Negative erfaringer med psykiatrien

[Lurer på det meste og de fleste...]

Noen som har negative erfaringer med psykiatrien? Da tenker jeg helhetlig... tror nok alle kan trekke frem en eller annen negativ erfaring - uten at det betyr så mye. For min del er psykiatrien noe jeg helst ville ønske bort...

Jeg vet ikke helt hva det er, for min del. For det første syns jeg egentlig ikke, nå i ettertid, at jeg har fått noe hjelp fra den kanten. Jeg ble veldig påvirket av kontakten jeg hadde med psykiatrien. Men det var i en negativ retning... ble veldig opptatt av at andre ikke kunne stille samme krav til meg som de stillte til andre, siden jeg var frisk... dette mener jeg er en nedbrytende tankegang... fører til at man jobber "motsatt" vei, kan du si... for det andre ble jeg veldig opptatt av diagnose... har brukt ufattelig mye tid på å lese om forskjellige diagnoser... lurt på "hvem jeg var"... så fant jeg det ut... men så leste jeg om en annen sykdom, så begynte jeg å tenke at det "var det" istedet... drive å tenke slik hele tiden var kanskje ikke direkte skadelig, men tenk på all den tiden jeg har sløst! Jeg tror desutten det viktigste å fokusere på istedet er problemløsning i forhold til mestring.

Psykiatrien er selvsagt enig i meg at det var nedbrytende å tenke slik jeg gjorde. Jeg tror det rett og slett er noen personer som vil reagere slik på den behandlingen man får... ikke alle, men folk er forskjellige...

Føler heller ikke at jeg har fått noe utbytte av medisinering, enda alle mennesker jeg har vært borte i innen psykiatrien var for medisinering. Og jeg adlød.

Er heldigvis i ferd med å kvitte meg med medisinbruket.

Det eneste jeg ville med dette jeg nå har skrevet, var å "få ut litt" av det jeg tenker... en annen ting er også det at det virker som psykiatrien er et entydig gode for folk i dag...

Flere enn før går til psykiatrisk behandling. Kanskje flere skulle stillt seg spørsmålet: har jeg virkelig behov for dette?

Det handler IKKE om å være moralsk og gi plassene til "folk som kanskje trenger det mere enn enn selv". Slik mener jeg ikke man bør tenke - om man føler man trenger det, skal man ta imot alt man får.

Men det hadde kanskje vært en fordel om folk begynte å ha et mer nyansert syn på hva psykiatrien kan gi en. Jeg mener... man blir veldig forandret av å gå i terapi og ta medisiner... det ble i alle fall jeg...

For noen er det kanskje til det negative de forandrer seg - uten å være helt klar over det selv. Jeg snakker bare av egen erfaring... det har tatt lang tid før jeg forstod at jeg ville klare meg bedre foruten psykiatrien...

Men kanskje er det bare snakk om det å lære å leve - som visstnok også skal ta tid.

[Gjest Majja Kr.]

hva som var problemet ditt i utgangspunktet da, siden du havnet i psykiatrien ?

[mike3]

Deler dine erfaringer.Får håpe den passiviserende delen av psykiatrien gjennomgår en revolusjon.Selv har jeg kuttet ut medisiner på eget initiativ, og lært meg å tåle smerte og forventninger.Har hatt positive erfaringer med gruppeterapi, hvor man lærer å kjenne seg selv og andre bedre.Hvis du var jente + -30 kunne jeg datet deg.

[maire]

Akkurat som majja Kr, lurer jeg også på hva det var som førte deg inn i psykiatrien i første omgang?

[Lurer på det meste og de fleste...]

Akkurat som majja Kr, lurer jeg også på hva det var som førte deg inn i psykiatrien i første omgang?

Problemet sett fra utsiden var vel at jeg ikke fungerte i arbeidet mitt. Og at jeg ikke fungerte sammen med andre mennesker. At jeg isolerte meg.

Sett fra innsiden tenkte jeg aldri over at de to tingene kunne være noe problem...

Egentlig så skjønner jeg ikke at dette her jeg sitter å tenker tilbake på virkelig skjedde med meg... verdenen på den tiden var så kaotisk og angstfyllt at jeg ikke før etter lang tid selv skjønte at den var det.

