vanskelige mennesker

[Gjest melmøll]

Sånn jeg føler det nå, så er det slik at halve familien min er vanskelig. Jeg har noen som er veldig lette og koselige å omgåes, men så jeg jeg den andre halvparten som er fryktelig slitsomme, enten fordi de er svært nærtagne, kontrollerende, manipulerende, eller gir meg skyldfølelse, og følelse av å ikke strekke til.

Det jeg lurer på er om det kan være sånn? Kan det hende at jeg har mange vanskelige i min familie, eller er det meg som er problemet? Legen min sier at jeg ikke må fokusere på det, men jeg klarer ikke la det være. Hver gang jeg har kontakt med den ene halvparten av familien så blir jeg lei meg og føler meg dårligere.

Jeg føler meg som et barn, som ønsker så inderlig å bli likt. Jeg ønsker et godt forhold til alle, foreldre og søsken. Jeg forsøker gang på gang, men blir stadig skuffet over den ene halvparten. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne leve med å ha det sånn.

Skulle ønske jeg klarte å drite i dem, a jeg kunne finne min selvfølelse utenfor familien. Jeg lurer på om det er det at jeg tolker alt i verste mening, og at jeg tar meg veldig nær at kritikk. Eller er det de andre som er urimelige?

Hva med den enkle halvparten da? Hva er det som gjør de så lette og koselige å være sammen med? Det er vel det at de er så gode å prate med, så støttende og velmenende. Så flinke til å respektere andes meninger og valg.

Skjønner ikke hvor jeg vil hen med dette, men jeg tenker så mye på det og kommer ingen vei.....

:-(

[Gjest lillee_my88]

jeg tror det blir litt som mobbing: den som er svak fra før er lettere bytte (f eks de fleste som blir mobba blir også dårlig behandlet hjemme og kan dermed virke litt svakere,jeg hadde d ihvertfall slik, så ikke misforstå at jeg kaller mobbeofre svake!) og at familien din er slike mennesker (ofte har man "uvaner" som går i arv) og at de syns du er svak, og skal "ta" deg. Om du viser deg sterkere tilbake, (si nei,ikke bli såret (synlig) av kommentarer/svare tilbake) så kanskje de holder kjeft?

Selv er deler av min familie helt fullstending håpløs, mora mi har psykisk mishandlet meg hele barndommen, og sprer løgner om vennene mine til mormor, som da blir bekymret for jeg må jo ikke være med dem! de røyker jo hasj! (var noen venninner av mormor som hadde sett dette..jaha så mormors venninner vet hvordan mine venner ser ut?er jo tydelig hvor slikt kommer fra...)

samtidig så går "barn med skilte foreldre" i arv hos min tante, som har 4 barn, med 2 fedre, og de 2 eldste har nå fått seg barn selv, men bor ikke med den andre part. skulle jo tro at skilsmissebarn prøvde så godt de kunne å ikke gjøre samme "feilen" som foreldrene gjorde? Men der lærer de tydeligvis ikke av sine feil, og det gjør kanskje ikke folkene hos deg heller? At når de eldste er slemme/håpløse, så tar de yngre etter pga de ikke ser hvor galt det er?

[Gjest melmøll]

jeg tror det blir litt som mobbing: den som er svak fra før er lettere bytte (f eks de fleste som blir mobba blir også dårlig behandlet hjemme og kan dermed virke litt svakere,jeg hadde d ihvertfall slik, så ikke misforstå at jeg kaller mobbeofre svake!) og at familien din er slike mennesker (ofte har man "uvaner" som går i arv) og at de syns du er svak, og skal "ta" deg. Om du viser deg sterkere tilbake, (si nei,ikke bli såret (synlig) av kommentarer/svare tilbake) så kanskje de holder kjeft?

