Emosjonelt ustabil under krise; normalt?

[Gjest Jente31]

Sorry at det blir mange innlegg fra meg nå. Men jeg trenger dere veldig nå.. om ikke annet bare for støtte..

Selv om jeg har opplevd mye vondt (ytre påkjenninger forårsaket av andre) gjennom hele livet, så har jeg klart å skyve vonde følelser unna. Jeg har kansje fortrengt det?

Men nå, derimot, klarer jeg det ikke. Jeg prøver å "ta meg sammen", skyve bort og fokusere på positive ting. Klarer det til en viss grad. Men jeg svinger veldig. Tankene løper løpsk.

Så følelsesmessig ustabil som jeg har vært en stund nå, tror jeg ikke at jeg har vært før. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Jeg har havnet i kjelleren før, men da uten slike negative tanker, det har gått på slitenhet.

Jeg måtte ta meg sammen da jeg var til legen i dag, for jeg ville bare gråte. Jeg er også redd for at jeg urettmessig skal bli sint på dattern min/tåle mindre.

Det er som om all "gørra" gradvis kommer veltende frem, og positive meg har blitt negativ. Tar jeg nå konsekvensene av alt jeg har fortrengt, reagerer jeg normalt på samlivsbruddet eller er det noe galt med meg? Lurer så på dette..

[bibben]

Hei,

Jeg har fulgt litt med fra sidelinjen, og forstår at du har vært, og fortsatt er inne i en tøff periode som krever ekstra mye av deg.

Det å føle seg skjør, ustabil og hudløs er belastende over tid. Jeg forstår at du kan være redd for hvordan dette påvirker ditt nærmiljø.

Selv har jeg hatt nytte av AP (Abilify) og Lamictal for å komme mere i balanse, og å bli mer stabil og mindre skjør.

Dette må selvsagt vurderes i hvert enkelt tilfelle av kyndige personer, men jeg nevner det som noe det går an å diskutere.

Det kan selvsagt virke skremmende å måtte ty til denne type medisinering, men for en periode, og for å komme over en kneik, ville jeg ikke hatt betenkeligheter med dette var jeg deg.

Jeg ønsker deg all lykke til, og håper at du finner en god sparringpartner i ditt nærmiljø som kan hjelpe deg med oppbacking i denne perioden mens du venter på kontakt med spesialist.

[lof]

Normalt og normalt. Det mest vanlige ved samlivsbrudd er sikkert at folk legger det bak seg, og fortsetter livet uten altfor store problemer. Men for oss med dårlig psykisk helse er det nok annerledes. For oss kan den minste ting gi enorme utslag, og da er selvfølgelig et samlivsbrudd voldsomt.

Den psykiske helsen tar laaang tid å bygge opp igjen. Selv hadde jeg jo håpet at 3 mnd skulle være nok, men det ser nok ut til at jeg må belage meg på minst 3 mnd til. Skulle så gjerne ha vært bedre nå når påsken kommer, men det ser faktisk ut til at jeg har blitt hakket værre. Har nå kuttet ut Tolvonen, i håp om at hodesusingen skulle forsvinne, og at jeg skullle få mer overskudd. Med det ser ikke ut til å hjelpe, så nå er jeg i tvil om jeg skal trappe opp igjen. Det eneste som har skjedd er at jeg sover dårligere.

Hvordan er det med din søvn? Fikk du henvisning til psykolog, evt andre som du kan prate med? Hvor lenge er du sykemeldt? Hvor gammel er din datter? Klarer du å ta deg av henne?

[Gjest lillee_my88]

Hei,

Jeg har fulgt litt med fra sidelinjen, og forstår at du har vært, og fortsatt er inne i en tøff periode som krever ekstra mye av deg.

Det å føle seg skjør, ustabil og hudløs er belastende over tid. Jeg forstår at du kan være redd for hvordan dette påvirker ditt nærmiljø.

Selv har jeg hatt nytte av AP (Abilify) og Lamictal for å komme mere i balanse, og å bli mer stabil og mindre skjør.

Dette må selvsagt vurderes i hvert enkelt tilfelle av kyndige personer, men jeg nevner det som noe det går an å diskutere.

Det kan selvsagt virke skremmende å måtte ty til denne type medisinering, men for en periode, og for å komme over en kneik, ville jeg ikke hatt betenkeligheter med dette var jeg deg.

Jeg ønsker deg all lykke til, og håper at du finner en god sparringpartner i ditt nærmiljø som kan hjelpe deg med oppbacking i denne perioden mens du venter på kontakt med spesialist.

