Psykiatri; tabu? En skam å være psykisk syk?

[frosken]

Jeg er enig med deg - man er som man er. Kjedelig om alle var like. Jeg har alltid ment at hver og en av oss er unike, fordi det ikke finnes noen "kopi" av oss. Jeg ser ikke ned på noen. Har faktisk problemer med å se ned på noen som omgivelsene sier jeg bør se ned på...

Får dårlig samvittighet her. Var kansje et dumt spm, med dårlig ordvalg. Håper ikke at noen misforstår..

Jeg spurte fordi jeg har vokst opp med at dette er et tabuområde,- at psyk.problemer er noe man ikke snakker høyt om.. Det har gjort meg usikker osv.. På meg selv. Ville høre hva andre mente med dette.

I mitt syn er altså alle like gode, friske som syke.

En del av tittelen på det opprinnelige innlegget ditt var "En skam å være psykisk syk?"

Skam tenker jeg primært på som en subjektiv følelse. Jeg tror at mange med psykiske lidelser har en variant av skam- eller skyldfølelse knyttet til evt. manglende funksjon.

Hvorvidt f.eks. nær familie skammer seg over sine psyke familiemedlemmer, tror jeg varierer. Ved alvorlige lidelser, tror jeg familien oppfatter at problemene er utenfor det kontrollerbare for den som er syk, og dermed reduseres for mange også usikkerheten og evt. skamfølelse som kanskje har vært knyttet til denne type sykdommer fra gammelt av. Ved lettere psykiske lidelser, tror jeg situasjonen kan være vanskeligere å akseptere for familien. Tanken om at kanskje det ville hjelpe om vedkommende tok seg litt mer sammen, er kanskje nærliggende, og det uavklarede kan gi grobunn for mange ulike typer følelser også for pårørende.

Et helt annet tema er hvorvidt det burde være slik at man føler skam som følge av psykiske lidelser.

Jeg synes ofte at det skjer en sammenblanding av hvordan ting er og hvordan ting burde være i debatter om dette temaet.

[Gjest Jente31]

Nei, psykisk syke er ikke dårligere mennesker. Det var et fint innslag i VG HELG på lørdag, med intervju av flere mennesker som har opplevd at psykisk eller fysisk sykdom har forandet deres syn på livet. Fabian Stang sier b.l.a at sykdommen har gjort han mer medmenneskelig. Jeg har blitt kjent med flere psykisk syke og synes disse er utrolig koselige personer. Psyksik sykdom gjør noe med en, man blir nødt til å tenke igjennom endel ting, om livet... Jeg tror det kan gjøre deg til et bedre medmenneske. Ihvertfall når man er blitt frisk og har overskudd og noe å gi.

Men, nå er alt det der mine tanker om hvordan jeg ser på dere andre psykisk pyke. Jeg er mye strengere med meg selv. Har ikke før nå begynt å fotelle hva jeg sliter med til andre. Føler skam over å ha sosial angst. Depresjon er ikke så tabu synes jeg. Men sosial angst! Det å være "redd" andre mennesker. Det å bære dårlig sosialt....Det å være flink sosialt er liksom dagens viktigste egenskap. Det å ha masse venner blir sett på som statussymbol...Jeg har ikke mye å stille opp med der.

Jeg føler også at det er vanskelig å være hjemme om dagen. Går og plager meg selv med å si til meg selv at jeg er lat og udugelig. Tenk på alle som jobber å sliter, og så er jeg hjemme og mottar penger! Jeg tør nesten ikke gå ut midt på dagen. Vil ikke at noen skal vite at jeg er hjemme.

Jeg ser an hvem jeg forteller det til. Jeg har ikke sagt noe til faren min. Han kan komme til å si noe sårende så jeg orker ikke.

(ps: har du hatt en koselig påske? :-)

Synes den avisartikkelen høres fin ut jeg.

Jeg er av den bestemte oppfatning at vi alle er unike. Jeg har f.eks problemer med å se ned på en tidligere bekjent, som er psykopat (han har den diagnosen), for det er så vanskelig å se det på han.. Det er så ufattelig. Bare for så sette det på spissen.

