For mye dill

[Gjest svart rose]

Er det for mye "dill" med psykiske syke?

Har en venninne som er bipolar, noe som medfører at hun til tider er meget selvopptatt, og ikke kan ta hensyn til andre enn seg selv, heller ikke sine barn.

Jeg opplever at alle diller og støtter opp under at det er så fryktelig synd på henne, spesielt helsepersonell. Jeg forstår at det ikke bare er å "ta seg sammen", men å helt lukke øynene for alt utenom sine egne behov går ikke ann. Slutter f.eks. med sine medisiner, fordi hun tror hun er frisk, og blir derfor syk igjen, gang etter gang. Jeg har dessverre ikke mere forståense igjen.

Synes så synd på barna hennes!

Mulig jeg ikke kan sette meg inn i en slik situasjon/sykdom, men kanskje det hadde vært bedre å stille noen krav.

[Gjest D*lilith]

Synest ikke det er for mye "dill" med psykisk syke,heller omvendt,det stilles krav overalt og "ta deg sammen" den er kjent....men noen klarer det bare ikke.

Tror ikke de som ikke har det slik kan sette seg inn i det,det er ikke gøy og ikke klare alt som alle andre klarer,tror du ikke heller man vil klare?

Har ei venninne som sier "Du er ikke syk du,du trenger bare et spark bak"....det gjør meg frustrert og lei....

[Gjest Anna Belinda]

Man bør stille krav til psykisk syke på samme måte som man stiller krav til andre. Jeg er selv bipolar og det kan gå veldig opp og ned, men jeg vil ikke sitte å synes synd på meg selv for det. Jeg syns det er kjempefint om noen stiller krav til meg og får meg litt opp. Et spark bak, rett og slett. Det kan høres ut som det er det denne dama trenger. Særlig om hun har barn som påvirkes av oppførselen hennes.

[Gjest Anna Belinda]

Synest ikke det er for mye "dill" med psykisk syke,heller omvendt,det stilles krav overalt og "ta deg sammen" den er kjent....men noen klarer det bare ikke.

Tror ikke de som ikke har det slik kan sette seg inn i det,det er ikke gøy og ikke klare alt som alle andre klarer,tror du ikke heller man vil klare?

Har ei venninne som sier "Du er ikke syk du,du trenger bare et spark bak"....det gjør meg frustrert og lei....

Det kommer selvsagt an på hvor syk man er også. Men er man bipolar som dama i hovedinnlegget, så har man gode perioder innimellom. Jeg har selv vært veldig deprimert og isolert meg veldig. Selv om jeg ikke har "klart" å gjennomføre ting, har det vist seg at jeg klarer det likevel fordi noen ga meg en puff i riktig retning. Men det forutsetter at puffet er stort/lite nok til at målet kan gjennomføres. Ofte er det viljen det går på, selv om det er lett å skylde på psykdommen.

Ta hensyn til at vedkommede er psyk, men ikke la psykdomen overta.

[Melba1365380968]

Det burde helt klart stilles krav til oss som er psykisk syke også, så lenge de kravene er tilpasset det vi faktisk kan utføre der og da. Man må alltid huske på at for at et menneske skal være i stand til å gi noe til et annet menneske, så må mennesket klare å gi noe til seg selv først. Hvis man ikke klarer å ta vare på seg selv og sine basale behov, så har man ingenting å gi videre til medmennesker.

Ingen stiller krav til at en svært somatisk syk person skal gi og gi til medmennesker, men når det er snakk om psykisk syke så er det liksom noe annet har jeg inntrykk av. Selvsagt er det tragisk når det går utover barn og familie/venner, men hva skal man gjøre?

Og igjen: dette er jo svært individuelt og avhengig av diagnose, men jeg synes det er viktig at vi husker på at selv om man ikke er "synlig" syk (type hele kroppen i gips eller på cellegift), så kan man være like syk.

[Gjest figa]

Det kommer selvsagt an på hvor syk man er også. Men er man bipolar som dama i hovedinnlegget, så har man gode perioder innimellom. Jeg har selv vært veldig deprimert og isolert meg veldig. Selv om jeg ikke har "klart" å gjennomføre ting, har det vist seg at jeg klarer det likevel fordi noen ga meg en puff i riktig retning. Men det forutsetter at puffet er stort/lite nok til at målet kan gjennomføres. Ofte er det viljen det går på, selv om det er lett å skylde på psykdommen.

Ta hensyn til at vedkommede er psyk, men ikke la psykdomen overta.

