gjesp.. vampyr..

[Gjest ferri]

jeg er våken klokka 13:00 på dagen, whohoo!

delt ting jeg ikke hadde fortalt med psyk.sykepleier før nå, redd for og møte henne igjen.. overbevist om at hva jeg endelig har klart og si til henne vil gjøre at hun "ser på meg" på en annen måte liksom... at dette vil forrandre noe..

Hun sa hun måtte få litt tid til og undre på de nye opplysningene, vel jeg har undret siden jeg var ..whatever...

Lege-time neste uke jeg har "bestemt" meg for og ikke gå til, vil ikke bli sett om dagen.

Lyst til og melde meg ut. Lettere og gi opp....i know, i know.. wimp.. men... Og gå i hi for sommern....!!! komme tilbake til høsten igjen? frister..!! men det ville vært synd.. kanskje.. viljen min skyter bare inn iblandt, lever noen sekunder..

Det føles ut som om alt dette lyset slår meg helt ut. Ligger meste parten av tiden.. ligget i en månde eller no nå, vært utenfor 4-5 ganger.. Står ikke opp selv om jeg er våken, det tror jeg er ganske nytt.. Blir liksom ikke utvilt, smerter her og der.

Orker bare ikke tanken på og bli sett.. tror det er grunnen for at jeg ikke vil gå ut nå.. vet ikke.. Alt er så mye mere synlig i lyset!!

*banner i kroken for seg selv*

[Gjest lillee_my88]

liker ikke sollys så godt jeg heller, er faktisk mer deprimert da enn på mørke,regnfulle kalde høsten og vinteren... skarpt sollys over lengre tid gir meg migrene i blant. føler det er en grunn til at jeg ikke liker våren/lyset, men vet ikke helt hva.. så har jeg fortrengt mye av barndommen og da.

[Gjest ferri]

liker ikke sollys så godt jeg heller, er faktisk mer deprimert da enn på mørke,regnfulle kalde høsten og vinteren... skarpt sollys over lengre tid gir meg migrene i blant. føler det er en grunn til at jeg ikke liker våren/lyset, men vet ikke helt hva.. så har jeg fortrengt mye av barndommen og da.

samme her, føler meg mere opplagt når det er grått og mørkt..

Svimmel av sol-lys.. Håpte rundt nyttår at jeg skulle klare dette bedre i år, prøve bli litt mere vant til lyset, men har ikke gått så bare så langt.. får bare lyst til og gi når jeg våkner og ser at det er lyst ute, kroppen er bare ei sild.. =)

Jeg tror en av mine grunner for at det ikke fungerer så bra er utseendet mitt, liker det ikke.. Men "bardommen" min er også store blanke ark, med et par striper på her også... brrrrr... okay, nå skal jeg stå opp og henge opp gardiner så får jeg fred og kan legge meg igjen !

[frosken]

Akkurat nå tror jeg du må gjøre noe så enkelt og vanskelig på samme tid som å ta deg sammen. Det er umulig å hjelpe deg dersom du ikke møter opp til legetimer og velger å isolere deg enda mer enn du har gjort før.

Du er (dessverre) frisk nok til selv å velge om du skal gå til grunne eller ikke.

Nå må du komme i gang:-)

[Gjest ferri]

Akkurat nå tror jeg du må gjøre noe så enkelt og vanskelig på samme tid som å ta deg sammen. Det er umulig å hjelpe deg dersom du ikke møter opp til legetimer og velger å isolere deg enda mer enn du har gjort før.

Du er (dessverre) frisk nok til selv å velge om du skal gå til grunne eller ikke.

Nå må du komme i gang:-)

Nå minte du meg på hvem jeg vil bli.. Jeg har litt lett for og glemme det store og hele bildet når det stormer.

Når jeg var et sted mellom 12-14 år, så jobbet jeg i en restaurant i byen, måtte gå ned Karl Johans gate, forbi Stortinget for og komme meg til stedet.

Hver gang jeg gikk forbi så satt det en sliten person på gata, rett over gata fra Stortinget.

Flere uker på rad så jeg at han satt der med nedbøyd hode og ett hvit papkrus forran ham. På det eksakt samme stedet som han alltid satt, hvis han ikke en sjeldent gang tittet opp så ville det vært helt umulig og se om han var i live eller ikke. Alle gikk forbi, ingen så ut som om de så ham engang. Eller ikke ville ham.

