Deprimert datter?

[Gjest Rrose]

Jeg har en datter på 15 år som tror hun selv er deprimert. Det er familiehistorie (vold fra hennes far mot meg) bak her som har gjort at jeg selv har vært hos legen for å gi han grundig innføring i dette.

Onsdag kom hun hjem og legen hadde antydet at hun kanskje var deprimert. Hun var plutselig og det var en markant skille her mye mere trist liksom.

Jeg sa at om du er deprimert så har du det slik, men det er ikke så farlig. Dette kan vi jobbe deg ut av. Er du deprimert så må du ut på tur, du må spise og du må sove.

Jeg tvang henne ut på tur og siden det var sol ordnet jeg madrass og puter i ett hagemøbel i hagen og sa at om hun trengte hvile så kunne hun gjøre det der. Sol og frisk luft er bra om en har det slik påsto jeg. Så satt hun i hagen og tegnet, med tekopp servert i hånda.

Jeg er ikke fremmed for det å være langt nede. Jeg har vært det selv mange ganger. men jeg vet at om en begynner å sirkle rundt dette så blir alt bare verre.

Jeg er usikker på om hun egentlig er deprimert. Jeg vet at hun sliter, jeg tror hun har store konsentrasjonsproblemer og har mye stress inni seg. Jeg føler at hun prøver å finne svar, og nå har hun bestemt seg for at det er dette det er.

Jeg tror nok også at hun trenger å bli sett, min oppgave må jo bli å prøve å gi henne oppmerksomhet uten at hun hele tiden skal få oppmerksomhet pga en eller annen sykdom.

Jeg kjennerat jeg blir litt usikker på hvordan jeg skal forholde meg. Jeg veksler mellom å være litt streng, samtidig som jeg prøver å finne lommer hvor vi kan snakke litt rundt dette.

[Gjest ghb64]

Kanskje hun nå føler at hun har lov til å vise tristheten hun har inne i seg?

[Gjest Rrose]

Kanskje hun nå føler at hun har lov til å vise tristheten hun har inne i seg?

Det er klart at hun skal ha lov til å vise sin tristhet. Men jeg tror ikke jeg gjør henne en tjeneste om jeg dyrker dette sammen med henne.

Jeg tror men dette blir umulig å diskutere men jeg tror kanskje hun slettes ikke er deprimert. Det er mye man kan bli sliten av. Hun gjør også mye ut av sine skavanker hele tiden og jeg føler at hun trenger oppmerksomhet. Jeg har jo da andre barn også og sliter litt med å få gitt alle like mye oppmerksomhet. Jeg har ofte blitt stående i en situasjon hvor hun får oppmerksomhet hver gang hun er syk. Jeg vil gjerne finne lommer hvor hun får oppmerksomhet. Jeg tenker at jeg må være i forkant så hun slipper å "legge" seg syk hver gang hun trenger noe.

Men jeg tror slettes ikke hennes oppvekst er noe å spøke med. Det har vært skadelig for oss alle. Jeg har jo selv bearbeidet henne til å søke hjelp hos legen fordi at jeg ser at hun sliter. Jeg har selv vært hos legen og snakket grundig om familiebakgrunnen. Dette er ikke noe jeg bagatelliserer.

Men jeg vil gjerne at hun får kvalifisert hjelp.

[Gjest Rrose]

Kanskje hun nå føler at hun har lov til å vise tristheten hun har inne i seg?

Jeg må legge til.

Det som gjør meg nervøs er at jeg føler at hun demonstrerer depresjon. Hun ser lenge på meg og sier at hun har lite matlyst. Hun sier megetsigene at hun er for trett og ikke orker noenting.

Jeg godtar ikke dette. Eller jeg sier: Det er greit at du har det slik, men har du det slik så må du likevel gjøre noe. Du må ta en liten bit mat og du må rusle en liten tur ut. Jeg er redd jeg skal tre inn i meget destruktive mønstre her med min datter.

Men jeg vil selvsagt at hun skal føle seg sett og at hun skal bli tatt på alvor! Det blir hun da også.

Men jeg som kjenner henne .... dette blir vanskelig å snakke om her, men jeg føler at hun sliter med noen ting også setter hun forskjellige navn på dette.

Jeg liker ikke tanken på at hun skal gå inn i rollen som deprimert.

[Gjest Jente31]

Det er klart at hun skal ha lov til å vise sin tristhet. Men jeg tror ikke jeg gjør henne en tjeneste om jeg dyrker dette sammen med henne.

