hvordan unngå å bli en martyr?

[Gjest tanker_og_sånt]

Hvis man føler sinne og smerte selv om det er fullt forståelig og naturlig. Men det spiser en opp innvendig og hindrer en å gå videre eller å fokusere på glede.Noen lager sine personlige korstog av sin egen smerte og det er en måte å takle det på og det kan gi mening og gjøre noe konstruktivt av det vonde og meningsløse.

Likevel så kan det også gjøre at en blir stående i smerten og ikke får kommet videre og fokusert på fremgang.Altså at en kun blir "incest-offer" ," barnehjems-offer" etc.

Utrolig slitsomt. Vet ikke helt hva jeg spør. Men jeg føler det er blitt så altoppslukende og hele min identitet og det spiser opp følelsene mine og sjelen min og det opptar tankene mine og følelsene. Altså jeg vil bli en ung kvinne som har en helt annen identitet enn et offer for en grusom forbrytelse. Jeg vil være lykkelig , jeg vil være en eller annens gode venn eller kjæreste.Jeg vil være meg. Men jeg føler det er vanskelig og at jeg er ødelagt på et vis. Så derfor kan jeg likegjerne gjøre det til min profesjon å bli et profft "offer" og evt kjempe for rettigheter etc. Jeg vet ikke helt hvordan mennesker som etter traumamtiske opplevelser jobber i brukerorganiasjoner. Betyr det at de fortsatt er i det vonde, jeg forstår at de vil hjelpe andre men forhindrer de at de klarer å legge deg bak seg.

Jeg vet at jeg vil få et ok liv og legge det bak meg og bli en "vanlig" person. Tanken på å bli kroniker i psykatrien er så til de grader frastøtende at da vil jeg heller dø. Altså jeg har valget på en måte. Enten må jeg skjerpe meg å få det livet jeg ønsker ellers er det likegreit å bare innse at jeg er ødelagt å gjøre det slutt. Denne misjoneringen og å gjøre noe konstruktivt ut av det vonde skader meg bare mer og gjør det ikke lettere å leve med smerten. Jeg orker ikke mer smerte

[Gjest kaffedama]

Er så enig.

Man bruker erfaringene sine på ulike måter:) Noen velger å gå inn og kjempe for rettferdighet, og det er bra! Andre velger å jobbe seg gjennom ting og ha et annet fokus i livet senere.

Hva en velger er opp til en selv.

Hvis du vil ha et "vanlig" liv, så kommer du til å klare det. Men ting tar tid. Bruk tiden, og ikke stress, da går det lettere. Det er lov å slite en stund, men samtidig ha det som fokus at man skal ha et vanlig liv. :-)

Det handler egentlig om valg, og jeg er veldig på nett med det du snakker om. Et vanlig liv, ja takk! :-)