Er det håp for meg; mulig å komme videre m hjelp

[Gjest Jente31]

Mine tanker spinner mye rundt dette. Håpløshet, og fortvilelse, over å "stå fast". Og jeg tror dette gjør meg mer deprimert. Derfor betyr det mye for meg, hvis noen kan gi meg et håp, så jeg kan legge fra meg disse tankene.

Jeg merker jeg begynner å bli utålmodig for å sette igang, komme inn på dps, noe jeg ikke vet om jeg har rett til.. Men jeg har blitt anbefalt å snakke med en psyk.sykepleier, - noe jeg har tenkt å gjøre, i mellomtiden.

Kort historie:

Jeg har levd i turbulens og frykt, kropp og sjel har vært i "beredskap" så lenge jeg kan huske. Jeg har måttet veie mine ord, og det gjør jeg enda. For plutselig kunne bomben (far] smelle, og jeg har sett og opplevd grusomme ting som mamma ble utsatt for. Fysiske og psykiske. Hun gjorde aldri motstand. Jeg ble og utsatt.

Jeg har blitt en usikker og nervøs person, og jeg har tanker om at jeg ikke har fått utviklet meg slik jeg burde. Jeg har vært mye fjern. Selvtilliten varierer, ytre omstendigheter har endel å si. Jeg klarer ikke å utagere mot noen, selv om jeg vet jeg burde. Biter det i meg.

Etter at jeg flyttet hjemmefra, gikk jeg inn i et nytt og destruktivt forhold, med fysiske og psykiske overgrep (men i mindre grad), som jeg nå har kommet meg utav.

Jeg har opplevd noen andre traumer også. Men jeg synes ikke jeg tenker på fortiden. Det dukker opp en sjelden gang. Kansje har jeg fortrengt. Men mye er glemt. Det jeg tenker på, er nåtid og fremtid.

Må jeg "grave" i fortiden, for å komme meg videre, selv om jeg mener jeg ikke tenker på det i hverdagen? Jeg kan godt snakke om den, men min fortvilelse går utpå at jeg ikke kommer meg videre, og at jeg oftere og oftere har blitt deprimert/mentalt sliten.

Jeg ønsker å oppnå stabilitet i livet mitt. Jeg går med en konstant uro i meg, og alt føles kaotisk. Jeg er fjern. Sånn har det vært lenge. Men jeg har en positiv holdning som har hjulpet meg mye. Jeg liker heller ikke å bli sett på som et "offer", jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Jeg vil bare videre...

Jeg er veldig glad i å omgås andre, og anser meg selv som sosial. Jeg har også fått tilbakemeldinger på at jeg er godt likt pga min utstråling. Men jeg spenner meg mye, i angst, og har endel muskelplager.

Jeg er motivert for å komme videre, og har en viljestyrke av stål. Sammen med en behandler håper jeg at jeg kan klare det. Jeg håper at nhd også kan fortelle meg hva han tenker rundt dette, om det er mulig for en som meg å komme videre.

Det betyr mye for meg å få noen innspill rundt dette, for da klarer jeg kansje å legge fra meg dette, som jeg tror gjør meg deprimert.

Evt svar/råd/innspill mottas derfor med stor takknemlighet

[Gjest piri pyttsann]

Ut i fra de tidligere innleggene dine virker du stresset og at ting MÅ skje nå, -med en gang. Det er noe som heter å skynde seg langsomt. Tror du bør ta inn over deg at det tar tid å prossesere alt som har skjedd deg for å komme deg videre og bli mere stabil.

[Gjest Jente31]

Ut i fra de tidligere innleggene dine virker du stresset og at ting MÅ skje nå, -med en gang. Det er noe som heter å skynde seg langsomt. Tror du bør ta inn over deg at det tar tid å prossesere alt som har skjedd deg for å komme deg videre og bli mere stabil.

Jo, jeg vet at det vil ta tid. Kansje år - jeg er innstilt på det.

Jeg er egentlig en tålmodig sjel. Jeg har alltid hatt en positiv innstilling som virkelig har holdt meg oppe. Men jeg er sliten ogføler bare håpløshet, og fortvilelse. Jeg har brukt denne "teknikken" i mange år, og jeg vet ikke om den funker lenger.

Jeg er sliten, og jeg føler mer og mer håpløshet og fortvilelse. Og jeg klamrer meg derfor til håpet om bedring, som jeg opprinnelig var mitt spørsmål.