Selv er deler av min familie helt fullstending håpløs, mora mi har psykisk mishandlet meg hele barndommen, og sprer løgner om vennene mine til mormor, som da blir bekymret for jeg må jo ikke være med dem! de røyker jo hasj! (var noen venninner av mormor som hadde sett dette..jaha så mormors venninner vet hvordan mine venner ser ut?er jo tydelig hvor slikt kommer fra...)

samtidig så går "barn med skilte foreldre" i arv hos min tante, som har 4 barn, med 2 fedre, og de 2 eldste har nå fått seg barn selv, men bor ikke med den andre part. skulle jo tro at skilsmissebarn prøvde så godt de kunne å ikke gjøre samme "feilen" som foreldrene gjorde? Men der lærer de tydeligvis ikke av sine feil, og det gjør kanskje ikke folkene hos deg heller? At når de eldste er slemme/håpløse, så tar de yngre etter pga de ikke ser hvor galt det er?

Hei lillee_my88

Du har det visst ikke så lett med din familie du heller.

Det der du sier om moren din, jeg mener, hvem har interesse av å spre løgner om sin datters venninner da? Sånt er bare helt sprøtt! Jeg opplever ikke akkurat det, men noe lignende.

Skjønner hva du mener om det med mobbeofre. Jeg mener heller ikke at mobbeofre er svake, og heller ikke at det er noe galt med dem, men det er noe som gjør at andre blir lettere "ofre" enn andre, og det er at de tar til seg stygge ord og trekker seg sammen. Jeg mener at det at jeg har sosial angst har gjort at jeg er mer utsatt, fordi jeg lyser usikker og tør ikke ta igjen.

Jeg kan vel ikke kalle det innen familien min for mobbing, men jeg følelsene mine er ofte avvist og det er vondt. F.eks ble jeg mobbet gjennom skolen, og kom hjem og sa det, og fikk høre at min bror hadde det værre. De tror altså ikke på meg! Sånne ting sårer.

Men jeg mener også at jeg på en måte "lar" dem herse med meg, fordi jeg er så usikker og søker støtte fra dem. F.eks tenker jeg at de ville bli mer glad i meg hvis jeg slanket meg, så jeg sa at jeg vil gå ned litt. Men da begynner mamma stadig og kommenterer vekten min, har du gått ned nå? Nå har du vel gått ned? Du er flink til å kle deg så du virker slankere, osv. Og da tenker jeg at jeg får bekreftelse på at de virkelig synes jeg bør gå ned. For svaret jeg var ute etter er egentlig at de skal si, nei du er da fin, du trenger ikke gå ned.

[willow]

Hei lillee_my88

Du har det visst ikke så lett med din familie du heller.

Det der du sier om moren din, jeg mener, hvem har interesse av å spre løgner om sin datters venninner da? Sånt er bare helt sprøtt! Jeg opplever ikke akkurat det, men noe lignende.

Skjønner hva du mener om det med mobbeofre. Jeg mener heller ikke at mobbeofre er svake, og heller ikke at det er noe galt med dem, men det er noe som gjør at andre blir lettere "ofre" enn andre, og det er at de tar til seg stygge ord og trekker seg sammen. Jeg mener at det at jeg har sosial angst har gjort at jeg er mer utsatt, fordi jeg lyser usikker og tør ikke ta igjen.

Jeg kan vel ikke kalle det innen familien min for mobbing, men jeg følelsene mine er ofte avvist og det er vondt. F.eks ble jeg mobbet gjennom skolen, og kom hjem og sa det, og fikk høre at min bror hadde det værre. De tror altså ikke på meg! Sånne ting sårer.

Men jeg mener også at jeg på en måte "lar" dem herse med meg, fordi jeg er så usikker og søker støtte fra dem. F.eks tenker jeg at de ville bli mer glad i meg hvis jeg slanket meg, så jeg sa at jeg vil gå ned litt. Men da begynner mamma stadig og kommenterer vekten min, har du gått ned nå? Nå har du vel gått ned? Du er flink til å kle deg så du virker slankere, osv. Og da tenker jeg at jeg får bekreftelse på at de virkelig synes jeg bør gå ned. For svaret jeg var ute etter er egentlig at de skal si, nei du er da fin, du trenger ikke gå ned.

