Kjære Nhd&co. Jeg er fortvilt men også gla :o)

[lof]

Ja, det er et godt tegn, at du savner dine. Men forsøk å "holde ut" litt til, så du får med deg litt ekstra krefter til du skal hjem til de. En slik uro sliter veldig. Er det angst, eller er det det at du ikke får gjort noe fordi kroppen protesterer?

Det beste vi kan gjøre, tror jeg er å bruke tiden til hjelp. Ikke ha for store forventninger ift å bli frisk med en gang..Jeg er selv veldig rastløs.

Jeg er sykemeldt fra attføring, jeg skal omskoleres, men vet ikke til hva enda. Det var meningen jeg skulle starte på nyåret, men så ble jeg altså sykemeldt, pga hjemmesituasjonen.

Jeg har ofte tenkt at kansje det beste for meg nå, er å starte i et attføringsoplegg, og ikke bli gående hjemme. FOr det er ikke bra det heller. Men jeg tenker også at jeg har så mye å ordne opp i, at hodet er fullstappet fra før, om jeg ikke skal få enda mer å tenke på. Men det vil jo legen avgjøre. Er iallefall han som har tatt initiativ til sykmelding. Så får vi høre neste gang jeg skal dit.

Er det i stavanger du jobber? Jeg har et søskenbarn som jobber på Statoil der! Verden er ikke stor :-)

Jeg jobbet som renholder i mine "yngrre dager", på Statoils forskningsenter i Trondheim. Jeg trivdes veldig godt der. Jeg fikk så god kontakt med noen ingeniører der. Savner dem idag. Jeg ble faktisk bedt ut en gang også Det var en fin plass å jobbe på.

Jeg håper at du kan fortsette i jobben din, om du trives med dette.

Håper virkelig jeg kan fortsette I Statoil. Er det pga psyken du er på attføring, eller er det fysiske plager I tillegg?

Jeg jobbet et halvt år på forskningssenteret I trondheim I 1996. Kanskje var du der samtidig? Det var I min lykkelige ungdom, rart å tenke på hvor lite jeg visste om psykiske plager på det tidspunktet.

Akkurat nå skulle jeg ønske alt var som da. Eller egentlig ikke, ville jo ikke byttet bort familien.

[Gjest Jente31]

Håper virkelig jeg kan fortsette I Statoil. Er det pga psyken du er på attføring, eller er det fysiske plager I tillegg?

Jeg jobbet et halvt år på forskningssenteret I trondheim I 1996. Kanskje var du der samtidig? Det var I min lykkelige ungdom, rart å tenke på hvor lite jeg visste om psykiske plager på det tidspunktet.

Akkurat nå skulle jeg ønske alt var som da. Eller egentlig ikke, ville jo ikke byttet bort familien.

Nå blir jeg nesten litt skremt her:). Ja, jeg jobbet der i 96. Jeg jobbet i 3 etg (7.3 eller noe sånt tror jeg det var) og så var jeg på laboratoriet. Artig at vi har jobbet på samme sted, da!

Søskenbarnet mitt som jobber i Stavanger heter forresten Ramona, er ingeniør, jeg vil ikke si etternavn her. Men regner med det er stort i Stv. også så det er ikke sikkert du vet hvem hun er.

Det er nok pga psyken jeg er på attføring ja. Pluss muskler, som igjen har en sammenheng med psyken.

Men det igjen har nok også en sammenheng med det jeg har vært igjennom ift eksen. Så jeg håper at ting skal bedre seg i fremtiden, og at livet mitt vil bli mer stabilt.

Legen på Lommelegen (Barexstein) visste av en i fam. min han også, som nettopp har begynt som sykepleier der han er fastlege. Hmm........ Artig hvor liten verden er, som han også sa :-)

Har du vært sykemeldt lenge? Du vet, du har jo krav på rehab.penger etter at de 52 ukene er brukt opp. Med det mener jeg å si at du ikke må stresse med å bli frisk. Jeg tror du bare forverrer prosessen med det. Iallefall er det min erfaring.

[lof]

Nå blir jeg nesten litt skremt her:). Ja, jeg jobbet der i 96. Jeg jobbet i 3 etg (7.3 eller noe sånt tror jeg det var) og så var jeg på laboratoriet. Artig at vi har jobbet på samme sted, da!

Søskenbarnet mitt som jobber i Stavanger heter forresten Ramona, er ingeniør, jeg vil ikke si etternavn her. Men regner med det er stort i Stv. også så det er ikke sikkert du vet hvem hun er.

Det er nok pga psyken jeg er på attføring ja. Pluss muskler, som igjen har en sammenheng med psyken.

