flykter

[Silje80]

Jeg klarer ikke å slå meg ordentlig til ro med nye mennesker, og det plager meg. Når jeg blir nærmere kjent med dem stikker jeg av... Jeg har noen venner fra psykiatrien som forstår meg ordentlig, men det er lite venner jeg har utenom. For når jeg kommer innpå dem tør jeg ikke mer. Sånn er det med forum også. Jeg var på et annet et, jeg var ivrig i begynnelsen, så dabbet det av. Jeg ble kjent med folk, så ble jeg redd før jeg stakk av. Nå er jeg bare innom sånn innimellom og sier hei. Hvorfor klarer jeg ikke å forholde meg til andre mennesker? Hvorfor flykter jeg unna dem? Jeg liker det ikke. Jeg vil jo også bli kjent med nye mennesker og få et forhold til dem. *sukk*

[Mista nikket]

Du vil bli kjent med nye mennesker sier du, men vil du la de bli kjent med deg? Stor forskjell på det egentlig.

[Silje80]

Du vil bli kjent med nye mennesker sier du, men vil du la de bli kjent med deg? Stor forskjell på det egentlig.

Ja, det var det, da... Kanskje jeg er redd de skal komme inn på meg... At de skal se hvem jeg er...

[Gjest ghb64]

Dette her kan du gjøre noe med, hvis du ønsker. Kanskje du skulle prøve å finne ut hvorfor du "sikker" ?

[Mista nikket]

Ja, det var det, da... Kanskje jeg er redd de skal komme inn på meg... At de skal se hvem jeg er...

Du er kanskje redd for å bli sviktet hvis de blir kjent med deg. Derfor stikker du først.

[Silje80]

Dette her kan du gjøre noe med, hvis du ønsker. Kanskje du skulle prøve å finne ut hvorfor du "sikker" ?

Ja, det hadde jo vært lurt. Kan ta det opp med psyk. Har ikke gjort det, det har liksom bare alltid vært sånn. Mennesker har alltid vært noe farlig vesen som man ikke skal komme for nær. Før avviste jeg dem veldig, nå stikker jeg av før de kommer for nær. Jeg har nok kommet så langt i prossessen i meg selv at jeg begynner og ville ha noe med andre mennesker å gjøre.

[Silje80]

Du er kanskje redd for å bli sviktet hvis de blir kjent med deg. Derfor stikker du først.

Jeg er veldig redd for å bli sviktet! Det er det verste som kan skje meg! Jeg syns det er lettere å holde folk på avstand enn å risikere å bli sviktet. Til og med foreldrene mine holdt jeg på avstand.

[Mista nikket]

Jeg er veldig redd for å bli sviktet! Det er det verste som kan skje meg! Jeg syns det er lettere å holde folk på avstand enn å risikere å bli sviktet. Til og med foreldrene mine holdt jeg på avstand.

Hvis du snur litt på det du gjør, er det kanskje du som svikter de som har lyst til å bli kjent med deg.

[Gjest melmøll]

Har du blitt sviktet tidligere og er redd det skal skje igjen? Har du dårlig selvtillit og er redd for at de skal "finne ut hvordan du egentlig er"?

Jeg kjenner meg godt igjen i det du forteller. Jeg hadde ikke hatt venner på flere år, og hadde et stort savn etter venner. Men så ble jeg godt kjent med ei jente på nettet, som ble ei god venninne. Problemet er bare at jeg klarer ikke å være sammen med henne i RL! Jeg vil helst bare at vi skal chatte på msn. Jeg kommer sikkert til å miste henne etterhvert, siden jeg aldri vil gå ut. Jeg har aldri lyst til å treffes. Det er bare ubehagelig. Selv om jeg har fortalt det til henne tilogmed! Vi snakker helt åpent sammen og hun sier at hun ikke kommer til å svikte meg, og at hun gjerne vil være min venninne. Så det er bare så håpløst at jeg ikke klarer det.

Du sier at du flyktet fra dine foreldre også? Er det noe du gjør fortsatt eller har det blitt bedre?

[Silje80]

Har du blitt sviktet tidligere og er redd det skal skje igjen? Har du dårlig selvtillit og er redd for at de skal "finne ut hvordan du egentlig er"?

Jeg kjenner meg godt igjen i det du forteller. Jeg hadde ikke hatt venner på flere år, og hadde et stort savn etter venner. Men så ble jeg godt kjent med ei jente på nettet, som ble ei god venninne. Problemet er bare at jeg klarer ikke å være sammen med henne i RL! Jeg vil helst bare at vi skal chatte på msn. Jeg kommer sikkert til å miste henne etterhvert, siden jeg aldri vil gå ut. Jeg har aldri lyst til å treffes. Det er bare ubehagelig. Selv om jeg har fortalt det til henne tilogmed! Vi snakker helt åpent sammen og hun sier at hun ikke kommer til å svikte meg, og at hun gjerne vil være min venninne. Så det er bare så håpløst at jeg ikke klarer det.

