Vedr. NHD's svar.

[Gjest zeneca]

Med jevne mellomrom kommer det innlegg fra "pårørende", helst mødre eller partnere, som ramser opp en masse problemer de har med en person (som lett høres ut som en karakteristikk av alvorlig personlighetsforstyrrelse), og NHD gir alltid "det er ikke deg, det er han/henne"-svar.

For det første, det kan vel like gjerne være begge to for alt vi vet? Hvis f.eks. en mor gjennom sin destruktive væremåte har hemmet barnets utvikling og barnet som voksen har personlighetsforstyrrelser som går utover mor, blir det ikke da litt feil å oppfordre mor til å f.eks. sette grenser og tenke på seg selv - eller annet som kanskje var problemet til å bergynne med (f.eks. hun tenkte for mye på seg selv ift barnet)? Ja, barnet er nå voksent/partneren er voksen og må ta ansvar for sine handlinger, men det er ikke alt.

Jeg skjønner at det ikke nytter å gi tankevekkende innspill hvis den som skriver inn aldri kommer til å se sin egen rolle uansett, men jeg tror også at i mange tilfeller er det nettopp tankevekkende innspill som skal til for at slike floker kan løses opp og være til det beste for begge parter.

Mange av de som er destruktive er ihvertfall ikke klar over det selv, og de må jo få en sjanse til å forbedre seg, heller enn å få hjelp til å beskytte seg mot reaksjonene fra de som opplever det destruktive, og "legge skylden" over på den andre?

Å automatisk si "det er ikke deg" ut fra det én forteller, blir ihvertfall galt, mener jeg. Lettvindt, ja, men sett at denne personen som skriver inn ikke har noen "egentlig" selvinnsikt, uansett hvor fornuftig og sympatifremkallende denne uttrykker seg, og hvor godt man kjenner igjen det denne beskriver, er det ikke noe annet man kan si litt kortfattet som kan trigge en konstruktiv tanke/endrings-prosess, hvis denne er i stand til det?

[Gjest Powerrade]

Jeg er veldig enig med deg.

Men jeg synes i og for seg det er rett også å ha i bakhodet at innlegget en person skriver her er ens person subjektive oppfattning av en situasjon eller et menneske. Det gjelder på alle forumene. Enkelte ganger så er det kanskje endog skrevet for å få sympati.Husker jeg leste en nettvenninnes beskrivelse av en konflikt og måtte smile litt , fordi min oppfattning av situasjonen var totalt annerledes. Så man kan ikke automatisk tro at det som står der her er en objektiv beskrivelse.

Men i forhold til at NHD mener man skal være rimelig kompromissløs i forhold til å godta psykisk mishandling,eller uakseptabel oppførsel uavhengig om bakgrunnen er psykiske lidelser eller personlighetsproblematikk så er jeg helt enig med han.Og klart det er synd på endel av de som feks truer med selvmord.De har det åpenbart forferdelig vondt.

[Gjest zeneca]

Jeg er veldig enig med deg.

Men jeg synes i og for seg det er rett også å ha i bakhodet at innlegget en person skriver her er ens person subjektive oppfattning av en situasjon eller et menneske. Det gjelder på alle forumene. Enkelte ganger så er det kanskje endog skrevet for å få sympati.Husker jeg leste en nettvenninnes beskrivelse av en konflikt og måtte smile litt , fordi min oppfattning av situasjonen var totalt annerledes. Så man kan ikke automatisk tro at det som står der her er en objektiv beskrivelse.

Men i forhold til at NHD mener man skal være rimelig kompromissløs i forhold til å godta psykisk mishandling,eller uakseptabel oppførsel uavhengig om bakgrunnen er psykiske lidelser eller personlighetsproblematikk så er jeg helt enig med han.Og klart det er synd på endel av de som feks truer med selvmord.De har det åpenbart forferdelig vondt.

Jeg er selvfølgelig også enig i at man ikke skal godta psykisk mishandling, men hvor ofte er det ikke de som har "overtaket" som føler seg mishandlet, når den andre tar igjen eller til slutt er så nedbrutt og syk at den blir destruktiv selv?

Og ang selvmordstrusler: En barndomsvenninne hadde svært vanskelige foreldre. Foreldrene virket fantastiske utad, men når de trodde ingen andre var til stede var tonen en annen. Jeg tror ikke noen av dem gjorde henne vondt bevisst som i "psykopater", de var vel bare merkelig skrudd sammen. Like fullt utrolig destruktivt for henne. "Å true med selvmord" synes jeg kan høres kalkulerende og manipulerende ut, og det synes jeg ikke passer. Hun ropte det ut til slutt fordi hun følte seg så presset opp i et hjørne av dem, og hun mente det. Hun var helt ødelagt. De så ikke hvordan de selv innvirket på datterens problemer. Hadde de blitt rådet til å sette (enda mer) grenser, og "ikke la henne manipulere med selvmordstrusler", kunne de ha gått enda mer i vranglås, og det kunne ha tippet henne over kanten. Det de fikk høre fra andre (venner av henne), var ikke stort annerledes enn det hun selv hadde forsøkt å fortelle dem, men av en eller annen grunn var det først når det kom fra andre at de hørte på det.

