den nærmeste tiden? En som kan drøfte situasjonen med deg fra uke til uke slik at det blir lettere for deg å ta de valgene og finne gode løsninger som er riktige for deg og barna?

Tror ikke du skal "satse alt på ett kort" og håpe på omfattende hjelp fra spesialisthelsetjenesten, i hvertfall ikke på kort sikt.

Kanskje fastlegen din har gode ideer til hvem som kan være en god samtalepartner inntil videre dersom det ikke finnes en slik i din familie eller vennekrets. Det er viktigere at personen er "fornuftig" og moden, enn akkurat hvilken faglig bakgrunn vedkommende har i denne fasen.

Er forøvrig enig i ditt utsagn om at du trenger noen som utfordrer deg - du ser ut til å være blant dem som både liker og nyttiggjør deg dette :-)

God påske forresten!

Sorry frosken. Du trenger ikke svare på all denne "gørra" altså ) Det bare fossa utav meg..

Faktisk hjalp det bare å få skrevet det ned, få ut litt fortvilelse. Det lå langt inne...

Jeg tror at både du og nhd har rett. Jeg har bare vært redd for at jeg skal "bikke over" kanten, - miste kontrollen. Har aldri opplevd å ha så mye å stå i, på en gang.

Jeg skal snakke med legen min i morgen.

Og ja - jeg er den typen som nyttigjør meg å bli utfordret. Jeg kommer ikke lenger, om noen skal behandle meg med "silkehansker" hele tiden. Litt er greit. Godt å få litt trøst også.. Men bare til en viss grense/tid, tror jeg. Ellers kommer en vel ikke videre?

GOD PÅSKE til deg også! :-)

[frosken]

Sorry frosken. Du trenger ikke svare på all denne "gørra" altså ) Det bare fossa utav meg..

Faktisk hjalp det bare å få skrevet det ned, få ut litt fortvilelse. Det lå langt inne...

Jeg tror at både du og nhd har rett. Jeg har bare vært redd for at jeg skal "bikke over" kanten, - miste kontrollen. Har aldri opplevd å ha så mye å stå i, på en gang.

Jeg skal snakke med legen min i morgen.

Og ja - jeg er den typen som nyttigjør meg å bli utfordret. Jeg kommer ikke lenger, om noen skal behandle meg med "silkehansker" hele tiden. Litt er greit. Godt å få litt trøst også.. Men bare til en viss grense/tid, tror jeg. Ellers kommer en vel ikke videre?

GOD PÅSKE til deg også! :-)

Jeg ville synes det var ok om du slapp å vente på hjelp fra spesialisthelsetjenesten, så dersom legen din kan få fremskyndet timen der, så ville det vært godt for deg. Du skal selvfølgelig få hjelp på linje med andre, men jeg er litt redd for at du bygger opp for store forventninger i forhold til hva som ofte er det reelle tilbudet.

Men dersom du fortsatt må vente på time på poliklinikken, så gjelder det å finne konstruktive stategier i mellomtiden.

Det finnes neppe noen "hokus-pokus-løsning" som vil kunne forandre på mye i løpet av kort tid. Du kommer til å måtte forholde deg til kaoset ditt, og gå ett trinn av gangen...

Det viktige er allikevel at du faktisk går disse skrittene, selv om det tar tid. Mye har skjedd de siste månedene, og med hjelp vil sannsynligvis mye være annerledes noen måneder frem i tid.

Her og nå, ville jeg brukt fysisk trening som mestringsstrategi i tillegg til de andre tingene du gjør .

[Gjest Jente31]

Jeg ville synes det var ok om du slapp å vente på hjelp fra spesialisthelsetjenesten, så dersom legen din kan få fremskyndet timen der, så ville det vært godt for deg. Du skal selvfølgelig få hjelp på linje med andre, men jeg er litt redd for at du bygger opp for store forventninger i forhold til hva som ofte er det reelle tilbudet.

Men dersom du fortsatt må vente på time på poliklinikken, så gjelder det å finne konstruktive stategier i mellomtiden.

