Kjære Nhd&co. Jeg er fortvilt men også gla :o)

[Gjest Jente31]

Jeg har trolig gjort mitt viktigste valg i livet. Ikke bare for meg, men også barna, og særlig dattern min, som virkelig har vært "offer". Hun smiler og er rolig nå. Og det skal dere mye av æren for :-)

For dere ga meg gradvis trygghet. Dere viste meg bl.a at det ikke er farlig å søke hjelp for noe som faktisk er straffbart. Dette har jeg vært redd for i mange år. Jeg har ikke visst mine arme råd! Jeg er så gla for at jeg torde ta dette vanskelige skrittet.

Jeg har idag bedt om å få snakke med en psyk.spl. i påvente av time på dps. Det ser jeg frem til, for jeg har et kaos av følelser nå. Dol hjelper meg helt klart, men det er mye å ta tak i.

Ville bare fortelle dere at jeg har satt så utrolig stor pris på deres erfaringer og råd. Dere aner ikke hvor langt jeg har kommet med det! Takk for kjempestøtte:-)

[Gjest Jente31]

Jeg hadde aldri klart å komme meg fra et voldelig forhold uten deres hjelp. Jeg har prøvd, men ikke kklart. Så jeg ville bare vise min takknemlighet.

[Gjest Rrose]

Men det er du som gjør alle skrittene. Helt alene! Det er noe å tenke på! Syns du er tøff jeg!

[Gjest Jente31]

Men det er du som gjør alle skrittene. Helt alene! Det er noe å tenke på! Syns du er tøff jeg!

Jeg hadde ikke klart å gått de skrittene alene. Det er enda en lang og (sannsynligvis)smertefull vei å gå, men jeg er på vei, og det takket være dere.

Det gjør noe med meg, bare det å se at min datter ikke lider lenger. Det er som en byrde har lettnet fra mine skuldre. En svær byrde. Og det er godt å slippe å gå på nåler mer.

Har blitt mange innlegg fra meg nå, får ikke håpe jeg plager vettet av noen! men det har gitt meg masse styrke nå. *Klem*

[Lotte :o)]

Hei! Jeg har tenkt mye på deg og dine, og håper det går bedre nå! Det virker som om du har tatt de første skrittene i rett retning - og da vil det meste ordne seg med tiden. Jeg ønsker dere lykke til videre! Keep up the good work!

[Gjest Jente31]

[quote name=Lotte )' timestamp='1176931088' post='3593949]

Hei! Jeg har tenkt mye på deg og dine, og håper det går bedre nå! Det virker som om du har tatt de første skrittene i rett retning - og da vil det meste ordne seg med tiden. Jeg ønsker dere lykke til videre! Keep up the good work!

Thanks..

Det går forhåpentligvis den rette veien! :-) Tusen takk for støttetanker. Det betyr veldig mye for meg. *Klem*

[Gjest Rrose]

Jeg hadde ikke klart å gått de skrittene alene. Det er enda en lang og (sannsynligvis)smertefull vei å gå, men jeg er på vei, og det takket være dere.

Det gjør noe med meg, bare det å se at min datter ikke lider lenger. Det er som en byrde har lettnet fra mine skuldre. En svær byrde. Og det er godt å slippe å gå på nåler mer.

Har blitt mange innlegg fra meg nå, får ikke håpe jeg plager vettet av noen! men det har gitt meg masse styrke nå. *Klem*

Jo, men det er lett for oss på utsiden å si hva vi mener er det rette. Det er du som må gå alle skrittene. Den rosen syns jeg du skal gi deg selv.

[Gjest Jente31]

Jo, men det er lett for oss på utsiden å si hva vi mener er det rette. Det er du som må gå alle skrittene. Den rosen syns jeg du skal gi deg selv.

Tusen takk for det, Rrose. Merker jeg trenger støtte nå. Føler det tar litt av her nå

Skal på båttur i helgen. Har mest lyst til å drikke meg snydens og bare slå ut håret. Men vet ikke om det er noen god ide nå..

hvordan går det med dattern din, og hvordan går det med deg?

[Gjest Rrose]

Tusen takk for det, Rrose. Merker jeg trenger støtte nå. Føler det tar litt av her nå

Skal på båttur i helgen. Har mest lyst til å drikke meg snydens og bare slå ut håret. Men vet ikke om det er noen god ide nå..

hvordan går det med dattern din, og hvordan går det med deg?