Jeg har også hatt det tøft i oppveksten, og er nå 19 (regner med du er 31 da siden det står det?) og hvis du bare har fortrengt alt fram til nå, så er dette bruddet blitt sinnets "unnskyldning" til å få det ut. Jeg har også fortrengt altfor mye, og det kommer nå, 2 år etter jeg flyttet ut derfra, mareritt, sliten kropp osv.. og skjer en ting galt (f eks pappa blir sur og klager for ikke noe,føler det ikke er såå gale,men egentlig kan han være slem..) så kan jeg gråte når jeg legger meg, alt kommer liksom.. for sinnet fikk denne unnskyldingen.. jeg merker og at temperamentet mitt har endret seg, vet ikke med deg, men jeg klarer aldri å bli sinna. pga da blir jeg lik mor.. så jeg har holdt ting inne altfor lenge, så blir jeg sint nå (skal vanvittig mye til!) så smeller det..jeg skjelver og har lyst til å knuse noe. Jeg er en tålmodig person, men personhets mot meg eller mine nærmeste, tåler jeg bare ikke.. så er ikke småting jeg fyker opp for.

Det beste for barnet/barna (er ny her så har ikke lest så mye) er om du får løst dette. Barn merker at noe er galt. At du får noe ut, som ikke har kommet ut før, la følelsene få komme ut, ingen nekter deg det nå! men ikke bland i barna..ta en helg borte fra dem eller noe..gråt, skrik, slå i veggen..

ville bare svare deg, du er ikke alene om å fortrenge for mye slik at alt kommer ut.. jeg føler ikke ting velter ut fra meg, men marerittene endrer seg, til nye ting jeg har fortrengt.. så antar det kommer gradvis.

[Gjest Jente31]

Normalt og normalt. Det mest vanlige ved samlivsbrudd er sikkert at folk legger det bak seg, og fortsetter livet uten altfor store problemer. Men for oss med dårlig psykisk helse er det nok annerledes. For oss kan den minste ting gi enorme utslag, og da er selvfølgelig et samlivsbrudd voldsomt.

Den psykiske helsen tar laaang tid å bygge opp igjen. Selv hadde jeg jo håpet at 3 mnd skulle være nok, men det ser nok ut til at jeg må belage meg på minst 3 mnd til. Skulle så gjerne ha vært bedre nå når påsken kommer, men det ser faktisk ut til at jeg har blitt hakket værre. Har nå kuttet ut Tolvonen, i håp om at hodesusingen skulle forsvinne, og at jeg skullle få mer overskudd. Med det ser ikke ut til å hjelpe, så nå er jeg i tvil om jeg skal trappe opp igjen. Det eneste som har skjedd er at jeg sover dårligere.

Hvordan er det med din søvn? Fikk du henvisning til psykolog, evt andre som du kan prate med? Hvor lenge er du sykemeldt? Hvor gammel er din datter? Klarer du å ta deg av henne?

Jeg synes det høres fornuftig ut at du trapper opp igjen jeg.. Det var sikkert en mening med at du fikk denne medisinen, og hvis du blir verre ved å ikke ta den, så sier det vel seg kansje selv...? Vel, jeg er ingen lege, og skal absolutt ikke uttale meg om medisiner. Jeg håper nhd svarer deg. Men jeg tenker bare litt høyt.

Jeg håper at du får en fin påske, tross alt. Huff, kjedelig å gå sånn, når det er ment å være en fin tid. Ang to åringen deres, så ta han med dere ut. La han få "rent av seg" litt energi ute. Det hjelper. Har dere fått et nytt barn, forresten?

Jeg skulle så gjerne visst, forstått, hva som skjer med meg nå. Jeg liker ikke å miste kontrollen på denne måten. Jeg kjenner meg ikke selv nå. Og det oppleves for meg som frustrerende.

Jeg fikk ikke noe tilbud om samtalepartner, i går, da jeg var hos legen. Han skrev det i henvisningen, tror jeg. Jeg fikk ikke sagt så mye. Jeg fikk jernteppe da jeg var der. Men jeg fikk frem det viktigste, hvor jeg ba han purre på dpsen, og at jeg har havnet i kjelleren, igjen. Også at jeg har problemer med å snakke med noen.

