funker ikke gruppeterapien?

[Gjest melmøll]

I det siste har jeg følt at jeg har begynt å bli litt negativ. Det virker bare så håpløst. Det er vanskelig å gjøre de oppgavene som jeg skal utfordre meg til å gjøre. Utsette meg for angsten. Det er tungt å gjennomføre, vanskelig å snakke om, og jeg føler ikke at jeg kommer videre. Vi er kommet ca halvveis, er det meningen at jeg skal begynne å kjenne virkning?

Det virker som om de andre har begynt å bli bedre, mens jeg henger igjen. Mulig at det er bare noe jeg føler da men...

Noen ganger føler jeg bare at det er håpløst, at jeg ikke har noe der å gjøre. Jeg føler meg uttafor. Jeg har lyst til å slutte der.

Jeg merker at jeg blir lei når de tar frem små historier, dikt, og sånt som handler om angst. Jeg klarer ikke se hvordan det skal hjelpe...?

Jeg skjønner ikke hvordan eksponering skal hjelpe meg. Jeg har aldri hatt panikkanfall, så det er ikke derfor jeg har angst. Jeg er redd for andre mennesker!!! Selv om jeg oppsøker situasjoner som gir meg angst, så er det ikke slik at jeg føler noen lettelse ved å overvinne frykten. Jeg sitter igjen med masse negative tanker, og føler ingen mestring av situasjonen.

Jeg føler liksom at gruppelederene forventer at jeg skal si at det var en lettelse å se at jeg klarte å gjennomføre oppgaven, og at det ikke var noe å grue seg for likevel. Jeg kan gjerne si det, men inni meg føler jeg meg ikke bra. Jeg gruer meg fortsatt til neste gang jeg må gjøre den samme oppgaven.

Noen av dere som sitter med erfaring med eksponeringsterapi? Noen som har opplevd positiv virkning av det? Vil gjerne høre! Prøv å motivere meg til å fortsette! Vær så snill :-)

[Gjest xbellax]

vet du hva, jeg synes det er fenomenalt viktig at du er køl ærlig i gruppeterapien. si eksakt hva du føler og tenker, akkurat slik som i dette innlegget. fordi alle opplever ikke den der rosenrøde skyen og en himla fremgang, for noen fungerer bare ikke gruppeterapi. -men- dette kan også være begynnelsen på at det går fremover med deg, trolig vil du oppleve at det er flere som føler det samme som deg. gi terapien en stund til, men vær -klin- ærlig(uansett hvor "uhøflig" det måtte føles!)

[Gjest melmøll]

vet du hva, jeg synes det er fenomenalt viktig at du er køl ærlig i gruppeterapien. si eksakt hva du føler og tenker, akkurat slik som i dette innlegget. fordi alle opplever ikke den der rosenrøde skyen og en himla fremgang, for noen fungerer bare ikke gruppeterapi. -men- dette kan også være begynnelsen på at det går fremover med deg, trolig vil du oppleve at det er flere som føler det samme som deg. gi terapien en stund til, men vær -klin- ærlig(uansett hvor "uhøflig" det måtte føles!)

Tusen takk for svar! Ja, det er nok viktig å være og ærlig for å få mest mulig ut av gruppa, og det har jeg vært ganske ganske bevisst på fra starten. Men jeg føler at jeg viser meg mer sårbar enn de andre. Jeg føler at jeg er mer åpen om tanker og følelser enn de andre, og jeg kan ta til tårene fordi det blir så intenst med all oppmerksomheten. Nå begynner jeg å angre på det, og synes det er ubehagelig at jeg har fremstått slik overfor fremmede. Men, jeg får vel bare fortsette, jeg vil gi det en sjanse.

[Gjest xbellax]

Tusen takk for svar! Ja, det er nok viktig å være og ærlig for å få mest mulig ut av gruppa, og det har jeg vært ganske ganske bevisst på fra starten. Men jeg føler at jeg viser meg mer sårbar enn de andre. Jeg føler at jeg er mer åpen om tanker og følelser enn de andre, og jeg kan ta til tårene fordi det blir så intenst med all oppmerksomheten. Nå begynner jeg å angre på det, og synes det er ubehagelig at jeg har fremstått slik overfor fremmede. Men, jeg får vel bare fortsette, jeg vil gi det en sjanse.

naturligvis føler du det ubehagelig,(desverre) -jeg tror likevel at den som faktisk våger å være tilstede i en slik gruppeterapi slik du har vært er den som også vil få mest ut av det. det er forferdelig å blottlegge seg slik du har gjort, -men jeg er overbevist om at mange synes du er fantastisk modig som har våget å gjøre det. -gi terapien noen sjanser til før du forkaster den. vær ærlig, si at du ikke kjenner fremgang, og at du føler det ubegagelig/flaut at du har vist deg såpass sårbar. jeg tror du vil møte positiv respons.