Jeg tror men dette blir umulig å diskutere men jeg tror kanskje hun slettes ikke er deprimert. Det er mye man kan bli sliten av. Hun gjør også mye ut av sine skavanker hele tiden og jeg føler at hun trenger oppmerksomhet. Jeg har jo da andre barn også og sliter litt med å få gitt alle like mye oppmerksomhet. Jeg har ofte blitt stående i en situasjon hvor hun får oppmerksomhet hver gang hun er syk. Jeg vil gjerne finne lommer hvor hun får oppmerksomhet. Jeg tenker at jeg må være i forkant så hun slipper å "legge" seg syk hver gang hun trenger noe.

Men jeg tror slettes ikke hennes oppvekst er noe å spøke med. Det har vært skadelig for oss alle. Jeg har jo selv bearbeidet henne til å søke hjelp hos legen fordi at jeg ser at hun sliter. Jeg har selv vært hos legen og snakket grundig om familiebakgrunnen. Dette er ikke noe jeg bagatelliserer.

Men jeg vil gjerne at hun får kvalifisert hjelp.

Hei jeg vet hva dere har vært gjennom, og det er slettes ingen bagatell. Kansje du kan snakke med legen din, om hvordan du skal forholde deg til henne og en mulig depresjon?

[Gjest Rrose]

Hei jeg vet hva dere har vært gjennom, og det er slettes ingen bagatell. Kansje du kan snakke med legen din, om hvordan du skal forholde deg til henne og en mulig depresjon?

Ja...det kommer jeg også til å gjøre. Men jeg syns også det er litt ukolkt av denne legen å si dette til en 15 år gammel jente. Det hadde vært bedre å ikke nevne noen diagnose i det hele tatt men bare henvist henne til utredning. Han har jo fått grundig innføring av meg i alt dette...på forhånd.

Jeg håper indelig psykiatrien er slik at pårørende blir inkludert i allefall i det vi har noe med nemlig hvordan vi skal forholde oss. Dette vet jeg jo ingenting om. Men håper at jeg ikke blir satt på sidelinjen.

[Koja]

Jeg vil annbefale en bok som heter Overvinn din depresjon av Rolf AArøe. Den gir et grundig inblikk i hva depresjon er og hvordan endre negativt tankemønster ved hjelp av praktiske øvelser. Tror boken kan kjøpes på www.bokkilden.no. Håper det ordner seg for datteren din!

[Gjest Jente31]

Ja...det kommer jeg også til å gjøre. Men jeg syns også det er litt ukolkt av denne legen å si dette til en 15 år gammel jente. Det hadde vært bedre å ikke nevne noen diagnose i det hele tatt men bare henvist henne til utredning. Han har jo fått grundig innføring av meg i alt dette...på forhånd.

Jeg håper indelig psykiatrien er slik at pårørende blir inkludert i allefall i det vi har noe med nemlig hvordan vi skal forholde oss. Dette vet jeg jo ingenting om. Men håper at jeg ikke blir satt på sidelinjen.

Jeg synes du tenker fornuftig. Kansje hadde det vært bedre å ikke si noe. Men samtidig var det kansje en trygghet for henne å få vite at det ikke er noe alvorlig galt med seg også..? Vet ikke, jeg bare tenker høyt.

Synes du hun har blitt enda verre/dårligere etter legebesøket?

[Gjest Rrose]

Jeg vil annbefale en bok som heter Overvinn din depresjon av Rolf AArøe. Den gir et grundig inblikk i hva depresjon er og hvordan endre negativt tankemønster ved hjelp av praktiske øvelser. Tror boken kan kjøpes på www.bokkilden.no. Håper det ordner seg for datteren din!

Tusen takk!

Den skal jeg kikke på!

[Gjest Rrose]

Jeg synes du tenker fornuftig. Kansje hadde det vært bedre å ikke si noe. Men samtidig var det kansje en trygghet for henne å få vite at det ikke er noe alvorlig galt med seg også..? Vet ikke, jeg bare tenker høyt.

Synes du hun har blitt enda verre/dårligere etter legebesøket?

Ja...jeg føler vel litt at hun spiller....samtidig har jeg to tanker i hodet på en gang. Jeg vet at hun sliter...og det positive er jo at hun selv nå er motivert for å finne dette ut....

[Gjest lumelia]

Jeg synes du tenker fornuftig. Kansje hadde det vært bedre å ikke si noe. Men samtidig var det kansje en trygghet for henne å få vite at det ikke er noe alvorlig galt med seg også..? Vet ikke, jeg bare tenker høyt.

Synes du hun har blitt enda verre/dårligere etter legebesøket?

jeg tror at når noen er deprimerte eller bare lei, så ligger det mye i dem, kanskje fra fortiden.mye som skal ut, kanskje det kan være å demonstrere eller å være trassen eller bare ville være forstått, det kan ligge så mye i noen at de kanskje blir litt forvirra over hva de egentlig føler..sier det bare slik jeg selv føler det iblandt..håper det ordner seg med din datter.