Men det igjen har nok også en sammenheng med det jeg har vært igjennom ift eksen. Så jeg håper at ting skal bedre seg i fremtiden, og at livet mitt vil bli mer stabilt.

Legen på Lommelegen (Barexstein) visste av en i fam. min han også, som nettopp har begynt som sykepleier der han er fastlege. Hmm........ Artig hvor liten verden er, som han også sa :-)

Har du vært sykemeldt lenge? Du vet, du har jo krav på rehab.penger etter at de 52 ukene er brukt opp. Med det mener jeg å si at du ikke må stresse med å bli frisk. Jeg tror du bare forverrer prosessen med det. Iallefall er det min erfaring.

Jeg jobbet også I 3. etg, men husker ikke om det var blokk 7. Tror det var blokk 1, noe som er naboblokka til 7 så vidt jeg husker. Kanskje var det meg som inviterte deg ut den gangen :-) Sannsyligvis var det ikke det, det var jeg nok for sjenert til.

Sjenanse og dertil undertrykte følelser er nok en del av de bakenforliggende årsakene til min depresjon. Depresjon betyr jo nedtrykt, og følelsene mine har nok blitt trykt ned altfor lenge. Dette kan ha medført at følelseslivet er kommet I ulage og gitt en depresjon. I tillegg er jeg nok litt genetisk disponert, og så kom fødselen som en mulig utløsende faktor. Fødselsdepresjon hos menn er jo ikke helt ukjent.

Men uansett hva årsakene kan være, er det et slit når ting tar så lang tid.

[Gjest Jente31]

Jeg jobbet også I 3. etg, men husker ikke om det var blokk 7. Tror det var blokk 1, noe som er naboblokka til 7 så vidt jeg husker. Kanskje var det meg som inviterte deg ut den gangen :-) Sannsyligvis var det ikke det, det var jeg nok for sjenert til.

Sjenanse og dertil undertrykte følelser er nok en del av de bakenforliggende årsakene til min depresjon. Depresjon betyr jo nedtrykt, og følelsene mine har nok blitt trykt ned altfor lenge. Dette kan ha medført at følelseslivet er kommet I ulage og gitt en depresjon. I tillegg er jeg nok litt genetisk disponert, og så kom fødselen som en mulig utløsende faktor. Fødselsdepresjon hos menn er jo ikke helt ukjent.

Men uansett hva årsakene kan være, er det et slit når ting tar så lang tid.

Jeg kjenner så absolutt igjen det du beskriver. Jeg tror nemlig at noe av det samme er årsak her. Jeg er også sjenert av meg, og har masse undertrykte følelser. Jeg tror absolutt alt dette henger sammen, og hvis en tenker etter, så er det også ganske logisk...

Et slit er det iallefall. Det kan jeg skrive under på. Man får også skyldfølelse, ovenfor andre, fordi man ikke strekker til, osv.

Jeg har ikke opplevd det på denne måten før i fjor da. Jeg nektet å tro at jeg var deprimert, før i fjor høst. Det var da jeg begynte å innse, og se en sammenheng, i hvorfor jeg var så sliten. Jeg er utredet med tanke på fysiske ting, og kunne virkelig ikke forstå hvorfor kroppen strittet imot. Men jeg strittet tilbake. Jeg nektet å slappe av. Jeg klarte ikke. Men det er jeg flinkere til nå :-)

Det er ekstra strevsomt når man har små barn. Da er det ikke bare å slappe av, på samme måten. Men det høres ut som du har en kone som forstår deg, og det er utrolig viktig. Du skal unne deg selv litt fri, lof! Hva med å sette bort barna, slik at dere kan gjøre noe sammen, og slappe av? Kansje er det vanskelig pga amming. Men om dere kan finne en løsning, vil jeg råde deg/dere til det.

Jeg husker ikke helt hvor blokk 1 var.. Jeg sluttet mer eller mindre i 97 (gravid, det er 19 mndr mellom barna mine). Men jeg innbiller meg at blokk 7 tilhørte vakta. Og jeg tror jeg kan huske blokk 2 hvor ledelsen var. Eller var det 3...? Det begynner å bli for lenge siden til meg, det der;) Men jeg har sikkert sett deg. Og du meg. Snedig sammentreff. Var du med på julebordene da? Jeg var med da Stephen Ackless opptredte. Merkelig hva man husker og ikke. Men jeg tror neppe det var du som inviterte meg ut. Han som gjorde det, hadde kontor i blokk 7. Men jeg sa nei, for da var jeg allerede i dette forholdet som jeg nå har kommet utav.

Jeg håper på en bedring for deg om ikke så altfor lenge, lof. Det er så kjedelig å gå slik.

