Er moren min psykisk syk?

[Gjest bare anonym nå]

Jeg tror moren min sliter. Da jeg bodde hjemme sammen med henne var hun ofte fryktelig sliten og tok det utover meg. Hun kunne kjefte og si ting hun ikke burde si, f.eks at hun angret på å ha fått meg osv.

Etter at jeg flyttet hjemmefra tror jeg hun har følt seg veldig ensom og hun ringer veldig ofte og anklager meg for å ikke ta vare på henne og at jeg er lite omsorgsfull osv. Hun virker i det hele tatt ganske misfornøyd med meg. Jeg føler at ikke klarer å leve opp til å være den datteren hun ønsker seg. Hun ønsker at vi skal være veldig mye sammen, men jeg har problemer med det fordi hun gjerne vil styre meg. Hun forteller meg hva jeg skal gjøre og hvordan.

Hun kan også være veldig manipulerende og fortelle meg hvor flink den og den er til det og det. Helt tydelig fordi hun ønsker at jeg skal være litt mer som dem.

Min mor er også svært opptatt av vekt og er liten og spebygget. Jeg er derimot kraftigere og høyere, men ikke tykk! Likevel er hun veldig oppmerksom på hva jeg spiser og hvor mye. Dette leger hun merke til. Hun kan også spørre meg stadig om jeg har slanket meg. Det får meg jo til å føle at hun syntes jeg burde gjort det.

Når jeg har prøvd å forklare henne at det er vanskelig for meg når hun er sånn og slik på en pen måte tar hun fort til tårene og forstår ikke hva jeg mener. Hun trekker slutningen om at jeg ikke vil ha noe med henne å gjøre osv. Det er så leit

Moren min er redd for: hunder, vann, å fly, å kjøre bil, mannlige taxisjåfører, utlendinger, narkomane og alkoholikere, være ute etter klokke syv om kvelden, å kjøre t-bane, sykdom, og redsel for å ikke holde mål i forhold til andre, og ekstremt lite fleksibel.

Hun klager også på muskelplager og mageproblemer. Jeg synes dette høres ut som angst.?

Jeg vet at hun får beroligende av sin lege, og jeg synes det er svært useriøst av denne legen å bare dele ut medikamenter uten å gjøre noe med problemet, dvs hjelpe henne med det jeg anser som angst.

Jeg håper at noen av dere klarer å lese noe utifra dette, og kanskje gi meg noen råd om hvordan jeg skal forholde meg. Jeg er aktiv bruker her inne, men ønsker ikke å bruke mitt faste nick for øyeblikket. Som dere forstår har jeg nok med meg selv, men dette med moren min gjør ikke saken så mye lettere.

Takk for at du leste, vil sette _stor_ pris på _dine_ synspunkter

[Gjest lillee_my88]

at hun først kjefter på deg, og når du "endelig" er ute, så skal du få dårlig samvittighet. Høres ut som det som populært blir kalt en psykopat! Mora mi var sånn og.. kjefta og smelta for alt og ingenting, jeg grein, og så var hun plutselig kjempeglad i meg neste dag da.. så var det samme bråket igjen 3-4 dager senere.. til slutt skjønte jeg jo at JEG ikke har gjort noe galt her, det er hun som klikkker for ikke noe, og hun har uten tvil et problem. Jeg har null dårlig samvittighet for henne, greit nok at hun kanskje ikke har "valgt" å være psykopat selv, men det skal da for faen ikke gå utover meg? Og hun nekter også for å ha et problem, slik mange psykopater gjør.. husker ikke helt "diagnosen" psykopater får idag, men det er en eller flere lidelser som går på å være manipulerende osv, og ikke se det selv.

Anbefaler deg, om du føler dette passer for deg og din situasjon, les gjerne litt mer om personlighetsforrstyrrelser (dagbladet hadde noe greier om det, let under helse der kanskje), så har du absolutt ingen grunn for å ha dårlig samvittighet.

[maire]

Jeg syns synd på moren din. Det gjør kanskje du også. Men, du skal ikke være mor for din egen mor. Hun må på en eller annen måte lære seg å ta vare på seg selv. Får hun hjelp og støtte av noen andre enn deg? Venner, familie eller psykolog?

Syns det er flott at du reagerer når du føler moren din behandler deg urettferdig. Fortsett med å sette grenser for henne, marker hvor du er og hvor dine grenser går.

Det er nok kjempevanskelig, men hva annet kan du gjøre? Oppmuntre henne til å søke hjelp, fortell henne at du er glad i henne, men at du må ta vare på deg også.

[Gjest bare anonym nå]

Jeg syns synd på moren din. Det gjør kanskje du også. Men, du skal ikke være mor for din egen mor. Hun må på en eller annen måte lære seg å ta vare på seg selv. Får hun hjelp og støtte av noen andre enn deg? Venner, familie eller psykolog?

