"Uherdet", eller helt normalt?

[Gjest figur]

Jeg har i flere år slitt med depresjon, og har gått til et utall psykologer og annet helsepersonell, og vært innlagt noen ganger, et par-tre måneder til sammen. For omtrent fire år siden ble jeg frisk. Det vil si, jeg går fortsatt på medisiner, men jeg er symptomfri, og fungerer normalt og er i full jobb, og jeg har en forholdsvis stor omgangskrets på fritiden.

Jeg føler jeg takler utfordringer relativt godt, i motsetning til da jeg var deprimert og den minste ting kunne sende meg rett ned i kjelleren i ukesvis.

Men likevel; om jeg blir avvist eller føler jeg ikke blir tatt på alvor, så er det akkurat som om alt raser sammen. For noen måneder siden var jeg på en akuttime på legekontoret, jeg følte meg ordentlig dårlig. Legen jeg var til var direkte ufin, og fikk meg til å føle meg like mye verdt som dørmatta hans. Jeg gikk rett hjem og gråt og var utafor i et par uker, og selv om jeg fortsatt følte meg dårlig fysisk, så har jeg holdt meg langt unna legekontoret (selv om fastlegen min er kjempeålreit, det her var kollegaen hans).

Om jeg får kritikk kan jeg fort ta meg nær av det, og det også kan ødelegge flere dager i strekk for meg. Uansett om den er velfortjent eller ikke, eller om den er konstruktiv eller ikke.

I dag kom jeg også opp i en situasjon hvor jeg hadde et reelt problem, men ikke ble tatt på alvor, selv om jeg ikke ble behandlet ufint. Da kom tårene med en gang, og nå har jeg låst meg inne på rommet mitt og kjenner at i dag får jeg ikke gjort noe fornuftig, for jeg har ramla rett i kjelleren igjen.

Med en gang noe sånt skjer, så går tankene tilbake til da jeg var deprimert. Det er akkurat samme følelsene som kommer fram, bare at da var enhver dag slik som denne.

Det kan umulig være slik "alle" har det? Hvordan "herdes" man?