Hva er årsaken?

[sponi]

Jeg er en 18 års gammel jente som ikke har det helt bra. Min oppvekst har ikke vært helt som den skulle være, har blitt banket å rett å slett misshandlet, selv når jeg fortjente det og ikke av min egen far i alle år.

Jeg er blitt fortalt et jeg er dum, stygg og feit av familie og kjente, har aldri hatt venner så derfor holdt sammen med dem som bare gjorde gale ting. Jeg er heldigvis kommet meg ut av det, men lever fremdeles i en frykt for andre menesker å meg selv.

Jeg blir fort sint, skal ikke være mer en ett ord galt før jeg tenner pluggene å raser løs. Jeg er sammen med en på 31 år, moren min reagerer litt på det for alle forhold jeg har vært i har endt med at jeg ble mer psykisk ustabil. Har vært sammen nå i snart 2 år, han er akkurat blitt utredet for ADHD noe jeg gikk igjennom sammen med han, før han fikk medisinene. Har knekt meg en del, men har klart og holde ut så godt jeg kan.

Nå er det bare meg selv igjen som trenger orden på livet, men har funne ut at det er mer vanskelig enn jeg trodde. Jeg har gått igjennom en god del som jeg har blitt fortalt at jeg er for ung til og oppleve. Gjennom jobb sammenheng og i privat livet.

Jeg føler meg tung og utbrent. Jeg drømmer om oppveksten min, men finner ingen deler av barne tiden min der jeg hadde det godt, jeg våkner opp om natten da jeg sitter i sengen å gråter å lurer på om jeg er gått fra vett og forstand. Jeg setter meg ned å tenker på hva jeg hadde drømt, da viser det seg at jeg drømmer om da jeg bli misshandlet å urettferdig behandlet.

Jeg klemmer tennene i sammen å kjenner at kroppen min holder på å eksplodere, har mer eller mindre lyst til å skyve min egen far uttafor en klippe, bare for at han skal få kjenne hvor vondt jeg har hatt det opp igjennom tiden.

Jeg har det ikke helt lett med samboeren min egentlig heller, har snakket med min mor og hun sier det lignet det forholdet hun hadde med min far. Lot henne ikke gjøre det hun ville, var ikke med på noen ting, kontrolerte økonomien osv. Hun har pratet med meg om hvorfor jeg velger dem som er så gammel, men jeg har egentlig ikke noe fornuftig svar på det.

Hun hadde en konklusjon om at det kunne være for å slukke den tørsten på å ha en pappa, men selvfølgelig kan ikke han gi det en far skal til sine barn.

Nå sitter jeg her med mange spørsmål om hvorfor jeg ikke er så godt likt av familie og spesiellt min egen far, har snakket med han om hvordan jeg føler det, men han bare stapper penger i hånden min å sier han er glad i meg. Har fortalt han mange episoder som jeg husker som barn, men alt benekter han.

På grunn av alt jeg har gått igjennom er jeg til psykiatrisk behandling, men føler ikke at hun tar meg seriøst, forteller bare hvor enkelt alt er, det er bare for meg å utføre det.

På grunn av min oppvekst og uflaks når det gjelder partner, så har jeg klart å bygge opp sosial angst, dårlig selvtilit, negativitet og reddsel.

Svigerfaren min liker meg heller ikke å vil at samboeren min skal gå fra meg for jeg er ikke bra nåkk å har dårlige manerer.

Jeg har en jobb, men gruer meg for å gå på jobben min, for at jeg ikke skal klare det som de forventer av meg. Er negativ til ting som blir tatt opp å klarer ikke utføre ting eller huske det som er viktig. Skal ta lappen snart, men er redd jeg ikke kommer til å klare den, på grunn av dårlig konsentrasjon. Tenker på ting som plager meg å hva folk ser på meg som.

Jeg vet at hvis jeg ikke får noe snart på min side, så blir ikke jeg å leve så serlig lengre.

Håper på en bra løsning å en måte som vil hjelpe meg videre med livet å kunne glemme min fortid å øke trivselen, seltilit, hukommelse, konsentrasjon osv..

[Gjest Jente31]

Hei, jeg føler virkelig med deg. Du er jo blitt sviktet så til de grader av pappan din, en voksen rolle som er svært viktig.

Jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver, derfor fikk jeg vondt av å lese innlegget ditt. Jeg har også hatt lyst til å skyve min pappa utfor en klippe, så han kunne fått kjent på hvor vondt jeg har hatt det, pga hans oppførsel.

Jeg tror din mor har rett, når det gjelder ditt valg av partner. At du tiltrekkes av eldre "gutter" fordi du har manglet en farskontakt. Jeg valgte også en som var 12 år eldre enn meg, og jeg var 16. Jeg ble kjent med han som 14 åring.... Jeg har akkurat kommet meg utav dette forholdet, etter 15 år med vold osv.

På ungd.skolen snakket jeg mye med læreren min, han var virkelig som en far for meg. Han brydde seg virkelig om meg, og tok vare på meg, og jeg har kontakt med han i dag også, via julekort o.l. Hadde det ikke vært for han, vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg i dag.

Det virker som at du er bitter på fortiden din. Det virker som du trenger å få bearbeidet den. Jeg vet ikke altså, jeg bare tenker høyt, så ikke ta det som et "fasit" svar.

Det virker som du har et godt forhold til din mor? I så fall er det virkelig bra,

Jeg håper at du kan få noen andre innspill på innlegget ditt også. Jeg vill egentlig bare sende deg masse støtte tanker. Du er verdt mye mer enn du tror!!