En dag jeg var på vei hjem fra jobb, etter og ha gått forbi ham som alle andre, så snudde jeg meg av enellerannen grunn. Da så jeg det jeg tror er det fineste jeg har sett.

Forran ham på huk satt det en dame med en utstrakt hånd som ville gi ham en pølse fra Narvesen. Det bildet elsker jeg.

Selv om jeg er nærsynt så var hun den vakkreste jeg noen gang har sett. Ble senere sur på megselv at jeg ikke gjorde som henne før, at jeg bare hadde gått forbi jeg også. Som henne ville jeg bli.

Ser at jeg er litt der nå at det fort kan svinge begge veier om jeg fortsetter og være redd for og ta eget ansvar. At det er nå jeg kan velge om jeg vil være henne, eller ham.

Vil så veldig gjerne få seiern å ende opp som henne.

Disse tankene om at jeg ikke passer inn, at det som ser ut som det mest realistiske; at jeg aldri kommer til og finne ro til og akseptere megselv er nedslående.. At det føles ut som om det er begrunnet når jeg innbiller megselv at alle stirrer.

men jeg skal til legen neste uke da vist. Har jo time!!! )

Hvor sends blommorna, frosken? Tulipaner, sant?

[bibben]

Nå minte du meg på hvem jeg vil bli.. Jeg har litt lett for og glemme det store og hele bildet når det stormer.

Når jeg var et sted mellom 12-14 år, så jobbet jeg i en restaurant i byen, måtte gå ned Karl Johans gate, forbi Stortinget for og komme meg til stedet.

Hver gang jeg gikk forbi så satt det en sliten person på gata, rett over gata fra Stortinget.

Flere uker på rad så jeg at han satt der med nedbøyd hode og ett hvit papkrus forran ham. På det eksakt samme stedet som han alltid satt, hvis han ikke en sjeldent gang tittet opp så ville det vært helt umulig og se om han var i live eller ikke. Alle gikk forbi, ingen så ut som om de så ham engang. Eller ikke ville ham.

En dag jeg var på vei hjem fra jobb, etter og ha gått forbi ham som alle andre, så snudde jeg meg av enellerannen grunn. Da så jeg det jeg tror er det fineste jeg har sett.

Forran ham på huk satt det en dame med en utstrakt hånd som ville gi ham en pølse fra Narvesen. Det bildet elsker jeg.

Selv om jeg er nærsynt så var hun den vakkreste jeg noen gang har sett. Ble senere sur på megselv at jeg ikke gjorde som henne før, at jeg bare hadde gått forbi jeg også. Som henne ville jeg bli.

Ser at jeg er litt der nå at det fort kan svinge begge veier om jeg fortsetter og være redd for og ta eget ansvar. At det er nå jeg kan velge om jeg vil være henne, eller ham.

Vil så veldig gjerne få seiern å ende opp som henne.

Disse tankene om at jeg ikke passer inn, at det som ser ut som det mest realistiske; at jeg aldri kommer til og finne ro til og akseptere megselv er nedslående.. At det føles ut som om det er begrunnet når jeg innbiller megselv at alle stirrer.

men jeg skal til legen neste uke da vist. Har jo time!!! )

Hvor sends blommorna, frosken? Tulipaner, sant?

Hei ferri!

Det var et fint bilde du delte med oss! Og så flott beskrevet!

Jeg håper du klarer å brette opp ermene for din egen del, og at du klarer å nyttiggjøre deg den hjelpen som er tilgjengelig. Det er viktig å komme i en slik situasjon, slik at de ressursene du har kommer opp i dagen og frem i lyset.

Viktigst av alt, er kanskje det vanskeligste av alt, nemlig å bli så glad i seg selv at man vil gjøre en innsats for seg selv. Det å skaffe seg selv læringserfaring på at ting nytter, og at livet blir bedre, er avgjørende for all utvikling. Det er en forutsetning for å komme seg ut av en drepressiv tilstand.

Jeg ønsker deg all lykke til, og håper at du har en god og klok lege, som kan hjelpe deg i riktig retning.

Klem fra

[Gjest ferri]

Hei ferri!

Det var et fint bilde du delte med oss! Og så flott beskrevet!

Jeg håper du klarer å brette opp ermene for din egen del, og at du klarer å nyttiggjøre deg den hjelpen som er tilgjengelig. Det er viktig å komme i en slik situasjon, slik at de ressursene du har kommer opp i dagen og frem i lyset.