Det finnes neppe noen "hokus-pokus-løsning" som vil kunne forandre på mye i løpet av kort tid. Du kommer til å måtte forholde deg til kaoset ditt, og gå ett trinn av gangen...

Det viktige er allikevel at du faktisk går disse skrittene, selv om det tar tid. Mye har skjedd de siste månedene, og med hjelp vil sannsynligvis mye være annerledes noen måneder frem i tid.

Her og nå, ville jeg brukt fysisk trening som mestringsstrategi i tillegg til de andre tingene du gjør .

Tusen takk for et veldig konstruktivt svar.

Jeg har tenkt litt på dette siden i går. Jeg merker at jeg i det siste har vært veldig negativ. Det hjelper meg ikke nå, akkurat.. Men det har vært lettere og lettere å havne i de baner nå. Jeg blir nesten irritert på meg selv, for at jeg lar det skje. Jeg har jo taklet alt så bra, hittil, og ikke vært negativ.. Men det kan hende det i det siste har "toppet" seg litt.Derfor må jeg forsøke å finne på ting, som kan lede meg litt innpå litt andre, positive baner.

Jeg har avvist alle rundt meg, i RL, i det siste. Jeg har ikke hatt ork til å besøke noen, eller snakke med noen. Jeg får stadig "beskjed" om at jeg må ta meg en tur. Så jeg kan nok takke meg selv, tror jeg. Men kroppen har strittet så utrolig mye i mot. Jeg er ikke er den som til vanlig "gir opp". Men det er mulig jeg har vært i ferd med å gjøre det. Jeg skal forsøke å ta meg selv i nakken, og si til meg selv, at jeg ikke må gi opp, nå. Jeg har jo kommet så langt, allerede. Bare det å slippe å se min datters frustrasjon og se hennes positive forandring, hjelper jo mye.

Du har rett i at jeg kansje har høye forventninger til psykiatrien. Jeg har ingen erfaring med psykiatrien fra før, så jeg har ingen anelse om hva de kan hjelpe meg med. Der er jeg helt blank. Det jeg kansje begynner å bli utålmodig med, er det å få kommet i gang..

Men slik jeg forestiller meg det, så tenker jeg at jeg må nøste opp i alle krinker og kroker. Litt etter litt, over tid. Jeg kan ikke ta på meg for mange "oppgaver" i gangen, da faller jeg bare ut. Men jeg tenker, at sammen med en som kan veilede meg, gi meg råd og støtte meg, en som kan utfordre meg og gjøre meg oppmerksom på negative ting, så tror jeg at jeg vil komme langt.

For jeg er villig til å jobbe hardt med meg selv. Men jeg må ha noen jeg kan stole på, og som jeg kan tørre å betro mine innerste, dumme, håpløse tanker til. Men det tror jeg skal gå bra. Nhd, dere og dol har gjort meg mye tryggere på dette.

Jeg trenger en som kan holde taket i meg, til jeg har en stødig plattform å stå på. For jeg regner med at jeg kan komme til å få noen reaksjoner. Kansje noen verre enn jeg allerede har opplevd. Men det er ikke så farlig, hvis jeg har en trygg person å forholde meg til.

Jeg tenker, at nå har jeg kansje vært i ferd med å gi litt opp. men det tror jeg kommer av at jeg ikke har hatt noen å støtte meg til. Jeg har vært redd for å "bikke over", miste kontrollen osv.

Vel, jeg har vært hos legen i dag, og hvem tror du fikk litt jernteppe da..

Men jeg fikk sagt det nødvendigste. Han skulle purre på dpsen. Han skrev henvisningen med en gang, og jeg henviste til råd herfra. Jeg sa også at jeg trengte å snakke med noen i mellomtiden, men han sa ikke noe mer til akkurat det. han skrev det nok i henvisningen.

Det hjelper faktisk å skrive her. Dol og dere holder meg oppe så kansje skriver jeg litt her i påsken. Eller jeg reiser bort en tur. Får se.

Tusen takk for hjelpen, igjen, frosken. Det betyr masse for meg.