fungerer terapi og behandlig for alle

[Gjest ferri]

tenker at noen mennesker sitter for godt fast i sinn egen tankegang at ingenting nytter??

Finnes det en mennesketype som som tenker for mye over ting så behandlig ikke nytter?

Tenker at samme som det er noen som ikk kan bli hypnotisert, så er det andre som er så "viljesterk" at de ikke kan bli "lurt vekk" fra sine egne tanker?

alltid på vidda...

[Gjest sdgsgd]

de fleste som har "skadelig" personlighetsforstyrrelser er det jo lite håp for, de som manipulerer og herser med andre og IKKE ser det negative i det, de uten føleser.. noen "onde" kan sikkert "læres" opp til å føle litt, men fleste forblir vanskelige.

Beste tipset fra mange psykologer ang slike "psykopater" er uten tvil å la dem være i fred, pga ingen behandling nytter med mindre de vil det selv, og de ser selv ikke problemer med at de sårer alle rundt seg..

Noen er kanskje også født mer sårbare enn andre, og dermed lettere for å bli deprimert gang på gang, vil jeg tro.. eller har lettere for å drive risikoadferd, f eks narkobruk, uten å helt "ville" se hvor farlig dette er..

[frosken]

Nei, terapi bedrer ikke situasjonen for alle.

Men du har vel ikke prøvd ennå, så det er litt tidlig å kapitulere synes jeg:-)

Ser at du skriver mye om kommentaren fra legen om "at du ikke var syk nok til å bli lagt inn". Det kan godt være at legen har rett i at innleggelse ikke har noen hensikt, men såvidt jeg husker så har du vel foreløpig ikke blitt vurdert av spesialist.

Det forundrer meg litt at du ikke henvises til spesialisthelsetjenesten, men det beror kanskje på at de vurderer det som lite sannsynlig at du kommer til å klare å møte opp?

Jeg tror at for enkelte vil viljen til å tåle ubehag være den viktigste faktor mht hvorvidt terapi kan fungere eller ikke.

[Gjest ferri]

de fleste som har "skadelig" personlighetsforstyrrelser er det jo lite håp for, de som manipulerer og herser med andre og IKKE ser det negative i det, de uten føleser.. noen "onde" kan sikkert "læres" opp til å føle litt, men fleste forblir vanskelige.

Beste tipset fra mange psykologer ang slike "psykopater" er uten tvil å la dem være i fred, pga ingen behandling nytter med mindre de vil det selv, og de ser selv ikke problemer med at de sårer alle rundt seg..

Noen er kanskje også født mer sårbare enn andre, og dermed lettere for å bli deprimert gang på gang, vil jeg tro.. eller har lettere for å drive risikoadferd, f eks narkobruk, uten å helt "ville" se hvor farlig dette er..

Takk, men tror eksemplene du nevner er de eneste som behandling ikke vil virke på? Kan alle andre bli "lurt" til og gå med på at den rosa fargen de ser, egentlig er orange, f.eks? For det er vel det terapi er, forrandre oppfattning, eller? i dunno.. takk ignen

[vanilje]

Takk, men tror eksemplene du nevner er de eneste som behandling ikke vil virke på? Kan alle andre bli "lurt" til og gå med på at den rosa fargen de ser, egentlig er orange, f.eks? For det er vel det terapi er, forrandre oppfattning, eller? i dunno.. takk ignen

Terapi er myyye mer enn å forandre på fargene ;-))

Har lest det aller meste som du har skrevet og jeg tenker at du sitter grundig fast i et mønster som ikke er bra for deg.

Det er mulig å endre mønstre, både tankemønstre og sånne praktiske mønstre. Men som frosken sier, det krever mye egeninnsats. Men ofte trenger man en "sparringspartner", ikke en som sier hva du gjør galt, men som prøver å få deg til å se/tenke i andre retninger enn det tankemøsteret du har nå. Behandlere stiller mye spm, ikke for å være vanskelige, men for å få deg til å tenke. Og gjennom nye tanker følger endringer.

