Dissosiasjon i terapitimer /NHD og alle andre

[Gjest Svirras]

Jeg skal begynne å snakke med den nye psykologen min om seksuelle overgrep i barndommen. Da jeg snakket med den forrige psykologen om sånne vanskelige ting så dissosierte jeg veldig mye. Kom så langt inn i min egen verden at det var vanskelig å få meg ut av det. Når jeg dissosierer så er jeg "tilstede" og hører hva folk sier mye av tiden og strever for å klare å snakke, gi tegn på at jeg hører og å flytte blikket. Bare stirrer på et punkt og alt stopper opp. Prøver å komme meg ut av det, men sliter veldig med det.

Vet ikke hva jeg skal gjøre med dette for jeg kan jo ikke dissosiere bort alle timene fremover! Jeg har dissosiert et par ganger hos samme psykolog og da bare spør hun om hva som gjorde at jeg falt ut og bare maser om enda mere vanskelige ting som jeg ikke klarer å snakke om der og da. Jeg har fortalt henne at hun ikke skal gjøre det nå, men er usikker på hva både hun og jeg kan gjøre for at jeg skal kunne være mest mulig tilstede i samtalene nå.

Noen som har erfaringer på hva som kan hjelpe en til å ikke dissosiere og på å komme seg ut av det? Opplever du dette ofte med pasienter, NHD? Hva pleier du å gjøre? Er det et alternativ å ta en beroligende tablett før timen for å få meg til å slappe av og ikke rømme inn i min egen verden?

[Gjest lumelia]

Oi dette er litt rart å lese, fordi jeg sliter med det samme,men trodde egentlig ikke det var så mange som hadde det helt likt hehe...det er slitsomt ja, jeg lurer vel akkurat på det samme, vet ikke om jeg kan gi så mye råd,men jeg vet hvordan det føles..føler jeg har det slik nesten hele tiden sammen med andre, serlig når jeg skal konsentrere meg om hva de sier eller å lytte..føler meg helt fjern..vet ikke hva som kan hjelpe..jeg har blitt tilbudt "traume"behandling på modum bad..men har ikke ville dratt enda..for det er et skikkelig opplegg der..lykke til med deg og din egen lille verden!!

[Melba1365380968]

Oi dette er litt rart å lese, fordi jeg sliter med det samme,men trodde egentlig ikke det var så mange som hadde det helt likt hehe...det er slitsomt ja, jeg lurer vel akkurat på det samme, vet ikke om jeg kan gi så mye råd,men jeg vet hvordan det føles..føler jeg har det slik nesten hele tiden sammen med andre, serlig når jeg skal konsentrere meg om hva de sier eller å lytte..føler meg helt fjern..vet ikke hva som kan hjelpe..jeg har blitt tilbudt "traume"behandling på modum bad..men har ikke ville dratt enda..for det er et skikkelig opplegg der..lykke til med deg og din egen lille verden!!

Jeg har det likedan, dissosierer i terapitimene og blant andre folk. Føler meg fanget i min egen kropp som ikke lystrer. Det varierer om jeg hører og ser noe, eller om jeg er helt bortevekk. Men uansett klarer jeg ikke snakke, lage lyd, røre meg osv... Det eneste jeg har fått beskjed om at vil hjelpe mot all dissosieringa er at jeg må bli trygg. Det er vel den prosessen jeg er inne i med psykologen min nå. Jeg må bli trygg på at traumet ikke skjer idag, og at jeg kan stole på psykologen min. Først da vil kroppen min ha mindre bruk for å dissosiere til Langtvekkistan, og da kan det bli snakk om mer konkret traumebehandling.

Psykologen min bruker mange teknikker for å få meg til å skjønne hva som er her og nå. Mye at jeg må kjenne etter alt mulig rart i kroppen, se meg rundt, kjenne at jeg sitter, se at jeg ikke er alene, pluss at jeg drar på mange styrte fantasireiser til trygge steder for å kjenne hvordan det er når det er trygt. Det hjelper meg mye, og jeg blir mye roligere av det. Det blir litt mindre kaos innvendig akkurat der og da. Følelsen varer til utpå ettermiddagen samme dag, men så bruker det bli kaos og dissosiasjon igjen.

Hmmm, men det er godt å høre at jeg ikke er alene om dette. Selv om det er kjipt at andre også har det sånn. Jeg har ikke kunnet diskutere eller snakke om dette med NOEN som vet hva det er snakk om. Ingen skjønner det hvis de ikke har opplevd det, tror jeg.