Syns det er flott at du reagerer når du føler moren din behandler deg urettferdig. Fortsett med å sette grenser for henne, marker hvor du er og hvor dine grenser går.

Det er nok kjempevanskelig, men hva annet kan du gjøre? Oppmuntre henne til å søke hjelp, fortell henne at du er glad i henne, men at du må ta vare på deg også.

Ja, det er klart jeg synes det er synd moren min skal ha det slik. Jeg er veldig glad i henne, og ønsker å ha et godt forhold til henne. For å få til det har jeg måttet "gå stille i dørene" og gjort det hun sier. Det var betingelsen for at vi skulle ha et godt forhold da jeg bodde hjemme.

Nå som jeg har flyttet hjemmefra føler jeg meg mer uavhengig og nå endelig _kan_ jeg begynne å sette grenser uten at det får altfor store konsekvenser.

Et problem med min mor er at hun har aldri hatt noe særlig venner. Det er vel derfor hun har hatt behov for å snakke med meg om ting som hun kanskje burde heller snakket med venninner om, f.eks hvor kjip faren min er og hvor mye bedre kjæresten hennes er. Eller hvor slitsomt det er å ha barn.

Jeg synes det er veldig rart at legen sykemelder pga fysiske plager og så i tillegg gir beroligende....? Det henger da ikke sammen.

[Gjest bare anonym nå]

at hun først kjefter på deg, og når du "endelig" er ute, så skal du få dårlig samvittighet. Høres ut som det som populært blir kalt en psykopat! Mora mi var sånn og.. kjefta og smelta for alt og ingenting, jeg grein, og så var hun plutselig kjempeglad i meg neste dag da.. så var det samme bråket igjen 3-4 dager senere.. til slutt skjønte jeg jo at JEG ikke har gjort noe galt her, det er hun som klikkker for ikke noe, og hun har uten tvil et problem. Jeg har null dårlig samvittighet for henne, greit nok at hun kanskje ikke har "valgt" å være psykopat selv, men det skal da for faen ikke gå utover meg? Og hun nekter også for å ha et problem, slik mange psykopater gjør.. husker ikke helt "diagnosen" psykopater får idag, men det er en eller flere lidelser som går på å være manipulerende osv, og ikke se det selv.

Anbefaler deg, om du føler dette passer for deg og din situasjon, les gjerne litt mer om personlighetsforrstyrrelser (dagbladet hadde noe greier om det, let under helse der kanskje), så har du absolutt ingen grunn for å ha dårlig samvittighet.

Ja, jeg kjenner igjen noe av det du skriver. Hun kan ringe meg og kjefte og gråte for at jeg har vært så fæl, og jeg kan ta igjen og si at nå er du urimelig, dette er ikke min skyld, osv...Hun er ikke enig i det da. Men dagen etter kan hun ringe og beklage. Eller hun kan gjøre det samme når vi treffes. Ofte bruker hun å overse meg, eller svare meg kort og i furten tone, uten å forklare hva det er jeg har gjort. Og det kan være heeelt urimelige ting. Men det sårer mye likevel. Det er vondt at min egen mor er misfornøyd med meg. Hvordan kan noen andre være glad i meg da liksom.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, hun har nok en eller flere personlighetsforstyrrelser som gjør livet vanskelig både for henne og omgvelsene.

Hun er ikke psykopat slik en bruker hevder.

[Gjest bare anonym nå]

Ja, hun har nok en eller flere personlighetsforstyrrelser som gjør livet vanskelig både for henne og omgvelsene.

Hun er ikke psykopat slik en bruker hevder.

Har du noen råd om hvordan jeg bør forholde meg til dette?

Har du noen formening om hvordan legen tar hånd om dette? Synes du det er greit at legen bare sykemelder og gir beroligende uten å ta tak i det som ligger bak? Eller kan det være liten selvinnsikt fra min mor sin side, som gjør at legen ikke kommer noen vei?

Det ville hjulpet meg mye å få mer innsikt i hvordan hun har det å forstå henne bedre, for å klare å akseptere henne.

[maire]

Ja, det er klart jeg synes det er synd moren min skal ha det slik. Jeg er veldig glad i henne, og ønsker å ha et godt forhold til henne. For å få til det har jeg måttet "gå stille i dørene" og gjort det hun sier. Det var betingelsen for at vi skulle ha et godt forhold da jeg bodde hjemme.

Nå som jeg har flyttet hjemmefra føler jeg meg mer uavhengig og nå endelig _kan_ jeg begynne å sette grenser uten at det får altfor store konsekvenser.

Et problem med min mor er at hun har aldri hatt noe særlig venner. Det er vel derfor hun har hatt behov for å snakke med meg om ting som hun kanskje burde heller snakket med venninner om, f.eks hvor kjip faren min er og hvor mye bedre kjæresten hennes er. Eller hvor slitsomt det er å ha barn.

