Fortvilet over foreldre

[Gjest Jeg er ikke verdt noe]

Nå føler jeg at mine foreldre har gått langt i å knekke meg. Veldig langt. Min mor som alltid skal kritisere meg, min far som plutselig eksploderer. Jeg var litt løsmunnet i sted og det måtte de selvsagt rette på. Fordi jeg måtte jo vite at jeg måtte skjerpe meg dersom jeg skulle få meg kjæreste noengang. Ofte når jeg har pynta meg så måler bare mor mi meg med blikket og sier som regel noe kryptisk som kan tolkes på mange måter. Min mor kan være veldig rigid og dersom ikke ting blir gjort på hennes måte, så får hun raserianfall. Det meste jeg gjør er feil, og jeg bør helst gjør det på hennes måte. Hvis ikke får jeg kritikk for mine måter å gjøre ting på er jo aldri bra nok. Og hvis jeg er litt ærlig som jeg var i sted så blir det tatt for at jeg prøver å være vanskelig og lage bråk. FAtter det ikke, de må ha vrangforestillinger om hvem jeg er.

Det er forferdelig SÅRT at mine egne foreldre har et sånt bilde av hvem jeg er. Vondt. Det er som om de ser på meg som en defekt "ting" som de må rette på. Føler meg fremmedgjort og objektivisert.

Min far sier ingenting og plutselig kan han eksplodere. Min mor er labil og kjempeomsorgsfull for å plutselig begynne å kritisere og pirke. Begge mine foreldre kan få raseriutbrudd under en middag feks. Men dersom jeg er litt "løsmunnet" som jeg var i dag, da blir det virkelig tatt opp til domstol. Jeg sa jo ingenting stygt, jeg var bare direkte og ærlig.

Men det blir jeg straffet for.

ER det rart at jeg går rundt hver dag og har grusom skyldfølelse, skam og angst fordi jeg ikke er bra nok? ER det rart jeg har fått sosialangst? Jeg har slitt meg ut hele livet for å være bra nok, men når jeg har nådd de mål, så er det alltid noe annet de vil forandre på med meg.

Min bror derimot er rene guden. Inni meg kaller jeg ha "gjøkungen" som dyttet sin søster ut av reiret og forsynte seg med foreldres oppmerksomhet og beundring. Mens jeg var ute i kulden, da jeg var liten. Jeg ble mobba på skolen, men hvorfor skulle jeg si det til noen som ville skammet seg over meg? Og broren min var med på mobbinga. Han allierte seg med mobberne.

Gjett hvem av oss to som er uføretrygdet i dag? Gjett hvem av oss som har jobb, samb og fått et barn og et hus og bil og båt??

Og det forguder mine foreldre med han. Mens jeg, jeg er svakelig, og arbeidssky. Min mor sa til og med at hun ville testamentere mer til min bror, for han spør dem aldri om penger (noe jeg her gjort endel pga økonomisk krise) og han klarer seg selv. Og det er langt mer aktverdig. Jeg deriomt, jeg tigger penger og det får jeg stadig høre. Og hvis mine foreldre hjelper meg praktisk eller økonomisk så får jeg virkelg høre det dersom jeg gjør noe som ikke passer dem.

Konklusjon: Jeg er en defekt person som burde ta seg en tur på mørkeloftet og finne frem løkka.

[Gjest this'n that]

Siden foreldrene dine bare trykker deg ned bør du holde deg langt unna dem om du kan. Gjør ting på din måte og la være å fortelle om det til dine foreldre. Er du fornøyd med noe så hold på følelsen uten å si noe til foreldrene dine som uansett vil dra det ned i søla. Vet det ikke er lett å komme seg ut av et sånt forhold når man har fått angst av hele greia. Har du gode venner så bruk dem til å få stablet deg på beina. Gjør ting som gir deg selvtillitt og vit at du klarer deg mye bedre uten foreldrene dine.

Du er verdt noe. Overrask foreldrene dine ved å bevise det!

[Gjest bare anonym nå]

Hei du,

Selv om det er leit at det er flere som har problemer med sine foreldre, så må jeg inrømme at det var litt godt å lese at noen sliter med det samme som meg.

Jeg vet at det er vanskelig, jeg jobber med det selv nå, sammen med psykolog. Jeg håper at du også kan få hjelp med å finne en selvfølelse i deg selv, uten bekreftelse fra dine foreldre. Sånn du beskriver dine foreldre høres det ut som om de har store problemer. Jeg skrev et innlegg her en tid tilbake "er moren min psykisk syk", og fikk som svar at hun antageligvis er det. Psykologen min mener også dette. Jeg tror vi som har syke foreldre må finne en måte å distansere oss fra dem, så de ikke kan fortsette å gjøre oss syke.

Jeg har selv en mor som kan være veldig forståelsesfull og omsorgsfull for å plutselig snu helt. Hun kritiserer meg mye, og jeg føler at jeg aldri er bra nok. Det hun sier om meg i gode øyeblikk drukner liksom i den kritikken og kjeften somjg kan få slengt i trynet. Moren vil også at ting skal gjøres på hennes måte, og det virker som om hun sitter med fasiten på hvordan man bør leve sitt liv.

Faren min er heller ikke enkel. Han har en autoritær fremtoning, og jeg føler at han har lite respekt for meg som voksen person. Foreldrene mine har et anstrengt forhold selv mange år etter samlivsbrudd, og faren min er paranoid og mener at moren min alltid har vært ute etter å "ta" han. Det er lite hyggelig å være et mellomledd i denne konflikten.

Så, jeg tror jeg kan si at jeg vet hvordan du har det. Du er mye verdt! Og det er klart du kan finne en kjæreste som synes du er fantastisk, selv om dine foreldre ikke er i stand til å vise at de er glad i deg. Du sier noe om at du skal vise dem at de tar feil, jeg vet ikke om de noen gang vil klare å se det. Hvis de er slik som mine, så mangler de den evnen til selvinnsikt. Det er trist å innse at de ikke kan bli fornøyd, men jeg tror du bør rette fokus mot deg selv. Du skal gjøre noe for deg selv, så du får bedre selvtillit og blir stolt av deg selv. Drit i hva foreldrene dine mener, de kommer antageligvis, desverre aldri til å bli fornøyd. Men det betyr ikke at du ikke er bra nok, det betyr at de har problemer.

Jeg har også utviklet sosial angst, man tror jo at andre folk er like kritiske. For normalt sett skal jo foreldre være de som støtter deg og alltid er der. Det er lett å tro at andre mennesker er like kritiske, og da blir det vanskelig å være sammmen med dem.

Jeg håper at du har noen gode venner å snakke med, og at du får noe profesjonell hjelp med dette, det er ikke lett å takle alt dette alene.

*klem* fra meg