Jeg kjenner meg veldig mye igjen i det du sier. I min familie er selve kjernefamilien helt håpløs, mens en del av mine tanter og søskenbarn er veldig flotte mennesker. Som deg ble jeg mobbet. Jeg husker ikke hvordan det var å fortelle det hjemme før, jeg kan ikke huske at jeg faktisk sa noe om det (opplevde ikke at de brydde seg noe videre heller). I ettertid har jeg prøvd å fortelle om diverse daværende og nåværende plager (har gått hos tre psykologer, og har egentlig gitt opp å bli noe særlig bedre enn jeg er per dags dato). Da kommer det som du skriver kom når du fortalte at du ble mobbet: noen hadde det verre. Min søster sier hun har det verre, min mor sier hun har det verre....etc etc. Det er ganske umulig å forholde seg til.

Mitt store prosjekt om dagen er det lillee_my88 nevner. Å vise seg som sterkere. Det er jaggu ikke lett, og noen ganger er jeg for sliten til å en gang prøve. Det er ikke så enkelt som at de godtar et nei, eller godtar et svar de ikke liker. De kjemper med nebb og klør tilbake, for å kunne behandle meg akkurat så lusent som de selv måtte ønske. Jeg tror det går en grense for hvor lenge man skal kjempe for respekt. Vi må alle finne denne selv. Jeg har valgt å distansere meg fra min familie. Jeg ser dem veldig lite. Jeg har fortalt dem hvorfor, men de stopper ikke helt å ta kontakt likevel. Iallefall noen av dem. Tror min far tok meg seriøst på at jeg ikke ville komme på påskemiddag. Jeg løy til ham om hvorfor (fordi jeg ikke følte for å si sannheten rett foran så mye onkler og tanter), men han er en av de få jeg tror at forstår.

Ble mye om meg og mitt dette. Ville bare si jeg tror jeg har en anelse om hva det er du går gjennom. Det er ikke lett. Men ja, våg å sette grenser. Våg å være kravstor. Våg å være "egoistisk". Om nødvendig: ta litt avstand. Slitsomt, men det hjelper iallefall litt.

[Gjest melmøll]

Jeg kjenner meg veldig mye igjen i det du sier. I min familie er selve kjernefamilien helt håpløs, mens en del av mine tanter og søskenbarn er veldig flotte mennesker. Som deg ble jeg mobbet. Jeg husker ikke hvordan det var å fortelle det hjemme før, jeg kan ikke huske at jeg faktisk sa noe om det (opplevde ikke at de brydde seg noe videre heller). I ettertid har jeg prøvd å fortelle om diverse daværende og nåværende plager (har gått hos tre psykologer, og har egentlig gitt opp å bli noe særlig bedre enn jeg er per dags dato). Da kommer det som du skriver kom når du fortalte at du ble mobbet: noen hadde det verre. Min søster sier hun har det verre, min mor sier hun har det verre....etc etc. Det er ganske umulig å forholde seg til.

Mitt store prosjekt om dagen er det lillee_my88 nevner. Å vise seg som sterkere. Det er jaggu ikke lett, og noen ganger er jeg for sliten til å en gang prøve. Det er ikke så enkelt som at de godtar et nei, eller godtar et svar de ikke liker. De kjemper med nebb og klør tilbake, for å kunne behandle meg akkurat så lusent som de selv måtte ønske. Jeg tror det går en grense for hvor lenge man skal kjempe for respekt. Vi må alle finne denne selv. Jeg har valgt å distansere meg fra min familie. Jeg ser dem veldig lite. Jeg har fortalt dem hvorfor, men de stopper ikke helt å ta kontakt likevel. Iallefall noen av dem. Tror min far tok meg seriøst på at jeg ikke ville komme på påskemiddag. Jeg løy til ham om hvorfor (fordi jeg ikke følte for å si sannheten rett foran så mye onkler og tanter), men han er en av de få jeg tror at forstår.

Ble mye om meg og mitt dette. Ville bare si jeg tror jeg har en anelse om hva det er du går gjennom. Det er ikke lett. Men ja, våg å sette grenser. Våg å være kravstor. Våg å være "egoistisk". Om nødvendig: ta litt avstand. Slitsomt, men det hjelper iallefall litt.

Det er selvfølgelig leit at det er flere som har det vanskelig med sin familie, men når det først er slik, så er jeg glad for at du vil dele dine tanker med meg. Det er jo gjerne den lykkelige familien som synes. det er intressant å høre hvordan andre opplever å ikke ha det så greit med sine nærmeste.