Men jeg er merkelig da... syns egentlig det er så rart at veldig mange kommer inn i psykiatrien pga problemer i samlivet.

Jeg har ikke noe samliv, og jeg vil heller ikke ha det. Det syns egentlig det virker frastøtende å blotte innsiden av deg selv for andre... være åpen, kontaktssøkende og ærlig, mener jeg...

Det er sikkert all den fortrolige gravingen jeg har blitt møtt med i psykiatrien som har gjort meg slik. Jeg blir kvalm bare jeg tenker tilbake på en samtale med psykologen. Eller psykologen.

[maire]

Problemet sett fra utsiden var vel at jeg ikke fungerte i arbeidet mitt. Og at jeg ikke fungerte sammen med andre mennesker. At jeg isolerte meg.

Sett fra innsiden tenkte jeg aldri over at de to tingene kunne være noe problem...

Egentlig så skjønner jeg ikke at dette her jeg sitter å tenker tilbake på virkelig skjedde med meg... verdenen på den tiden var så kaotisk og angstfyllt at jeg ikke før etter lang tid selv skjønte at den var det.

Men jeg er merkelig da... syns egentlig det er så rart at veldig mange kommer inn i psykiatrien pga problemer i samlivet.

Jeg har ikke noe samliv, og jeg vil heller ikke ha det. Det syns egentlig det virker frastøtende å blotte innsiden av deg selv for andre... være åpen, kontaktssøkende og ærlig, mener jeg...

Det er sikkert all den fortrolige gravingen jeg har blitt møtt med i psykiatrien som har gjort meg slik. Jeg blir kvalm bare jeg tenker tilbake på en samtale med psykologen. Eller psykologen.

Syns du ikke det er noe problem at du ikke fungerte i jobb og/eller sammen med andre mennesker?

Er det helt ok for deg at du ikke fungerer blant andre, at du ikke tilfører noe til fellesskapet? Er det et helt greit liv for deg og sitte alene i en krok og overleve på almisser?

[Lurer på det meste og de fleste...]

Syns du ikke det er noe problem at du ikke fungerte i jobb og/eller sammen med andre mennesker?

Er det helt ok for deg at du ikke fungerer blant andre, at du ikke tilfører noe til fellesskapet? Er det et helt greit liv for deg og sitte alene i en krok og overleve på almisser?

Det der med å være asosial syns jeg er helt greit. Jeg syns folk flest er idioter. Om man lenge lever på utsiden av samfunnet vil man ha større sjanse til å gjennomskue den dagligdagse falskheten og råttenskapen.

Men, jeg ville gjerne gjort noe for de. Menneskene og verden, altså. Drømmer ofte om å ofre meg i tjeneste for bekjempelse av problemer som krig, sult, kriminalitet og forringelse av naturen.

Men i virkeligheten har jeg nok med meg selv, føler jeg.

Håper dette besvarer dine spørsmål.

[maire]

Det der med å være asosial syns jeg er helt greit. Jeg syns folk flest er idioter. Om man lenge lever på utsiden av samfunnet vil man ha større sjanse til å gjennomskue den dagligdagse falskheten og råttenskapen.

Men, jeg ville gjerne gjort noe for de. Menneskene og verden, altså. Drømmer ofte om å ofre meg i tjeneste for bekjempelse av problemer som krig, sult, kriminalitet og forringelse av naturen.

Men i virkeligheten har jeg nok med meg selv, føler jeg.

Håper dette besvarer dine spørsmål.

Du skriver: "Men, jeg ville gjerne gjort noe for de. Menneskene og verden, altså. Drømmer ofte om å ofre meg i tjeneste for bekjempelse av problemer som krig, sult, kriminalitet og forringelse av naturen. Men i virkeligheten har jeg nok med meg selv, føler jeg"

Kanskje ditt bidrag til menneskene og verden kunne begynne i det litt mindre? F.eks at du tilpasset deg noen timer om dagen, nok til at du kunne fungere under skolegang, jobb eller lignende, som igjen gjør at du mest mulig kan stå på egne ben (og ikke andres)?