[Gjest Rrose]

jeg tror at når noen er deprimerte eller bare lei, så ligger det mye i dem, kanskje fra fortiden.mye som skal ut, kanskje det kan være å demonstrere eller å være trassen eller bare ville være forstått, det kan ligge så mye i noen at de kanskje blir litt forvirra over hva de egentlig føler..sier det bare slik jeg selv føler det iblandt..håper det ordner seg med din datter.

Det tror jeg du har rett i. Problemet mitt som mor er hvordan jeg skal forholde meg for å hjelpe henne på best mulig måte.

[Gjest Rrose]

Det jeg egentlig spør om er hvordan jeg skal forholde meg til en datter som er deprimert. Om hun er det eller at det er noe annet som er problemet er kanskje ikke så viktig å diskutere her:-) Det blir jo en umulighet.

[Mista nikket]

Hvis hun har vært vitne til volden som har vært utøvd mot deg, så kan det hende at det er det som kommer opp nå. Kanskje hun synes at du er såpass oppegående nå at hun kan slippe garden og tillate seg og vise at hun har det vondt. Barn er utrolig flinke til å lese foreldrenes følelser selvom vi voksne tror de ikke har en anelse om hva som skjer.

Hva med å ringe et krisesenter for å høre om de har en samtalepartner til datteren din. Det er jo et lavterskeltilbud.

[Silje80]

Ja...jeg føler vel litt at hun spiller....samtidig har jeg to tanker i hodet på en gang. Jeg vet at hun sliter...og det positive er jo at hun selv nå er motivert for å finne dette ut....

Jeg ville uansett tatt problemet til din datter alvorlig. Selv om hun ikke er deprimert har hun et stort problem, siden hun i det heletatt spiller. Hvis hun ikke har en depresjon har hun tydeligvis en stor oppmerksomhetstrang som også kan kalles litt "syk". Jeg ville tatt henne med til behandler slik at hun kunne få bearbeidet det hun hadde opplevd i barndommen.

[Gjest Rrose]

Hvis hun har vært vitne til volden som har vært utøvd mot deg, så kan det hende at det er det som kommer opp nå. Kanskje hun synes at du er såpass oppegående nå at hun kan slippe garden og tillate seg og vise at hun har det vondt. Barn er utrolig flinke til å lese foreldrenes følelser selvom vi voksne tror de ikke har en anelse om hva som skjer.

Hva med å ringe et krisesenter for å høre om de har en samtalepartner til datteren din. Det er jo et lavterskeltilbud.

Ja hun har vært vitne til dette. Hun er opptatt av det og vi har snakket endel. Hun fortalte meg f.eks at hun hadde vært på ett foredrag gjennom skolen som handlet om vold mot barn. Hun er ikke selv blitt slått, men foredragsholderen hadde sagt at barn som blir vitne til kan ha like sterke symptomer som barn som selv direkte har blitt slått. Det er jeg sikker på at hun har rett i.

Jeg har jo også særlig i tiden etter bruddet med hennes far vært svært sliten og til tider helt fjern. Jeg var også en periode hissig eller sånn fort slitensint. Dette er noe (altså det å bli sint på en urimlig måte) som er helt fraværende nå og det er lenge siden jeg har vært slik. Jeg var nok på ett tidspunkt helt på grensen av ett eller annet. Nå har jeg det bedre, jeg er sterkere, selv om jeg fremdeles har litt slagg som søvnproblemer og slitenhet. Nå har vi fått innarbeidet struktur og regler og barna har gått igjennom en veldig positiv utvikling. De er også noen meget ressussterke og åpne barn, også tror jeg, fordi vi har snakket masse om følelser og hvordan de har det. Jeg tror min datter som er eldst har følt for mye ansvar i forhold til foreldre som ikke har fikset livet sitt. Jeg har også de to siste årene vært igjennom en rettsak for å begrense farens samvær med barna. Det fordi han ikke klarer å ta ordentlig vare på de. Jeg vant.

Jeg er i dialog med legen også fordi jeg skal gjennom endel undersøkelser. Så jeg venter litt nå og ser. Hun går til fysioterapi to ganger pr uke nå. Og hun har ukentlig kontakt med legen. Men takk for tipset....det kan godt være det er en ide etterhvert. Jeg må se litt hvordan dette utvikler seg tenker jeg.

[Mista nikket]

Ja hun har vært vitne til dette. Hun er opptatt av det og vi har snakket endel. Hun fortalte meg f.eks at hun hadde vært på ett foredrag gjennom skolen som handlet om vold mot barn. Hun er ikke selv blitt slått, men foredragsholderen hadde sagt at barn som blir vitne til kan ha like sterke symptomer som barn som selv direkte har blitt slått. Det er jeg sikker på at hun har rett i.

