Barn og psykisk syke foreldre

[Gjest rosa.b]

Det står en virkelig dårlig artikkel inne på doktor online nå, om barn, og foreldres psykiske lidelser. Unyansert "beordres" man til å fortelle barn, tildels inngående, om ulike psykiske lidelser. Artikkelen sier ingenting om forkjellige barns behov, utfra alder og personlighet. Atter en gang skal det snakkes, snakkes og snakkes, og forklares. Barn forstår mer enn den offentlig vedtatte sannheten. Men at alt mulig skal snakkes om, blir stadig dyttet på voksne (foreldre), som derved gjerne dytter det videre på sine barn. Men barn har evne til finne egne strategier, for å berge seg gjennom vanskelige livssituasjoner. De er mestre til å takle situasjoner hvor foreldre ikke strekker til/utilstrekkelige situasjoner. Uten denne medfødte evnen, ville ingen av oss greid å etablere oss i et voksent liv. Simpelthen fordi barndommen sjelden er uten utfordringer (og bør vel ikke være det heller). Voksne skal ikke ta iniativ til å forklare barn om psykiske lidelser, når barnet ikke har vist nysgjerrighet/interesse for det, eller man må det, fordi den syke er borte fra hjemmet grunnet sykehusinnleggelse, eller også svært forandret pga. sin psyksike lidelse. Som ved alt annet, må barn møtes ut fra det individet de er, utfra alder og modning, og bli sett på sine særegne behov. Man kan ikke lage en mal for hvordan en skal opptre overfor barn hvis foreldre blir syke. Barn spør selv. En må ikke gå i fellen å gjøre psykiske lidelser til noe utenom alt annet barn kan oppleve, og som derfor må håndteres helt annerledes enn alle andre temaer. Jeg mener, at når barn spør, skal man gi dem korte, ærlige svar, deretter være åpen for de spørsmål barnet har! Mange barn vil ikke vite så mye! Det er sannsynligvis barnets sunne beskyttelsesstrategier, som er i sving. Det ser en f.eks. når det verste skjer, at barnet mister en forelder. Ingen vil da mene, at man skal dytte på barna, det å snakke og snakke og snakke, og forklare, forklare, forklare? Kanskje vil barnet være i fred med sin sorg. Kanskje virker barnet ensomt, da kan en si til barnet, at det er lov å spørre, lov å snakke. En kan spørre barnet: Er det noe du vil jeg skal fortelle? Hva ønsker du? Hva trenger du? Selvagt tilpasset barnets alder. Angående artikkelen reagerer jeg på at barn under tre år ikke nevnes. Barn under tre år er ikke kognitivt utviklet til å forstå forklaringer. De har også dårlige begreper om tid. Plutselig langvarig fravær av næreste omsorgsperson er et alvorlig traume for barn under tre år. Her gjelder det at alle trår til omkring barnet, gir det kjærlighet, viser bilder av og snakker om den som er borte (syk). Generelt er artikkelen unyansert, udiffrensiert og basert på synsing. Barn trenger kjærlighet. De trenger å bli respektert, forstått og akseptert, utfra sin egenart. Og slik alle voksne har rett til å finne sine egne løsningsstrategier i krisesituasjoner, har barn også det. Barns strategier kan være meget forskjellige utfra alder og personlighet. Strategiene skal uansett respekteres av de voksne barna har rundt seg. DET kan spare barn for mange påkjenninger. Og spar oss for slike useriøse artikler på doktor online. Mye klokt blir skrevet om barn som opplever påkjenninger. Sett noe av dette på trykk i stedet. Og spar oss for pjattet om at alt skal snakkes om for enhver pris. Det er mange veier til Rom. Som sagt: Først og fremst trenger barn kjærlighet, respekt, varme, omsorg. De trenger ikke forklaringer og prat tredd nedover hodene på seg, når de kanskje har det vanskelig nok fra før. Og gi oss nyansert informasjon på doktor online.

[isprinsessen]

Hei, du. Jeg reagerer litt på det du skriver her og ville bare gi deg min mening på det du skriver om. Jeg har ikke lest artikkelen du refererer til, men jeg føler at jeg vil skrive et svar for det.