Jeg har stor tro på deg ferri, men du må nesten komme deg på de samt du har og kreve å bli utredet av en spesialist.

Lykke til!!

[Gjest ferri]

Nei, terapi bedrer ikke situasjonen for alle.

Men du har vel ikke prøvd ennå, så det er litt tidlig å kapitulere synes jeg:-)

Ser at du skriver mye om kommentaren fra legen om "at du ikke var syk nok til å bli lagt inn". Det kan godt være at legen har rett i at innleggelse ikke har noen hensikt, men såvidt jeg husker så har du vel foreløpig ikke blitt vurdert av spesialist.

Det forundrer meg litt at du ikke henvises til spesialisthelsetjenesten, men det beror kanskje på at de vurderer det som lite sannsynlig at du kommer til å klare å møte opp?

Jeg tror at for enkelte vil viljen til å tåle ubehag være den viktigste faktor mht hvorvidt terapi kan fungere eller ikke.

Nei, jeg har vel ikke prøvd terapi og behandling tror jeg, ikke vært hoss psykolog eller noe sånt enda i allefall.. Bare vært hoss legen og Psyk.sykepleier.

Jeg synes bare jeg alltid er så lukket for nye ideer.. At mine egne meninger er så sterke iblandt at jeg ser ikke hvordan de kan forrandres. Prøvde og lese den røyke slutt boka det var så hype rundt for noen år siden. Virket så nytteløst, "dere kan ikke lure meg" liksom..

Føler ikke jeg har forrandret meg NOE i det heletatt siden jeg var 13-14, tenker helt likt. Hvis jeg våknet opp i morgen og var 13 så hadde jeg nok ikke merket det engang. Kanskje jeg bruker det som en unnskyldning for megselv, for og være redd for og ta ansvar for megselv..vet ikke.. Føler meg så liten! Ansvaret for megselv virker så stort, og jeg finner ikke ordet.

Legen har ikke sagt at jeg ikke kan bli lagt inn eller kanskje han gjorde det, jeg er usikker nå... men psyk.sykepleier mente at det ikke passet for meg i allefall, det var en kort kommentar, men har festet seg, jeg burte kanskje være glad. Men jeg får et inntrykk av at ingenting haster hoss dem begge, at det er helt allright at jeg er her hjemme.

Og det føler jeg vel er urettferdig, jeg har jo ikke flydd rundt og laget bråk i alle disse åra. Bare reagert med og isolere meg mere og mere etterhvert som tiden har gått. Det tok meg 2 år og oppsøke hjelp, også når jeg endelig klarer det så sitter jeg her fortsatt etter over 1 år. Og det er ganske sårt.. Og gjør at ting virker mere nytteløst.

Tenker at det er jeg som gjør noe galt. Jeg vet liksom ikke når ting skal skje.. Det er selvklart at jeg skal flytte ut engang, men når. Hvis jeg fløy rundt og tente på skogen, så ville jeg jo blitt tatt hånd om med engang.. men når man ikke utagerer så gir alle blaffen.

Husker ikke åssen hun formulerte det, men: Hun har sagt at jeg engang i fremtiden kanskje må få noen andre og prate med også, at jeg kommer til og få flere "kontakter". Men jeg aner ikke når..

Problemet er kanskje at det går for lang tid mellom timene mine. Det går bra et par dag etter at jeg har klart et møte, vanligvis. Men så faller jeg så langt ned igjen, og kommer hit og tømmer meg.... det hjelper.. men mye er fortsatt sårt.

Unnskyld, jeg sier så mye dumt..

[Gjest ferri]

Terapi er myyye mer enn å forandre på fargene ;-))

Har lest det aller meste som du har skrevet og jeg tenker at du sitter grundig fast i et mønster som ikke er bra for deg.