At jeg begynner å bli utålmodig, er kansje ikke så rart. Men om jeg har rett til det,eller ikke, er en annen sak..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvsagt er du håp for deg om å komme videre. Stort og berettiget håp. Dessverre skjer ting raskere rundt deg enn det du får hjelp til å bearbeide. Straks du får en fast person å snakke med, vil du merke bedring.

[rose23]

Omtrent som å lese om meg selv dette her. Forskjellen er at jeg har vært i behandling en stund. Ut fra mine egne erfaringer kan jeg si at måten du er på i dag har helt sikkert sammenheng med alt du har opplevd. For å komme videre tror jeg nok du må kaste inn håndkle, og se at du er faktisk et offer. Men det betyr ikke at du ikke vil komme deg videre i livet. Det som har hjulpet meg en del er at jeg selv har tatt noen avgjørelser som har hatt stor praktisk betydning. Jeg har nå begynt å lete etter ny jobb og sagt fra meg en del ansvar. Jeg er blitt flinkere til å si "Nei" og jeg stiller ikke lengre opp på alt og for alle.

[Gjest Jente31]

Selvsagt er du håp for deg om å komme videre. Stort og berettiget håp. Dessverre skjer ting raskere rundt deg enn det du får hjelp til å bearbeide. Straks du får en fast person å snakke med, vil du merke bedring.

Tusen takk for svar. Dette styrker mitt håp og min tro på en bedre fremtid, noe som betyr mye for meg. Ha en fin dag :-)

[lof]

Hei igjen.

Hatt en fin påske? Vi har klart oss igjennom uten altfor store problemer, selv om jeg har vært sliten hele tiden. Enkelte dager har vært tunge, men jeg håper nå at jeg er i en oppadgående trend. Skal dra på hytta alene i helga, noe som kanskje kan gi meg en positiv opplevelse.

At du ikke tenker på fortiden betyr nødvendigvis ikke at fortiden ikke påvirker deg i nuet. Det er jo fortiden som har formet deg til den du er. Det finnes ulike terapiformer; noen som er veldig opptatt av fortiden, andre som er mer opptatt av nuet. En terapiform som er opptatt av fortiden har jo ingen verdi dersom den ikke kan gjøre livet bedre nå og i fremtiden. Når du starter i terapi er det sikkert lurt å ta en gjennomgang med terapeuten om hva du ønsker å oppnå og hvilken terapiform som skal legges til grunn.

Jeg selv har gått i terapi lenge, uten at det ser ut til å ha hjulpet meg akkurat nå for tiden. Jeg har derfor bestemt meg for at fra og med neste time skal jeg starte på 'ny frisk'. Jeg skal ta en gjennomgang av hva vi har kommet frem til, og jeg skal be om innspill på hvordan vi skal komme videre. Kanskje skal jeg konsentrere meg om drømmer, noe som visstnok kan gi ny innsikt. Jeg tror dessuten at jeg skal legge meg ned på sofaen, istedenfor å sitte som jeg har gjort til nå, bare for å markere at dette er en ny start.

Håper du snart kommer i gang med terapien din. Det må være fryktelig å gå og vente så lenge.Sikker på at du ikke skal begynne og ringe rundt for å få tak i en terapeut på egen hånd?

[Gjest Jente31]

Omtrent som å lese om meg selv dette her. Forskjellen er at jeg har vært i behandling en stund. Ut fra mine egne erfaringer kan jeg si at måten du er på i dag har helt sikkert sammenheng med alt du har opplevd. For å komme videre tror jeg nok du må kaste inn håndkle, og se at du er faktisk et offer. Men det betyr ikke at du ikke vil komme deg videre i livet. Det som har hjulpet meg en del er at jeg selv har tatt noen avgjørelser som har hatt stor praktisk betydning. Jeg har nå begynt å lete etter ny jobb og sagt fra meg en del ansvar. Jeg er blitt flinkere til å si "Nei" og jeg stiller ikke lengre opp på alt og for alle.

Tusen takk for at du ville dele din erfaring med meg. Det betyr mye for meg; du er et eks på at det virkelig går an, og jeg er virkelig glad på din vegne over at du har klart det.

Jeg tror også det er kjempeviktig at man lærer seg å sette grenser.