Jeg syns du skal slå ut håret litt:-)

Jeg og min datter holder jo en kommunikasjon åpen. Jeg sa til henne at jeg ble litt irritert av at legen så bastant slo fast en depresjon. HUn fortalte meg helt alvorlig hva hun hadde sagt til legen. Hun føler at hun må gråte hele tiden. Hun har mistet matlyst og føler seg trist. Jeg var helt alvorlig tilhører og sa at da forsto jeg det. Jeg sa at sånn skal man ikke ha det. Jeg føler det er en blanding dette av å gå inn i noe som er og forsterke det, men at det faktisk er der og at det er noe jeg må ta på alvor. På mandag skal jeg bli med til legen for å ta en prat og underskrive henvisningen.

Jeg tror det er godt for min datter at hun får denne reaksjonen nå. Hun trenger å finne ut av ting hun har holdt inne i seg siden hun var liten. So mamma som har mest lyst til å ordne opp med en gang så må jeg stille meg litt på siden og la henne gå veien selv. Min jobb blir jo å fortsette å være mamma, fortsette å sette grenser og få henne opp av sengen samtidig som jeg viser henne at jeg tar dette alvorlig.

Leter litt rundt i meg selv for å finne denne balansen.

I går kveld satt hun på rommet og snakket med en venninne i telefonen og gråt. Jeg visste ikke det og kom gående med ett fat med nøtter og rosiner og druer, jeg ville prøve å friste henne. Hun har gått ned mange kilo, hun har hatt litt å ta av så det er ikke så farlig, men hun kan jo ikke fortsette slik. HUn begynte å skrike og si at jeg skulle komme meg ut. Jeg stoppet i døra. Jeg rikket meg ikke. Jeg sa det er greit at du har det dårlig men du får IKKE lov til åbehandle folk rundt deg som du vil likevel. Jeg satte fra meg fatet og gikk.

Etterpå trengte jeg å låne telefonen for å ringe min samboer. Du vet at min telefon er stengt. Jeg fikk låne den men hun var stressa for venninnen skulle hente henne og hun måtte ha åpen linje for å kunne snakke med henne.

Jeg ringte og snakket. Min samboer ville jeg skulle slå opp på nettet for å finne togtider. Jeg finner tidene og skal til å si hade, da hun snapper telefonen ut av hendene på meg. Hun er hysterisk og sier at venninnen kan ringe vært øyeblikk.

Jeg blir kjempesint selv om hun er oppløst i tårer.

Det som erfrustrernde meg min datter er at hun skyver folk fra seg ved en type oppførsel som ikke hører hjemme noe sted. Min samboer ble også sint og ringte henne masse for å få tak i meg, men da var hun jo gått.

Jeg kjenner på dette å bli stående slik i dette. Jeg syns det er leit at forholdet oss imellom er som det er. Vi kan snakke sammen og ha gode samtaler også, men svært ofte havner vi i en sånn situasjon. Hun er sur og gretten og uforskammet og jeg trekker meg unna. Jeg syns det er uendelig trist.

Men jeg jobber med saken. Jeg prøver så godt jeg kan å gripe enhver andledning til å vise henne at jeg er glad i henne og tenker på henne. Men jeg kan bare ikke godta å bli behandlet slik hun til tider gjør.

Jeg ser at hun sliter og trenger hjelp.

[lof]

Du er en flott jente, virker det som. Modig gjort. Det som kan virke litt merkelig for deg er kanskje at når du nå endelig har kommet deg unna dusten, så føler du deg ikke bedre. Men du skal vite at det er en vanlig reaksjon. Ofte venter kroppen med å si fra til den har muligheten, og nå føler den seg trygg og gir beskjed om at den er utslitt. Nå må du gi deg selv minst et halvt år før du blir utålmodig, og forvente bedring. For så lang tid tar det faktisk.

Jeg har tatt meg en sabbatsuke sammen med min mor på hytta. Min kone er hjemme med de to små. Har selvfølgelig dårlig samvittighet for det, men jeg måtte bare prøve noe nytt. Har nå gått I fire mnd uten å bli noe særlig bedre.

Hva er din erfaring med Effexor? Hvilken dose bruker du? Har susinga I hodet forsvunnet? Gikk du på et annet AD først? I så tilfelle, gikk det greit å skifte?

[Gjest Jente31]

Jeg syns du skal slå ut håret litt:-)

Jeg og min datter holder jo en kommunikasjon åpen. Jeg sa til henne at jeg ble litt irritert av at legen så bastant slo fast en depresjon. HUn fortalte meg helt alvorlig hva hun hadde sagt til legen. Hun føler at hun må gråte hele tiden. Hun har mistet matlyst og føler seg trist. Jeg var helt alvorlig tilhører og sa at da forsto jeg det. Jeg sa at sånn skal man ikke ha det. Jeg føler det er en blanding dette av å gå inn i noe som er og forsterke det, men at det faktisk er der og at det er noe jeg må ta på alvor. På mandag skal jeg bli med til legen for å ta en prat og underskrive henvisningen.