[sponi]

Hei, jeg føler virkelig med deg. Du er jo blitt sviktet så til de grader av pappan din, en voksen rolle som er svært viktig.

Jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver, derfor fikk jeg vondt av å lese innlegget ditt. Jeg har også hatt lyst til å skyve min pappa utfor en klippe, så han kunne fått kjent på hvor vondt jeg har hatt det, pga hans oppførsel.

Jeg tror din mor har rett, når det gjelder ditt valg av partner. At du tiltrekkes av eldre "gutter" fordi du har manglet en farskontakt. Jeg valgte også en som var 12 år eldre enn meg, og jeg var 16. Jeg ble kjent med han som 14 åring.... Jeg har akkurat kommet meg utav dette forholdet, etter 15 år med vold osv.

På ungd.skolen snakket jeg mye med læreren min, han var virkelig som en far for meg. Han brydde seg virkelig om meg, og tok vare på meg, og jeg har kontakt med han i dag også, via julekort o.l. Hadde det ikke vært for han, vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg i dag.

Det virker som at du er bitter på fortiden din. Det virker som du trenger å få bearbeidet den. Jeg vet ikke altså, jeg bare tenker høyt, så ikke ta det som et "fasit" svar.

Det virker som du har et godt forhold til din mor? I så fall er det virkelig bra,

Jeg håper at du kan få noen andre innspill på innlegget ditt også. Jeg vill egentlig bare sende deg masse støtte tanker. Du er verdt mye mer enn du tror!!

Takk for svaret, er godt å få ting ut av hodet, men når det gjelder meg så er det som om det er ikke noe som hjelper akkurat. Samboeren min er ikke voldelig, men veldig bestemt, eneste gangen han kan være voldelig å ekkel er når han drikker. Men er kommet så langt nå at det er ingenting som bryr meg, er ikke så glad i meg selv og har aldri vært det. Jeg vet at med mine plager er jeg sikkert ikke lett å bo sammen med, men vet at siden han enda er her, må det jo være noe spesiellt med meg, men jeg klarer ikke å se det selv. Har enda en laaaang vei å gå.

[røverdatter]

Hei kjære du

Det er nok de vonde opplevelsene som er årsaken til at du har det vondt, og at du tar de valgene som du gjør. Du skriver at du ønsker en måte å glemme fortiden din på, slik at du skal få det mye bedre. Det er ingen god løsning, men alternativet er ikke så mye bedre det heller. Du må bearbeide alt det vonde før du kan få det godt i livet. Og det er en vanskelig prosess. Ta kontakt med en psykolog som har driftsavtale, og be om time (plass på venteliste).

Det er bare en vei - og det er igjennom smerten. Går du rundt, går du bare rundt grøten, uten å komme videre.

[røverdatter]

Hei, jeg føler virkelig med deg. Du er jo blitt sviktet så til de grader av pappan din, en voksen rolle som er svært viktig.

Jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver, derfor fikk jeg vondt av å lese innlegget ditt. Jeg har også hatt lyst til å skyve min pappa utfor en klippe, så han kunne fått kjent på hvor vondt jeg har hatt det, pga hans oppførsel.

Jeg tror din mor har rett, når det gjelder ditt valg av partner. At du tiltrekkes av eldre "gutter" fordi du har manglet en farskontakt. Jeg valgte også en som var 12 år eldre enn meg, og jeg var 16. Jeg ble kjent med han som 14 åring.... Jeg har akkurat kommet meg utav dette forholdet, etter 15 år med vold osv.

På ungd.skolen snakket jeg mye med læreren min, han var virkelig som en far for meg. Han brydde seg virkelig om meg, og tok vare på meg, og jeg har kontakt med han i dag også, via julekort o.l. Hadde det ikke vært for han, vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg i dag.

Det virker som at du er bitter på fortiden din. Det virker som du trenger å få bearbeidet den. Jeg vet ikke altså, jeg bare tenker høyt, så ikke ta det som et "fasit" svar.

Det virker som du har et godt forhold til din mor? I så fall er det virkelig bra,

Jeg håper at du kan få noen andre innspill på innlegget ditt også. Jeg vill egentlig bare sende deg masse støtte tanker. Du er verdt mye mer enn du tror!!

Angående valg av eldre menn... Jeg tror ikke det har så mye med selve alderen å gjøre, men heller typen menn (voldelige og krenkende menn). Når man har hatt en voldelig far søker man gjerne en partner som ligner det man er trygg på. En som har blitt utsatt for barndomstraumer fra en av omsorgspersonene sine kan takle overgrep: det er det tryggeste. Derfor velger man partner man vet krenker, for det kan vi handtere.

Det utrygge er å velge en mann som er god, for der mangler vi erfaring.... og det er utrygt.

[Gjest Jente31]

Angående valg av eldre menn... Jeg tror ikke det har så mye med selve alderen å gjøre, men heller typen menn (voldelige og krenkende menn). Når man har hatt en voldelig far søker man gjerne en partner som ligner det man er trygg på. En som har blitt utsatt for barndomstraumer fra en av omsorgspersonene sine kan takle overgrep: det er det tryggeste. Derfor velger man partner man vet krenker, for det kan vi handtere.

Det utrygge er å velge en mann som er god, for der mangler vi erfaring.... og det er utrygt.

Du har et veldig godt poeng, som jeg ikke har tenkt over...