Vanlig natt...

[Gjest ferri]

...med utrolige tanker om alt.. helt standar..

En av tingene er at jeg lurer på noe rundt dette med han som drepte 32 i statene nå. Vil gjerne ha svar på dette, eller tanker eller hva som helst... tenker jeg bare er unormal...

Alle sier det er uforståelig at noen kan gjøre noe sånt. Mener de det? Eller er det noe de bare sier for at de synes det er flaut og innrømme at de kan forstå motivasjonen?

Er det meningen at det skal være ufroståelig at noen kan gjøre sånn? Er det normalt og ikke forstå det?

Jeg ville aldri skadet noen... aldri.. vil bare si det.. Men det at jeg kan tenke meg en situasjon med en person som mangler en sperre for vold kan gjøre noe sånt, er det bare et produkt av isolasjonen min? At jeg ser ting annderledes iblandt? At jeg er rar....

Han var mye alene og han var forbanna på folk han mente var bortskjemte.

Tenker:

Han så folk som gjorde ting, de fartet hit og ditt og levde livet. Konstant strøm av mennesker som gjør ting for og gjøre demselv glade. Han ser ikke at de kan gjøre gode ting, han oppfatter bare bevegelsen, at de hele tiden gjør ting for seg selv.

Alle gir ham en kald skulder overalt og han opplever ikke nærhet fra noen. Han føler seg utstøtt..

Så ser han på TV og ellers i verden, han ser alt det vonde som er her, også har han sin egen smerte i tillegg.

Så ser han på den egoistiske verden igjen, hvor alle arbeider for seg selv. Og han føler ingen nærhet, har ingen rundt seg.

Ingen bryr seg om annet en segselv.. Ingenting betyr noe. Tenker ham. Alle er bortskjemte og egoistiske.

Det at JEG ser kobblinger her, gjør det MEG farlig?

Og er jeg rar for og være irritert over at de ikke nevner noe om familien hans, at de ikke kan ha det no bra de heller? Synes det er fint at alle offrene får støtte. Er det tabu og snakke om morderens familie?

...en av mange tanker i nattt... fubar..?

[Gjest Rrose]

Jeg fikk lyst til å svare. Jeg har ikke noe egentlig svar til deg annet enn at jeg kan kjenne meg igjen i tankegangen din.

Jeg tenker på empati. Det er klart det går an å ha empati med ting som man over hodet ikke har sympati for.

Det du beskriver er jo en mann som gradvis definerer seg bort både fra felleskpaet men også på sett og vis menneskeheten.

Jeg tror det er uhyre viktig dette at man som menneske ser at til tross for forskjeller er vi egentlig ganske like. Idet man begynner å betrakte seg selv som unormal eller noe spesielt eller ett menneske som forstår og føler og ser noe helt anderledes enn andre så har man gått seg vill, tror jeg.

Jeg tror iikke du skal være så redd for dine tanker rundt dette.

Måten du skriver på forteller meg bare at du er istand til å leve deg inn i en slik situasjon ikke at du er i stand til å begå slike grusomme forbrytelser. Det er det en stor forskjell på.

Kanskje skriver jeg litt til meg selv nå for jeg kan gjennkjenne det jeg selv har kalt for "kaotisk empati". Det har gjort meg ganske mye vondt dette å bli forvirra slik. Jeg får nemlig empati med min overgriper....Alt blir jo snudd på hodet. Jeg er jo ikke der mer da ...tror jeg.

[vanilje]

Jeg tror ikke du trenger å være redd for å gjøre noe sånt selv.

Jeg ser de samme tingene som deg, hva som kan ha fått ham dit etc, men jeg aksepterer ikke handlingen. Men dette er veldig komplekst. De fleste av oss lever i et samfunn der man har en mal på hva som er "best" eller "riktig", lykke, nærhet, familie, aksept, utseende, rikdom etc. I statene blir kanskje dette spesielt nært, med "the american dream" eller mulighetenes land. I tillegg har du en tankegang om å verne seg selv og sitt som er sterkere der borte, i tillegg til en våpenlov som jeg personlig ikke synes ligner noe som helst.

Så ja, empati, å leve seg inn i hvordan han må ha hatt det og til å akseptere handlingen, er himmelvidt imellom.