Dattern min er 8 år. Jeg klarer å ta meg av henne. Iallefall enda! Jegholder alt inni meg. Jeg vil ikke at hun skal se at jeg sliter nå. Forresten, jeg skjuler dette for alle, dum som jeg er. Jeg prøver, og klarer til en viss grad å åpne meg. Men jeg er ikke vant til å vise følelser, rett og slett. Jeg har et kjempeproblem der. Jeg vil heller ikke "bry" andre med mine ting, og særlig ikke nå som det er påske. Jeg vil jo ikke ødelegge påsken for de, liksom. Men jeg tenker på de råd jeg har fått her inne. Og jeg jobber med meg sellv hva dette angår.

[Gjest Jente31]

Hei,

Jeg har fulgt litt med fra sidelinjen, og forstår at du har vært, og fortsatt er inne i en tøff periode som krever ekstra mye av deg.

Det å føle seg skjør, ustabil og hudløs er belastende over tid. Jeg forstår at du kan være redd for hvordan dette påvirker ditt nærmiljø.

Selv har jeg hatt nytte av AP (Abilify) og Lamictal for å komme mere i balanse, og å bli mer stabil og mindre skjør.

Dette må selvsagt vurderes i hvert enkelt tilfelle av kyndige personer, men jeg nevner det som noe det går an å diskutere.

Det kan selvsagt virke skremmende å måtte ty til denne type medisinering, men for en periode, og for å komme over en kneik, ville jeg ikke hatt betenkeligheter med dette var jeg deg.

Jeg ønsker deg all lykke til, og håper at du finner en god sparringpartner i ditt nærmiljø som kan hjelpe deg med oppbacking i denne perioden mens du venter på kontakt med spesialist.

Tusen takk for svar/tips.

Jeg tenkte litt etter at jeg skrev dette i går kveld. Det hjelper meg å skrive litt her, få sortert litt;)

Jeg takler ikke å ikke vite hvorfor eller hva som skjer. Jeg setter nok (for) høye krav til meg selv. Jeg er mye fortvilet fordi jeg ikke kommer meg lenger, etter å ha kava så lenge i hengemyra. Det er jeg 100% sikker på.

Derfor forsøker jeg å nå dette "negative", tror jeg. Men jeg vet ikke om jeg egentlig greier å nå det. Noen ganger tror jeg det. Men jeg blir forvirret. Jeg grubler på alt og ingenting, og blir sliten, men likevel greier jeg ikke stoppe det.

Ting blir så fjernt for meg, t.o.m samlivsbruddet. Jeg har bare en stor og vond "klump" inni meg, som bare blir større/vondere akkurat nå. Men likevel er det vanskelig å sette ord på det som er inni denne klumpen, om du forstår.

Mulig bruddet har utløst akkurat dette, for den klumpen har nok ligget der i mange år. Men den har ligget så langt inne at jeg ikke har greid å kjenne på den. Det er komplisert. Men sånn oppleves det for meg.

Hva samlivsbruddet gjelder, er jeg forøvrig veldig glad for å ha klart å komme meg vekk. Det har gitt meg en enorm lettelse, såpass føler jeg. Det var nok en stor byrde for meg, å se på hva som skjedde. osv. Og det å se min datters gode forandring er et positivt løft.

[Gjest Jente31]

Jeg har også hatt det tøft i oppveksten, og er nå 19 (regner med du er 31 da siden det står det?) og hvis du bare har fortrengt alt fram til nå, så er dette bruddet blitt sinnets "unnskyldning" til å få det ut. Jeg har også fortrengt altfor mye, og det kommer nå, 2 år etter jeg flyttet ut derfra, mareritt, sliten kropp osv.. og skjer en ting galt (f eks pappa blir sur og klager for ikke noe,føler det ikke er såå gale,men egentlig kan han være slem..) så kan jeg gråte når jeg legger meg, alt kommer liksom.. for sinnet fikk denne unnskyldingen.. jeg merker og at temperamentet mitt har endret seg, vet ikke med deg, men jeg klarer aldri å bli sinna. pga da blir jeg lik mor.. så jeg har holdt ting inne altfor lenge, så blir jeg sint nå (skal vanvittig mye til!) så smeller det..jeg skjelver og har lyst til å knuse noe. Jeg er en tålmodig person, men personhets mot meg eller mine nærmeste, tåler jeg bare ikke.. så er ikke småting jeg fyker opp for.