Jeg tror det er godt for min datter at hun får denne reaksjonen nå. Hun trenger å finne ut av ting hun har holdt inne i seg siden hun var liten. So mamma som har mest lyst til å ordne opp med en gang så må jeg stille meg litt på siden og la henne gå veien selv. Min jobb blir jo å fortsette å være mamma, fortsette å sette grenser og få henne opp av sengen samtidig som jeg viser henne at jeg tar dette alvorlig.

Leter litt rundt i meg selv for å finne denne balansen.

I går kveld satt hun på rommet og snakket med en venninne i telefonen og gråt. Jeg visste ikke det og kom gående med ett fat med nøtter og rosiner og druer, jeg ville prøve å friste henne. Hun har gått ned mange kilo, hun har hatt litt å ta av så det er ikke så farlig, men hun kan jo ikke fortsette slik. HUn begynte å skrike og si at jeg skulle komme meg ut. Jeg stoppet i døra. Jeg rikket meg ikke. Jeg sa det er greit at du har det dårlig men du får IKKE lov til åbehandle folk rundt deg som du vil likevel. Jeg satte fra meg fatet og gikk.

Etterpå trengte jeg å låne telefonen for å ringe min samboer. Du vet at min telefon er stengt. Jeg fikk låne den men hun var stressa for venninnen skulle hente henne og hun måtte ha åpen linje for å kunne snakke med henne.

Jeg ringte og snakket. Min samboer ville jeg skulle slå opp på nettet for å finne togtider. Jeg finner tidene og skal til å si hade, da hun snapper telefonen ut av hendene på meg. Hun er hysterisk og sier at venninnen kan ringe vært øyeblikk.

Jeg blir kjempesint selv om hun er oppløst i tårer.

Det som erfrustrernde meg min datter er at hun skyver folk fra seg ved en type oppførsel som ikke hører hjemme noe sted. Min samboer ble også sint og ringte henne masse for å få tak i meg, men da var hun jo gått.

Jeg kjenner på dette å bli stående slik i dette. Jeg syns det er leit at forholdet oss imellom er som det er. Vi kan snakke sammen og ha gode samtaler også, men svært ofte havner vi i en sånn situasjon. Hun er sur og gretten og uforskammet og jeg trekker meg unna. Jeg syns det er uendelig trist.

Men jeg jobber med saken. Jeg prøver så godt jeg kan å gripe enhver andledning til å vise henne at jeg er glad i henne og tenker på henne. Men jeg kan bare ikke godta å bli behandlet slik hun til tider gjør.

Jeg ser at hun sliter og trenger hjelp.

Det høres ut som din datter sliter, virkelig. Det er bra du tar henne på alvor. Det kan virke som hun bærer på mye, kansje helt fra barnsben av, som hun trenger å bearbeide. Ikke bli såret nå, men kansje er hun litt "bitter" over at du på en måte har vist henne at du ikke helt har forstått at hun er deprimert....? Jeg bare tenker litt høyt, ut fra det du har skrevet, så som sagt, det er ikke vondt ment.

En deprresjon er noe ingen kan noe for, det er en sykdom som kan komme snikende akkurat som en hvilken som helst annen sykdom, slik jeg har forstått, og erfart. Det er ikke bare å ta seg sammen, men med viljens kraft kan en få til mye. Slik er min erfaring, og jeg har opplevd depresjoner fra tidlig alder.

Dattern din virker frustrert, og det virker som hun kan trenge å være litt i fred, slik du beskriver gårsdagens hendelse. Hun avviser deg, fordi hun trolig har en fortrolig samtale med sin venninne. Slik oppfatter jeg det. Det er kansje lettere å snakke med en på sin egen alder. Av erfaring vil jeg si, at det er vanskelig å snakke med sine foreldre om slike vanskelige ting. Men kansje vil hun åpne seg mer for deg, etterhvert. Bruk tiden til hjelp. Men samtidig har du rett i at hun ikke kan oppføre seg slik mot andre, for det. Men kansje er dette hennes måte å få sagt at hun er frustrert, også.. Jeg bare tenker høyt. Men en ting er jeg sikker på; hun er glad i deg. Og hun har også vært åpen mot deg - så hun er kommet et stykke på vei.

Lett er det ikke. Kansje er jeg på bærtur med mine antagelser her. I såfall får du irettesett meg.

Jeg skal ikke uttale meg om hvordan det er å være mor til en deprimert datter på 15 år, jeg kan bare dele noen erfaringer jeg selv hadde som ung og deprimert, og hvordan jeg opplever det som voksen. Det høres ut som hun er det. Trist, dårlig matlyst, trøtt, ukonsentrert. Ganske typisk for meg iallefall. Men det er bra du får være med til legen på mandag. Kansje du kan få litt mer innblikk i det hele, også kan du spørre han hvordan du skal forholde deg til det hele.