Og så er det jo alle de tilfellene hvor et par er omtrent like ille. Da kan jo slike råd være nyttige for å oppløse håpløse forhold, men hvis det er barn involvert ser jeg bare problemer i vente hvis mor eller far går hvert til sitt i troen om at den andre er en personlighetsforstyrret manipulerende tulling, og aldri har fått nok input til å gå i seg selv litt.

Lettvinte råd som kan ihvertfall tolkes sånn at det negative blir forsterket hvis den som spør i realiteten er den som har "overtaket".

[Gjest lillee_my88]

Jeg er selvfølgelig også enig i at man ikke skal godta psykisk mishandling, men hvor ofte er det ikke de som har "overtaket" som føler seg mishandlet, når den andre tar igjen eller til slutt er så nedbrutt og syk at den blir destruktiv selv?

Og ang selvmordstrusler: En barndomsvenninne hadde svært vanskelige foreldre. Foreldrene virket fantastiske utad, men når de trodde ingen andre var til stede var tonen en annen. Jeg tror ikke noen av dem gjorde henne vondt bevisst som i "psykopater", de var vel bare merkelig skrudd sammen. Like fullt utrolig destruktivt for henne. "Å true med selvmord" synes jeg kan høres kalkulerende og manipulerende ut, og det synes jeg ikke passer. Hun ropte det ut til slutt fordi hun følte seg så presset opp i et hjørne av dem, og hun mente det. Hun var helt ødelagt. De så ikke hvordan de selv innvirket på datterens problemer. Hadde de blitt rådet til å sette (enda mer) grenser, og "ikke la henne manipulere med selvmordstrusler", kunne de ha gått enda mer i vranglås, og det kunne ha tippet henne over kanten. Det de fikk høre fra andre (venner av henne), var ikke stort annerledes enn det hun selv hadde forsøkt å fortelle dem, men av en eller annen grunn var det først når det kom fra andre at de hørte på det.

Og så er det jo alle de tilfellene hvor et par er omtrent like ille. Da kan jo slike råd være nyttige for å oppløse håpløse forhold, men hvis det er barn involvert ser jeg bare problemer i vente hvis mor eller far går hvert til sitt i troen om at den andre er en personlighetsforstyrret manipulerende tulling, og aldri har fått nok input til å gå i seg selv litt.

Lettvinte råd som kan ihvertfall tolkes sånn at det negative blir forsterket hvis den som spør i realiteten er den som har "overtaket".

enig i deg der, at man må ta slik på alvor, når EN klar trussel kommer etter mye press. Men har selv at venner som har truet med selvmord for å få oppmerksomhet, så min erfaring er at jo mer mas om det, jo mindre seriøst. F eks 20 meldinger på noen timer, hun gjorde det ikke.. mens når halvbror min ringer og er deppa, dama er slått opp,kranglet med faren samme dag osv,, alt topper seg, så sier han ikke rett ut hva han vil, men at han ikke orker mer... i disse meldingene vi fikk skrev hun at hun satt med hagle klar osv.. derfor tok vi d ikke seriøst.

[Gjest powerrade]

Jeg er selvfølgelig også enig i at man ikke skal godta psykisk mishandling, men hvor ofte er det ikke de som har "overtaket" som føler seg mishandlet, når den andre tar igjen eller til slutt er så nedbrutt og syk at den blir destruktiv selv?

Og ang selvmordstrusler: En barndomsvenninne hadde svært vanskelige foreldre. Foreldrene virket fantastiske utad, men når de trodde ingen andre var til stede var tonen en annen. Jeg tror ikke noen av dem gjorde henne vondt bevisst som i "psykopater", de var vel bare merkelig skrudd sammen. Like fullt utrolig destruktivt for henne. "Å true med selvmord" synes jeg kan høres kalkulerende og manipulerende ut, og det synes jeg ikke passer. Hun ropte det ut til slutt fordi hun følte seg så presset opp i et hjørne av dem, og hun mente det. Hun var helt ødelagt. De så ikke hvordan de selv innvirket på datterens problemer. Hadde de blitt rådet til å sette (enda mer) grenser, og "ikke la henne manipulere med selvmordstrusler", kunne de ha gått enda mer i vranglås, og det kunne ha tippet henne over kanten. Det de fikk høre fra andre (venner av henne), var ikke stort annerledes enn det hun selv hadde forsøkt å fortelle dem, men av en eller annen grunn var det først når det kom fra andre at de hørte på det.

Og så er det jo alle de tilfellene hvor et par er omtrent like ille. Da kan jo slike råd være nyttige for å oppløse håpløse forhold, men hvis det er barn involvert ser jeg bare problemer i vente hvis mor eller far går hvert til sitt i troen om at den andre er en personlighetsforstyrret manipulerende tulling, og aldri har fått nok input til å gå i seg selv litt.