Det beste for barnet/barna (er ny her så har ikke lest så mye) er om du får løst dette. Barn merker at noe er galt. At du får noe ut, som ikke har kommet ut før, la følelsene få komme ut, ingen nekter deg det nå! men ikke bland i barna..ta en helg borte fra dem eller noe..gråt, skrik, slå i veggen..

ville bare svare deg, du er ikke alene om å fortrenge for mye slik at alt kommer ut.. jeg føler ikke ting velter ut fra meg, men marerittene endrer seg, til nye ting jeg har fortrengt.. så antar det kommer gradvis.

Tusen takk for at du også svarte;)

Det skal mye til for meg også, å bli sint. Jeg har kun vist eksen dette sinnet. Jeg har også blitt sint på barna mine, men da med god grunn, mener jeg.

Ingen andre.. Jeg holder det inni meg. Noe hindrer meg i å få det helt ut. Jeg føler meg som ei pingle!

Er det noe jeg ikke klarer så er det urettferdighet. Jeg er ikke den som er flink til å si mine meninger. Men når det gjelder urettferdighet, så sier jeg ofte fra. Da mener jeg at jeg har en god grunn til å si fra. Jeg blir ikke sint, men jeg sier min mening på en ordentlig måte. Selv om det kan koke innvendig;)

Jeg husker på videregående. Jeg og to venninner ble beskyldt av læreren vår for å jukse på en prøve. Den som tok opp saken med denne lærern var meg. Jeg fant meg ikke i å bli urettmessig beskyldt! I slike situasjoner er jeg tøff. For da er jeg sikker.

Ellers kan jeg være veldig usikker, noe som gir meg store problemer i hverdagen. Jeg vet ikke, men jeg tenker ofte at den unormale oppveksten jeg hadde kan være grunnen, for at jeg ikke fikk utvikle meg slik jeg burde (oppveksten var virkelig unormal og traumatisk - at det i hele tatt er blitt folk av oss barna; noe nettverket vårt egentlig tilsier at vi er, iallfall utad, er et under:)

Nei, jeg lar det ikke gå utover barna mine. Men jeg har nok tenkt litt "katastrofetanker" - hva om det skjer? Hva om det rett og slett blir for mye for meg? Hittil har det gått bra. Det føles bare ille noen ganger, når ting hoper seg opp. Men det høres ut som et fint forslag. Jeg skal snart på dansketur, alene med et par brødre og noen venner. kansje det hjelper.

Det høres ut som du har veldig god selvinnsikt! Det er så bra, og viktig for å komme videre, tror jeg.. Godt at du har flyttet derfra.

Har du mye mareritt? Jeg har mareritt omtrent hver natt. Jeg våkner opp med hjertebank og er helsvett. Jeg kan skrike i drømme. En gang vekket jeg hele huset med et gedigent rop også

Marerittene går utpå det samme; jeg flykter og/eller blir jaget. Det er forskjellige situasjoner hver gang. Som i natt, feks; da var jeg på en båt. Jeg måtte gjennom knallltøffe hinder for å klare å komme meg ut. Båten var i ferd med å brenne opp.

Jeg merker at filmer eller situasjoner gjør inntrykk på meg. Jeg har ofte drømt i det siste, at jeg er på en båt. Og det er ikke lenge siden jeg så filmen "Poseidon", som gjorde veldig inntrykk på meg.

Nei, dette ble mye "gruff" fra meg. Tusen takk for ditt øre.

Det kan hende at bruddet er sinnets "unnskyldning" som du sier, til at alt nå kommer "veltende". Det kan jo virke slik.

Undervurderer du din fars reaksjoner, ja, tar de ikke alvorlig nok..?

[Gjest lillee_my88]

Tusen takk for at du også svarte;)

Det skal mye til for meg også, å bli sint. Jeg har kun vist eksen dette sinnet. Jeg har også blitt sint på barna mine, men da med god grunn, mener jeg.

Ingen andre.. Jeg holder det inni meg. Noe hindrer meg i å få det helt ut. Jeg føler meg som ei pingle!

Er det noe jeg ikke klarer så er det urettferdighet. Jeg er ikke den som er flink til å si mine meninger. Men når det gjelder urettferdighet, så sier jeg ofte fra. Da mener jeg at jeg har en god grunn til å si fra. Jeg blir ikke sint, men jeg sier min mening på en ordentlig måte. Selv om det kan koke innvendig;)

Jeg husker på videregående. Jeg og to venninner ble beskyldt av læreren vår for å jukse på en prøve. Den som tok opp saken med denne lærern var meg. Jeg fant meg ikke i å bli urettmessig beskyldt! I slike situasjoner er jeg tøff. For da er jeg sikker.