Jeg er opptatt at man ikke kan skylde ALT på sykdommen sin. Hvis noen kritiserer en psyk for en ikke akseptabel oppførsel o.l., har noen en tendens til å forklare det med at "jammen, jeg jo syk, derfor må det være greit at jeg gjør sånn og sånn"

Jeg kjenner for eksempel en som er helt ekstrem. Han slenger frekke, stygge kommentarer hele tiden. Klarer å treffe andres ømme punkter og gjøre narr av dem. Sier til pene jenter at de kunne spille i pornofilm og mobber skallede menn. Etterpå sier han at han var psykotisk eller manisk da han sa det. Og så skal vi liksom derfor alltid tilgi han.

Poenget mitt er at enten man er frisk eller syk, er det lov å bruke normal folkeskikk og ta i bruk sine sosiale antenner.

[Gjest svart rose]

Man bør stille krav til psykisk syke på samme måte som man stiller krav til andre. Jeg er selv bipolar og det kan gå veldig opp og ned, men jeg vil ikke sitte å synes synd på meg selv for det. Jeg syns det er kjempefint om noen stiller krav til meg og får meg litt opp. Et spark bak, rett og slett. Det kan høres ut som det er det denne dama trenger. Særlig om hun har barn som påvirkes av oppførselen hennes.

Det er ingen god følelse og ikke ha mere forståelse igjen heller. Hun er en god venninne gjennom mange år, men jeg klarer ikke å forstå og jatte med mere, og se hennes prioriteringer som kun gavner seg selv.

Jeg trekker meg unna, og vi treffes skjeldnere og skjeldnere. Trist.

[Gjest D*lilith]

Det kommer selvsagt an på hvor syk man er også. Men er man bipolar som dama i hovedinnlegget, så har man gode perioder innimellom. Jeg har selv vært veldig deprimert og isolert meg veldig. Selv om jeg ikke har "klart" å gjennomføre ting, har det vist seg at jeg klarer det likevel fordi noen ga meg en puff i riktig retning. Men det forutsetter at puffet er stort/lite nok til at målet kan gjennomføres. Ofte er det viljen det går på, selv om det er lett å skylde på psykdommen.

Ta hensyn til at vedkommede er psyk, men ikke la psykdomen overta.

I noen tilfeller kan det være viljen det går på ja,men ikke i alle....noen klarer simpelten ikke..

Å skylde på sykdommen er feil ja..men hva skal man gjøre da når man ikke makter?

Skulle ønske jeg klarte mer og var som "alle andre"

[Gjest melmøll]

Jeg vet ikke...Jeg er ikke bipolar, men jeg opplever _ikke_ å bli dulla med verken av helsevesenet eller nærmeste. Jeg synes fastlegen min er ganske tøff, stiller krav til hva jeg skal gjøre, jeg må trene, jeg må gå i terapi osv... Og det er jeg glad for. Jeg vet om noen som bare blir sykemeldt og gitt beroligende. Det er ikke bra.

Jeg ville ønske av en god venninne at jeg kunne snakke med henne om problemene mine og få støtte, men jeg synes også at det er kjempeviktig å klare å legge bort problemer og snakke om hyggelige ting, og gjøre noe hyggelig sammen. Hvis hun ikke makter det, synes jeg ikke det er rart om du blir sliten og trekker deg unna etterhvert.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ikke her heller kan vi generalisere. Hvordan pasienter blir behandlet varierer dessverre ekstremt med hvem som er behandler.

At for mange blir "dillet" med, kan jeg være enig i. Litt mer DrPhil kan ofte være på sin plass.

[Gjest maaaka]

jeg har selv bipolar lidelse, og det samme hadde faren min. Jeg blir skikkelig oppgitt når jeg leser om slike som venninnenen din, som får hjelp av medisiner, så "tror de at de er friske"(???) og så slutter de og blir dårlig igjen. Særlig når de har barn, de går jo ut over barna! Og venner. Faren min gjorde aldri sånn Ikke jeg heller, har det så fælt når jeg er syk at jeg faktisk ikke tørr slutte på tablettene.

Jeg ville ikke funnet meg i slik av en venninne. Uansett sykdom eller diagnose, så går det an å oppføre seg som folk. Har vært nødt til å kutte ut ei som har store psykiske plager og derfor kommer med ukvemsord, jeg orker ikke bli behandlet slik uansett. Noen er altfor selvopptatte. Går ikke i lengden når de tar alt negativt om du ikke følger deres pipe og så kommer med personangrep.

[basssee]

Ikke her heller kan vi generalisere. Hvordan pasienter blir behandlet varierer dessverre ekstremt med hvem som er behandler.

At for mange blir "dillet" med, kan jeg være enig i. Litt mer DrPhil kan ofte være på sin plass.

Spørs hvordan det blir i praksis. DrPhil er iscenesatt til hver minste detalj, som svært mye annet på amerikansk tv