Men jeg vokste opp med at psyk.probl. var "hysj hysj".. Derfor har jeg hatt en følelse av at det beste er å holde tett liksom. Men denne tråden viser jo at man ikke har grunn til å føle seg mindre verd fordi man har en psykisk lidelse.

Det sier jeg til deg også! Du skal ikke tenke negativt om deg selv, når det gjelder angsten din. Jeg forstår det er lett å tenke. Jeg har angst selv. Men skal ikke uttale meg om hvordan du opplever det. Jeg spenner meg. Men jeg tror ikke at det gjør situsjonen lettere å tenke negativt..(?)

Jeg har selv tenkt tanken; tror folk at jeg er lat og ikke gidder å jobbe osv? Bare fordi det ikke vises? Mens jeg innerst inne har såå lyst til å jobbe/gjøre noe..

Du har ikke valgt å få angst. Jeg har ikke valgt å få en depresjon. Men forsøk å gjøre det beste utav situasjonen.

Sånn tenker jeg, når jeg f.eks har migrene. Det er tre dager med "smertehelvete". Men jeg må bare godta det, og gjøre det beste utav det. Jeg tenker også slik når det gjelder depresjonen. jeg må bare gjøre det beste utav situasjon, også når det føles som jeg ikke har mer krefter igjen.

Jeg har i hele dag tenkt på dette; at det er ikke noe verre å være psykisk dårlig, enn fysisk dårlig. Og at man dessuten ikke velger å være syk. Men jeg tok det opp for å høre andres meninger.. Og jeg tror faktisk at det har styrket min selvtillit For jeg trenger ikke skamme meg over det.. Da blir det også lettere for meg å få hjelp for det også, tror jeg..

Hvordan har du hatt det i påsken da? Fikk du trimmet litt?

Jeg skulle egentlig besøke en venninne, men utsatte pga været.

Jeg snakket litt med en venninne her. Jeg klarte å åpne meg litt *stolt*. Det er en jeg kan stole på. Hun er ikke den som går videre med ting, og hun har selv gått til psyk.sykepleier.

Jeg skal ringe fastlegen i morgen, og be om å få henvisning til psyk.spl. i påvente av behandling. Føler begeret har runnet over rent tankemessig. Ellers har jeg ikke hatt det så aller verst da

[Gjest Jente31]

En del av tittelen på det opprinnelige innlegget ditt var "En skam å være psykisk syk?"

Skam tenker jeg primært på som en subjektiv følelse. Jeg tror at mange med psykiske lidelser har en variant av skam- eller skyldfølelse knyttet til evt. manglende funksjon.

Hvorvidt f.eks. nær familie skammer seg over sine psyke familiemedlemmer, tror jeg varierer. Ved alvorlige lidelser, tror jeg familien oppfatter at problemene er utenfor det kontrollerbare for den som er syk, og dermed reduseres for mange også usikkerheten og evt. skamfølelse som kanskje har vært knyttet til denne type sykdommer fra gammelt av. Ved lettere psykiske lidelser, tror jeg situasjonen kan være vanskeligere å akseptere for familien. Tanken om at kanskje det ville hjelpe om vedkommende tok seg litt mer sammen, er kanskje nærliggende, og det uavklarede kan gi grobunn for mange ulike typer følelser også for pårørende.

Et helt annet tema er hvorvidt det burde være slik at man føler skam som følge av psykiske lidelser.

Jeg synes ofte at det skjer en sammenblanding av hvordan ting er og hvordan ting burde være i debatter om dette temaet.

Du er klok, frosken. Tror det er et bredt tema, og sånn sett har jeg nok begitt meg ut på noe jeg ikke helt visste omfanget av

Men, det hele er nok en subjektiv opplevelse.

Jeg har aldri tenkt over at en annen som er psykisk syk, er et dårligere menneske som følge av det. Men jeg har nok tenkt det om meg selv.. Bl.a fordi det i mitt nærmiljø/fam. er "hysj hysj". Synd. Men nå vet jeg bedre.

(Sånn sett burde jeg valgt andre ord i overskriften, noe jeg er dårlig på).

Man opplyser ikke alle og enhver om det, sånn er det med fysisk sykdom også. Men det er mye letttere å leve med en (p)sykdom, tror jeg, om en aksepterer den, gjør det beste utav det, og forstår at en er verdt like mye som alle andre.