Viktigst av alt, er kanskje det vanskeligste av alt, nemlig å bli så glad i seg selv at man vil gjøre en innsats for seg selv. Det å skaffe seg selv læringserfaring på at ting nytter, og at livet blir bedre, er avgjørende for all utvikling. Det er en forutsetning for å komme seg ut av en drepressiv tilstand.

Jeg ønsker deg all lykke til, og håper at du har en god og klok lege, som kan hjelpe deg i riktig retning.

Klem fra

Tusen takk Bibben!

Jeg merker at jeg har problemer med og tro noe godt som blir sagt til meg. F.eks når du nå synes det var fint det jeg skrev, så tenker jeg med engang at "det sier hun bare for og være snill" .. For jeg føler meg bare rar liksom at alt jeg gjør ikke passer inn under "normen" ;o.. vet ikke helt, det går seg vel til etterhvert håper jeg, at jeg kan slutt og.. uhm.. (hva heter det på norsk) second guess myself. At jeg kan slippe taket litt liksom. Og ikke synes jeg er så freak

Også blir det så mye verre her når jeg får disse "episodene" hvor alt ser svart ut. Får så lyst til og bare gi opp, og tenker ikke helt klart da. Jeg vil jo bli bedre, men veien ditt skremmer meg endel.

Legen virker veldig ok! En ung fyr, kanskje 30-35 et sted. Lurer litt på om han egentlig har så mye erfaring med raringer som meg, men jeg liker ham i allefall.. nå liker jeg "alle" da, men likevel.. Han er allright

Håper vi alle får en fin uke nå!!

[bibben]

Tusen takk Bibben!

Jeg merker at jeg har problemer med og tro noe godt som blir sagt til meg. F.eks når du nå synes det var fint det jeg skrev, så tenker jeg med engang at "det sier hun bare for og være snill" .. For jeg føler meg bare rar liksom at alt jeg gjør ikke passer inn under "normen" ;o.. vet ikke helt, det går seg vel til etterhvert håper jeg, at jeg kan slutt og.. uhm.. (hva heter det på norsk) second guess myself. At jeg kan slippe taket litt liksom. Og ikke synes jeg er så freak

Også blir det så mye verre her når jeg får disse "episodene" hvor alt ser svart ut. Får så lyst til og bare gi opp, og tenker ikke helt klart da. Jeg vil jo bli bedre, men veien ditt skremmer meg endel.

Legen virker veldig ok! En ung fyr, kanskje 30-35 et sted. Lurer litt på om han egentlig har så mye erfaring med raringer som meg, men jeg liker ham i allefall.. nå liker jeg "alle" da, men likevel.. Han er allright

Håper vi alle får en fin uke nå!!

Hei ferri!

Takk for at du skriver tilbake, og takk for at du avdekker mistankene du sliter med. Det gjør det mulig for meg å fortelle deg at det du tenker er feil, og at du er på en aldri så liten bærtur på dette området.

Jeg har ikke noe problem med å forstå hvordan du tenker. Folk flest har sikkert gjort seg tanker om hvorvidt positiv tilbakemelding gis av oppriktighet eller ei. Det er antagelig ganske menneskelig å ha det slik. Men graden av denne måten å tenke på, varierer nok, og kan være mer eller mindre gunstig og ”helsefremmende”.

Jeg oppfatter at du nok er mer skeptisk enn det som er godt for deg.

Det er et par ting du kan skrive deg bak øret med en gang.

For det første hadde jeg ikke trengt å stoppe opp ved innlegget ditt. Jeg har en del andre ting jeg kan foreta meg i påsken :-), så jeg hadde ikke trengt å respondere. Men fordi du gjorde inntrykk, og fordi jeg syntes du delte noe fint, ja - på en nær måte, ønsket jeg å respondere. Jeg kunne selvsagt unnlatt å fortelle at du gjorde inntrykk. Men, du ga meg/oss noe, og jeg fikk lyst til å ”takke” for det.

Du skriver at du er redd for at jeg skriver dette bare for å være snill.

Da spør jeg deg: delte du den lille historien med oss bare for å være snill, eller gjorde du det fordi det var et opprikitg ønske om å dele noe viktig?

Hvis man blir for lenge inne i hulen sin, slik du er i ferd med, avskjærer man sin egen mulighet for å sanke korrigerende erfaringer. Man kan i for lang tid bli liggende å ruge på gale oppfatninger om omverden. Hvis man da i tillegg ikke er helt i slaget, kan oppfatningene få et så negativt og skjevt innhold, at man til slutt er overbevist om at mennesker for eksempel ikke vil en vel.