[Gjest Jente31]

naturligvis føler du det ubehagelig,(desverre) -jeg tror likevel at den som faktisk våger å være tilstede i en slik gruppeterapi slik du har vært er den som også vil få mest ut av det. det er forferdelig å blottlegge seg slik du har gjort, -men jeg er overbevist om at mange synes du er fantastisk modig som har våget å gjøre det. -gi terapien noen sjanser til før du forkaster den. vær ærlig, si at du ikke kjenner fremgang, og at du føler det ubegagelig/flaut at du har vist deg såpass sårbar. jeg tror du vil møte positiv respons.

xbellax; jeg vil gjerne signere. Og til melmøll; jeg skal ikke uttale meg om gruppeterapi. Jeg har ingen erfaring med dette.

Men jeg må si jeg synes du er tøff, og jeg tror at du vil gjøre fremgang med din ærlighet.

Bare det å møte opp, og tørre å sette ord på det som er vanskelig, er kjempetøft gjort! Du er virkelig modig. Jeg tror du vil komme langt med dette.

Jeg har "jobbet" endel med meg selv her på dol, og jeg må si jeg virkelig har følt meg teit osv, mange ganger. Men jeg har faktisk kommet langt med det. Og jeg regner med at denne ærligheten også vil hjelpe meg i terapien som venter meg.

Det er kansje lett for meg å si, men ikke tenk på hva andre tenker om deg. Hadde jeg vært i din gruppe ville jeg synes du er modig.

Jeg tror du har den styrken som trengs for å komme videre. Så ikke gi opp! Skriv om du føler for det. Jeg er her, og skal støtte deg underveis, om det hjelper deg.

Stor klem til deg fra

[maire]

Tusen takk for svar! Ja, det er nok viktig å være og ærlig for å få mest mulig ut av gruppa, og det har jeg vært ganske ganske bevisst på fra starten. Men jeg føler at jeg viser meg mer sårbar enn de andre. Jeg føler at jeg er mer åpen om tanker og følelser enn de andre, og jeg kan ta til tårene fordi det blir så intenst med all oppmerksomheten. Nå begynner jeg å angre på det, og synes det er ubehagelig at jeg har fremstått slik overfor fremmede. Men, jeg får vel bare fortsette, jeg vil gi det en sjanse.

Du skriver: "og jeg kan ta til tårene fordi det blir så intenst med all oppmerksomheten. Nå begynner jeg å angre på det, og synes det er ubehagelig at jeg har fremstått slik overfor fremmede. Men, jeg får vel bare fortsette, jeg vil gi det en sjanse".

Hva er det som plager deg ved at du har "fremstått slik for andre"? Er du redd for hva de andre måtte tenke og mene om deg, eller er det dine egne tanker om deg selv som er fordømmende? Og i så fall, hva er det du fordømmer? Er det at du faktisk er sårbar og føler som du gjør, eller er det at andre ser deg som du er?

Som oftest er det ens egne tanker som er fienden. Jeg har aldri opplevd i gruppeterapi at noen av de andre i gruppa har ønsket meg annet enn godt. De fleste har også stor forståelse for at andre sliter, for de sliter selv og kjenner seg ofte igjen.

Hvis du kverner på tanker som f.eks: "uff, oppmerksomhet, jeg fikser det ikke. Jeg er så dust og nå sipper jeg sikkert snart igjen..Hvorfor er jeg så håpløs? Jeg gjør ingen framgang", så er det tanker som er "god mat" for gruppeterapi.

Si det høyt og se hva som skjer. Kanskje er du den eneste som syns du er "håpløs"? Syns du at de andre i gruppa er dumme hvis de viser følelsene sine, blottstiller seg og fremstår som sårbare?