Hva med å stille et spm på nytt, her på dol? Kort og greit bare spørre, hvordan forholde seg til en deprimert 15 årig jente? Bare et forslag

Jeg skjønner det er vanskelig, og også slitsomt. Men du virker veldig fornuftig, og du finner gode løsninger. Du ser ut til å være åpen for andre løsninger, men du er også veldig klok i dine egne avgjørelser.

[Gjest Rrose]

Det høres ut som din datter sliter, virkelig. Det er bra du tar henne på alvor. Det kan virke som hun bærer på mye, kansje helt fra barnsben av, som hun trenger å bearbeide. Ikke bli såret nå, men kansje er hun litt "bitter" over at du på en måte har vist henne at du ikke helt har forstått at hun er deprimert....? Jeg bare tenker litt høyt, ut fra det du har skrevet, så som sagt, det er ikke vondt ment.

En deprresjon er noe ingen kan noe for, det er en sykdom som kan komme snikende akkurat som en hvilken som helst annen sykdom, slik jeg har forstått, og erfart. Det er ikke bare å ta seg sammen, men med viljens kraft kan en få til mye. Slik er min erfaring, og jeg har opplevd depresjoner fra tidlig alder.

Dattern din virker frustrert, og det virker som hun kan trenge å være litt i fred, slik du beskriver gårsdagens hendelse. Hun avviser deg, fordi hun trolig har en fortrolig samtale med sin venninne. Slik oppfatter jeg det. Det er kansje lettere å snakke med en på sin egen alder. Av erfaring vil jeg si, at det er vanskelig å snakke med sine foreldre om slike vanskelige ting. Men kansje vil hun åpne seg mer for deg, etterhvert. Bruk tiden til hjelp. Men samtidig har du rett i at hun ikke kan oppføre seg slik mot andre, for det. Men kansje er dette hennes måte å få sagt at hun er frustrert, også.. Jeg bare tenker høyt. Men en ting er jeg sikker på; hun er glad i deg. Og hun har også vært åpen mot deg - så hun er kommet et stykke på vei.

Lett er det ikke. Kansje er jeg på bærtur med mine antagelser her. I såfall får du irettesett meg.

Jeg skal ikke uttale meg om hvordan det er å være mor til en deprimert datter på 15 år, jeg kan bare dele noen erfaringer jeg selv hadde som ung og deprimert, og hvordan jeg opplever det som voksen. Det høres ut som hun er det. Trist, dårlig matlyst, trøtt, ukonsentrert. Ganske typisk for meg iallefall. Men det er bra du får være med til legen på mandag. Kansje du kan få litt mer innblikk i det hele, også kan du spørre han hvordan du skal forholde deg til det hele.

Hva med å stille et spm på nytt, her på dol? Kort og greit bare spørre, hvordan forholde seg til en deprimert 15 årig jente? Bare et forslag

Jeg skjønner det er vanskelig, og også slitsomt. Men du virker veldig fornuftig, og du finner gode løsninger. Du ser ut til å være åpen for andre løsninger, men du er også veldig klok i dine egne avgjørelser.

Jeg tror datteren min må lære at jeg er den voksne og bestemmer....men på en positiv måte. Det betyr at jeg virkelig tar styringen på det jeg skal ta styringen på.

Der hvor jeg har glippet er at hun har måttet ta for mye ansvar for seg selv.

Hun er til tider direkte uforskammet og det er ikke noe som har kommet nå hun har vært det lenge.

Hun er en veldig sterk jente men hun skal slettes ikke få lov til å tvinge meg i kne.

Men hun skal få lov til å være bare 15 år og få trøst og nærhet.

Jeg tror denne uforskammetheten også kommer fra familien til faren hennes hvor bestemor finner seg i å bli kjefta på av sønnene sine. Jeg har alltid reagert på det. Og det er ikke snilt mot barna sine å la de få fortsette slik heller.

Men jeg tar dette alvorlig. Jeg vet at venninner selvsagt er noe annet å prate med enn meg. Jeg trenger ikke for egen del at hun skal betro seg til meg...jeg vil bare vite litt om hvordan hun har det så jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Det får jeg også vite.

Til legen må jeg for å skrive under henvisningen. Jeg tar kanskje opp ting når Jone ikke hører på etterpå. Ikke alt jeg har lyst til å spørre legen om passer mens hun hører på.

Jeg tar dette dypt alvorlig, men hun nå også stoppes før hun går helt ut av kontroll her.