Jeg har jo også særlig i tiden etter bruddet med hennes far vært svært sliten og til tider helt fjern. Jeg var også en periode hissig eller sånn fort slitensint. Dette er noe (altså det å bli sint på en urimlig måte) som er helt fraværende nå og det er lenge siden jeg har vært slik. Jeg var nok på ett tidspunkt helt på grensen av ett eller annet. Nå har jeg det bedre, jeg er sterkere, selv om jeg fremdeles har litt slagg som søvnproblemer og slitenhet. Nå har vi fått innarbeidet struktur og regler og barna har gått igjennom en veldig positiv utvikling. De er også noen meget ressussterke og åpne barn, også tror jeg, fordi vi har snakket masse om følelser og hvordan de har det. Jeg tror min datter som er eldst har følt for mye ansvar i forhold til foreldre som ikke har fikset livet sitt. Jeg har også de to siste årene vært igjennom en rettsak for å begrense farens samvær med barna. Det fordi han ikke klarer å ta ordentlig vare på de. Jeg vant.

Jeg er i dialog med legen også fordi jeg skal gjennom endel undersøkelser. Så jeg venter litt nå og ser. Hun går til fysioterapi to ganger pr uke nå. Og hun har ukentlig kontakt med legen. Men takk for tipset....det kan godt være det er en ide etterhvert. Jeg må se litt hvordan dette utvikler seg tenker jeg.

Det kan hende at foredraget som var på skolen åpnet opp for henne. Det var lov for henne å ha de følelsene hun hadde. I mange tilfeller er det lettere å snakke med en utenforstående enn en mor. Da får moren en dobbeltrolle. Det kan også være at hun har noen sinte følelser overfor deg som hun ikke vil si for hun er redd for å såre. Vil absolutt anbefale en samtalepartner for henne i uformelle omgivelser.

[Gjest Rrose]

Jeg ville uansett tatt problemet til din datter alvorlig. Selv om hun ikke er deprimert har hun et stort problem, siden hun i det heletatt spiller. Hvis hun ikke har en depresjon har hun tydeligvis en stor oppmerksomhetstrang som også kan kalles litt "syk". Jeg ville tatt henne med til behandler slik at hun kunne få bearbeidet det hun hadde opplevd i barndommen.

Dette er ikke noe jeg skimser av. Jeg tror hun prøver å finne ut av hva som gjør at hun har det vanskelig.

Mitt problem er jeg jeg blir usikker på hvordan jeg som mor skal forholde meg til dette.

Jeg vil slettes ikke gå med på at hun skal sove i sengen hele lørdagen f.eksempel.

Det er blandingen av å dra henne igang og det vise henne at jeg bryr meg og ser henne som er den vanskelige. Jeg blir nok litt redd for å enten være for streng, eller at vi skal ende opp i å ta en masse hensyn til henne som bare fører til det motsatte av hva jeg ønsker nemlig at hun skal ha det bra.

[Gjest Rrose]

Det kan hende at foredraget som var på skolen åpnet opp for henne. Det var lov for henne å ha de følelsene hun hadde. I mange tilfeller er det lettere å snakke med en utenforstående enn en mor. Da får moren en dobbeltrolle. Det kan også være at hun har noen sinte følelser overfor deg som hun ikke vil si for hun er redd for å såre. Vil absolutt anbefale en samtalepartner for henne i uformelle omgivelser.

hmmm...Dette har jeg jo sagt til min datter før og tilbudt henne. Jeg vet at hun selvsagt kan ha sinte følelser ovenfor meg, derfor viktig å få en annen samtalepartner. Jeg tror hun er klar for det nå. Hun er på leting og det er positivt.

Jeg synes bare at det er vanskelig som mor å vite hvordan jeg skal agere for å hjelpe henne best. Jeg vil ikke gå inn i en dynamikk med henne hvor hun får lov til å styre alt rundt seg med denne diagnosen, samtidig som det er viktig at hun blir sett. På lørdag ville hun sove hele dagen. Det fikk hun ikke lov til av meg. Hun måtte opp og ut. Jeg vil ikke at fokuset på hennes problemer skal bli altoverskyggene. Men jeg blir også usikker.

[Silje80]

Dette er ikke noe jeg skimser av. Jeg tror hun prøver å finne ut av hva som gjør at hun har det vanskelig.

Mitt problem er jeg jeg blir usikker på hvordan jeg som mor skal forholde meg til dette.

Jeg vil slettes ikke gå med på at hun skal sove i sengen hele lørdagen f.eksempel.

Det er blandingen av å dra henne igang og det vise henne at jeg bryr meg og ser henne som er den vanskelige. Jeg blir nok litt redd for å enten være for streng, eller at vi skal ende opp i å ta en masse hensyn til henne som bare fører til det motsatte av hva jeg ønsker nemlig at hun skal ha det bra.

Hva med å prøve familieterapi?