[Gjest Svirras]

Oi dette er litt rart å lese, fordi jeg sliter med det samme,men trodde egentlig ikke det var så mange som hadde det helt likt hehe...det er slitsomt ja, jeg lurer vel akkurat på det samme, vet ikke om jeg kan gi så mye råd,men jeg vet hvordan det føles..føler jeg har det slik nesten hele tiden sammen med andre, serlig når jeg skal konsentrere meg om hva de sier eller å lytte..føler meg helt fjern..vet ikke hva som kan hjelpe..jeg har blitt tilbudt "traume"behandling på modum bad..men har ikke ville dratt enda..for det er et skikkelig opplegg der..lykke til med deg og din egen lille verden!!

Takk, det er "bra" at vi er flere... Jeg har også vurdert å søke på Modum, men vet ikke ennå.

[Gjest Svirras]

Jeg har det likedan, dissosierer i terapitimene og blant andre folk. Føler meg fanget i min egen kropp som ikke lystrer. Det varierer om jeg hører og ser noe, eller om jeg er helt bortevekk. Men uansett klarer jeg ikke snakke, lage lyd, røre meg osv... Det eneste jeg har fått beskjed om at vil hjelpe mot all dissosieringa er at jeg må bli trygg. Det er vel den prosessen jeg er inne i med psykologen min nå. Jeg må bli trygg på at traumet ikke skjer idag, og at jeg kan stole på psykologen min. Først da vil kroppen min ha mindre bruk for å dissosiere til Langtvekkistan, og da kan det bli snakk om mer konkret traumebehandling.

Psykologen min bruker mange teknikker for å få meg til å skjønne hva som er her og nå. Mye at jeg må kjenne etter alt mulig rart i kroppen, se meg rundt, kjenne at jeg sitter, se at jeg ikke er alene, pluss at jeg drar på mange styrte fantasireiser til trygge steder for å kjenne hvordan det er når det er trygt. Det hjelper meg mye, og jeg blir mye roligere av det. Det blir litt mindre kaos innvendig akkurat der og da. Følelsen varer til utpå ettermiddagen samme dag, men så bruker det bli kaos og dissosiasjon igjen.

Hmmm, men det er godt å høre at jeg ikke er alene om dette. Selv om det er kjipt at andre også har det sånn. Jeg har ikke kunnet diskutere eller snakke om dette med NOEN som vet hva det er snakk om. Ingen skjønner det hvis de ikke har opplevd det, tror jeg.

"Føler meg fanget i min egen kropp som ikke lystrer. Det varierer om jeg hører og ser noe, eller om jeg er helt bortevekk. Men uansett klarer jeg ikke snakke, lage lyd, røre meg osv..."

Akkurat sånn føler jeg det også!! Jeg vil så gjerne si noe eller bevege blikket, men er helt lammet.

Jeg føler meg egentlig trygg på psykologen, det er bare de minnene som kommer og gjør at jeg må flykte avgårde. Men jeg må jo være tilstede i samtalen for at jeg skal bli bedre :-/ Var derfor jeg tenkte på om det fantes noen teknikker eller medisiner som kan brukes som hjelpemiddel en periode.

[Desimeter]

Har vel ikke noen råd. men har det på samme måte. Hører at han snakker til meg, men klarer ikke å reagere på det.

Han prøver å snakke om hverdagslige ting når det skjer, om noe jeg er opptatt av osv. Etter litt tid så pleier det å virke.

Da jeg var lagt inn var det ei som pratet med meg om bher faktisk!! Jeg ble jo nesten sjokkskadet, til sutt lo jeg, forsatt temmelig i ørska.. Da følte jeg meg rar..

Psykologen sier at vi må finne en grense for hva jeg tåler, og føre meg tilbake før det går over den grensa. Men litt dissosiasjon kan visst være bra, for da kanskje man klarer å snakke om ting uten å føle for mye. Aner ikke hvordan det skal gå til, har ikke prøvd det ut ennå..

Lykke til videre ihvertfall

[Gjest lumelia]

Takk, det er "bra" at vi er flere... Jeg har også vurdert å søke på Modum, men vet ikke ennå.

Bli med meg?:-) jeg vet ikke om jeg tørs enda...

[Gjest Svirras]

Bli med meg?:-) jeg vet ikke om jeg tørs enda...

Hehe ;-) Jeg er i full jobb og har mange rundt meg som ikke vet om at jeg sliter så det er rett og slett vanskelig for meg å bli borte noen mnd... Men jeg skulle gjerne vært der!