[Gjest Jente31]

Du er en flott jente, virker det som. Modig gjort. Det som kan virke litt merkelig for deg er kanskje at når du nå endelig har kommet deg unna dusten, så føler du deg ikke bedre. Men du skal vite at det er en vanlig reaksjon. Ofte venter kroppen med å si fra til den har muligheten, og nå føler den seg trygg og gir beskjed om at den er utslitt. Nå må du gi deg selv minst et halvt år før du blir utålmodig, og forvente bedring. For så lang tid tar det faktisk.

Jeg har tatt meg en sabbatsuke sammen med min mor på hytta. Min kone er hjemme med de to små. Har selvfølgelig dårlig samvittighet for det, men jeg måtte bare prøve noe nytt. Har nå gått I fire mnd uten å bli noe særlig bedre.

Hva er din erfaring med Effexor? Hvilken dose bruker du? Har susinga I hodet forsvunnet? Gikk du på et annet AD først? I så tilfelle, gikk det greit å skifte?

Tusen takk for støtten, og for gode råd. Merker jeg har tatt av meg den "sterke" masken, og trenger litt støtte nå. Jeg tror at jeg best kan hjelpes på den måten. Men faktisk føles det godt også.

Jeg hadde nylig et spm på LL, men med skjult svar. Legen ga meg masse tips til hvordan jeg skal forholde meg, og at jeg må dempe forventningene til hvordan det er å være meg nå. At jeg må bruke tiden til hjelp, for jeg har mye å nøste opp i, men at jeg må fokusere på at jeg er i gang. Osv. Så ja, det hjelper med støtte utenfra.

Ser frem til å snakke med en psyk.spl nå. Grudde meg for å spørre, for jeg kjenner legesekretæren privat, men jeg klarte å være åpen. Så jeg føler jeg greier å slippe andre litt innpå meg.

Jeg skjønner at det er lett å ha dårlig samvittighet og skyldfølelse, for at du lar din kone være hjemme med barna. Men tror du ikke at hun unner deg dette, at hun ser at du sliter, og trenger litt avkobling? kan hende hun synes det er godt også!

Jeg tok ofte med meg barna alene, både i ferier og helger for at eksen skulle få slappe av, og faktisk stor koste vi oss sammen. Det kan hende din kone gjør også, med barna. Du må nå prøve å tenke litt på deg selv, og få hvilt litt ut!

Jeg har brukt Efexor i 4 år. Har ikke prøvd noe annet. Den har fungert bra på meg. Før jeg begynte med den, slet jeg veldig med nedstemthet og negative tanker. nå er jeg mer "likegyldig" på en måte. Jeg brukte 150mg frem til jul. Da økte jeg til 225mg. Nå blir det sikkert ingen evt økning før jeg har kommet over bruddet og alt som følger med det. Men jeg håper at jeg vil få det bedre uten økning.

Summingen er der enda. Men det kan også ha sin årsak i stiv nakkemuskulatur. Jeg har en svigerinne som plages av dette, og hun har gått til psykomotorisk fysioterapi, som hjalp mot denne summingen. Bare et tips til deg, også.

Håper på bedring for deg, lof.

[Gjest Jente31]

Jeg tror datteren min må lære at jeg er den voksne og bestemmer....men på en positiv måte. Det betyr at jeg virkelig tar styringen på det jeg skal ta styringen på.

Der hvor jeg har glippet er at hun har måttet ta for mye ansvar for seg selv.

Hun er til tider direkte uforskammet og det er ikke noe som har kommet nå hun har vært det lenge.

Hun er en veldig sterk jente men hun skal slettes ikke få lov til å tvinge meg i kne.

Men hun skal få lov til å være bare 15 år og få trøst og nærhet.

Jeg tror denne uforskammetheten også kommer fra familien til faren hennes hvor bestemor finner seg i å bli kjefta på av sønnene sine. Jeg har alltid reagert på det. Og det er ikke snilt mot barna sine å la de få fortsette slik heller.

Men jeg tar dette alvorlig. Jeg vet at venninner selvsagt er noe annet å prate med enn meg. Jeg trenger ikke for egen del at hun skal betro seg til meg...jeg vil bare vite litt om hvordan hun har det så jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Det får jeg også vite.

Til legen må jeg for å skrive under henvisningen. Jeg tar kanskje opp ting når Jone ikke hører på etterpå. Ikke alt jeg har lyst til å spørre legen om passer mens hun hører på.

Jeg tar dette dypt alvorlig, men hun nå også stoppes før hun går helt ut av kontroll her.

Jeg er veldig enig med deg. Det virker som du vet hvordan du skal forholde deg til henne og hennes evt depresjon. At du virkelig går i deg selv, og forsøker å finne gode løsninger. Og det virker som du finner løsninger selv også. Derfor jeg synes du er så klok!.