Barn som har psykisk syke foreldre trenger å få snakke litt om dette temaet. Naturligvis er det ikke bra at man tvinger dem til å forstå eller snakke om ting som de ikke har sjans til å forstå. Det er ikke slik det skal fungere. MEN, et barn trenger noen ganger å få ting forklart på deres nivå slik at de ikke tror at det er deres skyld/feil fordi en foreldre oppfører seg til tider annerledes enn normalt. Nei, man skal ikke alltid følge en mal, folk er forskjellige også barn. Men tingen er vel den at det er så mange barn som ikke får hjelp når de trenger det fordi det ikke er typisk at barn av psyke får terapi. Man må be om det, og det er lange ventelister og ikke alle har mulighet til å få hjelp der de bor.

Barn har en livlig fantasi, og når mamma eller pappa er veldig preget av psykiske lidelser, kan det vœre veldig mange tanker som blir umulig å komme seg ut av uten professionell hjelp. Hvis situasjonen blir forklart på en fin og forståelig måte hvor barnet kan føle seg trygg på foreldrene sine igjen ved å ha forklart hvorfor mamma eller pappa gjør som h•n gjør, så er jo målet nådd, ikke sant.

Jeg tror også at det er mye lettere for et barn å føle trygghet og kjœrlighet fra foreldrene når det vet at ikke er deres feil at mamma eller pappa er f.eks deprimert og ikke alltid kan kose og vœre den trygge foreldre som h•n vil vœre.

Selvsagt trenger barn kjœrlighet. Men de trenger også trygghet. Og det kan komme i form av hjelp utenfra. Av flinke psykologer/psykiatere som har efaring med barn og psykisk syke foreldre.

Jeg har selv erfaring med dette, og vet at det funker bra når man får den rette hjelpen. Faktisk synes jeg personlig at det er bedre å få ting forklart en gang for mye enn ikke i det hele tatt.

Jeg synes det er flott at det er hjelp å få. Det er jo mye, mye bedre at tilbudet er der, og så kan jo den individuelle familie takke ja eller nei til det alt ettersom det passer inn i deres liv.

Husk, at et barn som blir tatt på alvor av en voksen føler seg veldig viktig. Denne samme viktigheten kan få en liten person til å ha en grunnstein å stå på for videre utvikling.

Jeg kjente en gang et slikt barn som plutselig en dag fikk hjelp av en slik viktig person og som fant en vei ut av det umulige. Og som i dag føler seg hundre ganger mer trygg!!!!!!

[Gjest ghb64]

Hei, du. Jeg reagerer litt på det du skriver her og ville bare gi deg min mening på det du skriver om. Jeg har ikke lest artikkelen du refererer til, men jeg føler at jeg vil skrive et svar for det.

Barn som har psykisk syke foreldre trenger å få snakke litt om dette temaet. Naturligvis er det ikke bra at man tvinger dem til å forstå eller snakke om ting som de ikke har sjans til å forstå. Det er ikke slik det skal fungere. MEN, et barn trenger noen ganger å få ting forklart på deres nivå slik at de ikke tror at det er deres skyld/feil fordi en foreldre oppfører seg til tider annerledes enn normalt. Nei, man skal ikke alltid følge en mal, folk er forskjellige også barn. Men tingen er vel den at det er så mange barn som ikke får hjelp når de trenger det fordi det ikke er typisk at barn av psyke får terapi. Man må be om det, og det er lange ventelister og ikke alle har mulighet til å få hjelp der de bor.

Barn har en livlig fantasi, og når mamma eller pappa er veldig preget av psykiske lidelser, kan det vœre veldig mange tanker som blir umulig å komme seg ut av uten professionell hjelp. Hvis situasjonen blir forklart på en fin og forståelig måte hvor barnet kan føle seg trygg på foreldrene sine igjen ved å ha forklart hvorfor mamma eller pappa gjør som h•n gjør, så er jo målet nådd, ikke sant.

Jeg tror også at det er mye lettere for et barn å føle trygghet og kjœrlighet fra foreldrene når det vet at ikke er deres feil at mamma eller pappa er f.eks deprimert og ikke alltid kan kose og vœre den trygge foreldre som h•n vil vœre.

Selvsagt trenger barn kjœrlighet. Men de trenger også trygghet. Og det kan komme i form av hjelp utenfra. Av flinke psykologer/psykiatere som har efaring med barn og psykisk syke foreldre.

Jeg har selv erfaring med dette, og vet at det funker bra når man får den rette hjelpen. Faktisk synes jeg personlig at det er bedre å få ting forklart en gang for mye enn ikke i det hele tatt.