Jeg har iallefall "våknet" litt idag, når det gjelder min egen subjektive opplevelse av å være (p)syk. Kansje styrker det meg.

[Gjest melmøll]

Synes den avisartikkelen høres fin ut jeg.

Jeg er av den bestemte oppfatning at vi alle er unike. Jeg har f.eks problemer med å se ned på en tidligere bekjent, som er psykopat (han har den diagnosen), for det er så vanskelig å se det på han.. Det er så ufattelig. Bare for så sette det på spissen.

Men jeg vokste opp med at psyk.probl. var "hysj hysj".. Derfor har jeg hatt en følelse av at det beste er å holde tett liksom. Men denne tråden viser jo at man ikke har grunn til å føle seg mindre verd fordi man har en psykisk lidelse.

Det sier jeg til deg også! Du skal ikke tenke negativt om deg selv, når det gjelder angsten din. Jeg forstår det er lett å tenke. Jeg har angst selv. Men skal ikke uttale meg om hvordan du opplever det. Jeg spenner meg. Men jeg tror ikke at det gjør situsjonen lettere å tenke negativt..(?)

Jeg har selv tenkt tanken; tror folk at jeg er lat og ikke gidder å jobbe osv? Bare fordi det ikke vises? Mens jeg innerst inne har såå lyst til å jobbe/gjøre noe..

Du har ikke valgt å få angst. Jeg har ikke valgt å få en depresjon. Men forsøk å gjøre det beste utav situasjonen.

Sånn tenker jeg, når jeg f.eks har migrene. Det er tre dager med "smertehelvete". Men jeg må bare godta det, og gjøre det beste utav det. Jeg tenker også slik når det gjelder depresjonen. jeg må bare gjøre det beste utav situasjon, også når det føles som jeg ikke har mer krefter igjen.

Jeg har i hele dag tenkt på dette; at det er ikke noe verre å være psykisk dårlig, enn fysisk dårlig. Og at man dessuten ikke velger å være syk. Men jeg tok det opp for å høre andres meninger.. Og jeg tror faktisk at det har styrket min selvtillit For jeg trenger ikke skamme meg over det.. Da blir det også lettere for meg å få hjelp for det også, tror jeg..

Hvordan har du hatt det i påsken da? Fikk du trimmet litt?

Jeg skulle egentlig besøke en venninne, men utsatte pga været.

Jeg snakket litt med en venninne her. Jeg klarte å åpne meg litt *stolt*. Det er en jeg kan stole på. Hun er ikke den som går videre med ting, og hun har selv gått til psyk.sykepleier.

Jeg skal ringe fastlegen i morgen, og be om å få henvisning til psyk.spl. i påvente av behandling. Føler begeret har runnet over rent tankemessig. Ellers har jeg ikke hatt det så aller verst da

Ja, jeg har tatt opp treningen igjen. Det er så rart for uansett om jeg føler meg skikkelig slapp, så går det bedre bare jeg kommer igang. Klarer å gjennomføre en treningsøkt liksom, selv om jeg ofte hviler/sover etterpå. Det var deilig å være alene hjemme også bortsett fra at moren min måtte ringe å påpeke hvor stusselig det måtte være for meg...*oppgitt*

Jeg kom til å tenke på det med at vi som er psykisk syke og borte fra arbeidslivet går rundt med skyldfølelse. Det er egentlig helt tullete når du tenker over det. Jeg mener, arbeidslivet er vel ikke intressert i å ansette syke folk. Jeg har iallefall selv opplevd gang på gang å bli avvist. Det er jo ikke så stor mangle på arbeidskraft at de må ansette folk som funker sånn halvveis. Det er jo faktisk slik at psykisk syke gjerne ønsker å jobbe, men ikke blir ansatt. Og da skal man ikke ha dårlig samvittighet for å være hjemme. Det blir på en måte som om min samboer hadde hatt dårlig samvittighet da han hinket rundt på krykker her hjemme en stund. De hadde jo ikke bruk for han på jobben i den tilstanden, og i tillegg var han nødt til å hvile og ta behandling.

Det er fint at holdningene er i ferd med å endres.