Lettvinte råd som kan ihvertfall tolkes sånn at det negative blir forsterket hvis den som spør i realiteten er den som har "overtaket".

Ja det er sant. Men det at man opplever det umulig å ha et forhold/vennskap til en person betyr ikke at man plasserer skyld nødvendigvis.Det er sjelden bare en som har all skyld i den destruktiv relasjon og det kreves 2 for å danse tango.

I perioder har det vært nødvendig for meg å ikke ha kontakt med endel mennesker,dette er personer jeg har vært utrolig utrolig glad i.

Og de lettvinte svaren kan også misbrukes av den som skriver,nå har h*n fått bevis på at han har retten på sin side i forhold til støtte fra en psykiater.Men jeg håper og tror at vi som leser her forstår at det alltid er flere sider av en sak som du jo beskriver.

Og det bør vi tenke oss over ellers også.Når en kollega forteller om hvor fæl ektemannen hennes er før vi gir ubetinget støtte ,tar parti eller lignende.

Man skulle tro en psykiater i et terapeutisk forhold/rådgivingssituasjon ville gi mer nyanserte råd og prøve å kartlegge hele bilde. Her på nett så gir NHD råd utifra den informasjonen trådstarter oppgir.Det er også en kjent sak at i historieskrivning og antagelig i innleggene er det svært mange som prøver å minimere sin egen rolle i forhold til sitt bidrat til konfliktene eller det destruktive forholdet og mange av fremstillingene er så åpenbart svart/hvitt beskrivelser hvor det er en "motpart" som gjør ditt og datt og skaper vanskelig sitasjoner og en annen som er offer for dette.Tror ikke det så ofte er tilfelle og tror det som regel er mer komplisert og nyansert enn det det kommer fram i disse innleggene.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det gjelder for alle svar her på DOL at de gis ut fra de opplysninger som gis i innlegget.

Om innsenderen gir ukorrekt beskrivelse av virkeligheten, blir svaret også dårlig. Det får være innsenderens ansvar.

[Gjest Rrose]

Jeg er selvfølgelig også enig i at man ikke skal godta psykisk mishandling, men hvor ofte er det ikke de som har "overtaket" som føler seg mishandlet, når den andre tar igjen eller til slutt er så nedbrutt og syk at den blir destruktiv selv?

Og ang selvmordstrusler: En barndomsvenninne hadde svært vanskelige foreldre. Foreldrene virket fantastiske utad, men når de trodde ingen andre var til stede var tonen en annen. Jeg tror ikke noen av dem gjorde henne vondt bevisst som i "psykopater", de var vel bare merkelig skrudd sammen. Like fullt utrolig destruktivt for henne. "Å true med selvmord" synes jeg kan høres kalkulerende og manipulerende ut, og det synes jeg ikke passer. Hun ropte det ut til slutt fordi hun følte seg så presset opp i et hjørne av dem, og hun mente det. Hun var helt ødelagt. De så ikke hvordan de selv innvirket på datterens problemer. Hadde de blitt rådet til å sette (enda mer) grenser, og "ikke la henne manipulere med selvmordstrusler", kunne de ha gått enda mer i vranglås, og det kunne ha tippet henne over kanten. Det de fikk høre fra andre (venner av henne), var ikke stort annerledes enn det hun selv hadde forsøkt å fortelle dem, men av en eller annen grunn var det først når det kom fra andre at de hørte på det.

Og så er det jo alle de tilfellene hvor et par er omtrent like ille. Da kan jo slike råd være nyttige for å oppløse håpløse forhold, men hvis det er barn involvert ser jeg bare problemer i vente hvis mor eller far går hvert til sitt i troen om at den andre er en personlighetsforstyrret manipulerende tulling, og aldri har fått nok input til å gå i seg selv litt.

Lettvinte råd som kan ihvertfall tolkes sånn at det negative blir forsterket hvis den som spør i realiteten er den som har "overtaket".

Det problematiske er jo at som du sier at man ikke vet hvem som snakker. Jeg vet med meg selv når jeg skriver inn hva som er sant iallefall fra min virkelighetsforståelse.

Folk som ligger under for andres manipulerende evner kan ha vanvittig vanskligheter med å komme seg ut av det. Jeg var sammen med en fyr jeg mistenker for å være psykopat i 15 år. Nå vet jo ikke du hvem jeg er. Du kan tenke at jeg kanskje er en forvirra dame. Men jeg vet selv at i min verden så kjenner jeg ikke en som ikke er enig med meg i denne betrakningen. Alle har ropt det til meg. Det er bare jeg som ikke har klart å innse det.

Det er utrolig viktig ting dette å kunne sette grenser for seg selv. Det betyr ikke at jeg er verdens snilleste mennesket selv om jeg har vært utsatt for min eks mann. Men det er heller ikke problemstillingen. Ofte får jeg liksom følelsen av at man tenker svært sort hvitt som skyldig ikke skyldig osv.

Samtidig ser jeg at dette kan bli ett mantra som slettes ikke hører hjemme i alle situasjoner. Da kan det fort bli feil!

Så jeg ser poenget ditt.