Jeg synes det er veldig rart at legen sykemelder pga fysiske plager og så i tillegg gir beroligende....? Det henger da ikke sammen.

Kanskje moren din ikke vil ha annen hjelp, eller kanskje hun ikke forstår at hun har et problem (som gjør at andre får det vanskelig også?)

Oppmuntre henne til å be om psykologisk hjelp. Kanskje er psyken hennes en vesentlig årsak til at hun nesten ikke har venner? Ønsker hun ikke flere og gode relasjoner til andre da? Hvis du gir henne innspill på positive ting hun kan oppnå ved å ta litt tak i seg selv, så kanskje, kanskje..

Ønsker deg lykke til. Psyke foreldre er alltid vanskelig å forholde seg til, for man er jo glad i dem uansett hva de gjør og uansett hvordan de oppfører seg. Er vanskelig å vite hvor man skal sette grenser for dem slik at man ivaretar seg selv oppi det hele også, uten for mye spetakkel

[Gjest lillee_my88]

Ja, jeg kjenner igjen noe av det du skriver. Hun kan ringe meg og kjefte og gråte for at jeg har vært så fæl, og jeg kan ta igjen og si at nå er du urimelig, dette er ikke min skyld, osv...Hun er ikke enig i det da. Men dagen etter kan hun ringe og beklage. Eller hun kan gjøre det samme når vi treffes. Ofte bruker hun å overse meg, eller svare meg kort og i furten tone, uten å forklare hva det er jeg har gjort. Og det kan være heeelt urimelige ting. Men det sårer mye likevel. Det er vondt at min egen mor er misfornøyd med meg. Hvordan kan noen andre være glad i meg da liksom.

du velger jo selv om du vil syns synd på henne eller ikke, men som jeg skrev, jeg syns dette høres veldig ut som en personligshetsforstyrrelse av noe slag, og det var jo psykologen enig i. Og da vet ikke hun selv hva hun gjør galt. Klart jeg kunne synes synd på min mor jeg og, men hun ødela barndommen min, om hun gjordet det "med vilje" eller fordi hun er "psyk" er akkurat samme faen for meg, det skjedde likevel. Og mange som er psyke vet det ikke selv, og tar derfor ikke hintet og skaffer seg hjelp. Og rådet jeg har lest på mange sider ang det som da blir kalt psykopat (vet det ikke er en diagnose) er det en løsning på: komme seg vekk. De blir aldri bedre, eller forstår hva de gjør. Synd men sant.

Og jeg er glad jeg ikke velger å bruke energi på å synes synd på henne,samtidig som jeg tenker på den ødelagte barndommen min hver gang jeg ser henne.

Det er bare et tips fra meg, ikke bruk energi på folk som ikke vil deg noe godt. Med mindre hun kan få behandling og faktisk blir "som folk" igjen, og se selv når hun sårer noen og er urimelig, så vil hun dessverre ikke endres.

[Gjest bare anonym nå]

du velger jo selv om du vil syns synd på henne eller ikke, men som jeg skrev, jeg syns dette høres veldig ut som en personligshetsforstyrrelse av noe slag, og det var jo psykologen enig i. Og da vet ikke hun selv hva hun gjør galt. Klart jeg kunne synes synd på min mor jeg og, men hun ødela barndommen min, om hun gjordet det "med vilje" eller fordi hun er "psyk" er akkurat samme faen for meg, det skjedde likevel. Og mange som er psyke vet det ikke selv, og tar derfor ikke hintet og skaffer seg hjelp. Og rådet jeg har lest på mange sider ang det som da blir kalt psykopat (vet det ikke er en diagnose) er det en løsning på: komme seg vekk. De blir aldri bedre, eller forstår hva de gjør. Synd men sant.

Og jeg er glad jeg ikke velger å bruke energi på å synes synd på henne,samtidig som jeg tenker på den ødelagte barndommen min hver gang jeg ser henne.

Det er bare et tips fra meg, ikke bruk energi på folk som ikke vil deg noe godt. Med mindre hun kan få behandling og faktisk blir "som folk" igjen, og se selv når hun sårer noen og er urimelig, så vil hun dessverre ikke endres.

Du har et viktig poeng. Det vil være lettere å forholde seg til dette hvis man klarer å ha litt avstand. Og det er lettere å gi seg selv lov til å være litt sinna for alt vondt som er opplevd, hvis man ikke står denne personen så nære.

Jeg synes jeg har kommet langt bare ved å tøre å si dette. Jeg har altid følt så stor loyalitet til min familie at jeg ikke har turt å åpne meg om dette. Og jeg har vel på en måte tenkt at dette er vanlig oppførsel Det er ikke før jeg begynte hos psykolog at jeg turte å snakke om det. Jeg føler fortsatt at jeg sverter min mor ved å "snake stygt" om henne her. Så det er leit og vanskelig.

Men jeg må nok bare distansere meg fra dette på en måte.