En vesentlig del av det å gå i gruppeterapi er å bli kjent med seg selv og akseptere sine egne følelser. Følelser er ærlige, det er handlingen følelsene fremkaller som kan korrigeres. Noe ved ditt reaksjonsmønster er det sikkert fint å forandre på, men først må du bli kjent med hva dette "noe" er.

Det er vondt når man viser andre mennesker sider ved seg selv som man ikke selv er fortrolig med. Jeg tenkte ofte at "jeg kan ikke utstå disse følelsene, jeg hater dem og vil ikke ha dem". Brukte av og til veldig mye krefter på å forsøke og bli kvitt følelser som likevel var der. Det var som å forsøke å dytte en vinkork under vann og håpe at den forble der. Men den jævla korken poppet opp igjen til overflata så fort den ble sluppet. Da jeg fant ut at ingen av de taktikkene jeg brukte på "korkoppgaven" fungerte, resignerte jeg. OK, så fikk den flyte rundt da.

De andre i gruppa fikk se meg. De fikk se at jeg var sårbar, trist, sint, at jeg var selvforaktende, og av og til med forakt for andre, at jeg kunne mistro, være redd, svak, egoistisk, og at jeg slettes ikke alltid likte hva andre sa og gjorde. Av og til forhåndsdømte jeg, beskylte de andre i gruppa for å ha tanker de slettes ikke hadde.

Du kan tro jeg fikk tilbakemeldinger! Gosj hvor mange ganger det viste seg at min virkelighetsoppgfatning var på skjev kurs i forhold til de andres. Og jeg begynte å tenke andre tanker etterhvert som jeg ble "korrigert". "jasså..så de andre syns ikke jeg er håpløs fordi jeg føler som jeg gjør". Men de kunne synes jeg var dust hvis jeg bare gikk utfra at ting "var sånn eller sånn" og ikke slapp til muligheten for at det kanskje kunne være anderledes. En fin måte og få annet perspektiv på ting, er ved å la andre "se på korken som flyter rundt", og la dem få komme med sin oppfattelse. Jeg begynte undre meg over både det ene og det andre, og utforsket nye muligheter.

Tankene mine endret retning og tam-tara-taaaa (fanfare) jeg ble tryggere og gladere, og andre ble tryggere og gladere sammen med meg! Jeg fikk positiv bekreftelse på meg selv. Fantastisk! Det gikk an å være glad i meg, til og med jeg kunne kanskje være glad i meg, tross alt.

Jeg fungerer hundre ganger bedre i dag enn jeg gjorde før gruppeterapien.

Vel, dette lange innlegget ble veldig egenterapi for meg. Det hadde vært superkjekt om det i samme slengen kunne gi deg noe

[Gjest melmøll]

Du skriver: "og jeg kan ta til tårene fordi det blir så intenst med all oppmerksomheten. Nå begynner jeg å angre på det, og synes det er ubehagelig at jeg har fremstått slik overfor fremmede. Men, jeg får vel bare fortsette, jeg vil gi det en sjanse".

Hva er det som plager deg ved at du har "fremstått slik for andre"? Er du redd for hva de andre måtte tenke og mene om deg, eller er det dine egne tanker om deg selv som er fordømmende? Og i så fall, hva er det du fordømmer? Er det at du faktisk er sårbar og føler som du gjør, eller er det at andre ser deg som du er?

Som oftest er det ens egne tanker som er fienden. Jeg har aldri opplevd i gruppeterapi at noen av de andre i gruppa har ønsket meg annet enn godt. De fleste har også stor forståelse for at andre sliter, for de sliter selv og kjenner seg ofte igjen.

Hvis du kverner på tanker som f.eks: "uff, oppmerksomhet, jeg fikser det ikke. Jeg er så dust og nå sipper jeg sikkert snart igjen..Hvorfor er jeg så håpløs? Jeg gjør ingen framgang", så er det tanker som er "god mat" for gruppeterapi.

Si det høyt og se hva som skjer. Kanskje er du den eneste som syns du er "håpløs"? Syns du at de andre i gruppa er dumme hvis de viser følelsene sine, blottstiller seg og fremstår som sårbare?