Jeg synes det er flott at det er hjelp å få. Det er jo mye, mye bedre at tilbudet er der, og så kan jo den individuelle familie takke ja eller nei til det alt ettersom det passer inn i deres liv.

Husk, at et barn som blir tatt på alvor av en voksen føler seg veldig viktig. Denne samme viktigheten kan få en liten person til å ha en grunnstein å stå på for videre utvikling.

Jeg kjente en gang et slikt barn som plutselig en dag fikk hjelp av en slik viktig person og som fant en vei ut av det umulige. Og som i dag føler seg hundre ganger mer trygg!!!!!!

Veldig enig i det isprinsessen skriver.

Barn har veldig fantasi og MANGE ganger tør de heller ikke å spørre de voksne. Så her må vi voksne ta ansvar og gi barna trygghet og kjærlighet.

Hva om barna blir ertet for at mor eller far er "rare", da er det viktig at barnet vet sannheten og ikke blir fortalt usannhetet ute på lekeplassen.

[Gjest mbo]

Kan bare svare ut ifra meg selv jeg.

Jeg vokste opp med en mor som hadde psykiske problemer i perioder.

Hun stengte seg inne å gråt og var veldig fjern til tider.

Jeg var redd og trodde det var min skyld og faktisk ble jeg nesten tenåring før jeg forsto hva det dreide seg om.

JEG skulle ønske de hadde forsøkt å forklare ,

resultatet av dette er at jeg sliter med angst og depresjoner selv nå i voksen alder.

Så åpenhet er viktig men må selvfølgelig tilpasses barnets alder og modenhet.

[Silje80]

Veldig enig i det isprinsessen skriver.

Barn har veldig fantasi og MANGE ganger tør de heller ikke å spørre de voksne. Så her må vi voksne ta ansvar og gi barna trygghet og kjærlighet.

Hva om barna blir ertet for at mor eller far er "rare", da er det viktig at barnet vet sannheten og ikke blir fortalt usannhetet ute på lekeplassen.

Det er nok det beste at barna blir fortalt noe av det som foregår rundt dem. De behøver ikke vite i detalj hva mor/far sliter med, men i grove trekk hva det handler om. Jeg er barn av en psykisk syk mor selv, og husker hun knuste tallerkner og gråt i gangen. Jeg ble ikke fortalt noe, og forsto ingenting. Dette slet veldig på meg. Jeg skulle idag ønske jeg kunne blitt fortalt litt om hva som foregikk.

[Gjest barn av alkoholmisbruk og fortielse]

Jeg er fullstendig uenig med deg. Psykisk sykdom lar seg ikke gjemme bort. Barn skjønner, uansett om det blir sagt eller ei. Min erfaring er at ikke noe er mer skremmende, verken for barn eller voksne, enn det å leve i uvitenhet. Jeg kan takle alt - når jeg vet. Når jeg ikke vet, har jeg ikke noen mulighet til å velge fornuftige strategier for å takle ting. Sånn var det som barn, sånn er det nå.

Jeg er enig i at ikke alle barn er like. Derfor skal naturligvis informasjon tilpasses barnet. Men alle barn bør få slippe fortielser, slippe å gå rundt å "føle på" at noe er galt, men uten å få skikkelig forklaring på det.

Barn utvikler ikke velfungerende mestringsstrategier når det gjelder å "redde seg unna" psykisk syke foreldre, alkoholiserte foreldre, eller andre foreldre som ikke har vært i stand til å ta vare på barna sine. Det er jo derfor det må settes inn ressurser i forhold til disse barna når de altså blir voksne. De færreste barna klarer seg gjemmom slike familieforhold uten sår. Det er derfor de kalles løvetannbarn, også.

[Gjest rosa.b]

Jeg er fullstendig uenig med deg. Psykisk sykdom lar seg ikke gjemme bort. Barn skjønner, uansett om det blir sagt eller ei. Min erfaring er at ikke noe er mer skremmende, verken for barn eller voksne, enn det å leve i uvitenhet. Jeg kan takle alt - når jeg vet. Når jeg ikke vet, har jeg ikke noen mulighet til å velge fornuftige strategier for å takle ting. Sånn var det som barn, sånn er det nå.

Jeg er enig i at ikke alle barn er like. Derfor skal naturligvis informasjon tilpasses barnet. Men alle barn bør få slippe fortielser, slippe å gå rundt å "føle på" at noe er galt, men uten å få skikkelig forklaring på det.