Hvis din omgang med andre begrenser seg til dol-verdenen, ser du jo selv at det finnes mange, mange varme mennesker.

Hva med ditt eget svar i natt til den som var engstelig for å bli frosset ut?

Mente du egentlig ikke det du skrev til vedkommende? Skrev du det bare for å være snill? Nei, jeg tror ikke du gjorde det. Jeg tror du mente hva du skrev. På samme måte mente jeg det jeg skrev til deg.

Jeg tror du gjør deg selv en tjeneste hvis du disiplinerer din tanke til å tro på andres godhet og velvilje, i alle fall et godt stykke på vei.

Du skriver at legen virket ok. Det er et godt utgangspunkt. Prøv å si til deg selv at han vil hjelpe deg. At dere, du og han, kan etablere et samarbeid for å få deg skikkelig på fote igjen. En slik holdning til ham er konstruktiv, og vil kunne være en ”eye opener” for din mulighet til å tro på det gode i deg selv og andre.

Lykke til!

[Gjest ferri]

Hei ferri!

Takk for at du skriver tilbake, og takk for at du avdekker mistankene du sliter med. Det gjør det mulig for meg å fortelle deg at det du tenker er feil, og at du er på en aldri så liten bærtur på dette området.

Jeg har ikke noe problem med å forstå hvordan du tenker. Folk flest har sikkert gjort seg tanker om hvorvidt positiv tilbakemelding gis av oppriktighet eller ei. Det er antagelig ganske menneskelig å ha det slik. Men graden av denne måten å tenke på, varierer nok, og kan være mer eller mindre gunstig og ”helsefremmende”.

Jeg oppfatter at du nok er mer skeptisk enn det som er godt for deg.

Det er et par ting du kan skrive deg bak øret med en gang.

For det første hadde jeg ikke trengt å stoppe opp ved innlegget ditt. Jeg har en del andre ting jeg kan foreta meg i påsken :-), så jeg hadde ikke trengt å respondere. Men fordi du gjorde inntrykk, og fordi jeg syntes du delte noe fint, ja - på en nær måte, ønsket jeg å respondere. Jeg kunne selvsagt unnlatt å fortelle at du gjorde inntrykk. Men, du ga meg/oss noe, og jeg fikk lyst til å ”takke” for det.

Du skriver at du er redd for at jeg skriver dette bare for å være snill.

Da spør jeg deg: delte du den lille historien med oss bare for å være snill, eller gjorde du det fordi det var et opprikitg ønske om å dele noe viktig?

Hvis man blir for lenge inne i hulen sin, slik du er i ferd med, avskjærer man sin egen mulighet for å sanke korrigerende erfaringer. Man kan i for lang tid bli liggende å ruge på gale oppfatninger om omverden. Hvis man da i tillegg ikke er helt i slaget, kan oppfatningene få et så negativt og skjevt innhold, at man til slutt er overbevist om at mennesker for eksempel ikke vil en vel.

Hvis din omgang med andre begrenser seg til dol-verdenen, ser du jo selv at det finnes mange, mange varme mennesker.

Hva med ditt eget svar i natt til den som var engstelig for å bli frosset ut?

Mente du egentlig ikke det du skrev til vedkommende? Skrev du det bare for å være snill? Nei, jeg tror ikke du gjorde det. Jeg tror du mente hva du skrev. På samme måte mente jeg det jeg skrev til deg.

Jeg tror du gjør deg selv en tjeneste hvis du disiplinerer din tanke til å tro på andres godhet og velvilje, i alle fall et godt stykke på vei.

Du skriver at legen virket ok. Det er et godt utgangspunkt. Prøv å si til deg selv at han vil hjelpe deg. At dere, du og han, kan etablere et samarbeid for å få deg skikkelig på fote igjen. En slik holdning til ham er konstruktiv, og vil kunne være en ”eye opener” for din mulighet til å tro på det gode i deg selv og andre.

Lykke til!

Tjena Bibbs

Jeg trengte og høre det du skrev om nå. Men forrandring for meg kommer vel ikke over natten på dette området. Det kverner fortsatt rundt at folk har baktanker. Ikke at jeg mener at de er slemme for det, det ligger bare liksom der, vet ikke hvorfor. Ser nå at det gjør det vannskelig og komme igjennom til meg..

Når jeg skrev det andre, så tenkte jeg ikke på hvorfor egentlig. Det var bare minnet jeg husket, også måtte jeg forklare det.. hmm.. du ga meg endel og tenke på nå Hvis jeg ikke er så annderledes en andre på dette, så ville det kanskje være en lettelse.. Altså... grunner på hvorfor man gjør noe.. or maybe not, i dunno.. får ikke forklart meg helt bra her...