Ellers kan jeg være veldig usikker, noe som gir meg store problemer i hverdagen. Jeg vet ikke, men jeg tenker ofte at den unormale oppveksten jeg hadde kan være grunnen, for at jeg ikke fikk utvikle meg slik jeg burde (oppveksten var virkelig unormal og traumatisk - at det i hele tatt er blitt folk av oss barna; noe nettverket vårt egentlig tilsier at vi er, iallfall utad, er et under:)

Nei, jeg lar det ikke gå utover barna mine. Men jeg har nok tenkt litt "katastrofetanker" - hva om det skjer? Hva om det rett og slett blir for mye for meg? Hittil har det gått bra. Det føles bare ille noen ganger, når ting hoper seg opp. Men det høres ut som et fint forslag. Jeg skal snart på dansketur, alene med et par brødre og noen venner. kansje det hjelper.

Det høres ut som du har veldig god selvinnsikt! Det er så bra, og viktig for å komme videre, tror jeg.. Godt at du har flyttet derfra.

Har du mye mareritt? Jeg har mareritt omtrent hver natt. Jeg våkner opp med hjertebank og er helsvett. Jeg kan skrike i drømme. En gang vekket jeg hele huset med et gedigent rop også

Marerittene går utpå det samme; jeg flykter og/eller blir jaget. Det er forskjellige situasjoner hver gang. Som i natt, feks; da var jeg på en båt. Jeg måtte gjennom knallltøffe hinder for å klare å komme meg ut. Båten var i ferd med å brenne opp.

Jeg merker at filmer eller situasjoner gjør inntrykk på meg. Jeg har ofte drømt i det siste, at jeg er på en båt. Og det er ikke lenge siden jeg så filmen "Poseidon", som gjorde veldig inntrykk på meg.

Nei, dette ble mye "gruff" fra meg. Tusen takk for ditt øre.

Det kan hende at bruddet er sinnets "unnskyldning" som du sier, til at alt nå kommer "veltende". Det kan jo virke slik.

Undervurderer du din fars reaksjoner, ja, tar de ikke alvorlig nok..?

jeg føler ikke at det er "så alvorlig" at han bare klager litt iblant, for jeg har hørt verre fra andre kanter.. men jeg burde jo ikke finne meg i hans klaging heller, så blir til at jeg heller holder det ikke pga jeg ikke orker krangling med han også. og flere har ment at jeg har tatt imot altfor mye, men jeg syns ikke det har vært så gale, pga jeg er vant med det.. så er jo ikke bra at jeg tenker sånn.

flott du er bevisst at du ikke vil la det gå utover barn! verste jeg hører og ser er foreldrene som lar alt gå utover barna, de kunne vel for faen bare tatt abort/brukt prevensjon om de ikke vil ha ungene akkurat der og da! ikke bare få dem til å føle seg i veien.. slik som meg..

mareritt har jeg mye av, sover også veldig urolig. selv om jeg føler jeg sover som en stein hele natta (før våknet jeg veldig ofte og slet med å sovne) så rører jeg på meg mye. snakker i halvsøvne og greier *ler*.. det jeg føler hjalp før mot angst og som fører til at jeg sover litt roligere, er så se spennende/skumle filmer før leggetid, da sover jeg best . men det er meg da..

[Gjest Jente31]

jeg føler ikke at det er "så alvorlig" at han bare klager litt iblant, for jeg har hørt verre fra andre kanter.. men jeg burde jo ikke finne meg i hans klaging heller, så blir til at jeg heller holder det ikke pga jeg ikke orker krangling med han også. og flere har ment at jeg har tatt imot altfor mye, men jeg syns ikke det har vært så gale, pga jeg er vant med det.. så er jo ikke bra at jeg tenker sånn.

flott du er bevisst at du ikke vil la det gå utover barn! verste jeg hører og ser er foreldrene som lar alt gå utover barna, de kunne vel for faen bare tatt abort/brukt prevensjon om de ikke vil ha ungene akkurat der og da! ikke bare få dem til å føle seg i veien.. slik som meg..

mareritt har jeg mye av, sover også veldig urolig. selv om jeg føler jeg sover som en stein hele natta (før våknet jeg veldig ofte og slet med å sovne) så rører jeg på meg mye. snakker i halvsøvne og greier *ler*.. det jeg føler hjalp før mot angst og som fører til at jeg sover litt roligere, er så se spennende/skumle filmer før leggetid, da sover jeg best . men det er meg da..

Jeg sover også urolig om natta.