Jeg synes det er bra at du tar styringen og kan sette grenser for henne. Det trenger hun. Det gjør henne til en trygg jente.

At hun er deprimert, er ikke en unnskyldning for at hun skal få oppføre seg som hun vil. Det kan også høres ut som forholdet til bestemoren er skadelig.

Så, som jeg har sagt før, - du høres ut som en god mamma, som gjør så godt du kan, for barna dine. Du er tøff, for du har mye å stå i, du også.

[Gjest Rrose]

Jeg er veldig enig med deg. Det virker som du vet hvordan du skal forholde deg til henne og hennes evt depresjon. At du virkelig går i deg selv, og forsøker å finne gode løsninger. Og det virker som du finner løsninger selv også. Derfor jeg synes du er så klok!.

Jeg synes det er bra at du tar styringen og kan sette grenser for henne. Det trenger hun. Det gjør henne til en trygg jente.

At hun er deprimert, er ikke en unnskyldning for at hun skal få oppføre seg som hun vil. Det kan også høres ut som forholdet til bestemoren er skadelig.

Så, som jeg har sagt før, - du høres ut som en god mamma, som gjør så godt du kan, for barna dine. Du er tøff, for du har mye å stå i, du også.

Jeg gjør så godt jeg kan ja. Men jeg har også mitt å stå i og jeg vet at når jeg er trett og sliten så glipper jeg. Da er jeg ikke der og sørger for at leksene ergjort osv. Da trekker jeg meg tilbake.

Det er viktig for oss alle nå at jeg også får denne utredningen slik at jeg blir mer velfungerende.

Jeg tenker at det at datteren min nå har det slik er noe jeg ikke skal få panikk over. Jeg har lenge visst at hun må ut på en slik "reise" Når hun nå først gjør det så er det bare bra!

Jeg vil passe meg for å innvadere denne prosessen og prøve å overta den. Hun vil garantert også føle sinne mot meg. Min oppgave har jeg sett på som en som ikke protesterer eller undergraver denne prosessen. Hun har også grunn til å være sint. Jeg vil ikke historie forfalske det ubehagelige i dette. Mine foreldre gjorde det ovenfor meg og det er veldig vanskelig å få høre at en husker feil hele tiden.

Men hun får likevel ikke lov til å behandle meg dårlig.

Jeg er ganske sikker på at dette kommer til å ende godt og det at hun i så tidlig alder får ryddet i seg selv tror jeg er bra.

Det kan være fint for meg å få litt innblikk i depresjon en kunnskap du har også.

Jeg har jo også vært langt nede. En periode av livet mitt veide jeg 47 kg og jeg er 1.70 høy. Men Jeg har likevel aldri vært slik som dette. Som hele tiden bryter ut i gråt og sinne.

[lof]

Tusen takk for støtten, og for gode råd. Merker jeg har tatt av meg den "sterke" masken, og trenger litt støtte nå. Jeg tror at jeg best kan hjelpes på den måten. Men faktisk føles det godt også.

Jeg hadde nylig et spm på LL, men med skjult svar. Legen ga meg masse tips til hvordan jeg skal forholde meg, og at jeg må dempe forventningene til hvordan det er å være meg nå. At jeg må bruke tiden til hjelp, for jeg har mye å nøste opp i, men at jeg må fokusere på at jeg er i gang. Osv. Så ja, det hjelper med støtte utenfra.

Ser frem til å snakke med en psyk.spl nå. Grudde meg for å spørre, for jeg kjenner legesekretæren privat, men jeg klarte å være åpen. Så jeg føler jeg greier å slippe andre litt innpå meg.

Jeg skjønner at det er lett å ha dårlig samvittighet og skyldfølelse, for at du lar din kone være hjemme med barna. Men tror du ikke at hun unner deg dette, at hun ser at du sliter, og trenger litt avkobling? kan hende hun synes det er godt også!

Jeg tok ofte med meg barna alene, både i ferier og helger for at eksen skulle få slappe av, og faktisk stor koste vi oss sammen. Det kan hende din kone gjør også, med barna. Du må nå prøve å tenke litt på deg selv, og få hvilt litt ut!

Jeg har brukt Efexor i 4 år. Har ikke prøvd noe annet. Den har fungert bra på meg. Før jeg begynte med den, slet jeg veldig med nedstemthet og negative tanker. nå er jeg mer "likegyldig" på en måte. Jeg brukte 150mg frem til jul. Da økte jeg til 225mg. Nå blir det sikkert ingen evt økning før jeg har kommet over bruddet og alt som følger med det. Men jeg håper at jeg vil få det bedre uten økning.