Du sier at du flyktet fra dine foreldre også? Er det noe du gjør fortsatt eller har det blitt bedre?

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i det du forteller. Det er ikke lett å møte folk og vise hvem man er. Det er nok som du sier, at jeg er redd for at de skal finne ut hvem jeg er. Sånn egentlig. Utenpå har man en maske, som dekker over den man er. Og blir man kjent med folk må de komme bak denne masken. Og der er det mange ting jeg ikke liker. Det er kanskje dårlig selvbilde? Kanskje er det det samme med deg? Jeg har vel egentlig ikke blitt sviktet sånn en gang som gjorde vondt, men det har vel vært mange små svik i barndommen min. Og de setter spor! Det gjør vel at jeg er redd for å miste de jeg har rundt meg, så det er lettere å ikke ha noen forhold. Jeg har blitt flinkerer der med tiden, nå tør jeg å ha noen venner. Men bare de som virkelig har bevist at de har fortjent det.

Jeg flykter ikke fra foreldrene mine på samme måte lenger. Før isolerte jeg meg totalt fra alle mennesker, også fra mine foreldre. Ingen kom inn på meg og jeg var ganske kald som person. Nå har jeg til og med fått meg kjærest, og det har tatt meg 27 år før jeg kom så langt. Har ikke hatt noen kjærest i det hele tatt før denne alder.

[Silje80]

Hvis du snur litt på det du gjør, er det kanskje du som svikter de som har lyst til å bli kjent med deg.

Det er jo kanskje sant. Det er sikkert ikke så morsomt å bli avvist når man prøver å bli kjent med meg...

[Gjest melmøll]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i det du forteller. Det er ikke lett å møte folk og vise hvem man er. Det er nok som du sier, at jeg er redd for at de skal finne ut hvem jeg er. Sånn egentlig. Utenpå har man en maske, som dekker over den man er. Og blir man kjent med folk må de komme bak denne masken. Og der er det mange ting jeg ikke liker. Det er kanskje dårlig selvbilde? Kanskje er det det samme med deg? Jeg har vel egentlig ikke blitt sviktet sånn en gang som gjorde vondt, men det har vel vært mange små svik i barndommen min. Og de setter spor! Det gjør vel at jeg er redd for å miste de jeg har rundt meg, så det er lettere å ikke ha noen forhold. Jeg har blitt flinkerer der med tiden, nå tør jeg å ha noen venner. Men bare de som virkelig har bevist at de har fortjent det.

Jeg flykter ikke fra foreldrene mine på samme måte lenger. Før isolerte jeg meg totalt fra alle mennesker, også fra mine foreldre. Ingen kom inn på meg og jeg var ganske kald som person. Nå har jeg til og med fått meg kjærest, og det har tatt meg 27 år før jeg kom så langt. Har ikke hatt noen kjærest i det hele tatt før denne alder.

Det er flott å høre at du er blitt bedre da! At du klarer å ha noen venner og en kjæreste og nærere forhold til foreldrene dine. Høres ut som om du er på rett vei iallefall!

[Silje80]

Det er flott å høre at du er blitt bedre da! At du klarer å ha noen venner og en kjæreste og nærere forhold til foreldrene dine. Høres ut som om du er på rett vei iallefall!

Ja, det er jeg så absolutt. Har jo gått til psykolog i 6 år, så det burde da ha hjulpet noe... Men allikevel så flykter jeg fortsatt. Jeg føler de ikke liker meg og blir mistenksom.

[Gjest melmøll]

Ja, det er jeg så absolutt. Har jo gått til psykolog i 6 år, så det burde da ha hjulpet noe... Men allikevel så flykter jeg fortsatt. Jeg føler de ikke liker meg og blir mistenksom.

Ja, det er ikke lett å stole på folk. Mennesker sårer hverandre og gleder hverandre, sånn er det jo. Det med å forholde seg til andre mennesker er så skummelt og uforutsigbart.

Sannheten med at man må satse for å vinne er tøff

[Silje80]

Ja, det er ikke lett å stole på folk. Mennesker sårer hverandre og gleder hverandre, sånn er det jo. Det med å forholde seg til andre mennesker er så skummelt og uforutsigbart.

Sannheten med at man må satse for å vinne er tøff

Det er nok sånn at vi må satse for å vinne og risikere at vi kan "tape" noen ganger. Hadde vi bare vært roboter, du.. Da hadde det vært enklere. Men samtidig hadde livet kanskje blitt mer kjedelig også...