Psyke og sosiale sammenhenger

[Gjest ikke så lett]

Hvor mye skal man bruke tid på om sine psykiske problemer når man er sammen med andre? har en veninne som "bruker" folk rundt seg hele tiden i enhver situasjon til å snakke om problemene sine og hvordan hun har det.Og hun reagerer ofte på at andre ikke spør henne hvordan det går eller ringer henne så mye.Hun tar opp temaet om sin psyke i faktisk alle situasjoner og sosiale tilstelninger vi er i og jeg synes selv det blir litt i meste laget.har selv en psykisk lidelse men ønsker ikke at dette skal være noe tema støtt og stadig,synes selv det bør være en mellomting.Og kan faktisk forstå at andre synes dette er veldig plagsomt i lengden.Jeg bør vel si fra mer til henne men jeg klarer det ikke helt,for hun blir helt knekt av den minste ting og oppfatter alt vi sier som at vi misliker henne sterkt og at hun gjør alt galt.Har noen gode råd og komme med?eller vært i samme situasjon? for å si det så går hun i terapi og har gjort dette i mange år.vil jo heller ikke bare kutte henne ut heller,selvom jeg blir litt sliten selv av dette.

[Gjest lillee_my88]

jeg mener at det finnes 2 typer psykisk syke: de som faktisk ER syke, og de som LEKER syke. du sier hun går i terapi, så hun må jo ha et "problem", altså grunn for å gå der? at noe har skjedd henne f eks?

Som du sier, du vil ikke ha oppmerksomhet rundt deg selv og dine problemer, og det er veldig vanlig, man har lett for å føle at "ingen bryr seg om meg, og ihvertfall ingen gidder åhøre så hvorfor skal jeg si noe? jeg fortjener ikke hjelp jeg..", mens de som "leker" syke i mine øyne, vil ha oppmerksomhet om sine problemer hele jævla tida.

Har hatt flere sånne venninner, og det er ekstremt slitsomt. Jeg føler problemene deres er bagateller/vanlige tenåringsproblemer i forhold til mine, og jeg holder kjeft,søker ikke oppmerksomhet om alt.

Om hun er en god venninne du ser en grunn for å samle på, så har dere vel såpass godt forhold at du kan si ifra på en ordentlig måte, at det holder nå? At f eks du selv også sliter med diverse, men du sier det ikke til alle rundt deg? Vær ærlig å si at noen har kuttet henne ut allerede pga de føler det ikke går an å snakke "normalt" med henne.

Om du ikke ser noen grunn for å samle på henne, så kutt henne ut! Ikke gi henne mer oppmerksomhet. Regn med at hun vil komme til å ringe/maile/osv deg med at hun tar livet sitt eller noe om du ikke vil være vennen hennes, kanskje ikke direkte, men den typen tonefall på ting.. bare be henne gå og ta livet sitt da om det er det hun vil, "du har jo tydeligvis bestemt deg så hvorfor skal jeg snakke deg utav det?"

Jeg og halvbror min fikk sånne meldinger av ei venninne av oss, samme opplegget, bare masse problemer på henne og hele tida oppmerksomhet. Vi har begge 2 rotete familier på hver side, og snakket kort om våre problemer, som overhørte. Hun kunne noen dager senere fortelle at det samme skjedde i hennes familie bare verre.. f eks har halvbroren min blitt slått i noen hissige krangler med faren, og noen dager etterpå fortalte hun at mora slo henne jevnlig eller hva det var.. var tydelig at hun ble "inspirert" til å finne på ting, sa aldri noe som vi ikke hadde nevnt.

Vi fikk nok, og etter en krangel ang noe annet så skjelte bror min henne ut, og la på. Da fikk vi lass med meldinger om hvor mye vi betydde, og at hun satt med hagle mot hodet. "jada snakkes i morgen da" svarte vi, og ga henne ikke oppmerksomhet i det hele tatt, ikke noe sympati (hun dreiv med mye løgner, sa en ting til meg og en til ham f eks..baksnakket meg til ham osv..) og tok ikke det alvorlig i det hele tatt, om noen faktisk VIL ta livet sitt så sender de ikke 20 meldinger om det. De gjør det bare, kanskje en hadet-melding som ingen rekker å svare på..

Og ja, hun kom på skolen, dog ikke neste dag.. hun var "syk".. så vi forklarte problemene hennes til læreren, som ringte hennes mor for å høre hvordan det gikk. Da ble det veldig fort slutt på problemene ja... når mora tok det opp med henne.. ;-)

[Gjest Jente31]

Vet ikke hva jeg skal råde deg til, men det høres veldig slitsomt ut. Det aller beste hadde vært om du satte litt krav til henne, og sa fra. Men jeg kan ikke uttale meg om hvor lett dette er.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror det er lurt å ha som en grunnregel at en ikke snakker om sin psyke i sosiale sammenhenger. Sykdom er et utrolig lite populært og interessant samtaletema.

Si sannheten til henne. Si at hun støter folk bort fra seg med denne adferden.