Fikk litt vondt av å lese det du skrev om å føle seg i veien.. Jeg har aldri tenkt på dette når det gjelder meg selv. Men det må være en forferdelig følelse og vært veldig vondt for deg?.

Jeg tenkte på dattern min da jeg leste dette. Det stakk i meg, faktisk.. For jeg har nettopp brutt med eksen, bl.a fordi hun var i veien for han.. Han brukte henne som en hoggestabbe hver dag..Fælt..

Han har nesten ikke sett henne siden vi flyttet ut. Ikke spør han etter henne, heller..

[lof]

Jeg synes det høres fornuftig ut at du trapper opp igjen jeg.. Det var sikkert en mening med at du fikk denne medisinen, og hvis du blir verre ved å ikke ta den, så sier det vel seg kansje selv...? Vel, jeg er ingen lege, og skal absolutt ikke uttale meg om medisiner. Jeg håper nhd svarer deg. Men jeg tenker bare litt høyt.

Jeg håper at du får en fin påske, tross alt. Huff, kjedelig å gå sånn, når det er ment å være en fin tid. Ang to åringen deres, så ta han med dere ut. La han få "rent av seg" litt energi ute. Det hjelper. Har dere fått et nytt barn, forresten?

Jeg skulle så gjerne visst, forstått, hva som skjer med meg nå. Jeg liker ikke å miste kontrollen på denne måten. Jeg kjenner meg ikke selv nå. Og det oppleves for meg som frustrerende.

Jeg fikk ikke noe tilbud om samtalepartner, i går, da jeg var hos legen. Han skrev det i henvisningen, tror jeg. Jeg fikk ikke sagt så mye. Jeg fikk jernteppe da jeg var der. Men jeg fikk frem det viktigste, hvor jeg ba han purre på dpsen, og at jeg har havnet i kjelleren, igjen. Også at jeg har problemer med å snakke med noen.

Dattern min er 8 år. Jeg klarer å ta meg av henne. Iallefall enda! Jegholder alt inni meg. Jeg vil ikke at hun skal se at jeg sliter nå. Forresten, jeg skjuler dette for alle, dum som jeg er. Jeg prøver, og klarer til en viss grad å åpne meg. Men jeg er ikke vant til å vise følelser, rett og slett. Jeg har et kjempeproblem der. Jeg vil heller ikke "bry" andre med mine ting, og særlig ikke nå som det er påske. Jeg vil jo ikke ødelegge påsken for de, liksom. Men jeg tenker på de råd jeg har fått her inne. Og jeg jobber med meg sellv hva dette angår.

Hei jente31.

Har du ikke tilgang på internet på ferien din eller?

Det stemmer at vi har fått en liten en for to mnd siden. Han er veldig grei. Det er også toåringen, men han krever jo litt mer. Vi tar oss alltid en tur ut fra morgenen av, det har jo både han og jeg godt av. Etter det er det soving, middag og litt tv-titting. Så dagene går jo.

Har begynt på igjen med Tolvon. Fra nå av skal jeg være tolmodig, og ikke eksperimentere med medisinen. Tok i tillegg et par vallgan, så i natt sov jeg ihvertfall godt.

[Gjest Jente31]

Hei jente31.

Har du ikke tilgang på internet på ferien din eller?

Det stemmer at vi har fått en liten en for to mnd siden. Han er veldig grei. Det er også toåringen, men han krever jo litt mer. Vi tar oss alltid en tur ut fra morgenen av, det har jo både han og jeg godt av. Etter det er det soving, middag og litt tv-titting. Så dagene går jo.

Har begynt på igjen med Tolvon. Fra nå av skal jeg være tolmodig, og ikke eksperimentere med medisinen. Tok i tillegg et par vallgan, så i natt sov jeg ihvertfall godt.

Hei lof

Bra at du har bestemt deg for å ikke eksperimentere mer på egenhånd! Går det bedre med deg eller? Fikk du sovet godt i natt?

Grattulerer med gutten. Kjempekoselig. Høres ut som du koser deg med barna. Det er så godt å lese sånt. Går det bra med trimminga?

Jeg har vært tilgjengelig på nett, men jeg er for tiden veldig sliten. Skulle egentlig reise bort, men utsatte det pga været. Ikke orket jeg helt, heller.

Jeg har et enormt "tankekjør", men regner med at det vil avta, jo mer "gruff" jeg får luftet ut. Skal be om henvisning til psyk.sykepleier, i påvente av time på dps, på tirsdag.

Ha en fin kveld da, lof, og fortsatt god påske :-)