En vesentlig del av det å gå i gruppeterapi er å bli kjent med seg selv og akseptere sine egne følelser. Følelser er ærlige, det er handlingen følelsene fremkaller som kan korrigeres. Noe ved ditt reaksjonsmønster er det sikkert fint å forandre på, men først må du bli kjent med hva dette "noe" er.

Det er vondt når man viser andre mennesker sider ved seg selv som man ikke selv er fortrolig med. Jeg tenkte ofte at "jeg kan ikke utstå disse følelsene, jeg hater dem og vil ikke ha dem". Brukte av og til veldig mye krefter på å forsøke og bli kvitt følelser som likevel var der. Det var som å forsøke å dytte en vinkork under vann og håpe at den forble der. Men den jævla korken poppet opp igjen til overflata så fort den ble sluppet. Da jeg fant ut at ingen av de taktikkene jeg brukte på "korkoppgaven" fungerte, resignerte jeg. OK, så fikk den flyte rundt da.

De andre i gruppa fikk se meg. De fikk se at jeg var sårbar, trist, sint, at jeg var selvforaktende, og av og til med forakt for andre, at jeg kunne mistro, være redd, svak, egoistisk, og at jeg slettes ikke alltid likte hva andre sa og gjorde. Av og til forhåndsdømte jeg, beskylte de andre i gruppa for å ha tanker de slettes ikke hadde.

Du kan tro jeg fikk tilbakemeldinger! Gosj hvor mange ganger det viste seg at min virkelighetsoppgfatning var på skjev kurs i forhold til de andres. Og jeg begynte å tenke andre tanker etterhvert som jeg ble "korrigert". "jasså..så de andre syns ikke jeg er håpløs fordi jeg føler som jeg gjør". Men de kunne synes jeg var dust hvis jeg bare gikk utfra at ting "var sånn eller sånn" og ikke slapp til muligheten for at det kanskje kunne være anderledes. En fin måte og få annet perspektiv på ting, er ved å la andre "se på korken som flyter rundt", og la dem få komme med sin oppfattelse. Jeg begynte undre meg over både det ene og det andre, og utforsket nye muligheter.

Tankene mine endret retning og tam-tara-taaaa (fanfare) jeg ble tryggere og gladere, og andre ble tryggere og gladere sammen med meg! Jeg fikk positiv bekreftelse på meg selv. Fantastisk! Det gikk an å være glad i meg, til og med jeg kunne kanskje være glad i meg, tross alt.

Jeg fungerer hundre ganger bedre i dag enn jeg gjorde før gruppeterapien.

Vel, dette lange innlegget ble veldig egenterapi for meg. Det hadde vært superkjekt om det i samme slengen kunne gi deg noe

Takk Maire, for positivt svar :-) Det er hyggelig å høre at gruppeterapien har hatt sånn positiv virkning for deg!

Nei, hvorfor angrer jeg egentlig på å ha åpnet meg så mye? Jeg ser jo på de andre som forståelsesfulle og velmenende mennesker. Jeg tror jeg er redd for å bli avhengig av gruppa. Redd for å knytte meg for mye til de menneskene der.

F.eks da jeg sluttet hos psykologen så føltes det så imari vondt. At jeg aldri mer skulle se hun som vet mer om meg enn noen andre. Hun som har vist mer forståelse og aksept enn noen andre.

Jeg har også noe innvendig sår etter venninner som jeg har mistet gjennom årene. Jeg tror det er en sammenheng der. Jeg er redd for å knytte meg til folk.

Jeg har også noe problemer med tilknytning til foreldrene mine. Jeg legger altfor stor vekt på deres meninger, og legger hele selvfølelsen min i deres hender. Nå ser jeg at det ikke er riktig, ettersom de krever altfor mye av meg, og har helt andre meninger og prioriteringer enn meg. Jeg er nødt til å frigjøre meg fra dem, og finne selvfølelsen min.

Jeg har også problemer med å være sammen med venninner, fordi jeg ser opp til dem så mye at jeg mister meg selv på veien. Jeg gjør plutselig alt for å bli som dem.

Det å distansere meg fra folk blir en måte å sikre seg å ikke bli såret og skuffet.

Det har vært kjempevanskelig for jeg har også fått for meg at jeg må bryte kontakt med smaboeren min slik at han forlater meg og jeg blir såret. Jeg har problemer med å slutte å gruble på fremtiden og alt som kan skje.