Det er mulig å endre mønstre, både tankemønstre og sånne praktiske mønstre. Men som frosken sier, det krever mye egeninnsats. Men ofte trenger man en "sparringspartner", ikke en som sier hva du gjør galt, men som prøver å få deg til å se/tenke i andre retninger enn det tankemøsteret du har nå. Behandlere stiller mye spm, ikke for å være vanskelige, men for å få deg til å tenke. Og gjennom nye tanker følger endringer.

Jeg har stor tro på deg ferri, men du må nesten komme deg på de samt du har og kreve å bli utredet av en spesialist.

Lykke til!!

Hei

Kanskje der det stopper opp for meg, at jeg ikke får inn all praten, og spørsmålene flyr meg hus forbi. Eller at det går litt sakte sånn at jeg ikke merker det.. Eller at jeg bare glemmer alt når det gjør vondt og tankene kommer.

Lurer på om det kanskje ikke funker på meg, at det eneste som fungerer er og bli kjeppjagd gjennom skauen for at jeg skal komme meg fremover

Tusen takk for at du leser, godt og bli sett litt i allefall

Men hvordan skal jeg kreve noe sånt? Vet ikke hvordan jeg skulle skulle spørre om det. Men om jeg jeg så trang i nøtta at jeg ikke får inn noe så nytter det kanskje heller ikke. Vet ikke, godt og skrive litt om det. Får vel innrømme at jeg ville vært redd for det, og møte nye mennesker også..

[Gjest ferri]

Nei, jeg har vel ikke prøvd terapi og behandling tror jeg, ikke vært hoss psykolog eller noe sånt enda i allefall.. Bare vært hoss legen og Psyk.sykepleier.

Jeg synes bare jeg alltid er så lukket for nye ideer.. At mine egne meninger er så sterke iblandt at jeg ser ikke hvordan de kan forrandres. Prøvde og lese den røyke slutt boka det var så hype rundt for noen år siden. Virket så nytteløst, "dere kan ikke lure meg" liksom..

Føler ikke jeg har forrandret meg NOE i det heletatt siden jeg var 13-14, tenker helt likt. Hvis jeg våknet opp i morgen og var 13 så hadde jeg nok ikke merket det engang. Kanskje jeg bruker det som en unnskyldning for megselv, for og være redd for og ta ansvar for megselv..vet ikke.. Føler meg så liten! Ansvaret for megselv virker så stort, og jeg finner ikke ordet.

Legen har ikke sagt at jeg ikke kan bli lagt inn eller kanskje han gjorde det, jeg er usikker nå... men psyk.sykepleier mente at det ikke passet for meg i allefall, det var en kort kommentar, men har festet seg, jeg burte kanskje være glad. Men jeg får et inntrykk av at ingenting haster hoss dem begge, at det er helt allright at jeg er her hjemme.

Og det føler jeg vel er urettferdig, jeg har jo ikke flydd rundt og laget bråk i alle disse åra. Bare reagert med og isolere meg mere og mere etterhvert som tiden har gått. Det tok meg 2 år og oppsøke hjelp, også når jeg endelig klarer det så sitter jeg her fortsatt etter over 1 år. Og det er ganske sårt.. Og gjør at ting virker mere nytteløst.

Tenker at det er jeg som gjør noe galt. Jeg vet liksom ikke når ting skal skje.. Det er selvklart at jeg skal flytte ut engang, men når. Hvis jeg fløy rundt og tente på skogen, så ville jeg jo blitt tatt hånd om med engang.. men når man ikke utagerer så gir alle blaffen.

Husker ikke åssen hun formulerte det, men: Hun har sagt at jeg engang i fremtiden kanskje må få noen andre og prate med også, at jeg kommer til og få flere "kontakter". Men jeg aner ikke når..