Det du sier om at jeg har et litt vridd bildet på dette går jeg med på. Kommer kanskje til og ta lang tid og snu på denne oppfattningen min av folk? Det er jo liksom ikke no jeg pleier og si til noen: "jeg tror ikke på deg" Blir jo som og si til noen at de lyver, og det er jo ikke pent. så blir bare gående og grubble på intensjoner ja..

Tenker iblandt på dette, og har forestilt meg at selv om jeg kanskje en dag skulle finne kjærlighet hoss en annen, så ser det ut nå som at jeg fortsatt hadde hatt problemer med og tro på henne eller ham om personen hadde sagt noe fint om meg.

Har fortalt psyk.sykepleier et par ganger at jeg har problemer med og tro på gode ting hun og andre sier om meg. Og hun har prøvd og ruske litt opp i meg her også.. Kommer vel til og ta tid.. Ser ikke åssen jeg kan komme bort fra denne tankegangen idag. Konstant påminnelse fra andre fungerer vel ikke helt til daglig akuratt, men det må kanskje skje noe spessielt for og få meg bort frra dette?

Det ville kanskje ikke nytte og bli "påminnet" heller, når jeg har en så kraftig sperre her..

Vet ikke.. det er vel flere ting som henger sammen her. Usikkerhet, selvbildet, selvfølelsen og alt dette?

Kommer til og spare på innlegget ditt og lese det flere ganger om det er allright. Må finne meg no mat, magen grubbler den også. Jeg vil gjerne prate mere om dette nå altså, men må tenke litt mere

[bibben]

Tjena Bibbs

Jeg trengte og høre det du skrev om nå. Men forrandring for meg kommer vel ikke over natten på dette området. Det kverner fortsatt rundt at folk har baktanker. Ikke at jeg mener at de er slemme for det, det ligger bare liksom der, vet ikke hvorfor. Ser nå at det gjør det vannskelig og komme igjennom til meg..

Når jeg skrev det andre, så tenkte jeg ikke på hvorfor egentlig. Det var bare minnet jeg husket, også måtte jeg forklare det.. hmm.. du ga meg endel og tenke på nå Hvis jeg ikke er så annderledes en andre på dette, så ville det kanskje være en lettelse.. Altså... grunner på hvorfor man gjør noe.. or maybe not, i dunno.. får ikke forklart meg helt bra her...

Det du sier om at jeg har et litt vridd bildet på dette går jeg med på. Kommer kanskje til og ta lang tid og snu på denne oppfattningen min av folk? Det er jo liksom ikke no jeg pleier og si til noen: "jeg tror ikke på deg" Blir jo som og si til noen at de lyver, og det er jo ikke pent. så blir bare gående og grubble på intensjoner ja..

Tenker iblandt på dette, og har forestilt meg at selv om jeg kanskje en dag skulle finne kjærlighet hoss en annen, så ser det ut nå som at jeg fortsatt hadde hatt problemer med og tro på henne eller ham om personen hadde sagt noe fint om meg.

Har fortalt psyk.sykepleier et par ganger at jeg har problemer med og tro på gode ting hun og andre sier om meg. Og hun har prøvd og ruske litt opp i meg her også.. Kommer vel til og ta tid.. Ser ikke åssen jeg kan komme bort fra denne tankegangen idag. Konstant påminnelse fra andre fungerer vel ikke helt til daglig akuratt, men det må kanskje skje noe spessielt for og få meg bort frra dette?

Det ville kanskje ikke nytte og bli "påminnet" heller, når jeg har en så kraftig sperre her..

Vet ikke.. det er vel flere ting som henger sammen her. Usikkerhet, selvbildet, selvfølelsen og alt dette?

Kommer til og spare på innlegget ditt og lese det flere ganger om det er allright. Må finne meg no mat, magen grubbler den også. Jeg vil gjerne prate mere om dette nå altså, men må tenke litt mere

Ferri!

Jeg har mer tro på det å fokusere på alle de små, positive dryppene, de vennlige tingene som kommer fra andre, enn den store, overveldende hendelsen.

En stor positiv erfaring, vil antagelig bli tilskrevet en slags unntakstilstand og en "exception from the rule" enn alle de små.

Ønsker deg en god dag, og håper du får anledning til å samle litt brukbar feedback.