Barn utvikler ikke velfungerende mestringsstrategier når det gjelder å "redde seg unna" psykisk syke foreldre, alkoholiserte foreldre, eller andre foreldre som ikke har vært i stand til å ta vare på barna sine. Det er jo derfor det må settes inn ressurser i forhold til disse barna når de altså blir voksne. De færreste barna klarer seg gjemmom slike familieforhold uten sår. Det er derfor de kalles løvetannbarn, også.

Mitt budskap er at artikkelen er unyansert. Man kan ikke putte alt mulig i en stor sekk, som man kaller "psykiske lidelser" - ergo tar barn skade, hvis barn ikke forklares i detaljer om de ulike psykiske lidelser. Psykiske lidelser er så mangt, barn likedan er forkskjellig. Det er farlig å lage en oppskrift, som skal brukes på alle barn, uansett alder og personlighet. Det er farlig å lage en gryte hvor alt som kan kalles psykiske lidelser puttes oppi.

[Gjest please!!]

psst hvis du trykker to ganger på enter så får du laget avsnitt og mellomrom. Det er tungt å lese så sammensatt.

Håper du får svarene du er ute etter!

[Gjest rosa.b]

Hei, du. Jeg reagerer litt på det du skriver her og ville bare gi deg min mening på det du skriver om. Jeg har ikke lest artikkelen du refererer til, men jeg føler at jeg vil skrive et svar for det.

Barn som har psykisk syke foreldre trenger å få snakke litt om dette temaet. Naturligvis er det ikke bra at man tvinger dem til å forstå eller snakke om ting som de ikke har sjans til å forstå. Det er ikke slik det skal fungere. MEN, et barn trenger noen ganger å få ting forklart på deres nivå slik at de ikke tror at det er deres skyld/feil fordi en foreldre oppfører seg til tider annerledes enn normalt. Nei, man skal ikke alltid følge en mal, folk er forskjellige også barn. Men tingen er vel den at det er så mange barn som ikke får hjelp når de trenger det fordi det ikke er typisk at barn av psyke får terapi. Man må be om det, og det er lange ventelister og ikke alle har mulighet til å få hjelp der de bor.

Barn har en livlig fantasi, og når mamma eller pappa er veldig preget av psykiske lidelser, kan det vœre veldig mange tanker som blir umulig å komme seg ut av uten professionell hjelp. Hvis situasjonen blir forklart på en fin og forståelig måte hvor barnet kan føle seg trygg på foreldrene sine igjen ved å ha forklart hvorfor mamma eller pappa gjør som h•n gjør, så er jo målet nådd, ikke sant.

Jeg tror også at det er mye lettere for et barn å føle trygghet og kjœrlighet fra foreldrene når det vet at ikke er deres feil at mamma eller pappa er f.eks deprimert og ikke alltid kan kose og vœre den trygge foreldre som h•n vil vœre.

Selvsagt trenger barn kjœrlighet. Men de trenger også trygghet. Og det kan komme i form av hjelp utenfra. Av flinke psykologer/psykiatere som har efaring med barn og psykisk syke foreldre.

Jeg har selv erfaring med dette, og vet at det funker bra når man får den rette hjelpen. Faktisk synes jeg personlig at det er bedre å få ting forklart en gang for mye enn ikke i det hele tatt.

Jeg synes det er flott at det er hjelp å få. Det er jo mye, mye bedre at tilbudet er der, og så kan jo den individuelle familie takke ja eller nei til det alt ettersom det passer inn i deres liv.

Husk, at et barn som blir tatt på alvor av en voksen føler seg veldig viktig. Denne samme viktigheten kan få en liten person til å ha en grunnstein å stå på for videre utvikling.

Jeg kjente en gang et slikt barn som plutselig en dag fikk hjelp av en slik viktig person og som fant en vei ut av det umulige. Og som i dag føler seg hundre ganger mer trygg!!!!!!

Hei, og takk for svar. Artikkelen kan man lese, dersom en klikker seg inn på "psykisk helse". Jeg mener ikke at man ikke skal snakke med barn. Jeg reagerer på artikkelen. Som jeg mener, -for å si det mildt, er unyansert og useriøs, og ikke skiller mellom hvilke psykiske lidelser (hva barna opplever/utsettes for eller ikke), heller ikke alder, eller det at barn er forskjellige. Det er ikke èn oppskrift, som passer for alle barn.