Angrer på hvordan jeg var...

[lille dui]

Hei!

Jeg vokste opp i et dårlig hjem og jeg hadde det ikke bra for å ta den korte versjonen. Dette gjorde at jeg ikke var en enkel person blandt venner, jeg hadde en bestevenninne, men det var ikke alltid jeg behandlet henne så fint.

Jeg var veldig kontrollerende og jeg ville ikke at hun skulle ha andre venner enn meg. Jeg skjemmes over mange ting, og jeg prøver å si til meg selv at det var et resultat av hvordan jeg hadde det hjemme.

Hun er fortsatt bestevenninnen min, og vi har holdt sammen i tykt og tynt, også da jeg var langt nede en periode da jeg studerte. Da fikk jeg behandling og jeg nevnte et par ganger for venninnen min at jeg angrer og skjemmes over hvordan jeg var, men hun hysjet det bort og sa at dette ikke var sant...

Men nå som vi er blitt eldre og blitt sterk og frisk igjen, så har vi snakket om det. For kun noen dager siden....Hun nevnte noen ting hun syntes var vondt og vanskelig da vi var ungdommer...og det gjør så vondt inni meg, hun tilgir meg og vi er gode venninner fortsatt, men jeg tenker mitt, det dukker frem minner som jeg ikke vil ha der-og jeg vil ikke si dem til henne, vil ikke at hun skal huske det om hun har glemt det. Og jeg kan ikke fortelle dem til noen, jeg vil ikke at mange skal vite for en manipulerende og til tider ond en person jeg var....

Jeg vet jeg ikke er sånn nå, men likevel tenker jeg på om jeg er sånn egentlig, at det er den virkelige meg..noen ganger tenker jeg stygge tanker og ønsker, men det er bare tanker...

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det sliter...er det noen som har opplevd det samme, jeg ville satt sånn pris på noen ord om dette...

[Gjest sjøstjerna]

Hun er din venninne fordi hun synes du er verdt det. Hun vil være venninne med deg.

Hun fortalte om en ting som hadde plaget henne- og da er det vel grunn til å tro at hun trakk frem det hun absolutt opplevde som verst? De andre tingene som du angrer deg over, er det ikke sikkert hun har lagt merke til en gang.

Som regel så er man selv sin verste fiende... Så du finner sikkert mye du mener var galt- men om du hadde spurt henne/andre- så er det ikke sikkert de husker det en gang.

Vit også at det du tenkte i øyeblikket du gjorde en ting i fortiden- de tankene kjenner ikke venninna di. Så det du opplever som grusom oppforsel fra din side (også basert på tankene du hadde i øyeblikket) kan ha blitt opplevd som relativt uskyldig for venninna di.

Om du hadde vært skrekkelig grusom så hadde hun neppe fortsatt å være vennninne med deg...

;-)

[Gjest melmøll]

Fortiden kan vi ikke gjøre noe med. Vi har vel alle gjort eller sagt ting som kan ha såret andre. Kanskje spesielt i barne-ungdomsårene der man fortsatt er under læring og prøver å finne seg selv. Det er en tøff tid, og jeg tror de fleste av oss kan finne ting vi ville gjort annerledes i dag. Du har en god egenskap og det er selvinnsikt og evne til å kunne innrømme feil og be om unnskyldning. Jeg kan tenke meg at dette er en egenskap som din venninne setter pris på. Du bør prøve å fokusere på dette.

[lille dui]

Hun er din venninne fordi hun synes du er verdt det. Hun vil være venninne med deg.

Hun fortalte om en ting som hadde plaget henne- og da er det vel grunn til å tro at hun trakk frem det hun absolutt opplevde som verst? De andre tingene som du angrer deg over, er det ikke sikkert hun har lagt merke til en gang.

Som regel så er man selv sin verste fiende... Så du finner sikkert mye du mener var galt- men om du hadde spurt henne/andre- så er det ikke sikkert de husker det en gang.

Vit også at det du tenkte i øyeblikket du gjorde en ting i fortiden- de tankene kjenner ikke venninna di. Så det du opplever som grusom oppforsel fra din side (også basert på tankene du hadde i øyeblikket) kan ha blitt opplevd som relativt uskyldig for venninna di.

Om du hadde vært skrekkelig grusom så hadde hun neppe fortsatt å være vennninne med deg...

;-)

Tusen takk for svar, det hjalp faktisk å høre dette :)