Summingen er der enda. Men det kan også ha sin årsak i stiv nakkemuskulatur. Jeg har en svigerinne som plages av dette, og hun har gått til psykomotorisk fysioterapi, som hjalp mot denne summingen. Bare et tips til deg, også.

Håper på bedring for deg, lof.

Her får jeg ihverfall slappet av. Begynner å savne mine kjære, noe som kanskje er et godt tegn. Men uroen I kroppen er vanskelig å bli kvitt.

I dag er det sterk vind og regn, så det frister ikke å gå ut. Skulle ønske jeg kunne skru tiden noen mnd frem, der jeg endelig er frisk igjen. Savner fryktelig følelsen av glede sammen med den eldste gutten min. For nøyaktig ett år siden hadde jeg mine to lykkeligste mnder, da jeg hadde pappapermisjon. Depresjon er en latterlig sykdom som rammer temmelig vilkårlig kan det se ut som.

Er du sykemeldt? Eller er du ufør? Jeg jobber som siving I Statoil, men har ikke vært på jobb siden før jul (bortsett fra at jeg prøvde meg en mnd I 20 pst). Håper jeg er tilbake etter sommerferien. Viss ikke er det kort vei til attføring og den galeien.

[Gjest Jente31]

Jeg gjør så godt jeg kan ja. Men jeg har også mitt å stå i og jeg vet at når jeg er trett og sliten så glipper jeg. Da er jeg ikke der og sørger for at leksene ergjort osv. Da trekker jeg meg tilbake.

Det er viktig for oss alle nå at jeg også får denne utredningen slik at jeg blir mer velfungerende.

Jeg tenker at det at datteren min nå har det slik er noe jeg ikke skal få panikk over. Jeg har lenge visst at hun må ut på en slik "reise" Når hun nå først gjør det så er det bare bra!

Jeg vil passe meg for å innvadere denne prosessen og prøve å overta den. Hun vil garantert også føle sinne mot meg. Min oppgave har jeg sett på som en som ikke protesterer eller undergraver denne prosessen. Hun har også grunn til å være sint. Jeg vil ikke historie forfalske det ubehagelige i dette. Mine foreldre gjorde det ovenfor meg og det er veldig vanskelig å få høre at en husker feil hele tiden.

Men hun får likevel ikke lov til å behandle meg dårlig.

Jeg er ganske sikker på at dette kommer til å ende godt og det at hun i så tidlig alder får ryddet i seg selv tror jeg er bra.

Det kan være fint for meg å få litt innblikk i depresjon en kunnskap du har også.

Jeg har jo også vært langt nede. En periode av livet mitt veide jeg 47 kg og jeg er 1.70 høy. Men Jeg har likevel aldri vært slik som dette. Som hele tiden bryter ut i gråt og sinne.

Du skulle hatt denne utredningen for lenge siden.

Jeg tror også det er bra at dattern din får ryddet opp i livet sitt nå. For da kan hun kansje slippe å bære med seg "ballasten" over og inn i den voksne verden, når den tid kommer. Kansje blir hin også mer motstandsdyktig mot en evt ny depresjon senere.

Det høres ut som du sliter i perioder. Det er viktig å sette grenser for seg selv, når man er i form. For om man er helt "hyper" eller hva jeg skal kalle det (jeg er iallefall det når jeg er i form, da vil jeg gjerne vaske hele huset, om du skjønner) så er det lettere å bli utslitt og deprimert. Sånn opplever iallefall jeg det. E den senere tid har jeg vært veldig ustabil (men kansje ikke så rart). Jeg har hatt en god og dårlig dag om hverandre, men det handler også om hvor mye energi jeg bruker på de gode dagene.

Det er ikke lett. Og at du blir sint og gråter mye, synes ikke jeg er det minste rart. Herregud, så mye som du har å stå i, sier det seg selv. Det er grenser for hvor mye et menneske skal klare å stå imot også. Jeg synes du har stått i mot alt for mye. Så gi deg selv lov til å bli sliten, og trekke deg unna. Ikke føl at du er en dårlig mor for det, iallefall. Det er ikke din feil. Jeg håper virkelig du slipper å vente lenge på den utredningne.

[Gjest Jente31]

Her får jeg ihverfall slappet av. Begynner å savne mine kjære, noe som kanskje er et godt tegn. Men uroen I kroppen er vanskelig å bli kvitt.

I dag er det sterk vind og regn, så det frister ikke å gå ut. Skulle ønske jeg kunne skru tiden noen mnd frem, der jeg endelig er frisk igjen. Savner fryktelig følelsen av glede sammen med den eldste gutten min. For nøyaktig ett år siden hadde jeg mine to lykkeligste mnder, da jeg hadde pappapermisjon. Depresjon er en latterlig sykdom som rammer temmelig vilkårlig kan det se ut som.

