Deprimert over døden

[Anette87]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Men mitt problem er at jeg går rundt og er mye lei meg fordi jeg tenker på døden. Når jeg prøver og snakke til andre om hva jeg tenker, virker det ikke helt som om de skjønner hvorfor jeg tenker sånn. Men det gjør jeg. Det som skjer er at mange ganger om dager kommer jeg inn på at jeg til slutt aldri vil eksistere mer. Jeg vil bli helt borte, og at dette kan skje når som helst. Jeg tenker så mye på dette at jeg blir kjempe redd og får en lang og kald grøsning i kroppen. Dette er utrolig slitsomt for dette skjer ofte hver dag. Når jeg ser folk dør på tv eller film, eller at jeg leser om det i nyhetene blir jeg kjempe redd. Jeg orker ikke å gå rundt og er redd og lei meg hele tiden. Jeg får helt noia, og jeg føler jeg sitter fast i min egen kropp og venter på noe som er uungåelig. Jeg vil gjerne snakke med noen som vet om dette problemmet eller som har hatt det for jeg vil gjøre alt jeg kan for å leve normalt i dette ene livet jeg lever nå.

Håper på respons fra noen..

[Gjest ghb64]

Jeg synes det du beskriver ligner angst. I så fall finnes det teknikker for å klare slike situasjoner som du beskriver.

Du skriver at det kan skje når som helst, men det er vel lite sannsynelig?

Hvis du ikke allerede er i behandling for dette kan du snakke med fastlegen din.

Det er gode muligheter til å få hjelp med dette.

[Gjest togli]

Når jeg var liten spurte jeg en gammel dame om hun snart skulle dø ;-) Hun svarte at hun håpte det ikke var så veldig lenge til hun fikk dø. Hun var nemlig sliten i kroppen og gledet seg til den dagen hun fikk slippe. Dette gjorde uutslettelig inntrykk på meg.

Jeg tenkte at vi mennesker hele tiden endrer meninger om saker og ting. Små barn tenker f.eks. at de aldri skal ha kjæreste. De vil bo sammen med mamma og pappa hele livet! Når man får tenåringer i huset, så skjønner man kjapt at det eneste de ønsker er å flytte for seg selv ;-)

Mine barns oldemor er 90 år gammel. Hun sier at hun håper å slippe å bli 100 år. Det blir altfor slitsomt.

Vi er unge og friske og ønsker selvsagt å leve lenge. For oss er det vanskelig å forstå at vi kanskje en gang vil se på døden som en befrielse.

Mest sannsynlig blir du ei riktig så gammel dame:-)

Jeg tror det er viktig å prøve å ikke bekymre seg om ting som mest sannsynlig ikke vil skje (jeg jobber selv med saken ;-)).

Selv er jeg mamma til tre små barn, så tanken på å dø nå skremmer vettet av meg! Jeg unngår derfor å tenke på dette. Ingen vet hva livet vil bringe og vi bør prøve så godt vi kan å styre tankene i positiv retning:-)

Hvis du sliter altfor mye med dette, så bør du kanskje få profesjonell hjelp?