Skal kaste inn hånkle, men jeg skal ikke gjøre det enda, tror jeg. Må vente til jeg har kommet under litt tryggere "rammer" (i behandling). Akkurat nå har jeg litt andre ting å tenke på.

Det er forresten godt med støtte/omsorg. Man har behov for det. Men jeg har litt problemer med å takle det, for jeg er ikke vant til det. Jeg vet feks ikke hva jeg gjør den dagen mamma sier hun er glad i meg, et menneske jeg virkelig er glad i.

Jeg har alltid stillt opp for andre, og har bært en "tøff" maske utad. Den skal jeg etterhvert kaste. Men for meg er det også viktig å ikke forbli i offerrollen, men komme videre.

[Gjest Jente31]

Hei igjen.

Hatt en fin påske? Vi har klart oss igjennom uten altfor store problemer, selv om jeg har vært sliten hele tiden. Enkelte dager har vært tunge, men jeg håper nå at jeg er i en oppadgående trend. Skal dra på hytta alene i helga, noe som kanskje kan gi meg en positiv opplevelse.

At du ikke tenker på fortiden betyr nødvendigvis ikke at fortiden ikke påvirker deg i nuet. Det er jo fortiden som har formet deg til den du er. Det finnes ulike terapiformer; noen som er veldig opptatt av fortiden, andre som er mer opptatt av nuet. En terapiform som er opptatt av fortiden har jo ingen verdi dersom den ikke kan gjøre livet bedre nå og i fremtiden. Når du starter i terapi er det sikkert lurt å ta en gjennomgang med terapeuten om hva du ønsker å oppnå og hvilken terapiform som skal legges til grunn.

Jeg selv har gått i terapi lenge, uten at det ser ut til å ha hjulpet meg akkurat nå for tiden. Jeg har derfor bestemt meg for at fra og med neste time skal jeg starte på 'ny frisk'. Jeg skal ta en gjennomgang av hva vi har kommet frem til, og jeg skal be om innspill på hvordan vi skal komme videre. Kanskje skal jeg konsentrere meg om drømmer, noe som visstnok kan gi ny innsikt. Jeg tror dessuten at jeg skal legge meg ned på sofaen, istedenfor å sitte som jeg har gjort til nå, bare for å markere at dette er en ny start.

Håper du snart kommer i gang med terapien din. Det må være fryktelig å gå og vente så lenge.Sikker på at du ikke skal begynne og ringe rundt for å få tak i en terapeut på egen hånd?

Hei,

Jeg synes det er bra at du har bestemt deg for å starte på ny frisk, når du føler at du står fast. Det er kansje ikke så dumt å tenke i litt andre baner da.

Jeg tror også du har mye å hente på å få en helg alene på hytta. Da får du hvilt deg ut litt, det kan ta på å være småbarnsforeldre, og da er det bra at man kan bli enig om at den ene får fri, slik dere nå har blitt enige om.

Godt at du har hatt en fin påske. Har det blitt noen trim turer? Jeg bor nærmere en svigeinne av meg, som også liker å trimme, og da blir det så mye kosligere. Jeg har også tenkt å få med meg mamma litt.

Jeg overlevde påsken. Skulle egentlig reise bort. Men det ble avlyst. Ikke orket jeg helt heller. Jeg har vært helt gjennom sliten, i både kropp og sjel. Fikk hvilt meg litt, har bodd hjemme hos foreldrene mine noen dager, så jeg ble litt "dulla" med, slapp unna husarbeid og sånne ting. Det hjalp.

Jeg venter til jeg får innkallelse på dps, tenker jeg. Jeg har jo tilbud innen august, legen har purret på, og jeg skal i mellomtiden snakke med en psyk.spl.

Som nhd også sier, så vil jeg merke bedring straks jeg får en fast person å snakke med. Det styrket meg veldig å høre.

[Gjest Jente31]

Selvsagt er du håp for deg om å komme videre. Stort og berettiget håp. Dessverre skjer ting raskere rundt deg enn det du får hjelp til å bearbeide. Straks du får en fast person å snakke med, vil du merke bedring.

ps. Glemte å skrive at jeg føler meg lettere til sinns allerede, ved å få "bekreftet" at håpet om fremgang er stort. Det var et veldig godt svar, nhd. Og jeg skal fokusere på det og de andre svarene, det tror jeg vil hjelpe meg mye mot denne "håpløshet følelsen".