[Gjest Rrose]

Jeg er veldig enig med deg. Det virker som du vet hvordan du skal forholde deg til henne og hennes evt depresjon. At du virkelig går i deg selv, og forsøker å finne gode løsninger. Og det virker som du finner løsninger selv også. Derfor jeg synes du er så klok!.

Jeg synes det er bra at du tar styringen og kan sette grenser for henne. Det trenger hun. Det gjør henne til en trygg jente.

At hun er deprimert, er ikke en unnskyldning for at hun skal få oppføre seg som hun vil. Det kan også høres ut som forholdet til bestemoren er skadelig.

Så, som jeg har sagt før, - du høres ut som en god mamma, som gjør så godt du kan, for barna dine. Du er tøff, for du har mye å stå i, du også.

Re: Er jeg dum? Skal jeg våge stole på meg selv nå?

Kjære Jente 31

Det er veldig merkelig å skrive med deg. Alle de prosesser du er inne i kjenner jeg igjen så godt. Jeg blir redd for å blande kortene. Det er jo bare du som vet hvordan dette er. Jeg håper jeg ikke overkjører deg med råd som gjør deg sliten istedenfor at det er til støtte.

Jeg leste nedover i tråde her en som syntes det var synd hvis du og din eks gikk inn i en langvarig konflikt.

det er trist med langvarig konflikter og barna lider under det helt klart.

Men samtidig så må du huske på at i noen av disse tilfellende hvor foreldre kommer i langvarige konflikter så er det en meget god grunn som ligger bak.

Jeg var ekstremt samarbeidsvillig jeg. Jeg lagde til og med en spesial juleaften for meg og min eks og alle barna etter at det var slutt. Jeg gjorde alt jeg kunne for at konflikten skulle være usynelig og at vi skulle ha det fint sammen selv om vi ikke var samlet som familie mer.

Resultatet var at jeg ble så nedpsyka at jeg gikk rundt som i en døs over lange tider. Jeg hadde null selvtillit. Jeg svarte ikke barna fordi jeg hørte dem ikke.

Jeg sovna før dem om kvelden og jeg kunne smelle til med urimelig kjefting.

Dette er helt fraværende nå og jeg vet at dette ikke var MEG. Det var situasjonen som gjorde meg elendig.

Pappan satte ikke grenser og oppornerte mot normale samfunnsnormer. jeg var selv totalt forvirret på området.

Ungene var også forvirra og jeg måtte bruke en hel skole uke på å få de på plass igjen før de dro avgårde på en ny helg.

Jeg oppdaget da jeg for tre år siden virkelig satte en strek for første gang. Da hadde pappan dratt ungene inn i ulovelige husokkupasjoner og inn i mijøer hvor hasj er en ganske dagligdags sak. Ungene mine snakket om hasj.

Jeg hadde gitt helt opp å kommunisere med han og gjorde som han sa.

Da dette skjedde følte jeg at alt gikk over alle støvleskaft. Jeg skrev ett høflig og sakelig brev til han og bad om at vi fikk en regulert samværsavtale. Han nektet og svarte med å kinappe min yngste sønn fra SFO. Da hadde jeg gjort det klart at jeg ikke kom til å levere barna til ett ulovelig OKKUPERT hus med fare for politiaksjoner og hvor miljøet var belastet med rus. Jeg kontaktet min advokat, en dame som er ekspert i barnerettt og en kamp startet som varte i to år før dom. Jeg fikk taleforbud av min advokat ovenfor min eks. Jeg lærte ufattelig mye i denne prosessen. Beste psykoterapi jeg har vært med på!!! jeg er veldig glad i advokaten min!

Jeg vet at våre ekser ikke er like. De er ille på hver sin måte.Min eks har aldri slått sine barn! Men jeg kjenner igjen tvilen din og usikkerheten din. Det er derfor jeg sier at du skal krige litt.

Tenk deg hva barna vil si når de er voksne og skjønner rekkevidden av alt dette? Da vil de være glad når du satte skapet der det skal stå.

I hovedprinsipp så er det skadelig når foreldre kriger. men i noen tilfeller er det nødvendig. Ungene mine har vært kjempesint på meg! men det tåler jeg. Psykologen min sa også det. De vil bli sinte men det er ikke de som kan bestemme dette.

Barn vil alltid være lojale mot begge sine foreldre uansett hvem de er.

Nå er jeg sterkere men jeg har likevel ett stykke igjen før jeg er der jeg vil være.

Barna er roligere og har det mer strukturert rundt seg!

Selv om jeg vet at de har slitt med dette tror jeg også at de forstår litt av det. De virker glade over endelig å ha en mamma som bestemmer hva som er bra. Da slipper de å ta ansvaret. Da kan de slappe av. Sånn er det jo å være voksen.

– Rrose