Problemet er kanskje at det går for lang tid mellom timene mine. Det går bra et par dag etter at jeg har klart et møte, vanligvis. Men så faller jeg så langt ned igjen, og kommer hit og tømmer meg.... det hjelper.. men mye er fortsatt sårt.

Unnskyld, jeg sier så mye dumt..

Nei, jeg ser at det er mye jeg har klart som jeg ikke trodde jeg skulle klare allerede, men det er på en måte det som føles ut som det viktigste for meg som fortsatt uteblir.. og mye av andre rare tanker jeg har om alt ligger under overflaten et sted og er bare endel av alt..

Men om det viktigste kom i orden, så ville det kanskje være lettere for meg og ta tak på alt dette andre som skurrer.

[Gjest ferri]

Nei, terapi bedrer ikke situasjonen for alle.

Men du har vel ikke prøvd ennå, så det er litt tidlig å kapitulere synes jeg:-)

Ser at du skriver mye om kommentaren fra legen om "at du ikke var syk nok til å bli lagt inn". Det kan godt være at legen har rett i at innleggelse ikke har noen hensikt, men såvidt jeg husker så har du vel foreløpig ikke blitt vurdert av spesialist.

Det forundrer meg litt at du ikke henvises til spesialisthelsetjenesten, men det beror kanskje på at de vurderer det som lite sannsynlig at du kommer til å klare å møte opp?

Jeg tror at for enkelte vil viljen til å tåle ubehag være den viktigste faktor mht hvorvidt terapi kan fungere eller ikke.

Men om de tror jeg ikke ville klare og møte opp, så er det vel bare og dytte litt på meg? Jeg hopper jo med engang noen slår litt på meg. Ville det ikke vært bedre om jeg ble slått litt igang med og komme i kontakt med spessialiser eller hva alt dette er, en at de skal vente til jeg er klar for det?

nei, aner ikke hva som er best jeg.

[vanilje]

Hei

Kanskje der det stopper opp for meg, at jeg ikke får inn all praten, og spørsmålene flyr meg hus forbi. Eller at det går litt sakte sånn at jeg ikke merker det.. Eller at jeg bare glemmer alt når det gjør vondt og tankene kommer.

Lurer på om det kanskje ikke funker på meg, at det eneste som fungerer er og bli kjeppjagd gjennom skauen for at jeg skal komme meg fremover

Tusen takk for at du leser, godt og bli sett litt i allefall

Men hvordan skal jeg kreve noe sånt? Vet ikke hvordan jeg skulle skulle spørre om det. Men om jeg jeg så trang i nøtta at jeg ikke får inn noe så nytter det kanskje heller ikke. Vet ikke, godt og skrive litt om det. Får vel innrømme at jeg ville vært redd for det, og møte nye mennesker også..

Vet du, det der med tempoet er ganske vanlig, man ser ikke endringene før etter lang tid, ikke fra uke til uke. Men skjønner godt at du føler du har det travelt og vil ha endring NÅ!! Ting tar dessverre tid, mitt eneste råd er å fortsette, fortsett å stille opp, spør igjen om du ikke skjønner hva de spør om, hver ærlig, ikke la de tro det går bedre om du føler det annerledes. De kan ikke hjelpe deg om de ikke vet...

[frosken]

Men om de tror jeg ikke ville klare og møte opp, så er det vel bare og dytte litt på meg? Jeg hopper jo med engang noen slår litt på meg. Ville det ikke vært bedre om jeg ble slått litt igang med og komme i kontakt med spessialiser eller hva alt dette er, en at de skal vente til jeg er klar for det?

nei, aner ikke hva som er best jeg.

Jeg synes du skal formidle helt tydelig at du ønsker mer omfattende hjelp og utfordring enn du får i dag. Spør om det ikke ville vært en ide at du ble henvist til spesialist. Kanskje du ville hatt nytte av f.eks. dagsenter inntil videre.

Jeg tror at du får altfor mye tid til å holde på med dine egne ting slik det fungerer i dag.