Er du sykemeldt? Eller er du ufør? Jeg jobber som siving I Statoil, men har ikke vært på jobb siden før jul (bortsett fra at jeg prøvde meg en mnd I 20 pst). Håper jeg er tilbake etter sommerferien. Viss ikke er det kort vei til attføring og den galeien.

Ja, det er et godt tegn, at du savner dine. Men forsøk å "holde ut" litt til, så du får med deg litt ekstra krefter til du skal hjem til de. En slik uro sliter veldig. Er det angst, eller er det det at du ikke får gjort noe fordi kroppen protesterer?

Det beste vi kan gjøre, tror jeg er å bruke tiden til hjelp. Ikke ha for store forventninger ift å bli frisk med en gang..Jeg er selv veldig rastløs.

Jeg er sykemeldt fra attføring, jeg skal omskoleres, men vet ikke til hva enda. Det var meningen jeg skulle starte på nyåret, men så ble jeg altså sykemeldt, pga hjemmesituasjonen.

Jeg har ofte tenkt at kansje det beste for meg nå, er å starte i et attføringsoplegg, og ikke bli gående hjemme. FOr det er ikke bra det heller. Men jeg tenker også at jeg har så mye å ordne opp i, at hodet er fullstappet fra før, om jeg ikke skal få enda mer å tenke på. Men det vil jo legen avgjøre. Er iallefall han som har tatt initiativ til sykmelding. Så får vi høre neste gang jeg skal dit.

Er det i stavanger du jobber? Jeg har et søskenbarn som jobber på Statoil der! Verden er ikke stor :-)

Jeg jobbet som renholder i mine "yngrre dager", på Statoils forskningsenter i Trondheim. Jeg trivdes veldig godt der. Jeg fikk så god kontakt med noen ingeniører der. Savner dem idag. Jeg ble faktisk bedt ut en gang også Det var en fin plass å jobbe på.

Jeg håper at du kan fortsette i jobben din, om du trives med dette.

[Gjest Rrose]

Du skulle hatt denne utredningen for lenge siden.

Jeg tror også det er bra at dattern din får ryddet opp i livet sitt nå. For da kan hun kansje slippe å bære med seg "ballasten" over og inn i den voksne verden, når den tid kommer. Kansje blir hin også mer motstandsdyktig mot en evt ny depresjon senere.

Det høres ut som du sliter i perioder. Det er viktig å sette grenser for seg selv, når man er i form. For om man er helt "hyper" eller hva jeg skal kalle det (jeg er iallefall det når jeg er i form, da vil jeg gjerne vaske hele huset, om du skjønner) så er det lettere å bli utslitt og deprimert. Sånn opplever iallefall jeg det. E den senere tid har jeg vært veldig ustabil (men kansje ikke så rart). Jeg har hatt en god og dårlig dag om hverandre, men det handler også om hvor mye energi jeg bruker på de gode dagene.

Det er ikke lett. Og at du blir sint og gråter mye, synes ikke jeg er det minste rart. Herregud, så mye som du har å stå i, sier det seg selv. Det er grenser for hvor mye et menneske skal klare å stå imot også. Jeg synes du har stått i mot alt for mye. Så gi deg selv lov til å bli sliten, og trekke deg unna. Ikke føl at du er en dårlig mor for det, iallefall. Det er ikke din feil. Jeg håper virkelig du slipper å vente lenge på den utredningne.

Ja jeg skal mase litt på legen for dette.

Må bare oppklare. Det er datteren min som blir sint og gråter.

Når jeg er langt nede blir jeg bare apatisk og stor øyd.

Tusen takk for gode ord. Ja, jeg merker på datteren min at hun er glad for at noe skjer og at hun blir tatt alvorlig.

[Gjest Jente31]

Ja jeg skal mase litt på legen for dette.

Må bare oppklare. Det er datteren min som blir sint og gråter.

Når jeg er langt nede blir jeg bare apatisk og stor øyd.

Tusen takk for gode ord. Ja, jeg merker på datteren min at hun er glad for at noe skjer og at hun blir tatt alvorlig.

Ok, misforsto litt. De gode ord fortjener du. Helt ærlig. Forresten så frister det å slå ut håret i helgen. Vi er 12 stk som skal dra, deriblant en meget oppegående bror og hans samboer. Han er stødig, og kan sikkert passe litt på sin lillesøster i helgen. Er så godt merker jeg. Jeg har aldri hatt noe nært forhold til mine brødre. Men det er godt å høre han nå si at jeg har godt av å koble litt ut, og komme meg litt bort :-)

*Klem*