Vanskelig å gå i terapi når en selv er i feltet?

[Gjest å være pasient og samtidig være i feltet]

Jeg har begynt i gruppeterapi, jeg har også forsøkt invividualterapi noen år, uten at jeg føler at jeg har blitt så mye bedre av det.

Jeg er selv utdannelse innenfor psykologi, og føler ofte at det kan være en ulempe. Jeg kan teoriene som terapeutene går ut i fra. Jeg synes iblant det er forferdelig vanskelig å være klient og ikke kollega. Jeg merker at jeg tar meg i være saklig og velformulert når jeg prater pga jeg har blitt drillet i være det under studiene.

Jeg fikser tydeligvis ikke å være klient!!!

Noen råd til meg?

[maire]

Uff nei, det er sikkert ikke lett, men om du forsøker og tenke kun på en ting: Ærlighet, og bare ærlighet. Uansett hvor jævlig det er. Glem det velformulerte og det du er drillet i. Snakk før du tenker. Det ble løsningen for meg. Jeg var så verbal og så teoretisk da jeg begynte i gruppe at jeg kunne snakke meg til siden og bort fra alt som var vesentlig. Etter en stund skjønte jeg at det aldri ville bli til mitt beste, så jeg begynte å fortelle om tankene mine der og da, uansett hvor merkelige de var.

Det ble et gjennombrudd for meg. Klart jeg ble sett på som en rar nøtt, for det var jeg jo, men det var meg da, dengang. Etter at jeg begynte og snakke om tankene mine og hvordan jeg oppfattet ting der og da, følte jeg meg merkelig nok tryggere. Jeg ble ledd av. Selvfølgelig, jeg var jo en anelse til side for normalen. Men jeg fikk også forståelse og aksept for den jeg var der og da. Det var en befriende følelse.

Jeg følte på en måte at jeg ble "løslatt" fra meg selv og mine egne forventninger. jeg kunne utforske meg selv, og det hjalp meg mye. Korrigeringene jeg fikk av de andre i gruppa var til uvurdelig hjelp.

Håper inderlig at du kan glemme den "professjonelle deg", og bare være deg. Du kan få så uendelig mye igjen for det..

[Gjest Rrose]

hmmm Jeg er jo ikke i feltet da. Men jeg kan kjenne meg selv igjen likevel. Når jeg snakket med psykologen min følte jeg at jeg måtte prestere, isteden for å vise frem min sårbarhet. Jeg ble veldig overrasket over at jeg også har litt sånn "flink pike" ting over meg.

[Gjest å være pasient og samtidig være i feltet]

Uff nei, det er sikkert ikke lett, men om du forsøker og tenke kun på en ting: Ærlighet, og bare ærlighet. Uansett hvor jævlig det er. Glem det velformulerte og det du er drillet i. Snakk før du tenker. Det ble løsningen for meg. Jeg var så verbal og så teoretisk da jeg begynte i gruppe at jeg kunne snakke meg til siden og bort fra alt som var vesentlig. Etter en stund skjønte jeg at det aldri ville bli til mitt beste, så jeg begynte å fortelle om tankene mine der og da, uansett hvor merkelige de var.

Det ble et gjennombrudd for meg. Klart jeg ble sett på som en rar nøtt, for det var jeg jo, men det var meg da, dengang. Etter at jeg begynte og snakke om tankene mine og hvordan jeg oppfattet ting der og da, følte jeg meg merkelig nok tryggere. Jeg ble ledd av. Selvfølgelig, jeg var jo en anelse til side for normalen. Men jeg fikk også forståelse og aksept for den jeg var der og da. Det var en befriende følelse.

Jeg følte på en måte at jeg ble "løslatt" fra meg selv og mine egne forventninger. jeg kunne utforske meg selv, og det hjalp meg mye. Korrigeringene jeg fikk av de andre i gruppa var til uvurdelig hjelp.

Håper inderlig at du kan glemme den "professjonelle deg", og bare være deg. Du kan få så uendelig mye igjen for det..

Takk for svaret ditt. Satte pris på det og skal forsøke det du nevner.

Lykke til selv:)

[Gjest kath1]

Du er et menneske. Behandleren er et menneske.

Du har lov til å være menneskelig.